Cradle Of Filth – Positiv elendighet

I tretti år har engelske Cradle Of Filth sittet på kongetronen innen teatralsk black metal. Pandemien har resultert i plate nummer tretten, «Existence Is Futile». Tross tittelens dystre verdenssyn ser vokalist Dani Filth det positive i det – lev livet mens du har det.

Tekst: Ronny Østli
Foto: James Sharrock

Livefoto: Anne-Marie Forker

Intervjuet med Dani finner sted dagen jeg har fått min andre dose Coronavaksine.

– Keyboardisten vår, Annabelle, er en del år yngre enn oss andre, så hun er ikke fullvaksinert enda. Bortsett fra det skal hele bandet være vaksinert. Selv reiser jeg på ferie til Russland kommende uke, og er naturligvis vaksinert. I oktober legger vi ut på turne til USA så da må man jo selvfølgelig også ha dette i orden, i tillegg til arbeidsvisum og alle andre formaliteter som kreves. Det er utfordrende tider med mye å huske på, men det må man jo bare forholde seg til og sørge for at er i orden.
– Gleden over å spille live igjen veier kanskje tyngre enn det ekstra papirarbeidet?
– Absolutt. Vi gjorde Bloodstock for noen uker siden og det var utrolig å se hvor glade folk var for denne begivenheten. Fans så vel som band, men også crew, scenearbeidere, selgere og alle var veldig fornøyde. Kommentarene i etterkant var udelt positive. Kort fortalt, alle var glade og gikk rundt med et smil om munnen.

– Oversetter man tittelen på bandets trettende plate «Existence Is Futile» (som er anmeldt her!) blir det eksistensen er meningsløs. Kan man se en link til pandemien?
– Ja, det blir nok ikke feil det, men hele plata var ferdig før pandemien brøt ut. Vi var veldig heldige, for trommisen vår, Marthus, er fra Tsjekkia, og han rakk å spille inn trommene og vende hjem like før grensene stengte. For å være ærlig synes jeg det var en behagelig periode, for vi trengte ikke stresse. Vi kunne jobbe halve dager og være veldig analytiske til materialet. Jeg nøt isolasjonen. Det å være ute på landet uten at noen forstyrret. Naturligvis hadde vi litt reiseutfordringer ved at gitarist Ashok også er fra Tsjekkia, samt at bassist Daniel Firth bor i Skottland. Det ordnet seg til slutt og jeg synes det gagnet plata. Det spørs vel om vi får oppleve å jobbe sånn igjen, med en så massiv lockdown. Når det kommer til tittelen og det lyriske er det mer et resultat av tre års turnering i forkant av skriveprosessen, hvor vi var verden rundt to ganger og så hvor kaotisk og overbefolket den er. Religiøst sett kan man si man er fortapt på dommedag uansett. Vi ender alle opp i jorda, og går jorda under slettes all historie. Det finnes også en positiv side: døden er slutten, så lev livet mens du har det.
– For meg høres det ut som plata kunne kommet tidligere. Ønsket dere å utsette utgivelsen til dere kunne reise ut for å promotere den?
– Skiva var ferdig skrevet, men det var kun trommene vi rakk å spille inn før pandemien. Alt annet ble jo gjort gjennom hele fjoråret. Vi kunne så klart sluppet den litt tidligere i år, men det hadde vært meningsløst. En ting er at vi ikke kunne turnert rett i etterkant, men vi kunne heller ikke vært samlet til videoinnspilling. Mange magasiner hadde slitt med å få det med, så det hadde vært rimelig tullete å slippe den tidligere. Men den er jo blitt nesten et år gammel.
– Så dere har for lengst hørt dere lei?
– Nei nei nei, ikke i det hele tatt. Alle roet jo ned under pandemien og det tar litt tid å komme tilbake. Året før var mitt travleste noensinne. Så fort man var hjemme fra turné skulle man enten representere noe eller være vert. Så måtte man ta med folk på ferie eller besøke steder, så pandemien var et pusterom, og jeg kan ikke se for meg en like travel tilværelse noen gang igjen. Men litt om litt kommer normalen tilbake og det blir faktisk like vilt en stund fremover igjen. Hele 2022 og 2023 er planlagt.

Da intervjuet gjøres i slutten av august er det kun videoen til «Crawling King Chaos» som er sluppet, og således det eneste jeg har hørt fra «Existence Is Futile».
– Det er nok en ganske representativ låt, men den neste singelen «Necromantic Fantasies» er igjen ganske annerledes. Som på alle Cradle Of Filth skiver er materialet variert med forskjellige stemninger. Du finner ikke to like låter. Normalt ønsker selskapet at det slippes en hitsingel som første smakebit, men denne gangen ønsket vi presentere plata med et skikkelig smell. De sa ingenting på det. Låta er jo ganske catchy selv om den er brutal. Jeg har nå sett noen råklipp til «Necromantic Fantasies», og den er laget av samme fyr som «Crawling King Chaos», Vicente Cordero. Han bor i L.A. og opptak måtte gjøres i periodene bandet var samlet, så det ble litt hektisk logistikk med å fly han over i enkelte perioder. Du vil finne en Cradle-ballade og noe mer rocka på plata. Så selv om ingen låter er like kan man si at «Crawling King Chaos» er representativ for stemningen og tyngden i produksjonen. Men egentlig er det vel din jobb å beskrive materialet, hehe.
– Hvordan planlegger dere øvinger til den kommende turnéen?
– Vi har en produksjonshall her i England med en stor scene vi pleier å bruke noen dager i forkant av en turné. Siden vi alle er spredt over flere deler av Europa, gjør vi dette i Los Angeles på den kommende turnéen. Alle har egne øvingslokaler hjemme hvor de forbereder seg før vi møtes, og det er jo litt sånn vi jobber med plater også. Alle skriver hjemme og sender over filer før vi møtes og jobber frem låtene sammen. Selv bruker jeg to uker hjemme på å øve opp stemmen før en turné. Da synger jeg til Cradle-låter, noe som fungerer perfekt for meg, for da får jeg hele spekteret med lyse og mørke toner.
– Jeg noterer meg at du fortsatt når de høye tonene etter tretti år som frontmann i Cradle Of Filth.
– Ja, det er bare kroppen som bærer stemmen som er blitt eldre.
– Kommer dere til å feire dette jubiléet?
– Hver dag er en feiring. Nei, jeg synes det blir litt tullete med alle disse feiringene, for hvert år vil jo bli et jubileum i en eller annen form fremover. Jeg synes ikke det er så mye poeng i å feire de første årene på øvingslokalet, de regner jeg egentlig ikke med. Regner du din jobbkarriere er det fra dagen du ble ansatt, ikke alle årene med skole og hardt arbeid i forkant for å komme dit. Så skal vi feire noe må det bli i 2024, da vi slapp debuten «The Principle Of Evil Made Flesh».
– Hvis vi sammenligner Cradle Of Filth i dag, som et av verdens største black metal band, med ungguttene på øvingslokalet for tretti år siden, er det fortsatt samme gløden?
– Det høres kanskje pretensiøst ut, men gløden er enda sterkere i dag. På den tiden visste man jo ikke hva som ventet og man hadde ikke samme forpliktelsene som nå. Nå har vi et fantastisk crew og det er mange som jobber for oss. Vi har jo eget øl, så det er folk på bryggeriet, vi har folk som trykker merch for oss, også har vi advokater og regnskapsførere, selv om det sikkert høres helt tullete ut for folk, hehe. Du føler det er et team bak deg og at det du gjør gir større mening. Man trenger ikke bruke formiddagene før øving på å søke jobber eller gå på jobbintervjuer. Man er forbi det. Så selv om det var behagelig med en rolig periode under pandemien begynner man å bli klar for å gjøre det man kan best igjen, nemlig å være et band.
– Siden du er eneste gjenværende originalmedlem betyr jo  sikkert det at noen har vært på jobbintervju hos deg.
– Den siste som ble medlem hos oss var keyboardist Annabelle, men hun trengte ikke noe intervju siden hun allerede spilte i mitt andre band Devilment. Så da Lindsay forlot oss var hun et naturlig valg. Hun er en god musiker, har bra stemme og steppet inn som vikar i halvannet år før hun ble fast medlem, så det var en ganske smidig overgang. Nå er det heldigvis sjelden vi har medlemsbytter, og det må sies at det kun er to personer som har fått sparken gjennom alle disse årene. Folk har sine grunner for å slutte, og da er det selvsagt viktig å finne en god erstatter. Ved siden av å være eksempelvis en god gitarist må du ha feeling og riktig innstilling til hva vi driver med. Og selvsagt være en person vi trives med. Dagens Cradle Of Filth har veldig god kjemi.

Som Dani har nevnt begynner man heldigvis å se en gjenåpning og normalisert verden. Likevel endrer ting seg og restriksjoner må vi nok leve med en god stund. Hva sier magefølelsen om å ha planlagt de neste to årene?
– Det er klart det er utfordrende. Som når vi skal til USA holder det ikke lenger bare med visum, du må ha et ekstra visum med en bestemt utreisedato så du slipper karantene. Det ser jo ut som ting normaliserer seg, men om planene faktisk lar seg gjennomføre må en bare ta fortløpende. Det ser jo lovende ut synes jeg, men jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal svare på det. Alt blir spekulasjoner.

Først publisert i Norway Rock Magazine #5/2021