Jim Peterik – og hunn-tigerens øye

Han har vunnet Grammy, blitt nominert til Oscar, solgt til multippel platinum, han er vokalist, gitarist og låtskriver med en karriere som spenner over syv årtier, han har skrevet hits for både seg selv og andre artister, og ikke minst skrevet låten som absolutt alle på jord kjenner igjen på ett sekund av introen, «Eye Of The Tiger». Vi har skravla med Jim Peterik, kjent både som soloartist og fra bandene The Ides Of March og ikke minst, Survivor. Vi kom også inn på ville fester med Led Zeppelin og telefoner fra Sylvester Stallone.

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Kristie Schram

Jim Peterik sitter som vanlig i hjemme i studioet sitt med en gitar i det vi slår på Skypen til Survivors låtskriver, og det er umulig å ikke legge merke til den knall lilla hårfargen på den nå 70 år gamle Peterik.

– Spenstig hårfarge der, Jim. Når begynte du å farge det slik? 
– Farge? Nei, det er naturlig! Haha! Neida, jeg har hatt det slik i elleve år nå. Det var et spontaninnfall da jeg var hos frisøren og fikk lyst til å sprite opp utseendet litt, og eksperimenterte med grønt og rødt før jeg fant denne fargen som jeg følte meg hjemme med. 
– Jeg har inntrykk av at du mer eller mindre bor i det studioet du sitter i nå. 
– Ja, mer eller mindre. Det er hjemme hos meg, soverommet vårt er rett over gangen, så jeg kan kysse min kone farvel, gå inn i dette rommet og begynne og jobbe. 
– På 70- og 80-tallet måtte dere vel booke et fjerntliggende studio lang tid i forveien, og bo og spille inn der inntil skiva var ferdig, så kona di foretrekker vel denne varianten.
– Ja, Survivor pleide å bruke studioer over hele USA, men stort sett i Los Angeles-området. Vi lagde de største skivene våre i L.A. Nå har jeg alt her, så jeg trenger ikke dra til California lenger. Jeg kan få musikerne hit om jeg vil, eller de kan spille inn sine deler fra hvor enn de befinner seg. Det er en helt annen måte å jobbe på kontra 80-tallet. 
– Hvor i USA holder du til?
– Jeg er i Chicago.
– Og det er hjembyen din, ikke sant? 
– Riktig. De fleste medlemmene av Survivor var også herifra, som Frankie Sullivan (gitar) og Dave Bickler (vokal), samt alle fra mitt første band, The Ides Of March, som jeg fortsatt spiller i. Vi er alle fra samme forstad, Berwyn, vi vokste opp innenfor noen få kvartaler. 

– Vi skal komme tilbake til fortiden din, men vi må først snakke litt om den nye skiva di, utgitt som Jim Peterik & World Stage. Kan du fortelle litt om konseptet bak det prosjektet? Dette er den tredje World Stage-skiva, om jeg ikke tar feil, med en rekke ulike vokalister? 
– Da jeg sluttet i Survivor i 1996, ante jeg ikke hva jeg ville gjøre musikalsk, annet enn at jeg ville komme meg videre og prøve andre ting, som gutta i Survivor ikke var så ivrige på. Jeg ville spre mine vinger, gjøre noe nytt utenfor den vanlige stilen til Survivor de siste tyve årene. Så da kom jeg opp med konseptet World Stage, hvor jeg kunne samarbeide med de beste vokalistene og låtskriverne jeg kjente. Den første konserten var i 2000, og da hadde vi to utsolgte hus. Siden har vi bare fortsatt, og gjort en eller to slike konserter hvert år. Enkelte artister er med nesten hvert år, som Don Barnes fra 38 Special, og Kevin Chalfant fra The Storm, men jeg prøver også å få med noen nye artister hver gang. Neste gang, i januar, har jeg med vokalisten i Fabulous Thunderbirds, Kim Wilson, og jeg er spesielt glad for å ha fått med Mark Stein, organisten og låtskriveren fra Vanilla Fudge, som også kommer med nytt album snart. Dave Bickler, Toby Hitchcock og Jennifer Batten er med, og Cathy Richardson fra Jefferson Starship, som jeg oppdaget og har vært en slags mentor for siden hun var 19 år gammel. Så det har blitt en fin årlig tradisjon. 
– Cathy sang både på den første World Stage-skiva, og på denne nye? 
– Riktig. Hun er også fra Chicago. Hun er en naturkraft, har gjort Janis Joplin-show på Broadway, og hun gir meg gåsehud når hun trøkker til. Da er det bare helt elektrisk. 
– Jeg kjente ikke til alle vokalistene på «Tigress» da jeg hørte på den, men jeg ble spesielt imponert over hun som synger tittelsporet, Kate French. Hvem er hun? 
– Haha takk! Fordi jeg oppdaget henne på en måte. Men hennes karriere frem til nå har vært innen heavy metal. Det var Joel Hoekstra (til daglig i Whitesnake, og ex-Night Ranger) som anbefalte henne for meg. Joel har, som du kanskje vet, skrevet noen av låtene sammen med meg, og spiller gitar på skiva. Han sa at jeg kom til å måtte temme henne litt, siden hun er mest vant til å synge metal. Jeg hørte på noe av det hun hadde gjort, og det var masse aggressiv brøling, så jeg måtte spørre Joel om hun ikke kunne synge melodiøst. `Vet ikke, tror da det`, svarte han. Og herregud, jo det kan hun! Men hun var så vant til metalvokal at da jeg ba henne synge med sin naturlige stemme, var hun usikker på om hun klarte det. Men som du hører, er hun helt fantastisk! 

– Hvordan endte du opp med en skive med kun kvinnelige vokalister? 
– Det virket som en god idé! Ville ikke du ha gjort det samme? Haha! Nei, jeg var på telefonen med min mentor og venn Serafino som driver plateselskapet Frontiers, som sa at ‘Maestro, på tide med en ny World Stage-skive!’. Og jeg sier at jeg gjorde en skive med Toby Hitchcock og Pride Of Lions i fjor, så jeg kunne tenke meg å gjøre noe helt annet – hva med en World Stage-skive med kun kvinnelige sangere? Han tenkte seg om i tyve sekunder før han ga klarsignal, og jeg begynte å ringe rundt til mine favoritter av kvinnelige sangere, men mange av de hadde ikke anledning, de hadde andre forpliktelser. Den første jeg ringte var Ann Wilson fra Heart, som for meg er den aller ypperste av kvinnelige rockevokalister, men hun kunne ikke. Så ringte jeg hun fra Fleetwood Mac – hva het hun nå igjen….
– Stevie Nicks?
– Stevie Nicks! Ja! Sorry, Stevie! Hun hadde heller ikke mulighet. Så da ringte jeg litt rundt til mine venner i miljøet, og min gode venn Joel Hoekstra koblet meg med flere fantastiske jenter, som for eksempel Chloe Lowery, som synger på den første singelen, «Prom Night In Pontiac». Og hun er også i videoen. Fantastisk vokalist, fra Florida, tror jeg. Og som Cathy har gjort Janis på Broadway, så har Chloe gjort tilsvarende Janis-show i Canada.  
– Hun spiller vel med Joel Hoekstra i Trans Siberian Orchestra også. I likhet med Rosa Laricchiuta, som også synger en låt her.
– Ja, stemmer nok. Hun kom også fra Joels kontaktnett. Så har vi Lindsay Kent, som synger i et lokalt band, The Millennials,  her i Chicago-området. Hun er bare 21 år gammel, men hun kommer til å bli en stjerne, garantert! Hun synger på «Dear Life» på skiva mi, som var låten jeg egentlig hadde skrevet med Stevie Nicks i tankene, og jeg fikk Lindsay til å synge inn en demo-versjon av låten for Stevie. Og hvis du hører på den, så er det en god del Stevie i Lindsays vokal. Og da Stevie ikke kunne, så jeg ingen grunn til å få inn noen andre til å synge den låten siden Lindsay gjorde den så strålende.
– Du har ikke bare kvinnelige vokalister, men også noen av musikerne, som Jennifer Batten. Er hun også fra Chicago?
– Nei, hun er fra vestkysten, og jeg ble selvsagt oppmerksom på henne allerede på slutten av 80-tallet, med sin svære mohawk mens hun spilte med Michael Jackson. Og hun spilte også i bandet til en av mine største gitarhelter gjennom tidene, Jeff Beck. Ikke så dumme navn å ha på CVen! For et par år siden lagde jeg en skive sammen med Mark Scherer («Risk Everything» fra 2015), og han lagde en skive sammen med Jennifer («Battle Zone» fra 2017) hvor hun fullstendig spilte fletta av meg! Så jeg var veldig ivrig på å få henne med på denne World Stage-skiva.

Jim Peterik på Zoom i november 2021

– Du har også brukt de fleste av musikerne fra Pride Of Lions – unntatt Toby Hitchcock.
– Ja, hadde jeg hatt med Toby, ville det automatisk hørtes ut som Pride Of Lions. Og konseptet var jo å ha kvinner i flest mulig roller på skiva. Ikke bare sangere, men også på gitar, trommer og bass. For eksempel Sina, som har blitt en sensasjon på nett, hun er en tysk 21-åring som spiller alt fra trommer til tuba! På skiva spiller hun trommer på «Dear Life», og det gjør hun imponerende bra. Samme med fiolinisten Abigail Stahlschmidt, hun er nok en av de som Joel kjente fra Trans Siberian Orchestra.
– Jeg antar at Colin Peterik, som spiller keyboards på noen låter, er din sønn?
– Ja, det stemmer.
– Har du oppmuntret ham til å bli musiker, eller falt han inn i den rollen på eget initiativ?
– Det gjorde han helt selv. Jeg har for lengst lært at hvis du dytter noen mot noe, så vil de heller løpe vekk fra det. Spesielt hvis det er pappa som dytter, haha! Barn er opprørere av natur, men jeg skjønte tidlig at han hadde et naturtalent. Likevel er det først nå, i en alder av 32, at han er klar for å stå på egne ben. Han har egen manager og slipper snart sin egen skive som er fantastisk bra. Dessuten er han vokalisten i et Steely Dan tributeband her i Chicago.
– Du var 15 år gammel da du hadde din første hit på Billboard-lista og turnerte over hele Nord-Amerika. Hva ville du sagt om den 15-årige Colin hadde dratt på lange turnéer med et band? Hadde det vært med din velsignelse?
– Ja, jeg stoler på at han har en god moral og ikke ville rotet seg bort i narkotika. Han var faktisk på turné med sitt daværende band som 18-åring, og mens de andre festet og drakk, satt han stort sett på hotellrommet etter konsertene og snakket i telefonen med kjæresten sin, som han senere giftet seg med. Egentlig akkurat det samme som jeg gjorde da jeg turnerte med The Ides Of March som tenåring.
– Jeg skal innrømme at jeg ikke kjente til The Ides Of March (et band som fortsatt holder det gående) før jeg leste boka di («Through The Eye Of The Tiger» fra 2014), men jeg ble ganske sjokkert da jeg fikk høre «Vehicle» (deres største hit, fra 1970) som du synger på. Og her høres du virkelig ut som en garva svart soulsanger, og ikke en kvisete hvit tenåring!
– Hahaha! Riktig! Joda, jeg var hvit og kvisete og 18 år da vi spilte inn den låten. Og ja, jeg prøvde å kanalisere de svarte sangerne som hadde betydd så mye for meg. Min største favoritt var nok Ray Charles, men på den tida hørte jeg mest på David Clayton-Thomas fra Blood, Sweat & Tears – som igjen hadde hørt mye på Ray Charles. Så alt stammer fra den svarte musikken. Jeg husker da vi spilte inn «Vehicle», vi var i studio, resten av bandet og produsenten sto og så på meg der jeg sto bak glassvinduet med hodetelefoner og en mikrofon og sang første opptak av låten. Og produsenten utbrøyt ‘Kutt ut å prøve høres ut som David Clayton-Thomas!’. Jeg svarte at det gjorde jeg da slett ikke, men han sa ‘Jo, det gjør du!’. Så da ble jeg litt forbanna og ga alt på andre opptak, og det er det opptaket du hører på låten – og jeg høres fortsatt ut som David Clayton-Thomas!

– Og dere turnerte faktisk med Led Zeppelin mens dere fortsatt var tenåringer?
– Visst gjorde vi det. Vi åpnet for Zeppelin i Winnipeg, og da var «Vehicle» høyt på listene. Vi gjorde en gnistrende konsert, alt klaffet og vi fikk stående trampeklapp etter hver eneste låt. Og uten å skryte, så sleit Zeppelin med å gå på scenen etter oss. Det var en legendarisk konsert for vår del. De var ustemte, sleit med dårlig monitoring, og ble litt sure og satt ut av det, for de var superstjerner og vant til å komme til dekket bord. Vi var tenåringer og kunne ikke brydd oss mindre om slikt. Vi var vant til elendige lydanlegg og dårlig scenelys, så vi koste oss bare med å spille foran et slikt publikum!
– Men var det god stemning med Zeppelin-gutta bak scenen?
– Jada! Etter konserten inviterte de oss til festen de skulle ha i toppetasjen på Hyatt-hotellet de bodde på i Winnipeg, mens vi bodde på dobbeltrom på motellet nedi gata. Og vi kom dit, Robert Plant åpnet døra i bar overkropp med masse damer bak seg, og dop og whisky på bordet. Jeg gikk på badet, og der var Bonzo i full gang med en dame i badekaret. Jeg og gutta så på hverandre, tenkte at ‘Vel, vi er visst ikke i Kansas lenger!’, og gikk til Robert Plant og sa ‘Takk for invitasjonen, men vi stikker!’. Så dro vi heller på bensinstasjonen over gata og kjøpte Cola og smultringer og gikk tilbake til vår egen komfortsone på motellet, haha!

– Har du noen gang gjort et intervju hvor du ikke har blitt spurt om Survivor og «Eye Of The Tiger»?
– Haha, aldri! Men jeg er veldig stolt over det jeg gjorde med Survivor, så derfor har jeg heller ingenting imot å snakke om det! Jeg har ingen bitterhet mot noen, og Survivor er et av de største høydepunktene i min karriere. Jeg satte det bandet sammen mens jeg var i rekonvalesens etter en heftig lungebetennelse jeg pådro meg etter å ha turnert intensivt med mitt eget band, Jim Peterik Band. Jeg bestemte meg for å danne det ultimate rockebandet, og begynte å ringe rundt til musikere som jeg virkelig beundret. Frankie Sullivan var en av de første jeg ringte. Han spilte gitar i et band som het Mariah, som jeg hadde skrevet låter for. Dave Bickler hadde jeg jobbet sammen med på jingles for radioreklame, vi gjorde en for United Airlines, blant annet. Men han kunne virkelig synge. Vi tre ble kjernen i Survivor og spilte inn debuten sammen med en bassist og en trommis som vi etterpå byttet ut med Stephan Ellis og Marc Droubay, og vi fem ble den klassiske Survivor-besetningen gjennom 80-tallet.
– Survivor holder det visstnok fortsatt gående, men jeg har ingen anelse hvem som er med der lenger, med unntak av Frankie. Vet du?
– Nei, jeg aner ikke! Jeg har ingen kontakt med dem – eller ham – så jeg vet ikke hva de gjør.
– Hvordan ville du stilt deg til en gjenforening med den klassiske besetningen, hvis det rette tilbudet kom?
– Jeg ville ikke hoppet i taket. Det er vanskelig å spole tilbake og få noen entusiasme for noe som man for lengst har trukket seg ut av. Selvsagt ville pengene vært velkomne, men det er så mange andre elementer man må ta med i betraktningen før man hopper på noe slikt. Og alt man elsker å gjøre for tiden, måtte bli lagt på is for å i stedet turnere med folk man ikke har noe forhold til lenger. Jeg tror ikke det ville funket.
– Men Survivor var jo ditt band i starten? Det var du som fikk platekontrakt, det var dine låter …?
– Hm, det kan nok diskuteres. Ja, det var kanskje mitt band i utgangspunktet, men det ble fort Frankie og meg i cockpiten. Det var vi to som styrte skuta sammen.
– Du slutta i Survivor i 1988, men kom tilbake og spilte konserter med de i et par år på 90-tallet. Men med unntak av «Reach» fra 2006 har de ikke lagd en ny skive siden «Too Hot To Sleep» i 1988 – så det virker som om all kreativitet i bandet kom fra deg.
– Tja, på overflaten ser det sånn ut. Jeg var alltid låtskriveren i bandet. Selv om jeg og Frankie er kreditert de fleste låtene sammen, så kom han mer opp med gitarriff, mens jeg kom med melodiene og tekstene. Det var en glimrende kombinasjon, men jeg antar du kan si at jeg var hovedlåtskriveren, mens Frankie fikk det beste ut av meg.
– Du var alkymisten i bandet.
– Ja takk! Den bruker jeg! Haha!

Survivor i 1982

– Du lagde også et par skiver sammen med Jimi Jamison (som overtok mikrofonen i Survivor i 1984), «Crossroads Moment» i 2008 og «Extra Moments» i 2010. Hadde dere to beholdt kontakten etter at du sluttet i Survivor for godt i 1996?
– Ja, det hadde vi. Det var en tragedie å miste Jimi, allerede i en alder av 60 år. (Jimi Jamison døde 63 år gammel i 2014.) Jeg har fortsatt ikke kommet over det, jeg husker da jeg fikk den telefonen fra hans datter. Jeg var helt i sjokk da hun fortalte at han hadde gått bort. Vi hadde snakket sammen nylig, og hadde planer om å lage en ny skive sammen. «Crossroads Moment» er en av mine favoritter av alt jeg har gjort. Jimi sang fantastisk, han pleide å komme til Chicago hvor jeg hadde låter klare for ham. Jeg elsket stemmen hans, og han elsket låtene mine. Han kunne alltids kritisere de, men generelt elsket han hvordan jeg skrev for hans stemme. Han foreslo en gang at vi skulle lage en country-skive sammen! Jeg husker at Mickey Thomas, som kora på «Vital Signs», pleide å kalle ham The Ridgerunner. De var begge sørfra, så Jimi var Ridgerunner 1 og Mickey var Ridgerunner 2. (Slanguttrykk for folk fra sørøstlige USA. Journ.anm.) Siden han var sørstatsgutt, falt det ham helt naturlig å lage en countryskive! Og vi hadde begynt prosessen med å skrive låter til den skiva da han døde.
– Hvordan var han som person?
– Han var veldig vittig! Veldig ydmyk, og en tvers gjennom fin fyr. Og veldig høflig, han minnet meg nesten om Elvis til tider, med sin ‘Yes, ma’am’, ‘No, ma’am’, en ekte sørstats gentleman. Jeg klarer ikke komme på noe som helst negativt å si om han, og det tror jeg ikke noen har. Han var genuin.

– Du har fortalt historien ti tusen ganger før, men få høre hvordan din signaturlåt «Eye Of The Tiger» kom til verden. (En låt som toppet listene i 11 land, deriblant Norge, og seks uker på #1 i USA – den innehar nå #26 på Billboards All Time-liste.)
– Jeg kom hjem en dag, og fant tre beskjeder på telefonsvareren min. En fra søsteren min og en fra en kompis, og den tredje var en dyp stemme som sa ‘Hey Jim, kul svarermelding du har der. Skjer’a? Dette er Sylvester Stallone. Ring meg.’. Jeg bare lo av det og trodde det var en spøk, for Stallone var en av verdens største filmstjerner da. Aldri i livet at han ville ringt rundt selv, han har vel sekretærer eller en manager som gjør slikt for ham, tenkte jeg og fortsatte å sortere posten min. Min kone Karen kom inn og hørte på beskjeden og spurte hvem det der var. ‘En moroklump som later som om han er Sylvester Stallone’ svarte jeg. ‘Jeg tror du skal høre den beskjeden en gang til’, sa hun, og sammen lyttet vi en gang til, og så sa hun; ‘Ring ham. Nå.’.  Litt nølende ringte jeg nummeret med retningsnummer 213 (som indikerer sentrale Los Angeles) og sa ‘Hei, dette er Jim Peterik, jeg ble oppringt… er dette virkelig Sylvester Stallone?’. Og en velkjent stemme buldrer ‘Hei Jimbo, bare kall meg Sly!’. Hahaha! Og der sitter lille meg, en gutt fra Berwyn, Illinois, og gaper målløs. Og han sier at han elsker låtene mine, og at han vil at jeg skal skrive en ny låt for ham til hans kommende film, en låt som skal leve lenger enn oss begge. ‘Javisst, Sly, ikke noe problem!’, svarer jeg eplekjekt. ‘Den er flott den derre «Poor Mans Son», men jeg vil ha noe som slår litt mer, noe som ungdommen vil like, noe med puls! Jeg sender deg en råkopi av filmen!’. Og et par dager senere ankom en stor pakke med FedEx, med en Betamax videokassett, og jeg måtte ut og leie en Beta videospiller, for det var ikke vanlig å ha slikt hjemme i 1981! Jeg rigger den opp på det samme kjøkkenbordet, og snart ser vi Mr T og Rocky på skjermen, og i bakgrunnen ruller Queens «Another One Bites The Dust». Jeg ble litt perpleks og ringte Stallone og sa ‘Hey Sly, hva foregår? Du har jo allerede en låt på den scenen?!’. Og litt beskjemmet svarer han at ‘Jo, men ikke bry deg om det, Queen ville ikke la oss bruke den låta.’.    
– Det får en til å lure på hvordan det hadde gått med Survivor dersom Queen hadde sagt ja.
– Nettopp! Takk, Queen! Haha! Men deretter begynte vi å jobbe, og studerte filmen og hørte replikken: ‘Rocky, you’re losing the eye of the tiger!’. Der er den, tenkte jeg og noterte, der har vi tittelen. Derifra var det bare snakk om å få litt mer kjøtt på beinet, så vi så filmen et par ganger til, og la handlingen rundt:

‘Rising up, back on the street,
did my time, took my chances
Went the distance, now I’m back on my feet
Just a man and his will to survive‘

Resten kom mens jeg var ute og jogget, og hadde med meg en båndopptaker som jeg kunne spille inn idéer på der og da. Og da kom:

‘So many times it happens too fast
You change your passion for glory
Don’t lose your grip on the dreams of the past
You must fight just to keep them alive

It’s the eye of the tiger
It’s the thrill of the fight
Rising up to the challenge of our rival
And the last known survivor
Stalks his prey in the night
And he’s watching us all with the eye of the tiger’

Og da det falt på plass, følte vi at vi hadde truffet blink, så vi dro i studio og ringte Marc og Stephan, som skal ha mye av æren for den sterke ryggradsbeaten i låten. Vi spilte den inn på to opptak, Frankie mikset den, vi sendte den til Stallone som sporenstreks ringte meg og sa ‘Du gjorde det faktisk, gutt. Du skrev en låt som kommer til å leve lenger enn både deg og meg!’. Og jeg lo, men nå, 40 år senere, ser det ut som om han får rett. Den låten er fortsatt massiv, blir stadig spilt på radio og brukt i ulike sammenhenger, spesielt i forbindelse med idrett. Slike låter er tidløse.

Først publisert i Norway Rock Magazine #6/2021