– Hei, Chris. Hyggelig at du hadde tid til en liten prat. Er det travle dager?
– Ja, nå er det travle dager. Vi skal lansere en ny singel med Grave Digger i februar og det er deadline i morgen. Så nå sitter jeg og mikser og skal få den ferdig. Vi hadde også konsert i forrige uke sammen med Doro.
– Det høres ut som om du har nok å gjøre. Hvordan får du tid til alt?
– Vel, det er så enkelt som at jeg liker å holde på med musikk. Musikk gir meg energi. Og så hender det også at jeg spiller golf med familien, så jeg får også tid til litt andre ting.
– Du har vært aktiv musiker siden helt på starten av 80-tallet med Grave Digger, og du har vært med på 21 album. Stemmer ikke det?
-Tja, noe sånt.
– Så du husker ikke?
– Nei, egentlig ikke.
– Haha, okei, men la oss snakke litt om sideprosjektet ditt også, Chris Boltendahl’s Steelhammer, dere ga ut skive tidligere i år og hvordan startet ideen med dette prosjektet?
– Det var en veldig spontan ide. Jeg snakket med bassisten vår, Jens Becker, han spiller jo også med Running Wild. Tidligere spilte han også med et band som het X-Wild og de skivene er ikke å få tak i lenger. Jeg tenkte det hadde vært gøy å spille inn noen av låtene på nytt. Jens var ikke like lysten på det da noen av de tidligere medlemmene ikke hadde mulighet av diverse årsaker. Da sa jeg det er ikke noe problem for jeg kan synge og gitaristen, Tobias Kersting, er en stor Running Wild-fan. Men han likte fortsatt ikke ideen så godt. Da tenkte jeg at da får jeg bare kjøre på og lage noe eget med Tobias. Det var veldig spontant og bakgrunnen for prosjektet.
– Plata heter jo “Reborn In Flames”. Er det noen spesiell tanke bak tittelen? Føler du at du er gjenfødt?
– Nei, det er ingen dypere mening bak tittelen. Jeg likte bare rett og slett tittelen og det hørtes veldig heavy metal ut. Det var grunnen. Litt klisje, men det er heavy metal.
– Ingen tvil om det nei, men hvis du tenker tilbake til gamle dager med Grave Digger, så ble det ganske tidlig klart at du hadde en grunntanke bak imaget til bandet. Et image som har fulgt bandet helt siden “Heavy Metal Breakdown”.
– Ja, da jeg vokste opp hørte jeg på de klassiske metal-bandene som Iron Maiden, Black Sabbath og alle de store. Hele livet har jeg ønsket å følge den tråden, altså heavy metal, med Grave Digger. Grave Digger høres jo veldig metal ut og er en heavy metal-klisje på en måte. Vi lager også på en måte klisje-musikk. Da vi startet bandet var metal på vei oppover og fansen for genren ble bare større og større, så vi fant på en måte vår plass. Nå spiller jeg på den klisjeen bokstavelig talt, men jeg har alltid elsket genren.
– Du kaller det en klisje, men det er jo tidløs musikk, noe en lojal fanskare beviser. Både når det gjelder genren generelt og Grave Digger gjennom flere tiår nå. Så noe må du ha gjort riktig?
– Jeg håper det. Hvis du gjør noe veldig ærlig og du elsker musikken du utøver så tror jeg at folk ser og hører at du er autentisk. Det trenger ikke nødvendigvis å være som Ghost med Papa-blah blah, men noen liker det også. Litt annerledes enn imaget til Grave Digger. Det er vel en grunn til at vi ikke har like stor suksess som Ghost.
– Så hvis jeg forstår det rett så har aldri penger vært grunnen til at du har lagd musikk?
– Nei, i begynnelsen var det bare for gøy. Det å spille musikk og å stå på scenen. Gjennom årene ble det også en slags inntektskilde, og min eneste inntekt kommer fra musikk og studioet mitt. Men hvis jeg ikke hadde likt det jeg holder på med så hadde jeg bare stoppet. Penger har aldri vært drivkraften.
– Som vi har vært inne på så har du vært i bransjen i mange år og hvordan føler du at ting er nå sammenlignet med 80-tallet?
– Det var mye lettere på 80-tallet. For eksempel var det ingen som stod på konsertene med smart-telefoner og tok bilder eller filmet. Hvis du gjør en tabbe på scenen i dag er det rett ut på internett. Jeg tror at hvis folk står med telefonen i hånden så vil de gå glipp av magien og energien som skjer på scenen med heavy metal. Det var helt annerledes på 80-tallet. Jeg føler at energien var høyere på konsertene. Nå er alt på internett, og det er på en måte djevelens to ansikter. På den ene siden har du mange muligheter, men på den andre så dreper den også musikken. Da jeg var ung så hadde jeg en favoritt platebutikk i hjembyen min, og når det ble gitt ut ny musikk fikk jeg vite det gjennom aviser eller blader som Metal Hammer og New Musical Express for eksempel, og der ble det annonsert nye plater med Judas Priest, Van Halen og så videre. Da stilte vi oss opp utenfor platebutikken og ventet på at de skulle åpne dørene, så vi fikk fatt på vinylen og hørt på den i platebutikken. I dag må du gi ut minst tre videoer og en haug med singler før albumet skal gis ut. Du må gjøre veldig mye for at det skal nå ut og legges merke til.
– Jeg kjenner meg igjen i det du forteller, i hvert fall den første delen med å vente på skiver med de store bandene, og det å endelig stå med den i hånden. Det er nok vanskelig å forstå for den yngre generasjonen hvordan ting var på 80-tallet, og at det var helt annerledes. Kjøpte du en skive så ble det spilt sønder og sammen. Slik er det ikke i dag med strømmetjenestene. Jeg ser forresten at du har et stort bilde av Eddie Van Halen i studioet ditt. “Van Halen II” var den første skiva jeg kjøpte for egne penger. Regner med at du er fan siden Eddie har fått hedersplassen på veggen?
– Han er min favorittmusiker, og jeg så Van Halen med David Lee Roth fem ganger, jeg så dem aldri med Sammy Hagar.
– Så han er din gitarhelt. Men du spiller ikke akkurat som Eddie Van Halen?
– Haha, nei. Da jeg begynte å spille var det ingen som kunne spille slik som Eddie. Vi prøvde å lære oss det på forskjellige måter, men det var umulig. Vi var uansett heldige for vi fant vår egen stil. Vi var også inspirert av Deep Purple, Led Zeppelin, Judas Priest, Accept og mange flere og fant etter hvert vår egen stil. Vi kunne lage vår egen spillemåte basert på mange av disse. Det er noe med å finne sin egen stil, og mange som hører Grave Digger vil kunne si at det er nettopp Grave Digger på grunn av soundet. Det er viktig å finne sin egen identitet og skape sitt eget uttrykk.
– Det var faktisk en av tingene jeg ville snakke om, det med Grave Digger sitt sound. Det er ganske lett å kjenne igjen, for du synger jo spesielt.
– Det var egentlig ganske ubevisst og det ble bare sånn. Det kom helt naturlig, altså måten å synge på. Noen har sagt at du synger litt som Udo Dirkschneider, men jeg føler at jeg synger ganske annerledes. Han synger mye høyere enn meg, eller lysere om du vil, og jeg synger på min måte. Det er gaven jeg fikk. Folk enten elsker eller hater den. Det er liksom ikke noe midt imellom. Noen vil si for en bedriten sanger, mens andre kan si at det er Chris Boltendahl og det låter magisk. Vi har ikke hatt samme suksess som for eksempel Iron Maiden, men vi har hatt nok suksess til at vi kan leve av musikken og gjort det gjennom mange år. Det er da noe. Vi har sett band komme og gå og vi er fortsatt i bransjen, så vi er fornøyde.
– For de fleste så er Grave Digger deg, altså Chris Boltendahl. Du er grunnlegger av bandet og den eneste som har vært med hele veien.
– Ja, definitivt. Bandet har vært igjennom mange utskiftninger og det er nødvendig for å holde det gående. Mest med tanke på å inspirere og utfylle hverandre. Ofte kommer det til et punkt der ting stopper opp, og det er ikke alltid mulig å forandre eller endre på det slik at det blir bedre, og det skjedde i forrige måned. Når jeg jobber med andre kan jeg ikke føle på stagnasjon over tid, og det var det som skjedde med Axel Ritt som har spilt gitar i Grave Digger i mange år. Det går alltid en grense og hvis jeg går over den grensen så kan den neste plata bli den siste. Det å resirkulere seg selv er ingen god ide, og det å stagnere kan føre til akkurat det. Da blir det full stopp. Og nå måtte jeg ta det tøffe standpunktet og si til Axel at jeg ikke har noe personlig imot deg, men nå er det slutt. Kreativiteten mellom oss er borte. Han skjønte det ikke, men det har skjedd før og det er akkurat som om det er en slags tidsramme som gjør at det stopper opp. Når det skjer så må jeg gjøre noe med det. Hvis jeg går over den grensa, så vet jeg at neste plate vil låte dritt. Dette handler om at jeg har ansvaret for bandet og jeg er avhengig av et kreativt samarbeid med de andre for å drive det fremover. Det handler som sagt ikke om at jeg personlig har noe imot noen, men at kreativiteten mangler og da er det umulig å lage god musikk. Axel klarte heller ikke å spille soloene på de eldre låtene slik det skulle spilles, og det har jeg i mange år akseptert, men nå ville jeg gå tilbake til røttene og da skal det låte riktig. Axel er dessverre ingen metal-gitarist, men mer en rockegitarist. Det er ingen kritikk, men sånn det er og det passer ikke med hvor jeg vil ta Grave Digger videre. Jeg synes Axel har et stort ego som ikke forstår hva jeg mener og hva jeg vil med bandet- Jeg har heller ikke så mange år igjen som aktiv musiker så jeg må gjøre det jeg mener er rett for bandet. Og dette var det rette nå. Jeg vil ha Grave Digger tilbake til utgangspunktet der jeg startet. Den rene formelen med heavy metal. Axel var dessverre ikke den riktige gitaristen til å følge den retningen.
– Du har allerede hentet inn en ny gitarist, Tobias Kersting. Et navn som kanskje mange forbinder med moderne power metal fra bandet Orden Ogan. Han spilte også på “Reborn In Flames”…
– Stemmer det, han er skikkelig dyktig og en ekte heavy metal gitarist. Det er stor forskjell på han og Axel. Tobias er en ekte heavy metal fan. Han vokste opp med å høre på metal og er en stor Running Wild fan. Axel er mer rockeorientert. Han hører ikke like intenst på metal som Tobias, meg eller de andre i bandet. Det høres både på scenen og i studio, det låter mer metal nå. Grave Digger har i mange år hørtes ut som heavy metal møter rock, men nå er vi tilbake hvor vi startet med å spille metal.
– Det er kanskje naturlig at noen ikke liker å få sparken fra bandet, selv om grunnen er ærlig og ene og alene din avgjørelse basert på musikken og hvor du vil ta Grave Digger.
– Ja, det er viktig å understreke at jeg ikke gjorde det for gøy eller for å være slem. Jeg har ingen dårlige følelser bak det, men som jeg sa var det viktig for at bandet ikke skulle stagnere og at jeg ville at det skulle låte heavy metal igjen. Det var den eneste grunnen, men en veldig viktig grunn.
– Dere har allerede gjennomført en konsert med Kersting, hvordan gikk det?
– Det gikk veldig bra, det eneste var at scenen kanskje var litt for stor for oss. Ikke at vi ikke er vant til det, men siden det var Tobias sin første konsert så kunne scenen kanskje vært litt mindre for å ha fått det litt mer intimt og nærmere. Men som sagt, det gikk veldig bra. Han er en rutinert musiker og har spilt mange konserter på små og store scener, så det ble egentlig ikke noe problem. Jeg var veldig fornøyd med å høre soloene på de gamle låtene spilt på riktig måte. Så jeg var strålende fornøyd med Tobias på scenen i hans første show med Grave Digger.
– Så nå ligger alt til rette for at Grave Digger skal fortsette i mange år til. Hva skjer i nærmeste fremtid for bandet?
– I mars neste år skal vi spille tre konserter i Sverige sammen med Bullet blant annet, så har vi flere konserter og festivaler neste sommer spikret allerede. Vi blir ikke arbeidsledige med det første. Det begynner å ta seg opp etter Covid-perioden, og neste år planlegger vi også å starte prosessen med å lage et nytt album og forhåpentligvis få gitt ut det i 2025. Alt er fokusert på Grave Digger nå.
– Kanskje et veldig dumt spørsmål, men hvor lenge ser du for deg å holde på med musikken som aktiv, du har så vidt passert 60 år, men har du gjort deg noen tanker om det?
– Tja, så lenge jeg får ideer og klarer å skape musikk så vil jeg holde på. Selvsagt vet jeg at det ikke vil vare evig, men fortsatt har jeg masse ideer oppe i hodet. Jeg har sangtitler og mye klart allerede for neste plate. Jeg bygger et bilde, omtrent som et puslespill oppe i hodet, med små biter som settes sakte men sikkert sammen til et helt bilde. Det er sånn jeg starter hver ide til en skive.
– Så etter over tjue album har du fortsatt ideer og kreativitet, det er imponerende.
– Joda, men når jeg føler at jeg stagnerer slik som nå med Axel, da er hodet blokkert og det kommer ikke nye ideer. Men nå føler jeg meg mye mer åpen igjen og kan gjøre det slik jeg ønsker det. Da kommer kreativiteten tilbake igjen. Så det vil bli mange konserter og skiver fremover.
– Det høres veldig lovende ut, og da takker vi for praten og ønsker deg og resten av gjengen i Grave Digger lykke til videre, og så får vi håpe at dere dukker opp på norsk jord snart med litt skikkelig heavy metal.
Tekst: Pål J. Silihagen
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2023