Zelbo – Nytt AOR-band fra våre drømmer

Dag Selboskar er et kjent navn for den som lyttet til AOR på andre halvdel av 80-tallet. Han står bak låter som «Looking For Love» og «Tarquinia», og da vet vel mange at det er Da Vinci vi prater om. Dag har lurket i skyggene i musikk-Norge i alle år siden da, men har ikke vært like synlig som da Da Vinci herjet som verst. Nå er han aktuell med sitt eget prosjekt, Zelbo, i tillegg til bandet Memoria Avenue. Vi tok en prat med Dag på telefon, og det ble en særdeles trivelig seanse.

Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Kristian Jøraandstad

– Hei, Dag, dette var trivelig.
– Hei du, ja, blir fint dette her.
– Du er jo en aktiv mann, og driver med både foto og grafikk i tillegg til å være musiker. Vi har litt av hvert å prate om, ser det ut til. Kanskje vi skal starte med litt historie, hva tror du om det?
– Hehe, ja det kan vi godt. Vil du ha den lange versjonen, eller, haha.
– Det vil jeg gjerne. Kjør på, du.
– Jeg begynte å spille piano da jeg var seks år, og hadde nok av inspirasjon rundt meg. Mamma var klassisk pianist, og i kjelleren bodde onkelen min, som var jazzpianist. Han lærte meg blant annet Oscar Peterson, men hos muttern måtte jeg lære meg Grieg. Jeg gikk på Barratt Due, og tok privatundervisning frem til jeg var 14, men musikken har jo alltid vært der hele mitt liv, i hvert fall pianomessig.
– Du er altså en av de som er født inn i musikken.
– Absolutt. Bestefaren min var organist og komponist, så det er jo flere generasjoner musikere i familien. Musikk har alltid vært til stede, på en måte. Jeg begynte å spille i band da jeg gikk i sjuende klasse, og den første låta jeg spilte, var vel Uriah Heeps «Sunrise», såvidt jeg husker, så det var nok Heep, Purple og Zeppelin med én gang. Jeg begynte å turnere allerede i 1980, med Jan Bråthen og de to som synger i Avalanche, hvis du husker de. (Kirsti Johansen og Kjetil Røsnes). De slo jo igjennom i hele Europa som Avalanche, men allerede i 1980 var de to veldig gode vokalister, som drev på med pop, funk og soul, og musikk i den gata der. Vi turnerte en del fra 1980 til 1982-83, før jeg var med og starta Stuntbandet i 1982-83, og vi driver jo på enda. Det er jo fire karer fra Sunnmøre, og én fra Oslo som har pleid en forkjærlighet for Deep Purple i alle år. Vi har spilt Purple og tung funk i alle år, så det er nok den lidenskapen som har holdt oss sammen, tror jeg. Stuntbandet kommer nok til å holde på helt til vi klapper igjen lokket, hehe. Vi forsøkte å lage noen låter med norske tekster på 90-tallet, og lagde en demo, men det ble liksom ikke noe mer utav det. Jeg vet ikke helt hvorfor det ikke gikk, men vi hadde kanskje litt forskjellige ambisjoner. Det er litt som da vi starta Da Vinci i 1986, da var alle supergira, og hadde ett mål for øyet; nemlig å nå langt med musikken. Vi var på samme bølgelengde, og alle var like bestemte på å stå på, og da kan du nå langt. Hvis det er 2-3 stykker i bandet som ikke har den ambisjonen, så kommer du kanskje ikke så langt.

– Du er innom Da Vinci her nå, og det er kanskje der de fleste kjenner deg fra. Kan du si noen ord om hvordan dere oppsto, og hvordan karrieren deres var?
– Jeg ble kontaktet av Totto Hansen, for Chris Candy (Kristin Håkonsdatter, Blonde On Blonde) trengte en keyboardist, og gutta spilte med henne da jeg ble henta inn. Vi ble gode kompiser rimelig kjapt, og den første giggen var vel på Talent ´86 i Stockholm, tror jeg, og det var jo kjempegøy, men jeg fikk litt inntrykk av at det var på vei mot slutten for det bandet. Jeg tror Kristin hadde litt andre ambisjoner enn de andre, så hun forsvant ut, og så kom Lars Aass inn, for han var med og kora, og var allerede en kompis av de gutta. Dermed ble det til at vi på den Stockholmsturen bestemte oss for å gjøre noe sammen med Lars. Da vi kom tilbake til byen, så kjørte vi i gang, og lagde en demo på tre låter, og presenterte det for Ploygram og Steinar Fjeld, og da skjedde ting ganske fort, og vi fikk en singel-deal med Polygram.
– Hvilke låter spilte dere inn?
– Det var «Forever In My Heart», «Look At Me Now», og så var det vel «Corina», tror jeg. Etter den dealen, så skrev jeg «Tarquinia», som også ble en stor hit. Dermed ble singelkontrakten til en albumkontrakt, så da kom debutskiva. «Forever In My Heart» gikk jo rett inn på Ti i skuddet og Norsktoppen, så det var nok det som gjorde at vi fikk en LP-deal til slutt.
– «Forever In My Heart» er jo en klassiker for de som er i rette alderen. Jeg har den plata på LP jeg.
– Ja, ikke sant, hehe. Joda, vi hadde tenkt å turnere masse, og øvde inn flere coverlåter for å ha nok til en hel konsert før vi landa noen albumkontrakt, så vi var nok ikke helt forberedte på at suksessen skulle komme såpass fort. Jeg tror nok Polygram lette etter slags norsk utgave av Bon Jovi eller Europe, så jeg vil tro at de kanskje så muligheten til å skape noe sammen med oss, men de hadde nok en litt annen tanke på hvordan vi skulle låte enn det vi så for oss.
– Jaså? På hvilken måte?
– Vi hadde mange låter som var tøffere i uttrykket, kanskje også litt progressive, men de ville fokusere på de som var mer melodiøse, og det var jo de som valgte ut låtene, så da ble det som det ble. Dessverre var vi mer uheldige med album nummer to. Vi ville slippe det på høsten, og skulle turnere hele sommeren, men så presterte Polygram å slippe det rett etter fellesferien hadde starta, så det flat litt i fisk, kan du si. Dermed solgte ikke det like mye.
– Norske plateselskaper var jo kjent for ikke å verken ha like mye slagkraft eller kunnskaper som for eksempel Sverige eller England.
– Vi hadde jo tilbud fra Polygram i England, men de i Norge ville ikke slippe oss, så vi gikk glipp av en deal der, dessverre.
– Så kjedelig da.
– Ja, veldig kjedelig, men vi fikk heldigvis mange fine opplevelser i England da vi turnerte med Ole Evenrud. Vi gjorde jo 22 jobber over hele Storbritannia med ham, med avslutning på Wembley og full pakke.
– Turnéen med Status Quo?
– Det stemmer. Vi var «special guests» hos Status Quo, fordi det var noen selskaper og managements som skyldte hverandre noen tjenester, så Ole fikk tilbud om å dra på turné der borte, og da trengte han et nytt band, så da spurte han oss om vi var interesserte, noe vi selvfølgelig var. Det var en fantastisk tur, og hele turnéen var jo utsolgt, så det var 22 jobber som faktisk var betalte, noe som var helt enestående, med flere kvelder med rundt 18.000 mennesker, blant annet Wembley. Helt fantastisk! Jeg husker jeg hadde en 20 sekunders keyboard-intro, der jeg løper ut på Wembley Arena, og der sitter Ron Wood, Rod Stewart og gutta på første rad og venter på Status Quo. Da slo nok pulsen litt ekstra hardt.
– Det må ha vært litt av en opplevelse. Den turnéen ble vel starten på slutten av runde én med Da Vinci?
– Ja, den ble det. Det var litt uenigheter i leiren, noe jeg mener er synd, for det ødela endel for oss da Bjørn (Boge, bass) slutta. Vi var så sammensveisa i låtskrivinga, så alle var på en måte like viktige for å skape vår sound. Om man tar vekk et av elementene, så vil man kanskje bryte litt av magien. Litt av grunnen til at det gikk som det gikk, tror jeg var at vi egentlig var enige om at vi skulle dele alle Tono-pengene, fordi noen fikk jo mye mer enn andre, så det ble litt uro av den biten der, pluss at det ikke var alle som gikk like godt over ens. Da Bjørn slutta, fikk vi i Ken Sandin, og ga ut en singel etter det, men så gikk det ikke lengre. Mye av grunnen til det, tror jeg var at det sprikte litt i låtskrivinga, vi var liksom ikke helt enige om hvilken retning vi skulle ta. Når grung-en i tillegg tok over, så var det nok et kapittel som var over noen år, for å si det sånn.

– Da ble det vel rolig ei stund ja, men så dukker Street Legal opp.
– Ja. Bjørn starta jo Street Legal med Tore Morén og Bjørn Olav Lauvdal, og jeg var med fra starten der. Vi gjorde noen jobber, og jobba med albumet veldig lenge, men det var noen uenigheter der også, så Tore slutta, og Ken (Ingwersen) kom inn. Vi var jo faktisk det første norske bandet på Sweden Rock.
– Det er jo litt kult. Du var jo innom Sons Of Angels en tur også?
– Hehe, ja jeg var innom en bitteliten snartur. Da de ga ut album nummer to, så ble Torstein Bieler sjuk, og Lars Kilevold holdt på med helt andre ting, hehe, så de to var mer borte enn inne. Dermed ble det til at Bjørn og jeg ble med på noen jobber i Norge og England rundt 2002, før bandet var historie. Jeg hørte noe prat om at de har tenkt å gjøre noe med originalbesetningen igjen for en tid tilbake.

– Det er jo oppsiktsvekkende nyheter, og absolutt noe å se fram til i tilfelle. Jeg intervjuet Ken for en tid tilbake, da han skulle gi ut den nye Kens Dojo-skiva, og da nevnte han at du holdt på med et nytt prosjekt som het Zelbo, som vi nå kan nyte til fulle. Jeg kan vel trygt si at den har fått godt med spilletid hjemme hos meg. (Anmeldt her!) Hvordan er ståa her, er det et soloprosjekt, eller er det et band?
– Det er jo mine låter og mine tekster, men soloprosjekt, jeg synes kanskje det blir litt urettferdig å si, for Ken er jo dypt involvert, både som gitarist og bassist, men også som produsent. Vi ga ut en ny Da Vinci-skive i 2017, med ny besetning, og gjorde 10-12 jobber, blant annet på HEAT i Tyskland, men det føltes på en måte ikke riktig, så det ble vanskelig å fortsette med det. Ikke fikk vi den responsen vi kanskje forventa heller, så det falt liksom litt i fisk igjen. Stilmessig var vi kanskje ikke helt på bølgelengde heller, for Gunnar er jo mer i fusion-land nå, og det er vanskelig for meg å lage melodier og tekster oppå de greiene der, og jeg følte vel at vi mangla den røde AOR-tråden vi behøvde i Da Vinci. Jeg kjenner jo så mange folk som spiller bra, så jeg hadde lyst til å lage et album med nye folk, og tenkte først på Ken, for han er jo en fantastisk fyr. Han er en god produsent, og en veldig god venn, og han kicka på idéen med én gang, og syntes at låtene jeg kom med var fine, så da begynte ballen å rulle, og vi bestemte oss for å lage et helt album. Han foreslo Frode (Vassel, vokal). Jeg kjente ham ikke personlig, men visste jo hvem han var, og hadde jo hørt Toto-tributen hans, Hydra. Jeg ble forelska i stemmen hans, han synger jo dritbra! Han var rett og slett riktig person, og passer perfekt til de låtene.
– Jeg hører jo for meg at han passer perfekt til å synge låtene til Da Vinci også, så om det skulle åpne seg for noen livejobber, kan dere lett putte inn noen av de låtene i settet.
– Ja, ikke sant. Det kunne kanskje ha vært noe det. Men så må jeg jo nevne Sturla (Nøstvik, trommer) også, for en fin fyr, og en fantastisk trommeslager! Det er noe med folk fra Brønnøysund, altså, hehe. Jeg har truffet, og spilt med, mye folk derfra, og alle er liksom topp folk, hele gjengen. Herlig! Han var kjempegira, så da hadde vi alt vi trengte, og spilte inn og sendte tre låter til Frontiers, og de tente på låtene, og var gira på å prøve og få til noe. Vi gikk nok noen runder med de på kontrakten. De hadde en rekke forslag, men vi fikk de ned på et litt mer levelig nivå, for å si det sånn. De er fine å jobbe med, og man får et pent forskudd og så videre, men de kjører et hardt løp, men de gutta der er proffe. Vi blir jo ikke rike av dette her, men det er ikke derfor jeg gjør det heller. Om jeg var ute etter penger, hadde jeg heller spilt i event-band, det er der man henter pengene, og det har jeg allerede gjort, så den biten er jeg nok ferdig med.

– Hvordan ser fremtiden ut for Zelbo; tror du det blir noe livejobbing?
– Jeg har absolutt veldig lyst, men det kommer an på de andre, hvor lyst de har. Ken har veldig lyst, tror jeg, og ihvertfall Sturla. Vi er avhengige av å få booket noen jobber der det går opp økonomisk, så jeg får betalt de som skal være med. Pluss at jeg må få med en bassist.
– Jeg hørte at Aslak Johnsen (Loveshack/ Unkl Bacon) var blitt med?
– Joda, han var med på videoen til «Fortune And Fame», og han er nok gira han, om han har tid, de gutta der har jo hundre jern i ilden, haha! Men noen klubbjobber, eller kanskje noen festivaler hadde helt klart vært aktuelt, i hvert fall fra min side.

– Vi krysser fingre for at det går i orden. Men så over til noe annet; du er jo også aktuell med et annet prosjekt, nemlig Memoria Avenue.
– Ja, det ble et fint album det. (Anmeldt her!) Jeg har jo kjent Tor (Talle, gitar) lenge, og Jan (Le´Brandt, vokal) var jo aktuell i et prosjekt jeg holdt på med før den siste Da Vinci-skiva, så han har jeg også jobba en del med. Og BOL, da (Bjørn Olav Lauvdal, trommer) er jo en god, gammal kompis, og Svenn Huneide, en bassist som også var med i den siste line-up´en av Da Vinci, har jeg også kjent lenge, så det var jo en gjeng med kjentfolk som jobba sammen. Vi var sammen endel i sommer, da vi spilte inn videoer og sånne ting, det var jo kjempehyggelig, det.
– Er det noen videre ambisjoner der? Det er jo mange av disse Frontiers-prosjektene som kun spiller inn skiver, men ikke noe mer enn det. Jeg har litt inntrykk av at vi tenker litt annerledes her hjemme enn lenger nede på kontinentet når det gjelder å jobbe på den måten. Hva tror du om det?
– Vi har jo snakka om å gjøre ting live, det har vi. Om det åpner seg en mulighet, så kommer vi garantert til å gjøre det. Vi har fått bra respons, så det er absolutt muligheter her. Bra omtaler har vi fått også, og det er jo veldig hyggelig. Jeg syns produksjonen ble veldig fin også.

– Hva gjør Dag Selboskar framover?
– Jeg bruker jo like mye av tida mi på fotografering og grafikk, og har brukt mye av covid-tida ute og fotografere. Jeg har holdt på med dette i over 20 år, og syns det er en veldig deilig atspredelse, så i tillegg til promotering av platene, så bruker jeg mye tid på fotografering og redigering.
– Det høres ut som fornuftig bruk av tid. Vi gleder oss til å både se og høre mer fra deg framover.

Først publisert i Norway Rock Magazine #6/2021

, , ,