De fleste har kanskje fått med seg søndagskonseptet på Herr Nilsen med ymse rockeband. Konseptet som gir oss gamle nostalgikere sjansen til å se både gamle og nye helter.
De fleste har kanskje fått med seg søndagskonseptet på Herr Nilsen med ymse rockeband. Konseptet som gir oss gamle nostalgikere sjansen til å se både gamle og nye helter.
Jørn Lande eller Jorn om du vil, har vært en grunnstein i norsk hardrock i en mannsalder. Hele 25 år er det siden han ga ut sitt første soloalbum “Starfire”, og jo da han var aktiv lenge før dette, men dette var startskuddet for Jørn Lande sin imponerende solokarriere. Selvfølgelig måtte dette markeres, og åstedet for festiviteten var som seg hør og bør på en av Oslo sine mest legendariske konsertarenaer, Rockefeller. Men det blir som kjent ingen fest uten skikkelig oppvarming og med på feiringen hadde Jorn med seg norske Communic og svenske Sorcerer.
DeWolff, a Dutch band that blends blues, soul, psychedelic and southern rock influences, release their latest studio album in early December 2024, which they recorded at the legendary FAME Studios and Muscle Shoals Sound Studio. Before release, we sat down with frontman Pablo van de Poel to chat about making the new record, finding inspiration in books, and partying with Chris Robinson of The Black Crowes in his dressing room.
Skotske Biffy Clyro er tilbake med sin ellevte skive, den første etter covid, men har ikke endret stort på suksessoppskriften fra de siste 15 år.
Indie I fjor vår fikk vi EP´en «Råtner På Rot», som jeg ga lovende omtale. Bandet er Nattverd og Trollfest trommis Renton sin baby, og med seg har han Koldbranns Mannevond på vokal, og Metal Militia strengeharverne Larsen og Sagstad. Der jeg synes EP´en var mer black metal finner vi et langt større spenn på […]
Metal Blade Den franske multiinstrumentalisten Gautier Serre har gjennom bandet Igorrrs fire album bygget seg høy kredibilitet, men også, som i mitt tilfelle, en smule frustrasjon. Også på det femte albumet, «Amen» er det mye musikk å ta innover seg. Likevel finner jeg det mer lyttevennlig denne gangen. Tidligere har jeg slitt med å finne […]
Institusjonen innen engelsk death/doom leverer i år sitt syttende album, og det med et album som er veldig tilbake til røttene. Kanskje ikke bare den spede start, men generelt mye fra det første tiåret.
De finske monsterrockerne i Lordi har holdt det gående i snart 30 år, har en seier i Eurovisjonsfestivalen i 2006 på CV-en, og har gitt ut nitten skiver i løpet av 24 år. De har vært på frimerker i Finland, har gatenavn oppkalt etter seg og har til og med sin egen Lordi Cola. I senter for alt står bandets frontmann, grunnlegger, låtskriver, vokalist, videoskaper og maske- og kostymemaker, monsteret som går under navnet Mr. Lordi, som startet bandet tilbake i 1996. Vi fikk skumlingen inn i stua via Skype-skjermen til en overraskende trivelig og lattermild samtale.
Navnet skjemmer ingen, og etter et par år på øvingslokalet er det nå tid for bergensernes debutplate. Når «Mission Log 1601» åpner tenker jeg med ett Megadeth i sin mest polerte periode. Kanskje ikke lydmessig, men mer stilen.
Norwegian music collective Wardruna released their sixth album ‘Birna’ (translating to the she-bear in Old Norse) in January 2025. A few days after frontman Einar Selvik returned to Norway from a tour of Australia and New Zealand, we sat down with him to discuss the record, the appeal and importance of the bear throughout history, and his involvement with the ‘Fire in the Mountains’ festival on indigenous land in the United States.
Lorna Shore sitt femte studioalbum holder ikke tilbake på lyd, rå vokal og overraskende mange små og til tider store doser med power metal (på godt, men mest vondt). Albumet har derimot fått blandet kritikk av både gamle og nye fans.
Fire unge amerikanske punkrockere gir ut oppsiktsvekkende debutalbum på hipsterlabel, og er klare for Tons of Rock 2026.
The second album by Adrian Smith and Richie Kotzen, “Black Light / White Noise” is released in Spring 2025. We sat down with Adrian Smith to chat about the new record, his singing, and how the collaboration with Kotzen differs from his work with Iron Maiden.
ATFM Mjolne var gjennom 90-tallet trommis i Skiensbandet Mactätus, og var med på samtlige av bandets innspillinger. Nå er tiden inne igjen for å bevege seg ut på platemarkedet, og i Mjolne betjener trommeslageren alle instrumenter og vokal selv. Med sitt debutalbum tar Mjolne oss tilbake til en glemt tid da black metal var storslagent […]
Massacre James Rivera er et navn mange innen metallen burde nikke gjenkjennende til. Men det var i Helstar det begynte, og han slår faktisk bandets gitarist og grunnlegger Larry Barragán med én skive, da han var ute på 1995’s «Multiples In Black». Elleve skiver er det blitt på bandet som fint går inn under paraplyen […]
Selvfinansiert Tromsøværingenes første plate, «Infinite Death» ble nominert til Spellemannspris, og nå tre år senere får vi oppfølgeren. Bandets crossover vil helt sikkert ha sin fanbase hos de som liker Municipal Waste, og åpner de konsertene med halvannet minutt lange «This Is Where You Die» så vil jeg tro det råder kaos fra første stund. […]
Så er endelig stjernekikkerne fra Trøndelag tilbake med sin fjerde fullengder siden 2009(!). To år etter meget sterke “Life Will Never Be The Same”. Men har trønderne fortsatt krutt i posen?
Napalm Records De okkulte rockerne ble dannet i 2006 og debuterte med den flotte ep´en «Lucem Fwerre» fem år senere. Helt perfekt timing for den okkulte retro rock bølgen som herjet. YOTG er et band jeg falt for og fikk med meg live mange ganger. Like begeistret har jeg ikke vært hele veien for platene, […]
Spidergawd har fra plate nummer to brukt det romerske tallsystemet for å navngi skivene sine, men den har de gått bort fra denne gangen, når “From Eight To Infinity (From 8 To ∞)” treffer hyllene. Hva bakgrunnen for dette høydramatiske skiftet er, kan vi bare spekulere i, men sånt holder vi oss for gode til, så vi nøyer oss heller med å si hva vi mener om musikken.
Det var duket for en skikkelig svensk helaften på John Dee denne onsdagskvelden, nærmere bestemt Dynazty og Art Nation. Begge store band over grensen, men ikke med helt det samme nedslagsfeltet her på berget
Svenske The Hives er tilbake med ny skive – deres sjuende i rekka – bare to år siden de i 2023 kom tilbake etter en pause på over ti år.
Charlie Griffiths (of Haken) has a solo project, Tiktaalika, which has released a new album “Gods of Pangaea” in March 2025. Charlie sat down with us to chat about the record, his love of the early 1990s era, sticking to a four/five-minute song structure and seeing every headline show Pantera ever did in London.
Svenske Ambush er ikke av de mest produktive bandene på skivefronten, og hele fem år har gått siden forrige album “Infidel”. Har så svenskene brukt tiden fornuftig? Ja, definitivt.
Sørlendingenes syvende plate er starten på det største prosjektet i bandets historie. En triologi bestående av tre plater som vil komme det neste året, skrevet og spilt inn samtidig.
Så var det ubønnhørlig over. Etter 49(!) år, takker Åge Aleksandersen for seg med sitt Sambandet. Avskjeden ble behørig feiret med 75.000 nære venner fordelt på tre kvelder på Lerkendal stadion, og for en emosjonell kveld det skulle bli på den siste konserten! Det startet allerede klokken 17:15 på ettermiddagen, med Rotlaus, før Unge Leistad, vinneren av Talentjakten, en konkurranse i regi av Polaris media og Åge selv, fikk fremføre en av låtene sine.
Ricky Warwick released his first top 40 solo album “Blood Ties” in March 2025. A few days before release, we met Ricky in Brighton, England, to chat about the new record, touring with Stiff Little Fingers and getting Lita Ford into a boxing ring.
It is always good, even reassuring, that artists like Bryan Adams, who have had such critical and commercial success over many, many years and therefore have nothing to prove, produce a genuinely good album!
Jethro Tull release their 24th studio album in March 2025. A few months before release, we sat down for an enjoyable chat with frontman Ian Anderson to discuss the new record, insights into playing the flute, narration work on Opeth’s latest album, and how he “wouldn’t want to wake up in the morning next to somebody who sounded like” Mikael Åkerfeldt’s growls.
For oss som har vokst opp med rock fra 70- og 80-tallet, er det noen artister som ligger hjertet nærmere enn andre, og helt siden jeg hørte Deep Purples “Burn” fra California Jam (1974) da jeg var guttungen, har Glenn Hughes vært en av mine favorittvokalister. Det er aldri noen selvfølge at musikere er aktive som 74-åringer, men så er det da noen som stiller i en helt spesiell klasse, og der er vår venn Hughes hjertelig til stede.
The Good, the Bad and the Zugly eller bare GBZ er tilbake med ny skive, kun et drøyt år etter deres forrige plate «Decade of Regression». Den gang var det en hybridskive med både nye og gamle låter, mens det denne gangen er en mer vanlig utgivelse.
De engelske AOR-prinsene FM la egentlig opp i 1995, og skulle gjenforenes for én konsert i 2007 – og det var så vellykket at de siden har gitt ut en perlerad med brillefine skiver. Er så den nyeste, «Brotherhood», like brillefin?
Med gode comebackskiver fra både Coroner og Dark Angel er dette en herlig høst å være gammel thrash metal fan. 34 år har gått siden «Time Does Not Heal» og selv om bandet har vært litt av og på etter dette er først for rundt ti år siden snakkesalige og kanskje litt sleivkjefta Gene Hoglan hintet om nye ideer.
I en alder av 74, og mer enn ti år etter levertransplantasjonen leverer Walter Trout fremdeles blues med hjertet utapå skjorta.
Stockholmsbandet Hexenhaus’ katalog teller fire gode thrash metal skiver i perioden1988 – 1997. Bandet var gode musikere, men dårlige til å promotere, og den store suksessen uteble. Selskapet Rock Of Angels nyutgir nå bandets tre første plater, og gitarist Mike Wead blir med på en nostalgitrip 35 år tilbake i tid. Og kanskje ikke svenskene historie ender med disse fire platene?
Vi begynner etterhvert å bli vant til at det italienske plateselskapet Frontiers initierer sideprosjekter og «supergrupper», med høyst varierende resultat. Heldigvis kan vi rapportere at den svenske supergruppa Crowne fortsatt fungerer ypperlig på sin tredje utgivelse «Wonderland».
Nå er det ganske sjelden at kombinasjonen hardcore og EP´er gjør at jeg kaster meg over anmeldelsestastaturet, men disse danskene synes jeg fortjener omtale.
German supergroup metal opera project Avantasia releases its 10th studio album “Here Be Dragons” in February 2025. A couple of months before release we spoke with frontman Tobias Sammet about the record, Norwegian audiences, and his special relationship with Bob Catley of Magnum.
I 2023 kom det ei plate med en fyr jeg ikke hadde hørt fra på mange år, men at det tok så lang tid kan jeg bare takke meg sjøl for. “Postcards From The Asylum” var en særegen utgivelse det året, og endte opp på min topp 10-liste for 2023. Nå er Jason Bieler klar med “The Escapologist”, og nok en gang har han eglet seg inn i øregangene mine og blitt der. Hva er det denne fyren har som ingen andre har? Det måtte jeg finne ut.
Gjerdrum Rock Club har gjennom flere år holdt sporadiske konserter med kjente og mindre kjente artister, og selv om stedet ikke akkurat er Romerikes navle har flere av arrangementene truffet relativt godt og som rockeklubben selv sier på sin hjemmeside så ønsker de å “spre kunnskap om og øke forståelse og interesse for rock og beslektede former”. Det er vakker poesi i mine ører.
Kun 16 år gammel har Storm klart å fange en stor del av musikk-Norge i sin hule hånd. Selv om man kan beundre den unge alderen og det som følger med, kan man ikke unngå å faktisk ha litt meninger om den unge artistens debut-plate.
Han kalles gjerne nasjonalskalden, og har blitt både geni- og idiotforklart. Han har skrevet en av våre mest kjente og kjære sanger, og fått terningkast én. Men Åge Aleksandersen har alltid reist seg, og står i dag fjellstøtt. Nå er han på sin siste tur sammen med sitt Sambandet, før den delen av Åges karriere legges på hylla. Vi fikk en lang og trivelig prat med Åge i hans studio på Brattøra i Trondheim.
Å spille metal i Iran er lite sosialt akseptert. For duoen Confess har livet som hardrockere betydd straffer for blasfemi og propaganda mot landet og flukt fra landet. Når bandet nå gir ut sitt fjerde album, «Destination Addiction», er bandet bosatt i et land som har langt større aksept for denne type musikk, nemlig Norge.
Så var det jaggu Pstereo igjen. Tradisjonen tro sendte Norway Rock to av sine skribenter til marinen i Trondheim, og selv om været på langt nær viste seg fra sin beste side gjennom festivalens to dager, kunne vi som alltid notere god stemning og liv i tonene underveis.
Det er over 40 år siden amerikanske Queensrÿche debuterte med en firespors EP og med førsteskiva «The Warning», og de har det siste året turnert i Statene og i Europa med å spille begge disse to utgivelsene i sin helhet. Da de slang innom Oslo, benyttet vi anledningen til å slå av en prat med ett av to originalmedlemmer, gitarist Michael Wilton, for å få ham til å se tilbake på de gode, gamle dagene.
Siden det store gjennombruddet for over 40 år siden, har Def Leppard vært vant til å spille på de største konsertlokalene verden over, med massive sceneproduksjonen, lys, lasere og storskjermen. Men på den nyeste liveskiva/videoen «One Night Only: Live at The Leadmill» er de tilbake på en liten klubbscene i hjembyen Sheffield, strippet for noen form for sceneproduksjon og kun 800 fans i et fullpakket lokale. Vi fikk gitarist Phil Collen på skjermen for å høre historien bak, og hva som ellers skjer i Leppard-verdenen.
Willy Bendiksen har holdt taktfaste slag i mange band gjennom sin over 40 år lange karriere, og nå er han klar med en ny utgivelse med bandet sitt, Wild Willy´s Gang, kalt “Don´t Back Down”. Vi fikk en sjabbings med sjefen sjøl, samt gitarist Tor Erik Myhre og vokalist Bente Smaavik for å lodde stemningen.
Actworld Historien startet i 2019, med EP-en “Rebirth”, før “Heatwave” fulgte i 2021. I 2023 gikk bandet over til album-formatet, med “Falling”, og nå altså, “Eternal Winter”. A.C.T fant sin egen sound umiddelbart da de startet opp på slutten av 90-tallet, og har vært tro mot seg selv siden. Etter “Eternal Winter Intro” er unnagjort, […]
Endelig kom AC/DC tilbake til Norge og Oslo, ti år siden sist. Det har vært en reise fra konserten i Chateau Neuf i 1980 via Drammenshallen, Oslo Spektrum, den gang Telenor Arena, Valle Hovin og nå altså Bjerke Travbane. Bandet har blitt allemannseie og de 55.000 billettene ble revet bort på under halvtimen. Dette er antakelig siste gang vi ser bandet i Norge, men hvem vet? Så, er det fortsatt liv i rocketoget? Javisst!
Hvis du har noe som helst kjærlighet for legendariske Bon Scott, så vet du antagelig godt hvem Marc Storace er. Mannen som i sin tid ble invitert til å komme på audition for jobben i AC/DC etter Scotts tragiske og høyst unødvendige dødsfall. Marc Storace takket som kjent nei da bandet hans Krokus var på vei opp i stjernehimmelen med økende popularitet, mens AC/DC lå nede for telling.
Vi har opplevd noe vi aldri trodde skulle skje. Fire dager i Bergen med sol og over tjue grader på dagen og rett under på natta, og ikke behov for mer enn t-skjorte oventil. Beyond The Gates må virkelig være et viktig tilskudd til turistnæringen i Bergen. Foretninger, hoteller og restauranter er nok rimelig fornøyde. Det finnes andre ting som er festivalrelatert også, som skjer utenfor selve konsertområdene. Noen ting rekker man å få med seg, men som vanlig blir det fokus på musikken, og i hovedsak det ordinære programmet på hovedvenue. Tid og ressurser er selvsagt svaret dersom noen spør hvorfor.
Fredagen på hovedscenen på Notodden Blues festival ble en fin kveld med et variert program, hvor vi fikk med oss blueskongen Walter Trout, rockedronninga Lita Ford, veteranene i Uriah Heep og våre egne TNT.
Sivert Høyem har vært en særdeles aktiv herremann de siste årene, med skiver og turneer som både soloartist og med Madrugada. Og han hadde knapt avsluttet turneen for fjorårets «On An Island» før en ny skive var klar. Vi satte oss ned med den joviale nordlendingen for en oppdatering om ståa og om nyskiva «Dancing Headlights».
Nekrologer er ikke noe vi gjør ofte i Norway Rock Magazine, men når muligheten ramler ned i innboksen vår, kaster vi oss på, for sent i januar kom nyheten om at John Sykes hadde gått bort i desember etter en kamp mot kreften, en kamp svært få visste han kjempet. Vi satt som spørsmålstegn i […]
Dette skal ikke være et minneord for Ozzy Osbourne, men en kort oppsummering og rangering av hans studioalbum. Ozzy etterlater seg en katalog og en musikkarv uten sidestykke. Helt fra hans tid i Black Sabbath til hans siste soloalbum i 2022.
In 2024 Scott Gorham of Thin Lizzy and Black Star Riders released prints of his own artwork which he kept a secret, even from his beloved wife, for over 40 years. We sat down with Gorham to chat about secretly creating his artwork while on tour with Thin Lizzy, how he regrets never showing Phil Lynott his work, and what it was like being part of Lizzy’s iconic twin guitar sound.
En av mine sommertradisjoner er å anmelde samlingene fra fjorårets kull på rock og metallinja ved Buskerud Folkehøgskole. Samtidig kommer det like overraskende hvert år at enda et skoleår er omme. Bra en ikke blir noe eldre selv. Det er alltid like artig å høre hvilken retning innen metallen som er i hovedfokus det aktuelle året.
Joe Bonamassa returnerer med sitt 17. studioalbum, «Breakthrough», via hans eget J&R Adventures. Innspillingen fant sted over flere kontinenter — blant annet i Los Angeles, Nashville, Hellas og Egypt — med Kevin Shirley som produsent og også medlåtskriver på flere spor.
Joe Satriani er plateaktuell igjen, denne gang med live-album og konsertfilm knyttet til G3-prosjektetets gjenoppstandelse. Vi ringte ham opp via Zoom og forstyrret ham midt i øvinga, og fikk en lystig, livsglad og pratsom gitarlegende i samtale.
Det er 40 år siden Massacre dro sine første toner sammen på øvingslokalet. Siden den gang har death metal vokst til å bli en betydelig del av musikkindustrien. Vokalist Kam Lee og Massacre har holdt seg i undergrunnen, og med årets slipp, «Necrolution», streber bandet etter å låte så 80-talls som mulig.
Herman Rarebell begynte sin musikerkarriere på syttitallet, og trommet for Scorpions gjennom hele åttitallet med Moscow Music Peace Festival som kanskje sitt livs høydepunkt. Nå hyller han andre store artister fra det herlige tiåret, med coverplata «What About Love».
Herman Rarebell var der da det skjedde. Som trommeslager i Scorpions fylte han stadioner gjennom hele åttitallet.
Det finnes flust av eminente gitarister som spiller fortere enn sin egen skygge, men for noen gitarister er ikke det å spille fort det viktigste. Eric Johnson kan både spille fort og teknisk, men det er først og fremst den gode melodien og den varme gitar-tonen som er varemerket hans. Eric Johnson startet sin karriere allerede på 70-tallet og opparbeidet seg etterhvert et renommé som en dyktig studiomusiker med blant annet Carole King som arbeidsgiver, men han forble en “skjult” perle. Men i 1986 skjedde det noe som skulle forandre karrieren hans drastisk.
Da det ble annonsert at Black Sabbath med Ozzy Osbourne skulle ri inn i solnedgangen med en skikkelig mother of a blowout, med et stjernelag av gjester, så prøvde vi seriøst å komme oss dit, men billettene forsvant på minutter, og presseakkreditering var håpløst. Så da var det bare å betale seg inn på direktestreamingen – og Skulbørstad & Amundsen rigga seg til i sofaen foran skjermen med en kasse pils, vrengte volumknappen opp til 13, og har følgende rapport å levere om Ozzy’s last stand.
Vår alles favoritt av progressive finske brødretrioer er tilbake med en ny skive, «In Murmuration», og vi fikk frontmann Mikko Von Hertzen på Skypeskjermen fra Helsinki for en prat.
Det var flere som klødde seg i hodet og fikk valgets kvaler da det ble annonsert at Skunk Anansie skulle spille på Rockefeller samtidig som Green Day sto på scenen oppe på Ekebergsletta. Men ingen av oss som valgte Skin & co, angret ett sekund på det, for dette ble en av de sjeldne magiske aftenene.
Det er litt vanskelig å telle studioskivene til Sodom, men jeg tenker vi sier nummer seksten, når jeg trekker ut to skiver med nyinnspillinger. Og band med en slik katalog over et spenn på førti år hender det seg har noen krumspring på veien.
Festival season is upon us once again and it’s time to dust down tents, boots, and all manner of festival paraphernalia. With the weather forecast looking good, roads looking clear and friendly reunions aplenty, it looks like it’s going to be a cracking weekend of music and fun.
Helt siden Dream Theater på høsten 2023 annonserte at bandets grunnlegger og trommis Mike Portnoy vendte tilbake til moderskipet etter 14 år, har fansen hatt store forventninger både til å se denne besetningen sammen på en scene igjen, og til å høre ny musikk fra progmetallkongene. Vi fikk tatt en prat med Portnoy et par timer før bandet skulle på scenen i Oslo Spektrum, og det var en sørgmodig Portnoy som ikke var så sprudlende og pratsom som vi er vant til.
Den gjengse mannen i gata vet kanskje ikke hvem Alan Niven er. Men den knallharde manageren som tok Guns N Roses fra slummen i Los Angeles og på få år gjorde dem til ett av verdens største band har utallige interessante historier å by på – og ikke bare om Axl & co.
Etter å ha bevitnet Sepultura fullstendig filleriste Sentrum Scene for bare en drøy uke siden, var jeg veldig spent på hvordan gamlesjef Max Cavalera med kompani skulle følge opp. Det klarte de imidlertid ikke helt dessverre.
Max Cavalera har både rutinen och självinsikt och i sammanhanget besitter han en synnerligen innehållsrik och tillika legendarisk karriär från Brasiliens stoltheter Sepultura. Här kan skönjas en stor låtskatt i form av klassiska skivsläpp som idag är klassiska i skivbaken. De sex första albumen med Sepultura från ”Morbid Visions” fram till ”Roots” är verkligen guldkorn. Här kan de mäta sig med samtida band som Metallica, Iron Maiden, Kreator, Sodom, och Tankard och Helloween för att nämna några gamla godingar.
Det er gått seks år siden debuten «GastiR – Ghosts Invited», en plate som ledet til Spellemannspris. Plata likte jeg godt, og belønningen var den samme da som nå fra denne anmelder. Jeg likte godt variasjonen og spekteret både band og vokalist viste, og dette videreutvikles nå.
Noen ganger lar turnusarbeid seg dårlig kombinere med musikkfestivaler, og denne gangen var krasjen uunngåelig, derfor ble årets utgave av Trondheim Rocks en altfor kort affære for min del, men heldigvis skulle jeg få oppleve Iron Maiden for første gang. Joda, de har vært i Trondheim to ganger før, men da uten undertegnede til stede. Men etter rapportene fra tidligere konserter fra “Run For Your Lives”-turneen antydet at denne torsdagskvelden skulle svare til forventningene.
Amerikansk death metal band restarter karrieren med selvtitulert album, og dundrer videre med Mastodon-tendenser, saxofon og vemmelig vakre viser om vann og død.
Tom Petty er ikke her lengre, og Eagles har ikke gitt ut ny musikk siden 2007. Hva skal en stakkar gjøre da? Kanskje sjekke ut det nye bandet til tidligere Heartbreakers-trommis Stan Lynch? Etter å ha hatt skiva i noen uker, og hørt den et titalls ganger, kan jeg avsløre allerede her at; joda, det syns jeg du skal.
Gledelig nok tok det legendariske amerikanske bandet Blue Öyster Cult (BÖC) turen innom Norge og Sentrum Scene på denne mandagskvelden. Forrige og eneste besøk gruppa hadde hatt i Norge, var på Union Scene i Drammen i 2016. En konsert som var meget bra og ga oss muligheten til endelig å se bandet få nordmenn hadde sett opptre.
Ulcerate er fra New Zealand, et av verdens tilsynelatende beste land å bo i. De tre herrene i Ulcerate derimot har nok eksistensiell fortvilelse til at New Zealand nå kanskje har ett av de aller beste death metal bandene i verden, etter min mening. Musikken er rå og intens, emosjonell og opprivende, atmosfærisk, teknisk og ikke minst kaotisk. Dette er kaos satt i system, og jeg opplever det er mye takket være trommis Jamie Saint Merat – for et monster.
Britisk progrock-gigant klarer til tross for lydproblemer å feire sine 30 første år med et innholdsrikt og veltrimmet show, og blir støttet på flere måter av en norsk progrock-institusjon og musikksjangerens tilhengere fra fjern og nær.
Det blir litt av en høytidsstund på teateret med en historisk fremføring av albumet “Battles” fra 2014. Det er mange musikanter som battler om plassen på scena, ikke alle vinner, men noen battler seg helt til pallplassering og en mulig karrierebeste.
Det hadde vært utsolgt i månedsvis, billettene gikk for et par tusen, og området rundt Spektrum vrimlet av sminkede Papaer, kardinaler og nonner da fenomenet Ghost kom til Oslo for å avslutte sin Europaturné.
Tons of Rock-aktuell fransk metalcore med elegante detaljer i baguetter og spann, og vinkarafler breddfulle av gode melodier.
Til tross for at Don Felder (ex-Eagles) ikke har spydd ut soloalbum, sitter han på et hvelv med masse musikk som ikke er tidligere utgitt, og det har han tenkt å gjøre noe med nå, for i dag er “The Vault- Fifty Years Of Music” ute i hyllene. Låter fra 1974 og frem til i dag har fått behandling av noen av de fremste musikerne i bransjen, og gis nå ut.
De siste tre årene har Slomosa spilt godt og vel 200 konserter i Norge, Europa og USA. De har turnert med band som Alkaline Trio, Orange Goblin og Stöner, og har spilt på et bredt utvalg festivaler i inn -og utland. I mellom alt dette har bandet skrevet, spilt inn og sluppet sitt andre album, «Tundra Rock», som kom 13. september. De er for tiden på Norgesturné, og vi tok en prat med gjengen bare noen timer før de skulle spille sin siste konsert i Oslo.
Gary Moore har ikke behøvd noen nærmere introduksjon på mange tiår, og i år er det faktisk ikke mindre enn fjorten år siden han gikk bort, så alt for tidlig. Heldigvis dukker det opp opptak fra tid til annen, og nå er et konsertopptak fra 2008 klar for platestifter verden over.
Det er bare drøye ni måneder siden sist Sons of Angels spilte på Herr Nilsen i Oslo, men siden da har Mannen med Ljåen nok en gang høstet inn et av originalmedlemmene. Trommis Geir Digernes døde brått i fjor høst, og denne konserten ble dermed debuten for Kenneth Kapstad, som tidligere er mest kjent for å ha spilt i band som Motorpsycho, Spidergawd og Gåte.
Det har gått over ni år siden «Anarchytecture», men omsider er Skunk Anansie klar med sitt syvende album.
Oslo-bandet Yesterdaze, bestående av Armann (vokal), Torje (trommer), Lars (bass) og Øyvind (gitar) er et band som tar et unikt grep over rocken og skaper sin egen moderne vri med elementer av punk og alternativ rock. Inspirert av band som Foo Fighters, IDLES, Queens Of The Stone Age og Biffy Clyro har de har allerede varmet opp for band som De Staat og Blomst. De fire bandmedlemmene har akkurat avsluttet sin største Norgesturné så langt med deres debutalbum “Sentences” i frontlinjen.
Herr Nilsen i Oslo sentrum, et sted som de fleste tenker på som en liten jazzklubb, har dratt i gang et nytt konsept – Rock Revival Sundays – og første band ut på den lille scenen var amerikansk/britiske Tyketto, som debuterte i 1991 med «Don’t Come Easy», en kultklassiker som de aller fleste i publikum denne søndagskvelden har et dypt og nært forhold til.
Med tanke på at Thrown fortsatt er et relativt ungt band som ble formet i Sverige i 2019, har de absolutt klart å tiltrekke seg riktig crowd som matcher musikken perfekt når det kommer til hva som skjer nede på gulvet.
Festivalsesongen er kanskje ikke riktig i gang her til lands, men i nord-Italia er den det. Og årets Frontiers Festival – eller FestiVIIal, den syvende i rekken – hadde hovedattraksjoner som Asia, Winger og Harem Scarem, som leverte litt ymse.
Norske Wardruna ble for alvor kjent i 2014 etter å ha komponert musikk til testosteron-eposet “Vikings. Siden den gang har Einar Selvik & Co. vunnet nye fans og stadig bergtatt flere og flere med sin organiske musikk med nordiske historiske og tradisjonelle instrumenter. Det er vanskelig å sette Wardruna i en bås, enten så liker du det eller ikke, men hvorfor dette bandet har trollbundet mennesker over hele verden, skulle vi kanskje få svaret på denne kvelden i operaen som var startskuddet for bandets lille Norge-turne.
Ekstremt mye har skjedd i Erik Grönwalls liv de siste fire årene. Fra han sluttet i H.e.a.t i 2020, fikk en kreftdiagnose i 2021 som førte til månedsvis på sykehus, beinmargstransplantasjon og et alvorlig svekket immunforsvar, og til han i 2022 ble annonsert som den nye vokalisten i sine helter Skid Row. Men det varte kun i to år før han våren 2024 måtte prioritere helsa.
Svenske H.E.A.T ble startet opp i 2007, og ble for alvor et kjent navn etter å ha deltatt i svenskenes nasjonalskatt Melodifestivalen i 2009 med låten “1000 Miles”. En låt de fortsatt kjører jevnlig på setlista. Forut for dette rakk også bandet å vinne priser, varme opp for Toto og en rekke andre band.
Mange kjenner tyske Crematory for «Tears Of Time», og bandet hadde muligheten til å bli det neste store innen goth metal. Flyskrekk er en av årsakene til at denne reisen ble kansellert. Dette er tretti år og fjorten plater siden, og med årets plate «Destination» har bandet funnet tilbake tyngden de hadde på nittitallet.
Finska Steve N Seagulls slog igenom som ett fenomen med en smakfull cover på AC/DC klassiker ”Thunderstruck”. Hermans karakteristiska banjo får spela ut och 10 år senare och 182 miljoner visningar på Youtube är de ändligen på plats för ytterligare en spelning.
Canadiske Harem Scarem har i over tretti år vært garantister for melodisk hard rock av ypperste klasse, og er nå tilbake i manesjen med sin første skive på fem år.
Svenske H.e.a.t er klare med sitt åttende album, og resepten er den samme som før. Her får du bøttevis med fengende melodiøs hardrock. Dette er bandets andre album etter Kenny Leckremo sin tilbakekomst, og han høres hakket tryggere ut på “Welcome to the Future”.
Hvis du likte retningen Ghost tok med «Impera», så vil du høyst sannsynligvis like – elske! – «Skeletá». Hvis ikke, så vil du neppe like denne heller.
Nomad Snakepit Productions Bergensernes tredje plate ble sluppet i 2000 på det tyske selskapet Ars Metalli. Noen reutgivelser har kommet underveis, men dette er første gang noensinne at plata slippes på vinyl. Dette er et artig gjenhør, for jeg skal innrømme jeg ikke har spilt i hjel plata tidligere. Det slår meg hvor mye mer […]
Du har kanskje ikke hørt om Lonerider, men i høst kom «Down In The Dust», den tredje skiva fra supergruppa som består av drevne musikere fra band som FM, Thunder og MSG – og ikke minst har de en av de få trommisene her i verden som kan påberope seg legendestatus – Simon Kirke fra gigantband som Bad Company og Free. Vi fikk Simon på skjermen fra New York for en trivelig passiar.