Eclipse – Gira svensker

Eclipse er ute med nytt album, det niende i rekken, kalt «Wired». Etter strålende kritikker på den forrige skiva, «Paradigm», var vi spente på fortsettelsen. Etter litt klabb og babb med oppringinga, fikk vi endelig tak i Erik Mårtensson for en prat, om både Eclipse, W.E.T. og Ammunition.

Cradle Of Filth – Positiv elendighet

I tretti år har engelske Cradle Of Filth sittet på kongetronen innen teatralsk black metal. Pandemien har resultert i plate nummer tretten, «Existence Is Futile». Tross tittelens dystre verdenssyn ser vokalist Dani Filth det positive i det – lev livet mens du har det.

Yes – Gjenskapingens kunst med nye koster

Geoff Downes har i flere år traktert keyboardparken i det legendariske progbandet Yes, og i anledning lanseringen av albumet «The Quest», fikk NRM en prat med legenden om innspilling over nett med Yes, hva som skjer med Asia, størrelsen på keyboardriggen, hvordan det var å bli MTV-stjerne – og mye annet.

Jeff Scott Soto – med vennene på besøk

Jeff Scott Soto er kjent for de fleste, i form av å ha vært vokalist for blant andre Yngwie Malmsteen, Talisman og W.E.T. I tillegg finner han tid til å gi ut soloalbum innimellom, noe han også har gjort mens vi har vært i kollektiv husarrest. Vi tok en prat med den Los Angeles-baserte vokalisten om historie, nåtid og framtid.

Mastodon – Et håp i mørket

Våre amerikanske venner i Mastodon slipper sitt absolutt mest ambisiøse verk hittil – nemlig dobbeltalbumet “Hushed & Grim”, akkurat i det momentet ting omsider ser ut til å lysne. Dette ville vi høre med om, og fikk bassist/vokalist Troy Sanders på tråden for å informere oss ytterligere om saken.

TNT – de tidlige årene

TNT - Første besettning Ligger på TNT med Dag

I 1982 trakterte Steinar Eikum bassen på bandets første fulllengder «TNT». Det var den gangen TNT inviterte oss til å ’gi din stemme og sjel til heavyrocken’. For enkelte  hørtes dette ut som et fristende tilbud, og man så helst at trendene i årene før, såkalt post-punk og new wave, noe i overkant glitrende discokuler… Fortsett å lese TNT – de tidlige årene

ILLT – Familiefaren som plukket opp en gitar

Roy Westad er et kjent prisvinnende navn innen norsk filmmusikk. Interessen for musikk startet med metal og gitarspilling. Under navnet ILLT rykker han tilbake til start, og debuten «Urhat» byr på sint riffbasert ekstremmetal.

Christer Falck – plateklassiker med maur i rompa

Christer Falck er ikke kjent for å være gnien på antallet baller han sjonglerer i lufta på én gang. Mens verden stengte ned, åpna Christer og kompanjong John Richard Stenberg konseptet «Norske Albumklassikere på CD», for å gi verden det vi så sårt trenger; norsk musikk vi husker fra en svunnen tid.

Descendents – gir endelig ut sitt tapte album

Bill Stevenson er en av de største navnene i punkens verden og han har vært en viktig brikke i band som Descendents og Black Flag – både som trommis, låtskriver og produsent. Descendents er nå ute med sitt «tapte» album fra bandets første år, og vi var selvfølgelig på plass for å få siste nytt fra mannen selv.

Tostrup – Enmannsrock på norsk

Etter ti år som vokalist og gitarist i bandet Shirleys Temple, fire år som det samme i Revolver og et par år som trommis i Backstreet Girls er Frank Albin Tostrup klar med sitt første soloprosjekt, rett og slett kalt Tostrup.

Doogie White – Flukten til Alcatrazz

Vi husker alle dramaet som utspant seg da Queensrÿche ble delt i to leirer. Nå er det samme i ferd med å skje i Alcatrazz, der Graham Bonnet har takket for seg, og Doogie White har tatt hans plass. Forhåpentligvis vil det skje i litt mer minnelige former enn det vi opplevde fra Seattle. Vi tok en prat med Doogie om musikkhistorien hans, det nye prosjektet Long Shadow´s Dawn, og selvfølgelig om Alcatrazz.

Sepultura – Pandemiskapt magi

Vi har sett mange varianter av bandaktiviteter under koronapandemien. Få har gjort like mye ut av seg som Sepultura. Fra april til desember har bandet ukentlig lagd rundt to timer med videoer og lagt ut på nett. Nå er musikken fra serien «Sepulquarta» gitt ut på plate.

Thulsa Doom – med ambisjoner om frihet

Fire år har gått siden Thulsa Doom slapp sitt suksessfulle «comeback»-album «A Keen Eye for the Obvious». Den nye skiva som har fått navnet «Ambition Freedom» skulle egentlig ha blitt sluppet for et år siden, men pandemien satte en effektiv stopper for det.

Sepultura – Inntrykksvampyrene

Siden Max Cavalera tross alt slutta i 1996 og etter ni studioalbum med Derrick Green på vokal, skulle vi gjerne laget en ingress uten å nevne Max. Men på en tilbakeskuende utgivelse som nå aktuelle «SepulQuarta», kommer vi ikke unna at mange Cavalera-fans så for seg en helvetes-visjon i uoverskuelig fremtid i ’96.

Paradise Lost – i live på Mølla

Pandemien som nå endelig ser ut til å synge på siste vers har fått artister verden rundt til å sette fantasien i sving, så også med våre engelske venner i Paradise Lost. Men i stedet for å livestreame som veldig mange andre spilte de like så godt inn en liveskive uten publikum, nemlig “At The Mill”.

Ida Maria – Tilbake til kjent mark

Etter å ha utforsket andre deler av musikken med “Scandalize My Name” og frekventert heftig på norske TV-skjermer de siste årene er Ida Maria endelig tilbake der hun hører hjemme med “Dirty Money”. Vi tok en skravlings med henne idet hun befant seg langt utenfor allfarvei i forbindelse med et konsertoppdrag.

Terra Odium – Fullkommen norsk prog metal

Mens nordmenn på 90-tallet stort sett holdt på med black metal, beviste Manitou og Spiral Architect at vi også kunne hevde oss innen progressiv metal. Det ble kun med en plate fra hver av disse. I Terra Odium finner vi medlemmer fra begge disse bandene. Vokalist og gitarist Øyvind Hægeland guider oss gjennom historien som leder til sommerens mesterverk «Ne Plus Ultra».

Megadeth’s David Ellefson – bruker pandemien godt

Det verserer sterke rykter om en rykende fersk Megadeth-plate rett rundt svingen, samtidig som bassist David Ellefson holder på med egne ting på si. Det er vanskelig å komme på bedre grunner til å intervjue folk, så vi fikk booka tid med Ellefson selv for mer detaljer rundt både hoved- og bigeskjeft.

Kvelertak – Live fra Artilleriverkstedet på NRK2

Fredag 21.mai viste NRK «Kvelertak – Live fra Artilleriverkstedet» i beste sendetid. Konserten er et opptak fra streaming-konserten de gjorde i fjor, mens hele verden lå nede for telling. Vi tok en prat med Maciek Ofstad for å høre litt om hvordan coronaen fulgte dem som en mørk skygge gjennom Europa for vel et år siden.

UFO – har fortsatt ikke landet

De britiske legendene UFO fikk seg et skudd for baugen da deres keyboardist Paul Raymond for to år siden døde brått midt i det som skulle være bandets siste turné. Men atter en gang ble multi-instrumentalisten Neil Carter bandets redning, etter at han første gang erstattet Raymond i 1980 og deretter spilte på tre skiver med UFO.

George Lynch – evig ung og full av nye triks

I den uoffisielle serien «Vi tar en prat med gitarheltene dine», har turen kommet til George Lynch. Du husker sikkert han fra Dokken, Lynch Mob, prosjekter i øst og vest, samt en lang og innholdsrik solokarriere. Nå er oppfølgeren til bandet The End Machine ute, med navnet «Phase 2», og sannelig hadde han en overraskelse… Fortsett å lese George Lynch – evig ung og full av nye triks

Nekromantheon – Tungrodd kvalitet

“Rise, Vulcan, Spectre” ga Nekromantheon en spellemannspris, og trioen lot seg overraske av suksessen. Det å skrive en verdig oppfølger satt langt inne, og det tok ni år å ferdigstille «Visions Of Trismegistos».

Mammoth WVH – Wolfgang Van Halen på egne ben

Som fjortenåring ringte han til selveste David Lee Roth og fikk overtalt han til å gjøre comeback i et gjenforent Van Halen foran turnéen i 2007. Det tok baller, og baller har han nok av, den godeste Wolfgang Van Halen. For etter å ha spilt bass i Van Halen i femten år har han nå tatt steget fult ut og satser nå alt på sitt eget band Mammoth WVH.

Marty Friedman – viser frem Japan til vesten

I en stakket stund på tidlig nittitall var Megadeth verdens nest feteste band ifølge undertegnede. Mye har skjedd siden den gang, med hyppige utskiftninger og tilogmed dødsfall – og gitarhelt Marty Friedman hoppet frivillig selv av skipet mot slutten av nittitallet for å skape sin helt egen karriere i Japan.

Cannibal Corpse – Ufattelig voldsomt krevende

Gjøres det narr av death metal, så inneholder vitsen med stor sannsynlighet Cannibal Corpse. Bassist Alex Webster tar dette med knusende ro, men vil gjerne folk skal sjekke bandets femtende album «Violence Unimagined» og prøve å lære seg materialet før neste vits.

Suburban Savages – Progressive demagoger

Trond Gjellum har vært aktiv på Oslos musikkscene i mange år. Mest kjent er han kanskje med bandet Panzerpappa, men denne karen har mange jern i ilden, og nå er han aktuell med ei ny skive med bandet Suburban Savages. Vi tok en prat med en multifasettert trommeslager.

Liquid Tension Experiment – Tony Levin taler til folket

Plutselig ut av det blå, etter 22 års pause, dukker bandet opp igjen med albumet ”Liquid Tension Experiment 3”. En så uventet hendelse må få sin forklaring, så intervju ble ordnet, vi benket seg foran laptopen, slo på Zoom, og fikk en smørblid Levin rett inn i stua.

Smith / Kotzen – et uventet samarbeid

ADRIAN SMITH 2020 PROJECT Photo copyright by JOHN McMURTRIE

Det var ikke mange av oss som hadde forventet oss et samarbeid mellom gitaristene Adrian Smith fra Iron Maiden, og virtuosen Richie Kotzen, kjent fra The Winery Dogs og en produktiv solokarriere, Mr.Big og Poison. De er i disse dager er klare med en selvtitulert debutskive, hvor begge deler på vokalen.

Ronnie Romero – gitarheltenes førstevalg

Etter at Ritchie Blackmore introduserte verden for Ronnie Romero som sin nye vokalist i Rainbow, har chileneren dukket opp i stadig nye band, og nesten alltid med en eminent gitarhelt ved sin side. Bare det siste året har han sunget på skiver med tyske Michael Schenker, spanske Lords Of Black, nederlandske Vandenberg og svenske Magnus Karlsson.

Suzi Quatro – rockens gudmor

Om Suzi Quatro skal huskes for én ting, så er det for at hun var en pionér som sparket inn døra og viste vei for en kommende generasjon av kvinnelige rockemusikere – for de fantes nær sagt ikke da unge Suzi dro på seg skinndressen og bassgitaren, og dominerte glamrocken på 70-tallet, og ble et forbilde for alle fra Joan Jett til Lzzy Hale.

Mick Harvey – fra the Bad Seeds

SONY DSC

Ifølge han selv var 2020 første gang siden 1983 at han har hatt helt tom kalender. Den gangen brukte han og en pur ung Nick Cave fritiden på å vekke mastodonten som skulle bli Nick Cave and the Bad Seeds. Vi tok en telefon til Melbourne, Australia, midt under lockdown for å høre hva Mick Harvey bruker fritiden sin på denne gang.

Steve Lukather – Tilbake til røttene

Steve Lukather har en karriere få kan matche, med en merittliste man ikke kan kimse av. Hvem kan liste opp Michael Jackson, Lionel Richie, Richard Marx, Edgar Winter, KISS, Alice Cooper, Ozzy, Chicago og Miles Davis, på CVen, bare for å nevne noen svært få? Ikke mange. Ei heller har mange fått så mye tyn som «Luke» og resten av Toto.

Steve Hackett – med Genesis på sengekanten

Den forhenværende Genesis-gitaristen Steve Hackett er i disse dager ute med selvbiografien “A Genesis In My Bed”, en litterær reise som spenner fra barndommen i et krigspreget London, via hans tid i Genesis, og frem til våre dager. Slikt er mat for et intervju, og en fin junidag ringer telefonen.

Accept – Klassisk metall for det nye decenniet

Pandemien har tatt fra oss konserter og skjenkesteder, reiser og sosiale sammenkomster – men én ting ikke en gang Covid-19 kan stoppe er det gode gamle albumslippet. Derfor føles det ekstra godt når gamle helter kommer med nytt materiale, og det i tillegg er såpass sterkt som Accepts sin rykende ferske “Too Mean To Die”.

Tekst:Sven Olav Skulbørstad
Foto: Iana Domingos

Wolf Hoffmann, bandets nå siste gjenværende originalmedlem etter Peter Baltes valgte å kaste inn håndkleet, var som vanlig triveligheten selv og gikk gladelig inn på detaljene rundt akkurat dette da vi slo på tråden i en travel førjulstid.

– Vi må selvsagt snakke om deres sisteslipp, jeg går ut ifra at dere er fornøyde med resultatet?
– Veldig fornøyd! Men jeg har blitt ekstra fornøyd etter jeg har snakket med såpass mange journalister i etterkant for jeg får følelsen at vi har truffet den rette strengen denne gangen. Men den umiddelbare følelsen var absolutt at den endte opp riktig så bra. Det er alltid vanskelig å kjenne på når man er ferdig med studiojobbingen, for man vet at man har gitt alt men vet aldri helt hvordan reaksjonene kommer til å være. Det er vanskelig å se objektivt på noe man har vært såpass tett opp til.
– Har dere fortsatt forventninger etter såpass lang tid i bransjen ved et ferdigstilt album?
– Selvfølgelig, man gir ikke opp forventninger selv om man har holdt på en stund. Jeg ville faktisk sagt det motsatte, i hvert fall i disse merkelige tider vi lever i om dagen. Vanligvis får vi kjenne på publikums reaksjoner umiddelbart på nytt materiale når vi drar ut på turné, men det går åpenbart ikke denne gangen. Men det var litt av årsaken til at vi ville gi den ut midt under pandemien også, selv om vi ikke får reist rundt og spilt for folk kan vi i det minste gi de et nytt album så lenge så får tiden vise når ting blir mer normalt igjen.
– Var det en annerledes tilnærming til låtskriving og studiojobbing med tanke på pandemien?
– Låtskrivingen gikk til omtrent som den alltid har gjort egentlig, jeg begynte skrivingen høsten 2019 og vi visste tidlig at vi måtte foreta innspillingen i deler denne gangen. Vi startet tidlig med studiojobbingen selv om vi visste at vi ikke hadde materiale nok til et fullt album, men ville sette i gang så fort som mulig og heller ta ting som det kom. På det tidspunktet, altså før pandemien, tenkte vi at folk ville være spredt på forskjellige turnéer – som Andy Sneap med Judas Priest, så vi ville bare påbegynne prosessen og klemme inn hva vi kunne der vi kunne i mellom turnéer. Det var da i mars i fjor da ingen kunne turnere, så da vi ville fortsette arbeidet var Andy ledig men fikk ikke komme inn i landet med tanke på smittevern. Derfor måtte vi for første gang jobbe sammen online, noe som var veldig rart i starten men som vi fort ble vante til.

– Jeg må nevne tittelen “Too Mean To Die”, som er en tittel av god, gammel heavymetal-klasse som også passer musikken perfekt – kom den på plass tidlig i prosessen?
– Synes du? Så bra! Det var det vi gikk for, for vi prøver alltid å være tro mot arven og tradisjonen til Accept samtidig som vi forsøker å skape nye låter. De låter som om de kunne ha vært skrevet for flere år siden, men også moderne.
– Anmelderen for magasinet mente at dere entrer det nye decenniet med rak rygg som et av få erkemetalliske 1980-tallsband.
– Wow, det er utrolig og det liker jeg å høre! Takk for det, det har vært moro å jobbe med denne skiva og vi har alle hatt en fin tid underveis og det tror jeg reflekterer over på sluttresultatet.
– Jeg har notert et par spor jeg vil snakke om, deriblant “Symphony Of Pain” med en liten homage til Beethoven underveis?
– Helt riktig, jeg lekte en stund rundt tittelen med noen riff jeg virkelig likte og tenkte at jeg like gjerne kunne innlemme litt klassisk i låta siden jeg alltid har leflet med den type musikk i hele livet mitt også. Det falt relativt naturlig på plass av seg selv, og da fant vi ut at vi like gjerne kunne skrive en tekst om selve Beethoven samtidig da han selv hadde sin helt egen “symphony of pain”. Vi har tatt fra det stykket som opprinnelig heter “Symphony Of Fate” (altså “Skjebnesymfonien”) der skjebnen kommer sonisk bankende på døra, så alt vi har gjort er å endre tittelen en smule og skrive om hans egne utfordringer og smerter i livet – deriblant hans ikke ukjente døvhet.
– Det ble jo tidlig deres varemerke å blande kjente klassiske verk med musikken deres?
– Absolutt, vi har gjort det helt siden “Metal Heart” fra 1985 og jeg har jo jobbet vel så mye med klassisk musikk som med metall og ironisk nok var det Beethoven den gangen også. Jeg synes det fortsatt er veldig gøy å gjøre, og selv om det enkelte ganger kreves en del arbeid for å få det til skjer det også ofte på grunn av ren og skjær flaks. Men jeg prøver ikke presse det inn i musikken, det må skje naturlig så det ikke blir en klisjé. Vi har flere album der vi ikke har gjort det, men denne gangen følte vi nesten at det krevdes.
– Det hever låta ekstra der dere gjør om hans 9. symfoni fra dur til moll.
– Vet du, du er faktisk den første som har lagt merke til det – det setter jeg pris på at du gjorde! Originalen er jo forholdsvis glad og heter “Ode To Joy”, men jeg tenkte i en “Symphoni Of Pain” burde vi hatt en “Ode To Pain” og da gjorde den seg best i moll. Det morsomme er at selv om alle kjenner igjen Beethovens niende er det som sagt ingen som legger merke til at melodien egentlig ikke er den samme – så da er det jo i utgangspunktet ikke den. Den er faktisk omgjort ganske betraktelig, men den funker.
– Det andre sporet jeg har notert meg er den nydelige balladen “The Best Is Yet To Come”, for det er langt i mellom de virkelige gode heavy metal-balladene om dagen?
– Det er sant, og det var en forholdsvis uvanlig låt for oss å være som jeg aldri var helt sikker på om kom til å ende opp på skiva eller ikke. Noen ganger skriver jeg en hel del slike låter som jeg ikke vet hvordan kommer til å låte med fullt band og Mark på vokal. Men i dette tilfellet gjorde han en helt vanvittig jobb bak mikrofonen, og jeg er virkelig fornøyd med hvordan teksten falt på plass også. Budskapet i låta holder jeg veldig nært, og det er på mange måter min livsfilosofi. Jeg er en som ser på glasset som halvfullt, og selv om fortid er noe man alltid har med seg vil det beste alltid ligge foran en. Den betyr helt enkelt enormt mye for meg personlig.

– Når vi er inne på fortid; Peter Baltes er ikke med dere lengre, var det noe dere så komme?
– Det er så ufattelig trist, vil jeg bare si. Noe lå i lufta, uten at vi helt visste hva det var. Vi så ikke at noe skulle lede til at han slutta i bandet, men vi så flere signaler på at han ikke var helt fornøyd. Han holdt seg mye for seg selv det siste året, uten at jeg helt visste hvorfor. Men spenningen var ikke der lengre, og det er veldig trist når man har levd sammen såpass lenge som vi har og at man ikke nyter det man gjør lenger. For hva er vitsen med å spille i band hvis man ikke nyter det? Jeg har alltid gjort det og kommer alltid til å gjøre det, ellers ville jeg ikke ha vært her og gjort det jeg gjør. Så selvfølgelig bør man da trekke seg ut og gjøre noe annet, men åpenbart skulle jeg selvsagt ønske at det ikke var sånn for vi har opplevd så ubeskrivelig mange ting sammen av både oppturer og nedturer igjennom alle disse årene. Det beste hadde vært om vi fant ut av det sammen og han fortsatt ville ha vært med, men hva skal man gjøre? Livet må gå videre og the show must go on. For samtidig har vi en gjeng virkelig bra folk med i bandet nå, og vår nye bassist Martin Motnik er en fantastisk bassist som i tillegg har bidratt en hel del til den nye skiva. Det er trist når folk slutter, men samtidig kan det også være bra med nytt blod inn i bandet også.
– Kjenner du da på et ekstra press nå som du da er det siste gjenværende originalmedlemmet?
– Nei, det har egentlig ikke forandret seg noe særlig da jeg over mange år har vært “gatekeeper” innad i bandet og har vært den som har drevet bandet fremover og skrevet det meste av materialet. Det gjorde ikke ting enklere, men i praksis så er det ikke mer press nå enn hva det pleier å være. Men det føles merkelig, for jeg ville aldri være det siste originalmedlemmet igjen og hadde det vært helt opp til meg hadde vi fortsatt hatt besetningen fra 1981. Faktumet er at jeg er den eneste igjen etter at resten har forlatt skipet. Jeg er the last man standing.
– I motsetning til frafall har dere nå fått en tredje gitarist på plass i form av Philipe Shouse. Hvordan har det hatt betydning for bandet?
– Han ble med etter den symfoniske turnéen vi gjorde, “Symphonic Terror” der vi spilte låter både fra min soloskive i tillegg til Accept-låter og fant ut at han var en helt ekstraordinær gitarist. I tillegg gikk vi alle meget godt overens med mannen og skjønte at dette var en sjelden bra match på alle mulige måter, såpass bra at vi måtte høre om han ville bli med på permanent basis. Det er jo ingen lov som sier at man kun kan ha to gitarister i et band, så han ble et kjært velkomment tilskudd på laget. Han spiller faktisk en del på “Too Mean To Die” også, så han har allerede funnet sin plass. Det vil ikke bli en enorm omveltning live, men han tilfører et friskt pust for oss.
– Dere rakk et par konserter med ham før lockdown, hvordan reagerte fansen?
– Det var fantastisk! Det gikk virkelig, virkelig bra. Vi rakk et par konserter i Sør-Amerika som var ut av en annen verden, og når jeg lytter til opptakene i etterkant låter det fullstendig killer med tre gitarer. Jeg var helt ærlig en tanke skeptisk på hvordan det kom til å låte sonisk, selv om jeg følte meg sikker på at det både kom til å føles bra og se bra ut på scenen, men om det i det hele tatt kom til å være plass til en tredje gitarist i lydbildet var jeg ikke sikker på. Men det å høre tre gitarister ga låtene en ekstra dybde, mye takket være en helt rå lydteknikker som virkelig gjorde en god jobb ved å få alle tre tydelig frem i miksen.
– Dette gleder jeg meg både til å se og høre når ting en gang kan rulle som normalt og dere kan ilegge vårt furet værbitte et besøk en gang i fremtiden.
– Ja, la dette gå over er du snill – vi har alle fått nok av lockdown nå. Men igjen, vi er glade for å ha fått utgitt skiva uansett lockdown eller karantene. Ingen kan dra på konserter allikevel, men da kan de i det minste høre på skiva så lenge så kommer vi så fort det lar seg gjøre. Vi vil jo helst reise rundt og spille konserter, det er derfor vi gjør det vi gjør. Selve albumjobbingen er bare en liten del av det, vi lever av og ånder for å spille live. Og nå som vi ikke kan gjøre det merker vi det ikke bare finansielt, men mange vet rett og slett ikke hvor de skal gjøre av seg og det merkes. Det gjelder å holde seg i geskjeft på en måte, finne andre måter å holde seg i aktivitet på. Som alle andre har vi fått avlyst hele festivalsommeren som var fullbooket for vår del i tillegg til vår egen turné i forbindelse med utgivelsen der alt har blitt utsatt til neste sommer og vinteren etter der igjen. Vi får bare se når det lar seg gjøre.

Murder Maids – har kvesset knivene

Et av Norges mest spennende nye band er uten tvil Trondheimsbaserte Murder Maids og selv om de nettopp har sluppet debutalbumet sitt så har de allerede tiltrukket seg mye oppmerksomhet fra nasjonal presse, fans og andre band. Vi slo av en prat med trommis Jon Anders Venger for å bli litt bedre kjent med Murder Maids og for å finne ut hva de har som ingen andre har.

Pantokrator – Fra Babylon til Toten

”Marching Out Of Babylon” er navnet på Pantokrators fjerde album. Både Babylon og Kalmar ble forlatt til fordel for Toten og Nordic Mission da death metal veteranene skulle shoppe ny platekontrakt. Årets slipp er en overbevisende misjon innen progressiv melodiøs death metal.

Michael Schenker – Tysklands udødelige gitarhelt

Copyright by Matthias Rethmann / Tour-Files / Fotograf Münster

I 2021 feirer Michael Schenker sitt 50-årsjubileum som artist, og markerer det med en ny MSG-skive, ”Immortal”, med fire ulike vokalister, deriblant de tidligere Rainbow-sangerne Ronnie Romero og Joe Lynn Turner. Vi fikk den ekstremt pratsomme tyskeren på tråden fra sin nye hjemby i England, Brighton.

The Dogs – ser mot fremtiden

Tradisjoner er viktige å ta vare på og The Dogs leverte som vanlig nytt album på årets første mandag. Med egne t-skjorter som utroper «Fuck 2020» går bandet inn i det nye året med forhåpninger og forventninger om store ting. Kristopher Schau kunne fortelle om et 2020 som har bydd på uvante problemstillinger, men som klør etter å ta neste steg med bandet sitt.

Wig Wam – med tunge riff i sekken

Sist vi pratet med Trond Holter, var det i forbindelse med Dream Polices gjenforening. Den gang var han noe hemmelighetsfull da vi forsøkte å pense ham inn på Wig Wam. Det skulle vise seg å være velbegrunnet. Denne gangen fikk vi ham litt mer på gli om både ny plate og turné.

Steven Wilson – designer fremtiden

Steven Wilsons sjette studioalbum “The Future Bites” ble omsider sluppet i januar, etter å ha blitt utsatt i over et halvår. Vi fikk Wilson i tale på Zoom, og kom blant annet inn på hvordan sosiale medier endrer vårt selvbilde, og om hvordan han metaforisk, men ikke bokstavelig, dreit på seg da Elton John ringte.

Jason Bieler – musikk for verdens undergang

Jason Bieler er kanskje mest kjent som gitaristen i Saigon Kick, det amerikanske bandet som ga ut fire skiver med varierende suksess på 90-tallet, samt at han spilte i en tidlig versjon av Talisman med Jeff Scott Soto. 23 år etter sitt første soloalbum er han klar med det andre

Deen Castronovo – mitraljøsekjeft med selvinnsikt

Deen Castronovo er en av de som stilte langt fram i talentkøen på både trommer og vokal. Mange kjenner ham kanskje best som trommis i Bad English eller Journey, mens andre kanskje ikke la merke til ham før han gikk på århundrets smell i 2015. Nå er han tilbake igjen, og vokter trommekrakken i The Dead Daisies.

Enslaved – Tilbake til start

Enslaved er definitivt et av Norges mest spennende band. Deres femtende plate «Utgard» viser et band som fortsatt er i utvikling. Dette forteller gitarist Ivar Bjørnson mer om i seneste utgave av Norway Rock Magazine. Denne artikkelen tar derimot for seg hvordan det hele startet.

Vanden Plas – Teaterfolk og spøkelseshistorier

I oktober 2019 slapp det tyske progmetal-bandet Vanden Plas albumet «The Ghost Xperiment – Awakening». Plata var første del i et todelt epos om nekromanti, eller samtaler med de døde. I desember 2020 kom andre og siste del, kalt «The Ghost Xperiment – Illumination». Vi tok en prat med gitarist Stephan Lill,.

Mark Kelly’s Marathon – Marillions keyboardguru på egne ben

I snart 40 år har vi kjent Mark Kelly som keyboardisten i Marillion – og ikke så mye annet. Men omsider er han klar med sitt første soloprosjekt, og i slutten av november slapp han «Mark Kelly’s Marathon», hvor han backes av stort sett ukjente musikere. Vi fikk Mark på Skype-skjermen for en prat om både den nye skiva og om både Marathon og Marillions fremtidsplaner for det kommende året.

Cadaver – Tredje runde med eder og galle

Med ”Hallucinating Anxiety” ga Cadaver ut den første norske death metal skiva i 1990. Nå, tretti år senere, er Anders Odden plateaktuell med tredje inkarnasjon av bandet. «Edder & Bile» låter som om det skulle vært oppfølgeren til nevnte debut.

Reb Beach – har det ikke travelt

Reb Beach er ikke bare den gitaristen som har spilt lengst i Whitesnake – han har i alle år også spilt i Winger, samt at han har gitt ut flere soloskiver. Vi slo av en prat med Reb om den nyeste, instrumental-albumet «A View From The Inside» – og om Whitesnake og Winger, så klart.

Ulver – Ulvene avmystifiseres

Stort intervju med det norske bandet Ulver, som både er plate- og bokaktuelle. Hovedsak, karriereoppsummerende intervju. Fra venstre: Stian Westerhus, Tore Ylwizaker, Kristoffer Rygg, Jørn H. Sværen og Ole Aleksander «Sander» Halstensgård. Foto: Tom Henning Bratlie

I tjuefem år har Oslobandet Ulver gitt oss alt fra black metal, filmmusikk og klassiske psychedelia-covere til elektronisk pop. Årets verk, «Flowers Of Evil» er et nydelig eksempel på sistnevnte sjanger. Samtidig får vi boka «Wolves Evolve», hvor mye av Ulver avmystifiseres.

Blackfield – for musikkens skyld

Det har gått tyve år siden den da ganske ukjente engelskmannen Steven Wilson møtte den israelske musikeren Aviv Geffen, som da allerede var en stjerne i hjemlandet, og innledet et vennskap med ham. Det førte til dannelsen av bandet Blackfield, som var litt på siden av hva både Wilson og Geffen drev med til daglig,… Fortsett å lese Blackfield – for musikkens skyld

Tora – Playing it Cool

Norwegian guitarist and singer-songwriter Tora Dahle Aagård is only 26 years old and has already played with Paul Gilbert, jammed with Jennifer Batten, and played at the Royal Albert Hall. We spoke to her before her band ‘TORA’ released their second album, “Girls”.

Wobbler – Musikk til å gå i hi med

Norges ledende symfoniske progband Wobbler har nylig gitt ut sitt femte album, ”Dwellers Of The Deep”. Før utgivelsen fortalte frontmann Andreas Prestmo, keyboardist Lars Fredrik Frøislie og bassist Kristian Hultgren om hvordan man spiller inn en plate under en pandemi, hvilke deler av skiva som var mest krevende, og hvordan bandet skal klare å «lage bra musikk, punktum», uansett sjanger.

Jesper Binzer – redder sjelen din

Rett etter forrige soloslipp som ble en aldri så liten suksess ga vår mann ut ny skive med moderbandet D-A-D med påfølgende turné som ble en enda større suksess – kun avbrutt av en viss pandemi som herjer land og strand rundt for tiden. Tar man da anledningen til et lite hvileskjær? Å neida!

Hjelvik – Norges Ozzy og Sharon

HJELVIK

Etter å ha sjokkert en hel metalverden ved å gi seg i et Kvelertak som var på en konstant opptur, har nå Erlend Hjelvik reist seg igjen og samlet et band rundt seg. Bandet har fått navnet Hjelvik og spiller en musikk som ligger hans eget hjerte nært.

Snowy White – Tilfeldighetenes mester

Gitarhelten Snowy White er kanskje mest kjent for sin innsats for storheter som Thin Lizzy og Pink Floyd, men den beskjedne briten har et godt knippe bluesskiver under eget navn i ermet. Vi tok en prat med ham for å høre litt om historien hans, og den nye skiva «Something On Me» som kom i oktober 2020.

Chad Channing – trommeslageren til Nirvana

Den tidligere Nirvanatrommisen lever nå et tilbaketrukket liv på søvnige Bainbridge Island rett utenfor Seattle. Chad Channing lager i dag den musikken han ønsker og bruker så mye tid som han selv vil på musikken sin. Det står i sterk kontrast til hvordan hverdagen var for han mellom 1988 og 1990 da han, Nirvana og Seattle plutselig var hele verdens midtpunkt. Chad Channing fortalte villig om hans dager i Nirvana da vi ringte han for en prat midt i koronakrisen.

Russ Ballard – Hit for hit

Den jevne mannen i gata og den gjennomsnittlige P4-lytter drar nok ikke kjensel på navnet Russ Ballard, men du skal være særdeles ignorant ovenfor musikk hvis du ikke kjenner til noen av de dusinvis av hitlåter han har skrevet i løpet av de siste fem tiårene. Ritchie Blackmore og Rainbow kan takke ham for sine to største radiohits, og karene i Kiss har gjort hele fem av låtene hans.

H.e.a.t – skrur opp temperaturen

I flere år har svenske H.e.a.t vært på oppadgående kurve hvor stadig flere har fått øynene opp for musikken deres, og ikke minst for de energiske konsertene deres. Så da Stockholmarna slapp sitt sjette album ”H.e.a.t II” i februar, fant vi tiden inne for en tur til Göteborg for å ta en prat med bandets vokalist og Duracellkanin Erik Grönwall, og keyboardist, låtskriver og produsent Jona Tee, på backstagen noen minutter etter at de gikk av scenen foran et nært fullsatt Trädgår’n.

Djerv – Opp fra asken

Etter å ha virkelig satt sitt merke i norsk metallmiljø med debutskiva fra 2012 etterfulgt av intens turnering ble det brått stille fra gjengen. I ettertid har det kommet fram at vokalist Agnete Kjølsrud har slitt med angst og måtte trekke seg tilbake fra rampelyset. Nå er imidlertid gjengen endelig tilbake med to splitter nye låter.

666 – Første generasjon norsk svartmetall

At norsk black metal skapte overskrifter på nittitallet og ble allemannseie skulle være velkjent. At det i 1982 herjet et band i Tromsø som kalte musikken sin svartmetall og hadde opp-nedkors og dyreblod på scenen er ikke viet like mye oppmerksomhet. Gjennom den selvtitulerte samleplata er endelig året 666 eksisterte dokumentert på vinyl.

Hedvig Mollestad – Musikalske uhyrligheter

Etter fem skiver med sin jazzrock-trio har nå gitarist og komponist Hedvig Mollestad gitt ut sitt første soloalbum, “Ekhidna”, som henter tittelen fra et vesen fra gresk mytologi som er halvt kvinne og halvt slange. Vi tok en kaffe med Hedvig utenfor Munch-muséet en fin sommerdag og snakket om den nye skiva, læreren som satte henne fri musikalsk, og hennes elsk for Black Sabbath.

Gilby Clarke – Min sannhet

De fleste kjenner nok til Gilby Clarke fra hans år i Guns N’ Roses, men gitaristen som Slash ga æren for å ha reddet nettopp Guns N’ Roses i 1991, er så mye mer enn bare det. En lang karriere som i år har strukket seg over fem tiår, har gitt oss mye god musikk.

DGM – (slett ikke) Italias Dream Theater

Stadig flere fans av melodisk progmetal oppdager nå italienske DGM, som slapp sitt tiende album ”Tragic Separation” til stående applaus. Vi slo på tråden til Rimini for en passiar med bandets gitarist, produsent og låtskriver Simone Mularoni, og fikk klarhet i hans bånd til Norge og til Geoff Tate.

En Minor og Phil Anselmo serverer en sunn dose depresjon

En Minor er det seneste prosjektet til Phil Anselmo, og et prosjekt som nok vil overraske mange. Hans karriere i band som Pantera og Down har for lengst sikret han nær guddommelig status, men gjennom En Minor viser han en ny side av seg selv. En særs trivelig opplevelse lå foran oss da vi anropte New Orleans, Louisiana på sensommeren.

Vandenberg – ivaretar arven

Photo taken in North Hollywood on 01/16/20.

Tidligere Whitesnake-gitarist Adrian Vandenberg har vært en aktiv herremann de siste seks årene og så ut til å trives som fisken i vannet. Overraskelsen var derfor stor da han i vinter annonserte at skulle starte opp en ny versjon av sitt 80-tallsband Vandenberg, med Ritchie Blackmores siste Rainbow-vokalist Ronnie Romero ved sin side

Ace Frehley – Tilbake til røttene for andre gang

Selveste Space-Ace er tilbake med nok en hyllest til sine gamle helter i form av “Origins Vol. 2” og er stadig produktiv som aldri før. Og når man får audiens hos kongen selv setter man rett og slett av tid (gammelt jungelord), så vi fikk en riktig så trivelig passiar om bakgrunnen bak nevnte hyllest-skive av ingen ringere enn selveste Paul Daniel Frehley selv.

Under The Oak – Thrash, Speed…Oak

Oak Metal Club har vært åstedet for mange trivelige metalkonserter i Høland. Scenen er i garasjen til Jostein Sandaker, og en jam i lystig lag resulterte i tributebandet Under The Oak. Repertoaret er hovedsakelig thrash og speed metal fra 80-tallet. Med debutplata «Ripped Up By The Roots» utvides setlista med ti egenkomponerte låter.

Vega – biter tenna sammen

Det siste tiåret har engelske Vega vært blant de mest trofaste leverandørene av høykvalitets melodisk rock med massive refrenger, som et slags Def Leppard for det nye millenniumet. De er nå ute med sitt sjette album ”Grit Your Teeth”, og vi fikk bandets vokalist Nick Workman på tråden fra et karantenerammet øyrike.

Blomst – blomstrer godt i norsk rock

De slapp sin andre fullengder, “Blomst IL” i fjor til temmelig unisone knallanmeldelser over det ganske land, og slipper den nå på nytt – denne gang som “Blomst IL + Ekstraomganger” med to ekstra spor. Dette måtte vite mer om, så vi lurte med vokalist Ida Dorthea Horpestad og gitarist Lasse Febakke til trivelige Sir Winston for en minst like trivelig prat.

Bruce Kulick – fremdeles del av Kiss-familien

KISS – et av verdens mest suksessfulle og populære rockeband de siste førti årene. De har alltid vært kjent for sine spektakulære liveshow og de har en hærskare fanatiske fans som følger dem i tykt og tynt. Nå som enden på visa nærmer seg tok vi en telefon til tidligere gitarist Bruce Kulick.

Dream Police – fra guttedrøm til Stream Police

Dream Police er kanskje det nærmeste vi kommer ei norsk supergruppe her til lands. I fjor feiret de 30-årsjubileum, med to meget sterke singler, og et pent knippe konserter i beltet. Hva har vi i vente framover fra denne groovy kvartetten i tiden som kommer? Vi satte oss ned på verdensveven i hver vår coronabås for en uformell prat, som ble både lang og latterfull.

Napalm Death – Eksperimentell kjeveknusing

I tretti år har det engelske grindcorebandet Napalm Death feilaktig havnet i sjangeren death metal, noe som ledet til hat fra den norske black metal scenen. «Throes Of Joy In The Jaws Of Defeatism» er bandets sekstende plate, og for vokalist Mark “Barney” Greenway og hans menn er fortsatt lidenskapen til å skape musikk til stede.

John Petrucci – Dream Theaters gitarvirtuos på egne ben

HyperFocal: 0

I over tretti år har John Petrucci vist andre gitarister hvor skapet skal stå gjennom halsbrekkende instrumentalakrobatikk på fjorten studioskiver med Dream Theater, men den veltrente New York-væringen har i år benyttet coronapausen til å lage sitt andre soloalbum, hvor han fikk hjelp av en gammel kjenning.

Yes – I et halvt århundre

Yes har holdt det gående i en eller annen variant i 51 år, og i de siste årene har de siste årene gjennomført en rekke turnéer der de har spilt seg gjennom flere av de store klassikerne i katalogen deres. I år har turen kommet til klassikeren “Relayer” fra 1974, og i den anledning fikk vi noen ord med bandets trommeslager gjennom 48 år, Alan White.

Simon Collins – Sonisk utvikling

“Becoming Human” er Simon Collins’ fjerde soloalbum, og hans første utgivelse siden “Dimensionaut” med Sound of Contact i 2013. Det kan beskrives som en personlig reise og som en progressiv fusjon av både hans elektroniske og mer rocka inspirasjonskilder, med et litt futuristisk lydbilde. Vi tok en telefon til Phil Collins’ sønn hjemme i Irland om den nye skiva som slippes i september