ILLT – Familiefaren som plukket opp en gitar

Roy Westad er et kjent prisvinnende navn innen norsk filmmusikk. Interessen for musikk startet med metal og gitarspilling. Under navnet ILLT rykker han tilbake til start, og debuten «Urhat» byr på sint riffbasert ekstremmetal.

Tekst: Ronny Østli
Foto: Jørn Veberg

– Jeg lar meg imponere hver gang noen kommer opp med et kort bandnavn. Det begynner å tynnes ut med brukbare kombinasjoner på tre og fire bokstaver.
– Ja, og hvert fall ord som betyr noe. Jeg kommer opprinnelig fra Kristiansund hvor ordet illt blir brukt veldig mye om å ha det vondt. Faren min sier ofte han har illt i ryggen. Og da uttales det gjerne litt krast, nesten litt sint, som virkelig beskriver at dette ikke er noe godt. Det er et gammelt utrykk, på islandsk betyr det jo ondskap. Også er jeg jo fan av korte bandnavn. Kiss og AC/DC. Korte navn som fungerer veldig godt. Jeg føler jeg har vært heldig med valget. Jeg har ikke funnet andre band som heter ILLT. Går man på Spotify og søker eksempelvis Cold, tror jeg nok treffene er flere.  

Selv om Roy Westad i mange år har levd godt av å komponere filmmusikk er ILLT og plata «Urhat» det første han serverer innen metal.

– Jeg kjøpte min første gitar på videregående. Jeg ble veldig grepet av en klassekamerat som kunne hele 80-talls katalogen til Metallica på rams. Det så jo så lett ut når han spilte det, hehe. Nå var det naturligvis ikke så lett som jeg fikk inntrykk av, så det ble noen AC/DC låter på en streng. Jeg har ikke gått veien med kassegitar og grep, jeg gikk rett på riff siden det var metal som betydde noe. Jeg spilte mye og ble ganske flink på kort tid, men jeg kom ikke noe videre. De fleste i musikkmiljøet i Kristiansund var eldre enn meg og hadde allerede sine band, så jeg fant ingen åpning for å utvikle meg i bandsammenheng. Jeg lagde veldig mye riff uten å klare å sette de sammen, så jeg har en god samling med CDer bestående av enkeltriff, hehe. Jeg hadde et ønske om å drive med musikk, men siden jeg ikke hadde noe banderfaring eller hadde spilt live var et liv som sessionmusiker helt uaktuelt. Jeg begynte å jobbe i barnehage og trivdes med det, men ønsket ikke å gjøre det resten av livet. Alternativet var musikk, men jeg ville ikke leve på veien, ei heller pante tomflasker for å ha råd til et brød. Lysten til å begynne med filmmusikk meldte seg og jeg begynte å nøste opp i hva som krevdes for gjøre det. Både av musikkteori og teknisk kompetanse. Og ikke minst hvordan man får en fot innenfor bransjen. Jeg brukte et år eller to på denne veien. Det ble mange tutorials og mye prøving og feiling. Men gøy var det og jeg kjente at dette ville jeg satse på. Så var det å sende ut demoer til selskaper og eventbyråer. Etter hvert fikk jeg napp hos et eventbyrå i Oslo hvor jeg endte opp nærmest som huskomponist noen år før jeg startet opp mitt eget byrå. Og det selskapet har vi holdt gående i ti år nå. Selv om jeg har vært velsignet med å kunne leve av musikken har det vært noe som manglet. Hobbyen har blitt til levebrød og jeg innså savnet av metallen. I 2018 ble jeg pappa for første gang, og under pappapermen var det jo mange ledige vinduer da guttungen sov. Jeg hadde jo laptopen og en amp-simulator, og gitaren sto fremme. Riktignok svært nedstøvet. Jeg prøvde å koble det opp og lyd ble det, hehe. Jeg var jo selvsagt rusten og det hele ble veldig krampaktig, men det dukket opp et ganske ålreit riff. Og etter det et parti som passet som en naturlig forlengelse til det forrige og dermed var jeg i gang. Hva skjedde nå? Jeg som aldri hadde arrangert noe satt med en halv låt. Og i løpet av en dag eller to var det blitt til en fullstendig låt. Helt merkelig. Men er sikkert noe med at jeg bare satt meg ned uten forventninger til å få til noe som helst, mens man som ung prøvde litt for hardt å skape noe.
– Er dette en låt vi hører på «Urhat»?
– Ja, det er «Millennial Judas», som åpner plata. For øvrig første singel. Og til å være en debut synes jeg ikke plata er så hakkende ille. Jeg må jo bare være meg selv, jeg er jo ingen langhåra skummel fyr som bor i skogen. Jeg er en snart førti år gammel småbarnsfar med en drøm å lage en metal skive.

– Jeg vil jo tro erfaringen med filmmusikk har bidratt til mer naturlig flyt mellom riffene nå enn da du lagde dine første riff på videregående?
– Jada, det er godt poeng det. Struktur er veldig viktig når en lager filmmusikk. Mer enn vanlig låtstruktur. Man må gjøre mange krumspring for at lyden skal spille på lag med bildene i film, og det har nok smittet over på skriveprosessen i ILLT, med variasjon og brudd. Det må jeg ha, for jeg kjeder meg fort. For meg må det være lekende, og jeg er ikke så spesielt sjangerbevisst. ILLT er en sandkasse med en grøt av alt jeg liker innen metal.
– Selv om plata er variert, er den ikke mer variert enn en film. Måtte du sette begrensninger for ikke å jobbe deg helt ut på viddene
?
– Jeg prøvde ikke å begrense meg. Jeg tenkte mer at fungerer det, så fungerer det, og gikk kun etter magefølelsen. Noen uventede grep dukker nok opp, men det ble laget noe musikk som ikke kom med på plata, som jeg ikke følte passet inn. Det er vel de eneste begrensningene å snakke om. Jeg føler plata ble som jeg ønsket den burde være.

På «Urhat» står Roy, eller ILLT som han bruker som artistnavn, for gitar og bass. Trommeneskinnene piskes av Dirk Verbeuren (Megadeth, Cadaver), vokalen fremføres av Speed Strid (Soilwork, The Night Flight Orchestra), mens gitarsoloer er levert av Karl Sanders fra Nile og Mr. Damage fra Chrome Divison.

– Den første jeg snakket med var Dirk. Han fant jeg på en nettside som formidlet sessionmusikere. Jeg tenkte, jøss, kan man bare sende en forespørsel til han? Man laster opp noen demoer og skriver litt om prosjektet og budsjetter. Så får man kanskje et svar om at jeg koster det og kan da og da. Jeg har jo ikke noe kontaktnett innen metallen og visste ikke helt hvor jeg skulle begynne. Det var jo naturlig å tenke norske trommiser, og jeg spurte også et par stykker. Nå er det jo sånn at det er noen som går igjen her til lands og jeg tenkte det hadde vært gøy og prøvd noe annet. Og jeg ble interessert i å sjekke prisforskjellen på å bruke noen norske gjengangere eller trommisen i Megadeth, og det viste seg at prisforskjellen ikke var så stor. Det som overrasket meg var at Dirk virkelig likte låtene. Jeg lastet jo bare opp noen laptop demoer og skjøt fra hofta. Han hadde virkelig lyst til å gjøre dette. Nå var det to muligheter, han kunne gjøre det hjemme på el-settet eller gå i et studio i Hollywood og spille på et akustisk sett. Elektrisk var ikke noe alternativ for meg, så studiooppholdet påvirket jo selvfølgelig prisen. Jeg var rimelig nervøs. For jeg har jo aldri jobbet med noen trommis. Når sporene kom tilbake ble jeg blåst helt av banen. Alt var 95%, det var bare noe småplukk som noen overganger jeg kunne tenke meg annerledes. Det er ikke mye å plukke på en fyr som Dirk, hehe. Strid fant jeg gjennom samme formidlingstjeneste, og Soilwork er jo et band jeg lyttet mye til på videregående, så det er jo helt absurd å ha ham med seg på plata. Han var veldig enkel og profesjonell å jobbe med, og i likhet med Dirk blir du bare blåst av banen når du hører resultatet. Han naila mine tanker med en gang, og det er slett ingen selvfølge at det blir sånn.

– Er ILLT et band vi kommer til å se på en scene?
– Det korte svaret er nei, hehe. Man skal så klart aldri si aldri. Jeg har jo hyra inn et svært aktivt band, så det måtte jo bli å finne ledig personell. I tillegg kan det bli lange dager som filmkomponist, samt at jeg har to barn. Så den ledige kapasiteten blir da brukt til å skrive musikk. Jeg innser jo at det tar lengre tid å bygge seg opp et navn på den måten, men for meg er det viktigste å få ut god musikk og kanskje bygge opp en liten og lojal fanbase. Jeg innser at musikken er litt galskap og ikke den letteste å selge, men er det ti stykker som virkelig digger dette, så er jeg fornøyd. Drømmen har jo tross alt vært å gi ut plate, og det har Indie nå hjulpet meg med.

Når Roy snakker om at han fort kjeder seg og liker å leke med musikk blir jeg jo veldig nysgjerrig på hvordan neste plate med ILLT kommer til å låte.

– Jeg er straks ferdig med å skrive plate nummer to, og tipper vi begynner å spille den inn rundt juletider. Jeg kommer aldri til å lage samme platen to ganger, men det har jo med at man forandrer seg som person. «Urhat» er jo et fotografi av Roy som ILLT i 2018, mens plate nummer to er skrevet under Trump og pandemi, og er nok mørkere og mer frustrert. Den blir nok mer av alt. Både mer melodi, men også mer brutalt. Jeg vil nok tro den blir mer kontrastfylt. Men igjen uten begrensninger.
– Blir det samme besetning neste gang?
– Ja, i hvert fall Dirk og Strid. Jeg har et par andre ess i ermet også, men det er ikke helt avklart enda.

– Mange metalmusikere er inspirert av filmmusikk. Jeg fikk lyst til å snu spørsmålet, tar du med deg metallen når du lager filmmusikk?
– Ja jeg gjør det. Jeg merker det i det jeg begynner på en komposisjon så blir det riff. Det er sjelden det er gitar, men gjerne strykere som gjør en riffaktig frase som man bygger videre på. For meg er dette helt naturlig. Hadde jeg vært klassisk skolert ville sikkert tilnærmingen vært en helt annen.
– Hvordan har det vært å komponere filmmusikk under pandemien?
– Hos meg svinger oppdragene hele tiden, sånn at jeg har ikke merket noen stor forskjell. Jeg sitter stort sett alene på et rom og lager musikken, men jeg merker jo likevel at den sosiale delen har vært borte. Lite bransjetreff og mye Teams. Jeg står fortsatt oppreist og har bra med jobb.

– Du jobber hovedsakelig med norske filmer og TV-serier. Jeg aner en viss motsats til fotballspillere hvor det store målet er en utenlandsk karriere.
– Drømmen om Hollywood har vært der den, men etter hvert som jeg ble voksen innså jeg det er helt topp å være i Oslo. Det er veldig mye spennende som skjer her hjemme og det produseres mer og mer sjangerfilmer som jeg er veldig glad i, og vi lager god TV. Los Angeles er en veldig morsom by å besøke, men jeg er ikke gira på å bo der. Jeg har det forbanna bra her i landet. 

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2021