The Tea Party – Tilbake etter åtte år i skrivestua

Det går lenge mellom hver gang vi hører fra canadiske The Tea Party. Åtte år etter «The Ocean At The End» er de imidlertid aktuelle igjen, denne gang med albumet «Blood Moon Rising». Norway Rock fikk bassist Stuart Chatwood til å slå på tråden for en samtale omkring skiva.

Tekst: Bjørn David Dolmen
Foto: Francesca Ludikar

– Da var det omsider duket. Gratulerer så mye med nytt album!
– Takk skal du ha. Det har tatt tid, men nå er den altså endelig ute – det er flott å se den i havn! Forresten, før vi starter, er du kjent med The Tea Party? Jeg bruker å stille det spørsmålet til journalister jeg ikke kjenner. Det hjelper meg å fokusere.
– Bare slapp av og måk på, du.
– He-he, fint! Jeg vet at Jeff Martin var i Norge for noen år tilbake. Var du der, eller?
– Faktisk var han her i Trondheim også. Svaret er allikevel nei, ettersom jeg var bortreist da konserten fant sted. Kom gjerne tilbake med The Tea Party og gi meg en ny sjanse.
– Jeg håper vi får muligheten til akkurat det. Det hadde vært fint å gjøre noen konserter i den delen av verden igjen.

– Da har vi en intensjonsavtale: Straks denne pandemien er historie, kommer dere hit. Fortell meg nå, hvordan kom «Blood Moon Rising» sammen?
– Du, det har vært en lang prosess. Vi hadde jo et opphold på noen år, før vi gjenreiste det hele og utgav «The Ocean At The End». Dernest havnet vi i skrivestua, og der ble vi, litt for lenge, kan man si. Herregud, det har gått åtte år siden forrige album, men så har det jo også vært pandemi og slikt. Vi bor ikke i samme land, ei heller i samme verdensdel, så prosessen har vært kompleks. Men, altså, vi begynte med å lage en EP. Deretter lagde vi en til, og «Blood Moon Rising» er disse utgivelsene kombinert. Nøyaktig hvor materialet stammer fra, sånt rent periodemessig, er vanskelig å si. Vi skriver hele tiden, og «Blood Moon Rising» er det beste av det beste vi har skrevet og innspilt i løpet av årene som har gått siden sist.
– Rent musikalsk, hva har inspirert mest i forkant og underveis?
– Helt siden vi begynte har vi vært overmåte begeistret for britisk rock. Vi vokste alle opp med Led Zeppelin. Eller, snarere, vi vokste opp med de amerikanske gruppene som Led Zeppelin hadde inspirert. Dernest gikk vi til kilden, og oppdaget den britiske rocken.  I ungdomstiden var det den britiske punken som regjerte, noe som førte til at vi i en kort periode spilte punkrock. Men så ble vi bedre til å håndtere instrumentene våre, og endelig var det mulig for oss å musikalsk materialisere inspirasjonen fra Jimi Hendrix, Led Zeppelin og The Who. Jeg vil si at det er den impulsen, sammen med bluesmusikken fra især 50-tallets Chicago, som er fundamentet i The Tea Party.
– Selv om dere melodisk også skylder en hel del til østens folkemusikk.
– Jada, helt klart, men dette kom til oss via The Beatles, The Rolling Stones og Led Zeppelin, altså fra den britiske rocken på seksti- og syttitallet. Det første som appellerte til oss var hybriditeten. Det Led Zeppelin gjorde på, si, «Kashmir», tente noe i oss, kanskje spesielt i Jeff Martin. Til å begynne med opplevde vi at den indiske impulsen i vår musikk ikke begeistret publikum her i Canada. Men så skjedde det noe – det ble anerkjent som et aspekt ved sounden vår. Kombinasjonen av rock og verdensmusikk ble etter hvert det som definerte The Tea Party.
– Noe av det gledelige med «Black Moon Rising» er at dere fortsatt holder på dette.
– Ja, det er i blodet. Jeg har alltid latt meg begeistre av band og artister som håndterer dette. Måten Peter Gabriel i sin tid komponerte over afrikanske groover kan nevnes som eksempel. Alternative rytmer og tonaliteter kombinert med rockens tekstur, energi og avlevering kan fortsatt gi meg gåsehud.

– Formatet er nokså lite. Er det vanskelig å unngå selvpastisj-smellen?
– Tidvis, ja. Men «Blood Moon Rising» unngår dette, vil jeg si, ettersom den primært er rock & roll. Faktisk har vi fått reaksjoner på dette, fra folk som savner mer av det orientalske. Men sånn er det, noen vil høre ditt og andre vil høre datt. Det har aldri vært aktuelt for oss å skrive for fansen – The Tea Party skriver for seg selv. Autentisitet er et ord jeg bruker nokså ofte.
– The Tea Party dukket frem i en tid hvor amerikansk grunge dominerte rockekulturen. Så dere noen gang ditover?
– Det er klart at man sanser sine samtidige, og for tretti år siden merket man de musikalske omgivelsene sine mer enn man nok gjør i dag. Dette skyldes fremveksten av internett også videre; i dag har man mindre oversikt rett og slett fordi alt har blitt så svært. Men, ja, grunge-musikken tok av som et jetfly. Soundgarden. Pearl Jam. Nirvana – alle disse bandene ble giganter. Hva gjelder musikalske likheter var det nok flere. Men med alt dette er sagt, hva var nå egentlig grunge? Høye trommer, elektriske gitarer og melodi? Jeg tror vi sier det sånn. Grungen var en slags syntese av Black Sabbath og The Pixies. The Tea Party tok også inn andre musikalske impulser. Jeg er i grunnen glad for at vi aldri ble promotert med grunge-etiketten, selv om det kanskje er litt av grunnen til at vi ikke ble like store som flere av disse bandene ble.
– Hvilke tanker gjør du deg omkring dagens rock i for eksempel Nord-Amerika og Europa?
– Som jeg var inne på i sted, jeg har ikke oversikt. Ikke tror jeg noen andre har det heller. Amerikansk rockeradio er i dag alt og ingenting. Jeg håper og tror at The Tea Party ikke blir ansett som et typisk retrorock-band.
– The Tea Party har alltid vært store i Canada. Er det fortsatt problematisk for dere å turnere utenfor landets grenser?
– Med The Tea Party har det alltid vært litt komplisert. Vi kan fortsatt ikke legge ut på Europa-turné sånn uten videre. Det har vi ikke råd til med mindre vi får en serie med festivaler i juni, juli og august. I Australia har vi imidlertid en horde med fans som gjør det mulig for oss å spille med symfoniorkestre, og her i Canada kan vi spille så mye vi bare orker. The Tea Party tok aldri av i USA. Jeg skal innrømme at det til tider var frustrerende å se et band som Stone Temple Pilots bryte lydmuren mens The Tea Party ikke ble tatt i betraktning. Ikke et stygt ord om Stone Temple Pilots; de var et bra band som fortjente denne oppmerksomheten. Det synes jeg imidlertid vi fortjente også, men slik ble det ikke. Jeg vil tro at ting også har med tilfeldigheter å gjøre. Red Hot Chili Peppers reiste til Europa på riktig tidspunkt og ble svære der borte. Vi var ikke der da. Kanskje la vi også opp på feil tidspunkt. Hvem vet.
– Det har kommet meg for øret at en rekke gjenutgivelser er på vei. Hva kan du røpe om det?
– Javisst! Det første som kommer fra vår kant er debuten. Den ble kun trykt i tre tusen eksemplarer og har derfor kostet flesk på Ebay i mange herrens år. Nå gjenutgis debuten som både vinyl og CD. Utover at det er flott å se den i LP-format, er CDen spesielt interessant. Den kommer nemlig med både original miks og en nyere, og holder en rekke demoer fansen ikke tidligere har hatt tilgang til. Utgivelsen er følgelig et fint dokument. Så vidt jeg vet er det også planer om å gjenutgi ‘klassikerne’ våre fra nittitallet. Det er (plateselskapet) InsideOut som har tatt over nå, og de gjør en uendelig mye bedre jobb både hva angår utgivelsene og promoteringen av bandet generelt.  
– Da synes jeg InsideOut kan sende The Tea Party på Europa-turné. Jeg plukket just opp plata hos min lokale leverandør. Den hadde solgt godt, fikk jeg høre.
– Ha-ha, ja, ikke sant? Og Europa-turné har det faktisk vært snakk om. La oss håpe at så skjer. Vi merker at «Black Moon Rising» har blitt promotert der borte. Kanskje er det derfor håp for noen festivalkonserter til sommeren. Jeg vil gjerne til England – England er et viktig land for oss. Men så er jo også denne pandemien en snubletråd. La oss nå se hva som skjer.

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2022