I anledning nytt album og konsert i Norge, fikk Norway Rock fikk en hyggelig prat med gitarist Kavus Torabi og bassist Dave Sturt om dette og hint fra Gong-leieren.
– Gratulerer med nytt album, og velkommen til Oslo i september. Må si det skjer mye i Gong-leieren for tiden: nytt album og hektisk turnévirksomhet. Dere har blant annet spilt på flere festivaler den siste tiden, og hvordan er det å spille på festivaler foran et publikum som kanskje ikke kjenner dere? Hva slags respons får dere?
Kavus Torabi: – Vi elsker å spille på festivaler fordi det er så annerledes sammenlignet med å spille egne konserter. Vi er åpne for alle måter vi kan spre ordet om Gong, så vi takker som oftest ja til festivaljobber. Bandet betyr mye for oss og vi mener at vi har noe å si, og da er det å spille på festivaler bra. I sommer spilte vi for eksempel for første gang i Polen, og responsen var helt fantastisk. Festivalen ble arrangert i Katowice, og hadde en plakat med mange lokale polske band og noen andre band som var old-school prog. Vi var det eneste bandet som spilte mer eller mindre bare nytt materiale, og faktisk var kun to låter var eldre enn åtte år.
Dave Sturt: – Ja, arrangøren var veldig fornøyd. Han var helt satt ut av responsen og ville veldig gjerne arrangere flere konserter med oss i Polen. Vi får satse på at det er noe som lar seg gjøre».
Torabi: – Responsen var veldig god selv om vi ikke spilte noe klassisk Gong-stoff, men kun holdt oss til nyere stoff. Vi har en sang på det nye albumet som heter «My Guitar Is A Spaceship», og denne fikk veldig god respons. Det er hyggelig, for den har en har en helt spesiell plass hos oss.
– På hvilken måte har den det?
Torabi: – Jeg elsker alle låtene vi skriver og står inne for alle, men denne betyr noe helt spesielt. Vi er ikke så opptatt av hvem som skriver hva. En kan komme med melodien, men alle bidrar, så alle låtene har med noe av alles energi i låten. Denne kom opp ganske fort basert på et lite riff fra en av oss, og i det øyeblikket vi begynte å jamme, skjønte jeg at denne var noe helt spesielt, og jeg ser for meg at det er en låt som alltid kommer til å være med i livesettet vårt.
Sturt: – Det er bare ett riff som går og derfor skaper en helt magisk atmosfære. Utrolig morsomt at alt falt på plass etter tyve minutter i øvingslokalet.
Torabi: – Ja. Jeg tenkte dette er vakkert og perfekt, det var som om gudene av psykedelia ga oss denne låten!
– Haha, det høres ut som den perfekte gudegave!
Torabi: – Ja, og noe som var helt fantastisk var at vi hadde knapt rukket å skrive låten, før vi ble kontaktet om å spille på Glastonbury-festivalen i 2022. Det var som om det var forhåndsbestemt for oss, haha. Det betyr mye for oss å spille der, for det er en festival som på mange måter er vårt spirituelle hjem, og Gong har spilt der flere ganger i årenes løp. Steve Hillage bor i nærheten, Daevid Allen gjorde det, og jeg har også bodd i området, så det er nesten som en fysisk del av meg. Det er mye jobb og stress med korte tidsfrister og slikt, men jeg elsker det. For det første møter man mange nye folk som gir deg energi. Da må du skape en unik opplevelse for at de skal fatte interesse. Det er også spennende fordi et ukjent publikum ikke tar med seg forhåndsoppfatninger om hvem du er, og hva de forventer å høre. De er ikke så opptatt hva Gong er, og hva det burde være.
– Ja, opplever dere at noen som kommer til konsertene er veldig opptatt av hva som er Gong, og sammenligner det nye med det gamle? Eller får dere aksept for det dere er nå?
Sturt: – Vi opplever i høyeste grad at vi blir tatt på alvor og godtatt av gamle fans. Når de har opplevd oss på konsert, skjønner de aller, aller fleste at dette er Gong som Gong alltid har vært, med kreative mennesker som vil utforske og utfordre. Vi får derfor generelt veldig gode tilbakemeldinger og positiv respons.
Torabi: – Men vi skal ikke nekte for at det er noen som ikke godtar oss og er veldig opptatt av tradisjonen. Jeg ville nok følt det samme med band jeg liker veldig godt, men Gong er noe mer enn et band med en sound. Det er like mye en mytologi, et helt eget univers som vi bare bringer videre. Daevid (Allen, grunnleggeren) dedikerte mye av livet til bandet og hadde en visjon om bandet som en kraft som var mer enn medlemmene, og ville at vi skulle fortsette når han døde.
– Denne besetningen har faktisk spilt sammen i åtte-ni år. Det må jo være en «verdensrekord» i Gong-verdenen.
Torabi: – Det er rekord for meg også. Jeg har aldri spilt i et band så lenge!
Sturt: – Jeg er faktisk det medlemmet som har vært med lengst i Gong nå, siden 2009. Daevid Allen var faktisk ikke med i så mange år sammenhengende som jeg har vært.
– Å spille i band er krevende, så at så mange kan samarbeide så lenge er jo nesten litt unikt i våre dager. Hva er det som får dere til å henge sammen så lenge?
Sturt: – Daevid Allen ville alltid ha musikere rundt seg som hadde en helt egen holdning og spirit. De måtte ikke bare være interessert i å spille i band, men de måtte også være tro til konseptet Gong, og til den holdningen og mentaliteten det står for. Han valgte meg, Ian og Fabio, og så kom Kavus noen år senere mens trommisen kom med på anbefaling fra Kavus.
Torabi: – Ikke bare har bandet holdt sammen så lenge, men vi har også mer eller mindre det samme crewet som vi har hatt i mange år. Vi er som en stor familie, og alle gjør sitt beste for å serve hva Gong er. Alle stoler på hverandre og er sikre på at vi gjør vårt absolutt beste for fellesskapet. Alle medlemmene har ikke noe behov for å styre og kritisere fordi alle vet at alle gjør sitt beste. Alle i bandet er vidt forskjellige som mennesker, men vi har den samme visjonen. Vi har våre rutiner på turne som alle respekterer. Ingen som tenker at «skulle ønske den i bandet og crewet var sånn og slik».
– Påvirker så mange år sammen arbeidsmetodene deres? Skriver dere låter annerledes nå enn for ni år siden?
Torabi: – Vi jobber fortsatt ganske likt som før, og noe som er typisk er at vi snakker masse om hva vi gjør, og når vi ikke spiller og skriver, snakker vi om hvor vi står og hvor vi vil. Når vi går i studio, har vi derfor en ganske klar tanke om hvor vi vil med prosjektet. Det som er helt klart, er at når vi er sammen, er vi i Gong-verdenen!
– Vi må ikke glemme at dere i disse dager kommer med et nytt album som bærer tittelen «Unending Ascending». Albumet har en rett så spacet atmosfære som helt klart kan trekke trådene tilbake den “klassiske” spacerocken deres. Men er det noe konsept og en tanke om hva dere vil gjøre? Eller kommer bare ideene fritt og så blir ideene bundet sammen etter hvert?
Torabi: – Vi hadde et løst konsept, men det ble ikke bundet sammen og konkretisert før det plutselig løsnet en kveld og jeg satt oppe hele natten og skrev tekster. Så sendte jeg en opprømt e-post til de andre og sa at nå har jeg konseptet klart. Og takk og pris slang de andre seg på! Vi ser dette albumet som en del av en trilogi som startet på forrige album. Ikke med et så uttalt konsept som «Radio Gnome»-trilogien fra syttitallet, men helt klart med et konsept. Det forrige albumet var et album som hadde et mer kosmos-konsept, mens dette er kanskje mer et album om måner, månefaser og månegudinner.
– Når dere skriver musikk, er dere opptatt av å rendyrke en sound eller å ekspandere?
Torabi: – Vi har prøvd å ekspandere sounden mer på dette albumet, og har med gjestemusikere, blant annet fra Ozric Tentacles. Vi har snakket om å kanskje å utvide med et sjette medlem, noe jeg mener må være en kvinne for å få tilført litt annen energi. Det som uansett er viktig er at dette er Gong i 2023, og vi vil ikke gjenskape det klassiske Gong. Når gjestevokalisten fra Ozric synger, er det på sin måte, og ikke noe forsøk på å synge som Gillie Smythe.
Sturt: – Ja, det er viktig. Vi spiller som hvem vi er og hva vi er. Vi prøver ikke å gjenskape fortiden og la det legge begrensinger på oss.
Torabi: – Det å utvide palletten med flere medlemmer og utvide sounden har noen bi-effekter, og en av dem at det kan påvirke økonomien ved det å turnere. Å ha med et medlem til koster veldig mye mer. Vi må ha flere hotellrom, større busser, flere flybilletter, og masse mer. Akkurat nå får vi det til å gå akkurat rundt, og det må vi gjøre hvis det skal fortsette. Det er ingen i bandet som kjøper tekanneformede svømmebasseng, men vi klarer oss, hehe.
– Hvordan har det å turnere blitt påvirket av Brexit?
Sturt: – Dårlig. Det har gjort alt mye vanskeligere. Det koster mer å få utstyret over fra Storbritannia, det er mye mer papirarbeid, og det er ikke lenger å bare slenge seg inn i bandbussen og noen timer etterpå være et annet land i Europa. Siste turne i Europa var slitsom. I tillegg alle Brexit-elementene, gjorde Covid gjorde at folk la til seg andre konsertvaner, så det kom ikke så mye folk som det pleier. Men det kommer på plass systemer, og vi kan ane en bedring.
Torabi: – Ja, alle britiske band er i samme båt, så man hjelper hverandre. Det blir også flere rene britiske turneer. Men som Dave sier, så ordner det seg nok etter hvert.
– Tilbake til innspillingen av det nye albumet: Hvordan spiller dere inn? Gjør dere det i studio eller hver for dere.
Sturt: – Vi gjør det i størst mulig grad sammen i et studio, og særlig er det å spille live viktig for å få litt inspirerte trommer. Alle liker også å henge i studio, og siden vi har en fast tekniker som vi har brukt i de siste årene, er det å være i studio noe vi liker og som vi får til. Vi spilte inn litt på egenhånd på «Rejoice! I’m Dead!», men kan vi unngå det, gjør vi det. Jeg synes også er kjappere å være hele bandet i studio. Vi kan lettere komme med innspill der og da for å komme opp med løsninger.
Torabi: – Noen ganger kommer vi med litt halvferdige skisser og så bygger låter opp fra det i studio siden vi lett kan kaste ideer fram og tilbake. Fabio (Golfetti, gitar og vokal) hadde det for eksempel det på åpningslåten «Tiny Galaxies». Det hadde ikke vært så lett hadde vi ikke vært i samme rom. «My Guitar Is A Spaceship» har en beat i 9/8, som alle kastet seg på i studio mens jeg der og da lagde tekst som var nesten som en Robert Wyatt-tekst der vi sang om å lage låten. Du vet: Her kommer det første verset som handler om dette, og her kommer refrenget som handler om noe annet.
Sturt: – Vi ser mest opptatt av å spille sammen når vi lager låter, og vi liker å teste ut ting på konsert. Fem av låtene på skiva er spilt live før de kom på skive, og vi debuterte som sagt «My Guitar Is A Spaceship» på Glastonbury. Vel egentlig var fire av låtene klare før turneen, og en ble til i løpet av turneen. «Lunar Implication» er en dronelåt som vokste fram etter utforskning på scenen, og den hadde aldri fått den formen den har fått uten at vi hadde prøvd det ut foran et publikum. Vi vil spille dem live fordi det gir en ny energi, og man merker at energien i folks reaksjon er viktig. At vi får låtene til å funke med fem mann på scenen, gjør også at vi tør å overdubbe i studio fordi vi vet det vil låte bra live også.
– Hvor mye endres låtene når dere spiller live? Går dere for å gjenskape dem, eller bygger dere videre på dem?
Sturt: – Begge deler, egentlig. Vi liker å ha noen åpne partier i alle låter der vi kan ta av å gjøre andre ting, og vi spiller jo ikke alltid de samme notene. Det endres etter hvert som publikum reagerer på det, så slik sett endrer jo låtene seg.
Torabi: – Enhver endring/forbedring blir tatt med. Vi tenker ikke at slik gjør vi det på skiva, så nå kan vi ikke endre.
– Dere har mange andre band og prosjekter utenom Gong, hvordan påvirker dette Gong-sounden? Eller blir det uberørt?
Torabi: – Jeg vil vel si at alt jeg gjør påvirker alt annet. Utopia Strong er et elektronisk musikkprosjekt jeg har sammen med Steve Davies (legendarisk britisk snookerstjerne med sans for Magma, Gentle Giant og analoge synther), og jeg hadde ikke kommet opp med ideen til «Ship Of Ishtar» hvis ikke jeg hadde jobbet med det prosjektet. Slik er det også for det andre.
Sturt: – Alt jeg gjør påvirker Gong, og andre veien også.
Torabi: – Enig. Jeg hadde ikke prøvd alt annet solo hvis jeg ikke hadde jobbet med ting i Gong.
– Helt på tampen: Dere har spilt en del med Steve Hillage Hvordan spille med en så legendarisk musiker og et så ikonisk Gong-medlem?
Torabi: – Da spiller vi hans solo-materiale, og han er veldig åpen for hvordan vi tolker det. Vi er jo beæret over å få spille med ham, men samtidig kan vi ikke være så ydmyke at vi ikke tør å ta sjanser. Jeg hadde det slik da jeg spilte med heltene mine i Cardiacs, og jeg vet at Dave har hatt det slik når han har spilt med sin helt Bill Nelson. De er vanlige folk som har fått en gave, og for det meste er de veldig vanlige, uten stjernenykker.
Tekst: Trond Gjellum
Foto: Olivia Ferrera
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2023
