Kategori: Intervjuer

Pandemien har tatt fra oss konserter og skjenkesteder, reiser og sosiale sammenkomster – men én ting ikke en gang Covid-19 kan stoppe er det gode gamle albumslippet. Derfor føles det ekstra godt når gamle helter kommer med nytt materiale, og det i tillegg er såpass sterkt som Accepts sin rykende ferske “Too Mean To Die”.

Tekst:Sven Olav Skulbørstad
Foto: Iana Domingos

Wolf Hoffmann, bandets nå siste gjenværende originalmedlem etter Peter Baltes valgte å kaste inn håndkleet, var som vanlig triveligheten selv og gikk gladelig inn på detaljene rundt akkurat dette da vi slo på tråden i en travel førjulstid.

– Vi må selvsagt snakke om deres sisteslipp, jeg går ut ifra at dere er fornøyde med resultatet?
– Veldig fornøyd! Men jeg har blitt ekstra fornøyd etter jeg har snakket med såpass mange journalister i etterkant for jeg får følelsen at vi har truffet den rette strengen denne gangen. Men den umiddelbare følelsen var absolutt at den endte opp riktig så bra. Det er alltid vanskelig å kjenne på når man er ferdig med studiojobbingen, for man vet at man har gitt alt men vet aldri helt hvordan reaksjonene kommer til å være. Det er vanskelig å se objektivt på noe man har vært såpass tett opp til.
– Har dere fortsatt forventninger etter såpass lang tid i bransjen ved et ferdigstilt album?
– Selvfølgelig, man gir ikke opp forventninger selv om man har holdt på en stund. Jeg ville faktisk sagt det motsatte, i hvert fall i disse merkelige tider vi lever i om dagen. Vanligvis får vi kjenne på publikums reaksjoner umiddelbart på nytt materiale når vi drar ut på turné, men det går åpenbart ikke denne gangen. Men det var litt av årsaken til at vi ville gi den ut midt under pandemien også, selv om vi ikke får reist rundt og spilt for folk kan vi i det minste gi de et nytt album så lenge så får tiden vise når ting blir mer normalt igjen.
– Var det en annerledes tilnærming til låtskriving og studiojobbing med tanke på pandemien?
– Låtskrivingen gikk til omtrent som den alltid har gjort egentlig, jeg begynte skrivingen høsten 2019 og vi visste tidlig at vi måtte foreta innspillingen i deler denne gangen. Vi startet tidlig med studiojobbingen selv om vi visste at vi ikke hadde materiale nok til et fullt album, men ville sette i gang så fort som mulig og heller ta ting som det kom. På det tidspunktet, altså før pandemien, tenkte vi at folk ville være spredt på forskjellige turnéer – som Andy Sneap med Judas Priest, så vi ville bare påbegynne prosessen og klemme inn hva vi kunne der vi kunne i mellom turnéer. Det var da i mars i fjor da ingen kunne turnere, så da vi ville fortsette arbeidet var Andy ledig men fikk ikke komme inn i landet med tanke på smittevern. Derfor måtte vi for første gang jobbe sammen online, noe som var veldig rart i starten men som vi fort ble vante til.

– Jeg må nevne tittelen “Too Mean To Die”, som er en tittel av god, gammel heavymetal-klasse som også passer musikken perfekt – kom den på plass tidlig i prosessen?
– Synes du? Så bra! Det var det vi gikk for, for vi prøver alltid å være tro mot arven og tradisjonen til Accept samtidig som vi forsøker å skape nye låter. De låter som om de kunne ha vært skrevet for flere år siden, men også moderne.
– Anmelderen for magasinet mente at dere entrer det nye decenniet med rak rygg som et av få erkemetalliske 1980-tallsband.
– Wow, det er utrolig og det liker jeg å høre! Takk for det, det har vært moro å jobbe med denne skiva og vi har alle hatt en fin tid underveis og det tror jeg reflekterer over på sluttresultatet.
– Jeg har notert et par spor jeg vil snakke om, deriblant “Symphony Of Pain” med en liten homage til Beethoven underveis?
– Helt riktig, jeg lekte en stund rundt tittelen med noen riff jeg virkelig likte og tenkte at jeg like gjerne kunne innlemme litt klassisk i låta siden jeg alltid har leflet med den type musikk i hele livet mitt også. Det falt relativt naturlig på plass av seg selv, og da fant vi ut at vi like gjerne kunne skrive en tekst om selve Beethoven samtidig da han selv hadde sin helt egen “symphony of pain”. Vi har tatt fra det stykket som opprinnelig heter “Symphony Of Fate” (altså “Skjebnesymfonien”) der skjebnen kommer sonisk bankende på døra, så alt vi har gjort er å endre tittelen en smule og skrive om hans egne utfordringer og smerter i livet – deriblant hans ikke ukjente døvhet.
– Det ble jo tidlig deres varemerke å blande kjente klassiske verk med musikken deres?
– Absolutt, vi har gjort det helt siden “Metal Heart” fra 1985 og jeg har jo jobbet vel så mye med klassisk musikk som med metall og ironisk nok var det Beethoven den gangen også. Jeg synes det fortsatt er veldig gøy å gjøre, og selv om det enkelte ganger kreves en del arbeid for å få det til skjer det også ofte på grunn av ren og skjær flaks. Men jeg prøver ikke presse det inn i musikken, det må skje naturlig så det ikke blir en klisjé. Vi har flere album der vi ikke har gjort det, men denne gangen følte vi nesten at det krevdes.
– Det hever låta ekstra der dere gjør om hans 9. symfoni fra dur til moll.
– Vet du, du er faktisk den første som har lagt merke til det – det setter jeg pris på at du gjorde! Originalen er jo forholdsvis glad og heter “Ode To Joy”, men jeg tenkte i en “Symphoni Of Pain” burde vi hatt en “Ode To Pain” og da gjorde den seg best i moll. Det morsomme er at selv om alle kjenner igjen Beethovens niende er det som sagt ingen som legger merke til at melodien egentlig ikke er den samme – så da er det jo i utgangspunktet ikke den. Den er faktisk omgjort ganske betraktelig, men den funker.
– Det andre sporet jeg har notert meg er den nydelige balladen “The Best Is Yet To Come”, for det er langt i mellom de virkelige gode heavy metal-balladene om dagen?
– Det er sant, og det var en forholdsvis uvanlig låt for oss å være som jeg aldri var helt sikker på om kom til å ende opp på skiva eller ikke. Noen ganger skriver jeg en hel del slike låter som jeg ikke vet hvordan kommer til å låte med fullt band og Mark på vokal. Men i dette tilfellet gjorde han en helt vanvittig jobb bak mikrofonen, og jeg er virkelig fornøyd med hvordan teksten falt på plass også. Budskapet i låta holder jeg veldig nært, og det er på mange måter min livsfilosofi. Jeg er en som ser på glasset som halvfullt, og selv om fortid er noe man alltid har med seg vil det beste alltid ligge foran en. Den betyr helt enkelt enormt mye for meg personlig.

– Når vi er inne på fortid; Peter Baltes er ikke med dere lengre, var det noe dere så komme?
– Det er så ufattelig trist, vil jeg bare si. Noe lå i lufta, uten at vi helt visste hva det var. Vi så ikke at noe skulle lede til at han slutta i bandet, men vi så flere signaler på at han ikke var helt fornøyd. Han holdt seg mye for seg selv det siste året, uten at jeg helt visste hvorfor. Men spenningen var ikke der lengre, og det er veldig trist når man har levd sammen såpass lenge som vi har og at man ikke nyter det man gjør lenger. For hva er vitsen med å spille i band hvis man ikke nyter det? Jeg har alltid gjort det og kommer alltid til å gjøre det, ellers ville jeg ikke ha vært her og gjort det jeg gjør. Så selvfølgelig bør man da trekke seg ut og gjøre noe annet, men åpenbart skulle jeg selvsagt ønske at det ikke var sånn for vi har opplevd så ubeskrivelig mange ting sammen av både oppturer og nedturer igjennom alle disse årene. Det beste hadde vært om vi fant ut av det sammen og han fortsatt ville ha vært med, men hva skal man gjøre? Livet må gå videre og the show must go on. For samtidig har vi en gjeng virkelig bra folk med i bandet nå, og vår nye bassist Martin Motnik er en fantastisk bassist som i tillegg har bidratt en hel del til den nye skiva. Det er trist når folk slutter, men samtidig kan det også være bra med nytt blod inn i bandet også.
– Kjenner du da på et ekstra press nå som du da er det siste gjenværende originalmedlemmet?
– Nei, det har egentlig ikke forandret seg noe særlig da jeg over mange år har vært “gatekeeper” innad i bandet og har vært den som har drevet bandet fremover og skrevet det meste av materialet. Det gjorde ikke ting enklere, men i praksis så er det ikke mer press nå enn hva det pleier å være. Men det føles merkelig, for jeg ville aldri være det siste originalmedlemmet igjen og hadde det vært helt opp til meg hadde vi fortsatt hatt besetningen fra 1981. Faktumet er at jeg er den eneste igjen etter at resten har forlatt skipet. Jeg er the last man standing.
– I motsetning til frafall har dere nå fått en tredje gitarist på plass i form av Philipe Shouse. Hvordan har det hatt betydning for bandet?
– Han ble med etter den symfoniske turnéen vi gjorde, “Symphonic Terror” der vi spilte låter både fra min soloskive i tillegg til Accept-låter og fant ut at han var en helt ekstraordinær gitarist. I tillegg gikk vi alle meget godt overens med mannen og skjønte at dette var en sjelden bra match på alle mulige måter, såpass bra at vi måtte høre om han ville bli med på permanent basis. Det er jo ingen lov som sier at man kun kan ha to gitarister i et band, så han ble et kjært velkomment tilskudd på laget. Han spiller faktisk en del på “Too Mean To Die” også, så han har allerede funnet sin plass. Det vil ikke bli en enorm omveltning live, men han tilfører et friskt pust for oss.
– Dere rakk et par konserter med ham før lockdown, hvordan reagerte fansen?
– Det var fantastisk! Det gikk virkelig, virkelig bra. Vi rakk et par konserter i Sør-Amerika som var ut av en annen verden, og når jeg lytter til opptakene i etterkant låter det fullstendig killer med tre gitarer. Jeg var helt ærlig en tanke skeptisk på hvordan det kom til å låte sonisk, selv om jeg følte meg sikker på at det både kom til å føles bra og se bra ut på scenen, men om det i det hele tatt kom til å være plass til en tredje gitarist i lydbildet var jeg ikke sikker på. Men det å høre tre gitarister ga låtene en ekstra dybde, mye takket være en helt rå lydteknikker som virkelig gjorde en god jobb ved å få alle tre tydelig frem i miksen.
– Dette gleder jeg meg både til å se og høre når ting en gang kan rulle som normalt og dere kan ilegge vårt furet værbitte et besøk en gang i fremtiden.
– Ja, la dette gå over er du snill – vi har alle fått nok av lockdown nå. Men igjen, vi er glade for å ha fått utgitt skiva uansett lockdown eller karantene. Ingen kan dra på konserter allikevel, men da kan de i det minste høre på skiva så lenge så kommer vi så fort det lar seg gjøre. Vi vil jo helst reise rundt og spille konserter, det er derfor vi gjør det vi gjør. Selve albumjobbingen er bare en liten del av det, vi lever av og ånder for å spille live. Og nå som vi ikke kan gjøre det merker vi det ikke bare finansielt, men mange vet rett og slett ikke hvor de skal gjøre av seg og det merkes. Det gjelder å holde seg i geskjeft på en måte, finne andre måter å holde seg i aktivitet på. Som alle andre har vi fått avlyst hele festivalsommeren som var fullbooket for vår del i tillegg til vår egen turné i forbindelse med utgivelsen der alt har blitt utsatt til neste sommer og vinteren etter der igjen. Vi får bare se når det lar seg gjøre.