NORWAY ROCK MAGAZINE
Seventh Wonder er tilbake, med sitt sjette album. Vi må med andre ord vente til neste utgivelse før vi får det syvende underet. Men det sjette holder også mål! «Mercy Falls», fra 2008 står fortsatt som bandets desidert beste utgivelse og vi har vel smått sluttet å håpe på at de kan komme opp med noe nytt som kan måle seg med mesterverket.
Tittelen sier sitt, Kreator er ikke blitt mindre sinna med årene. Snarere tvert i mot synes jeg. Jeg er ikke veldig glad i den melodiøse siden som har kommet frem på de siste skivene. Det er melodier her også, men jeg finner de mer dempet og melankolske, og det kan jeg like.
For første gang skulle trønderne få besøk av de tyske heltene i Scorpions, og det i sin nye storstue Trondheim Spektrum. Med seg på laget hadde de fått med seg traverne i Return og Wig Wam, så alt var lagt til rette for en trivelig kveld i rockens navn.
Jeg var ekstra spent på denne kvelden, all den tid jeg utelukkende har sett Dropkick Murphys på Oslo Spektrum hvorav begge konsertene leverte til de grader og vel så det – men den ekstreme energien man får av et mindre sted a’la Sentrum var jeg ekstremt gira på å oppleve med akkurat denne gjengen her.
Fem år etter at han spilte Sentrum Scene, er rockens egen Kaptein Krok tilbake i Oslo, denne gangen oppgradert til Oslo Spektrum, hvor 4-5000 fans hadde møtt opp for å underholdes med en velkoreografert rocke-kabaret og noen av de største låtene fra 70-, 80- og 90-tallet.
“Make sleaze great again!” er mottoet til denne gjengen som nå er ute med sitt andre album. De har også fått god drahjelp av regissøren James Gunn (Suicide Squad og Guardians of the Galaxy) som har lagt sin elsk på bandet. Så det meste skulle ligge til rette for at verden ligger foran kvartetten sine føtter, og det er selvfølgelig gledelig at bandet inneholder to par norske føtter.
Sentrum Scene var så klar for Mustaine & Co som det kan bli der lokalet var stappe fullt fra scenekanten helt bak til baren bakerst. Såpass at vaktene hadde hendene fulle med å holde slusene på kantene ledige, men fikk det nå til etter heroisk jobbing så kudos for det.
Når man blir sendt ut for å dekke konsert skal man tenke på hvordan bandet låter og publikumsrespons og jeg pleier å notere flittig underveis. Men dette var ikke en konsert. Det var en fest.
«Feel This», Crobot’s fourth studio album, is the follow-up to «Motherbrain» from 2019. There is a live feeling to the high energy rock of singer Brandon Yeagley, guitarist Chris Bishop, bassist Tim Peugh and drummer Dan Ryan as the band recorded every song together in the studio.
Det begynner å bli noen år siden Mew virkelig var store, men danskene har fortsatt et trofast og dedikert publikum her til lands. Noe et utsolgt Sentrum Scene var bevis godt nok på. Kvelden var dedikert til en fremføring av albumet “And the Glass Handed Kites” i sin helhet, og de fremmøtte fikk virkelig massert øregangene sine med et velsmurt dansk maskineri.
Du slette tid, det er gøtt å være på konsert igjen! Jada, både en og annen kveld har nå blitt bivånet etter lettelser – men nettopp Kvelertak denne alt for kalde tidlige sommerkvelden i Oslo by må vel sies å være den freskeste siden ting åpnet opp og da ble det forventet energi.
Få artister kan skilte med suksess på høyde med det Def Leppard har opplevd i sin 45-årige karriere. Nå er de ute med sin tolvte fullengder, «Diamond Star Halos», deres første siden 2015-utgivelsen «Def Leppard». Og når Def Leppard sier ‘fullengder’, mener de det.
Den her hadde jeg forventninger til, både på grunn av bandnavn som sender tankene tilbake til min favorittblekke på 90-tallet i tillegg til albumtittelen som gir lovnad om punk rett i hjertet på undertegnede.
Lucas Fox er siste overlevende fra den originale 70-tallsutgaven av Motörhead og den eneste linken vi har igjen til oppstarten og de første årene av bandet. Han og Lemmy var en gang bestevenner og det vennskapet skulle vise seg å bli en særdeles viktig brikke i rockehistorien.
Poprockers Pogo Pops are back with their eighth studio album «Daylight», five years after «Love is the Greatest Compass». 30 years on, Frank Hammersland, Nicolai Hamre og Viggo Krüger and still together. There are plenty of traces of melodic Brit pop.
Det er i år småpene femti år siden en ungpjokk på 17 debuterte med storebrors band Scorpions, og ganske så kjapt ble navnet Michael Schenker synonymt med ’gitarhelt’, ikke minst gjennom den eksponeringa han – fullt fortjent – fikk gjennom sitt neste band, UFO.
I fjor proklamerte jeg høyt at norsk AOR var i full frammarsj igjen, med band som Zelbo og Memoria Avenue fremst i turnébussen. Det ser ut til at 2022 får noen bidrag i så henseende også, og her kommer Days Of Wine med sitt bidrag.
Jørn Lande har vært allemannseie i flere tiår, og har lånt stemmen sin til alt fra fotballsanger og byhyllester til black metal. Den lyslugga karen fra Rjukan har seilt opp til å bli en av de største stemmene i rock, og ikke uten grunn, for det er en umiskjennelig kvalitet i den rå røsten til Lande. Nå er han klar med sitt nye album, «Over The Horizon Radar».
Det var naturlig nok utsolgt i Oslo Spektrum da a-ha omsider kom for å fremføre hele «Hunting High And Low» med nogo attåt – de fleste i publikum hadde kjøpt billettene for opptil tre år siden.
Endelig ble det mulig å gå på konsert igjen, uten å sitte nærmest alene i tom sal, og sannelig var det ikke samme band som siste gang før alt gikk til helsike i 2020 som sto på scenen; Dream Theater. Denne gangen ble det ikke «An Evening With», med 2,5-3 timer med hovedbandet, men med support, i form av canadiske Devin Townsend.
Dream Theaters vokalist LaBrie er i vinden denne uken – ikke bare spiller han i både Oslo og Trondheim med DT, han slipper også en ny soloskive, den fjerde i rekken.
Det føles ikke som om Dream Theater har blitt så veldig bremset av pandemien, for de var et av de siste bandene som spilte i Oslo Spektrum før verden stengte ned, og nå ble de jaggu et av de første bandene som spilte i Oslo Spektrum etter at verden åpnet opp igjen.
Konserten med a-ha skulle egentlig ha gått av stabelen i 2020, men på grunn av korona har den blitt flyttet et par ganger. Feiringen av bandets særdeles suksessfulle debutalbum «Hunting High and Low» fra 1985 er nå godt i gang, og endelig kunne alle de som hadde kjøpt billett til konserten i Stavanger ta turen til DNB Arena.
«1972» er ikke en ny skive, det er en EP med seks coverlåter av band som The Rolling Stones, T. Rex, Rod Stewart, Little Feat, David Bowie og The Temptation – og alle orginalene ble utgitt i 1972, derav tittelen. Og The Black Crowes har jo helt siden starten hentet det aller meste av sin inspirasjon fra tidlig 70-tall.
Det vrimler ikke av melodiske hardrock band her til lands, og i hvert fall ikke band som tør å kjøre et konseptalbum hvor temaet er mental helse og avhengighet. Et dristig prosjekt hvor fallhøyden kan være stor.
Finnes det noe som er kjedeligere enn teknisk flinke musikere som gir ut plate uten å ha en eneste god låt? Nei! Jeg kjenner godt til dette progressive bandet fra før, og de har tidvis glimtet til med sin progressive metal som befinner seg temmelig nært opptil Fates Warning i musikklandskapet.
Denne karen trenger neppe noen videre introduksjon og kan sies å være en av de mest fargerike og karaktermessige vokalistene i en mannsalder. Bonnet har vært særdeles produktiv gjennom sin lange karriere og alt har dessverre ikke vært bare gull. Men hvordan låter så “Day out in Nowhere”?
Navnet lyder kanskje ikke kjent, men musikken hans har du garantert hørt. Han var gjennom nesten hele 80-tallet en del av Suicidal Tendencies og var med på å skrive noen av bandets mest kjente låter. I dag er han aktiv med sitt nye band Luicidal og ikke minst Horny Toad, som han startet rett etter […]
I neste uke er de amerikanske progmetalkongene Dream Theater i Norge for to konserter i Oslo Spektrum Arena på torsdag den 19. mai og Trondheim Spektrum på fredag 20. – og vi har to billetter til hver av konsertene å dele ut – og du kan ta med deg en venn eller elsker eller nabo […]
Konserten har blitt utsatt både en og to ganger siden 2020, men omsider var de britiske veteranene Magnum tilbake i Oslo og spilte på Vulkan Arena med en ny skive, «The Monster Roars», i bagasjen.
I det italienske plateselskapet Frontiers sitt månedlige «Vilkårlig Band»-lotteri, har bandgeneratoren denne gang plukket ut bassistmagikeren Billy Sheehan (Mr. Big, Sons Of Apollo, The Winery Dogs), gitarhelt Brad Gillis (Night Ranger, Ozzy), trommis David Huff (Giant) samt den kraftfulle brasilianske vokalisten Renan Zonta fra Electric Mob.
Jeg ble introdusert for disse via forgjengeren ”Blomst IL», som jeg likte meget godt med sin poprock i punkformat. Og såvisst, årets rykende ferske begynner lovende med trioen ”Plastelina”, «Ta Telefonen» og «Festival 2010” der skivas sterkeste refrenger presenteres allerede ved de to sistnevnte – og de aller fleste mellom 30 og 45 kan kjenne seg i tekstføringen på spesielt den aller siste.
Det har vært snakk om den i årevis, men fra 13.mai kan den omsider streames over hele verden. Vi snakker om dokumentaren om Triumph, den andre kanadiske rocketrioen, som på et tidspunkt var atskillig større enn sine bysbarn i Rush, som de ofte sammenlignes med – selv om musikken til disse to bandene ikke kan sammenlignes. Filmen er lagd av duoen Sam Dunn og Marc Ricciardelli, og førstnevnte har bl. a. lignende dokumentarer om band som Iron Maiden, Alice Cooper, Rush og ZZ Top på CVen.
Det blir stadig vanligere for rockemusikere å gi ut sin selvbiografi, og siste mann ut er Matt Sorum, den norskættede trommisen mest kjent som medlem i Guns N Roses på «Use Your Illusion»-tiden, og med The Cult og Velvet Revolver.
Roots rock Nashville based band Larkin Poe brought the UK leg of their current tour to an end at Brighton’s Chalk on Friday. Norway Rock Magazine was there to check out the live experience before the band arrives in Oslo.
In November 2021 Dave Gahan and Soulsavers released “Imposter”, a collection of songs they have covered, but with Gahan’s distinctive voice. In October, we spoke to Gahan, best known for his work with Depeche Mode, via Zoom video, about the record, recording it “live” at Shangri-La Studios, and some of Gahan’s experiences of recording “Songs […]
‘I’m back from the dead’ skriker Lzzy Hale med sin karakteriske stemme før et ekstremt fengende riff starter ballet. Her høres det tydelig at de to som løfter Halestorm fra mengden – nemlig nevnte Lzzy og hennes trommebror AreJay er i storform fra første stund og da har man mye moro i vente.
Til tross for snart ti års eksistens og to album er denne EP’en mitt første møte med trønderkvintetten. Svensk melodiøs death metal blandet med metalcore er hva jeg leser om bandet, og det er nok mye riktig i det.
Dream Theater ligger ikke på latsida om dagen. Bandet med flere epos enn boxere i skuffen er klare med et nytt album; «A View From The Top Of The World». I den forbindelse fikk vi ta en prat med bandets vokalist, James LaBrie på Zoom fra Canada.
Vår venn Jeff Scott Soto har ikke for vane å sitte mye i ro, og utgivelsene har kommet jevnt og trutt gjennom hele karrieren. Mindre enn sju måneder har gått siden «The Duets Collection, vol. 1» kom ut, og nå er jaggu «Complicated» allerede klar for butikkhyllene.
Soen are on tour in support of their new album «Imperial». They were one of those bands whose arrangement was postponed during the koronaviruspandemiet – twice. The side benefit was that when their date finally came around again, they got upgraded from John Dee to Rockefeller.
Vi må drøyt sju år tilbake i tid for å finne siste Leprous-konsert på trøndersk jord; et tidsintervall med behørig distanse til pandemi og russisk agitasjon. Det er også et litt annet band vi møter på Byscenen anno 2022 enn mannskapet som turnérte med ”The Congregation”.
I følge vokalist Simon Le Bon er en viss engstelse alltid forbundet med det å tilvirke studioplater. 63-åringen innrømmer at ”Future Past”, Duran Durans 15. skive, ble imøtesett med lett prestasjonsangst, men ikke før var herrene Le Bon, Nick Rhodes, John Taylor, Roger Taylor og sparringspartner for anledningen, Blur-gitarist Brian Coxon, installert i øvingslokalet, før kreativ flyt nøytraliserte all tvil.
Før pandemien inntraff kunne man knapt dra på en større rockekonsert uten å få Ghost servert til forrett. Litt overdrevent sagt kanskje, men det føltes nesten slik. Hvem skal varme opp for Iron Maiden? Ghost! Hvem spiller med Metallica? Ghost, selvfølgelig. Skal Guns ’N’ Roses ha oppvarming? Ja, det er Ghost det.
Dette var den tyske gitarhelten Michael Schenkers aller første konsert i Oslo, og ved hans side fant vi denne gang Robin McAuley og ikke Ronnie Romero, som meldte avbud i siste liten.
Det var duket for en real progressiv metal aften denne fredagskvelden på Rockefeller med to norske flaggskip innen genren ved navn Conception og Triosphere. Førstnevnte band trenger sannsynligvis ingen nærmere presentasjon etter en rekke kritikerroste skiver og heltestatus i de gemene progressive metal kretser, mens sistnevnte delvis har gått under den berømte radaren.
Med ett eneste unntak har jeg til gode å bli skuffa over «pandemiskivene» vi nå får nyte godene av, og smaksprøvene vi har blitt servert i forkant av Rammsteins åttende album har ikke minsket forventningene heller.
Samspillet mellom band og publikum var så til de grader til å ta og føle på, for når Oslo er sultne på rock er det få band andre enn Danko Jones på nettopp Rockefeller som kan gjøre jobben like bra. Idag glemte vi Kiss og AC/DC – for Danko var i byen og det var akkurat det vi trengte her og nå.
Nu kjör vi jävlar! Etter å først ha blitt satt opp på Rockefeller for nesten nøyaktig to år siden, har konserten blitt flyttet til Sentrum Scene og utsatt så mange ganger at jeg har mistet tellingen. Konserten har vært utsolgt i en evighet, og endelig skal vi få oppleve The Hellacopters Live fra en klubbscene her til lands igjen.
”Dopamine” er en massiv munnfull med sitt 16-spors doble format, men jeg klarer likevel ikke helt å se for meg hvilke spor som burde vært kutta for en nedslanking til enkel CD/LP, hvilket er et særs godt tegn mtp. skivas jevnhet, og samtidig en god indikasjon på hvilken variasjon de framviser.
Det gamle svenske progrock-bandet Kaipa har i årenes løp gjennomgått flere forrandinger. Senere tid har sett et mer jazzrock-orientert band finne feste, og på årets «Urskog» dominerer jazzens retorikk mer enn på lenge.
Debuten “Satan Spits On Children Of Light” var en fenomenal kombinasjon av black metal og Misfits. Jeg har vært nysgjerrig på hvordan det amerikanske freakshowet skulle klare å følge opp dette. Svaret på det er likt, men annerledes.
Thrashveteranene fra Nederland kom med en real knyttneve for fem år siden i form av «Swine Plague», en plate som er blitt spilt mye hos meg, og som jeg tenkte ville bli vanskelig å overgå. Og litt rett i det har jeg. Denne tok litt lenger tid å komme inn i. Produksjonen er hakket bedre, men det var kanskje den kvassheten jeg synes gjorde forgjengeren så enorm.
Inn i sjette tiår som artist fortsetter Robin Trower med å utgi bluesrock-album. «No More Worlds To Conquer» er ikke ulik 202?s «Closer To The Day» – det er Hendrix-inspirert blues som står i sentrum, og alt av musikk leveres med dynamikk og flotte toner.
For de som ikke kjenner til The Nika Riots er det hardcore/metalcore det går i, og selv om de såvisst følger de regler som er satt innen disse genrene gjør de det helt på sin egen måte og har skapt noe unikt.
Verdens beste finske progressive brødretrio er tilbake med sin åttende skive, «Red Alert In The Blue Forest», og vi fikk bandet sympatiske vokalist Mikko Von Hertzen på Skypeskjermen for nok en trivelig prat.
Continuing their prolific run, Motorpsycho were back once again on the stage at Sentrum Scene, this time in support of their latest album, «Kingdom of Oblivion». With Motorpsycho, it is certainly prima la musica, not prima la parola, with all of the chosen pieces having a strong instrumental component.
Hvem i himmelens navn var det som kom på den lysende idéen om å la den 70-årige Dirkschneider gneldre seg gjennom en haug med klassiske låter som vi allerede er bortskjemt med å høre med fantastiske sangere som Freddie Mercury, Ronnie James Dio, Robert Plant og Tina Turner?
Som mange andre artister har Joe Satriani brukt tida i pandemien til å spille inn ny musikk, til tross for at han ikke har fått turnert med sitt forrige album, «Shapeshifting» enda. Vi møtte en småfrossen Satriani på Zoom fra et kjølig studio i San Francisco, der han kunne fortelle meget og mangt om alt fra innspillingen av det nye albumet «The Elephants Of Mars» til historier fra oppveksten.
Hele 20 år har gått siden dannelsen av Audrey Horne mellom De Sju Søstre, og for meg har de hele veien vært et strålende live-band, mens jeg aldri helt har klart å bli venn med platene. Hvorvidt det skyldes at bandets utstråling og generelle kvaliteter er bedre enn låtene er ikke godt å si, men nå er i alle fall sjuende langspiller klar – uavhengig av hva nå enn jeg måtte synes.
Bergenserne i thrash/death metal-bandet Children of the Void starter innspilling av sitt debutalbum nå i vår, og slipper denne seksspors EP’en som et lite hint om deres eksistens.
Det føltes som vårslipp for hundrevis av Oslos rockere på 1. påskedag, da man endelig kunne komme ut på konsert og drikke øl og skåle og skråle med venner og bekjente man knapt hadde sett på over to år, og samtidig oppleve energisk rock ‘n’ roll. Innfridde så bandene?
Det er alltid gøy å høre hvor store band startet, og stort større enn nettopp Aerosmith i rockesammenheng skal godt gjøres å komme. Vi får servert et knippe demolåter som visselig skal ha blitt liggende urørt i flere tiår – kun tidligere utgitt i en ekstrem sjelden utgivelse.
Frontiers har tråkket på gassen, og gir ut skive etter skive om dagen, og nå står First Signals fjerde utgivelse for tur. Etter en aldeles strålende debut i 2010, leverte de to skiver i 2016 og 2019 som ikke sto seg helt opp mot debuten. Med «Closer To The Edge» er «duoen» Harry Hess (Harem Scarem) og Daniel Flores (The Murder Of My Sweet, Find Me) i front for et prosjekt som leverer AOR som vi liker å høre det. Tøffe riff, gode melodier og frekke hooks.
Etter at svenske Treat kom sammen igjen etter over et tiårs inaktivitet, har de levert en rekke skiver med vesentlig høyere kvalitet enn man kan forvente av et band på dette stadiet av sin karriere.
To år etter debuten, er Black Swan, en av Frontiers´ «supergrupper», de begynner å bli noen av de, klare med oppfølgeren, «Generation Mind». Besetningen er uendret siden sist; Reb Beach (Whitesnake/ Winger), Jeff Pilson (Foreigner), Robin McAuley (McAuley- Schenker Group) og Matt Starr (Ace Frehley/ Mr. Big).
Man forventer mye god metall i soundtracket til en film om et ungt band som Tom Morello har hatt en finger med i spillet til, og riktignok kommer det klassikere på rekke og rad underveis. Filmen handler da som nevnt om et ungt band, Skullfucker, som trosser alt for å komme med på det lokale Battle Of The Bands, og det inkluderer å rømme fra et mentalsykehus – forøvrig et av filmens høydepunkt.
Dette er definitivt et spesielt album. For første gang i historien har Destruction gitt ut plate uten gitarist Mike Sifringer. Dette er også bandet første studioskive for Napalm Records.
Gutta fra Hadeland (og Moi) leverer. Ikke nok med at vokalist Ivar Nikolaisen skal demme opp for liveopptredener og innspillinger for to av Norges største rockeband om dagen, så gir The Good The Bad And The Zugly ut skiver som en leirduekaster. Ikke mer enn to år etter «Algorithm and Blues» (2020), som forøvrig også fikk strålende kritikker, er altså en ny hårball spydd ut av den grimmeste bakgårdskatta innenfor norsk musikk.
Envy Of None, a new project featuring Alex Lifeson (Rush), Andy Curran (Coney Hatch), Alfio Annibalini and vocalist Maiah Wynne release their atmospheric self-titled debut album in April. Clear your mind of any preconceptions – this is not a Rush record.
På hans attende utgivelse er det ved første ørekast kun gitarlyden som avslører artisten, for Joe Satriani har gått nye veier denne gangen. Kanskje har det med pandemien å gjøre, for det er første gang han har gått i studio og spilt inn gitarsporene uten sine medhjelpere til stede.
Mannen som sang som en sint engel hadde rukket å legge en forrykende karriere bak seg etter første albumutgivelse av «Facelift» i 1990. Likevel er det mange i dag som ikke kjenner til bandet Alice in Chains. Det kan vi ikke la gå upåaktet hen.
Funk-rock mestrene er ute med sitt tolvte studioalbum og skiven har fått den oppløftende tittelen «Unlimited Love». Albumet er produsert av ingen ringere enn Rick Rubin og det hele ble spilt inn på hjemmebane i LA, nærmere bestemt Shangri-La studios i Malibu.
Incite er muligens et nytt bekjentskap for de fleste her til lands, men bandet fra Arizona har rocket hardt siden 2004 og har bygd seg opp et solid rykte i statene allerede. Vi tok en prat med frontfigur Ritchie Cavalera, som vel navnet røper er sønn av Gloria og Max Cavalera, for å få siste nytt fra Cavalera-klanen.
Et av Skandinavias råeste rockeband, The Hellacopters, er ute med sitt første studioalbum på fjorten år – og det første med originale medlem Dregen siden «Payin’ the Dues» i 1997. «Eyes of Oblivion» er tittelen det har fått og er ute på Nuclear Blast. Mange har ventet lenge på at denne dagen skulle komme.
Fansen kommer til å bli slått i bakken av ren begeistring fra sine gamle helter, for her får man servert resultatet av 30 års finpussing av en musikkstil de selv har skapt. Mange har prøvd å kopiere stilen, men det finnes bare én original og læremester, og de er fortsatt best.
Seks år har gått siden Dare ga ut originalt materiale, men «Out Of The Silence 2» var sist vi hørte fra bandet. Det var i 2018. Nå er Darren Wharton & Co klare med «Road To Eden», og det er et smått tyngre Dare vi møter anno 2022.
Det har gått 2,5 år siden sist Skunk Anansie spilte konserter, men i helgen var de tilbake, og attpåtil på hjemmebane i Brixton, London, bare 300 meter fra barndomshjemmet til bandets magiske frontfigur Skin.
Det er utenkelig å snakke å snakke om svensk black metals historie uten å nevne Dark Funeral. Bandet har holdt det gående siden 1993 og med sitt syvende album «We Are The Apocalypse» viser bandet nye sider, og håper å kunne ta med seg djevelskapen til Norge i sommer.
Navnet skjemmer ingen, eller gjør det kanskje det? Da engelske Satan slapp sin debut «Court In The Act» i 1983, fikk den så hard medfart at det ikke er noen selvfølge at bandet fortsatt eksisterer – og nå slipper sin sjette plate «Earth Infernal».
Etter talløse utsettelser var det omsider klart for det som skulle bli Genesis aller siste tre konserter, på hjemmebane i London. Ikke nok med at hele turneen har blitt utsatt flere ganger, men bandet ble også rammet av covid midtveis i den britiske delen av forrige høsts turne, som resulterte i at London-konsertene ble utsatt frem til nå.
Store epos er ikke unnagjort på 40 minutter, ei heller for Michael Romeos «War Of The Worlds»; han behøvde to utgivelser for å rekke over temaet, og det skal vi kanskje prise oss lykkelige over, for dette sparker ræv! «War Of The Worlds, Pt. 1» fikk vi i 2018, og endelig er del 2 av eposet klart.
Danske (og litt svenske) VOLA har holdt det gående siden 2006, og siden den gang skiftet besetninger og musikalske retninger flere ganger. Den besetningen som entret scenen på John Dee denne kvelden er Asger Mygind (gitar og vokal), Martin Werner (keyboards), Nicolai Mogensen (bassgitar) og Adam Janzi (trommer).
Det har snart gått et helt tiår siden siste studioalbum fra det alternative post-punk rockebandet Placebo. Fredag 25. mars 2022 slipper de deres rykende ferske “Never Let Me Go”. Bandet har forøvrig gitt ut album sporadisk hele veien fra start, men i mellom da og nå var det som noe av magien forsvant. Helt frem til nå.
13 år har gått siden Bruce Soord og hans Pineapple Thief gjorde sin livedebut i Norge, på John Dee foran kanskje 25 tilskuere. En meget bra konsert det også, men det er et band av en helt annen kaliber som står på scenen på Rockefeller i kveld.
Seks år har gått siden sist gang legendene Iron Maiden slapp en skive, men nå er de klare med det doble studioalbumet «Senjutsu». I den anledning fikk vi den entusiastiske sportsfiskeren Adrian Smith på tråden, en mann som tidvis også fungerer som gitarist og låtskriver i nevnte Iron Maiden.
Uten å ha hørt selve bandet før har jeg fått med meg navnet, og det er befriende å rulle i gang en fullengder uten noe som helst formening om hvordan type musikk som presenteres. Selv om, må jeg innrømme – det forventes bruk av gitar.
De engelske AOR-prinsene i FM har for lengst bevist at de er fullstendig ute av stand til å lage et skikkelig dårlig album, selv om de kanskje har vist tegn til litt autopilot her og der, og «Thirteen», deres trettende studioalbum, fortsetter den gode trenden.
De svenske svartmetallegendene skuffer ikke denne gangen heller, selv om mange reagerte på den tunge singelen «Let The Devil In». En seig og litt annerledes introduksjon til bandets syvende plate. Dette er platas andre spor, etter den kjappe «Nightfall», og som igjen følges opp av «When Our Vengeance Is Done» som har et høyere tempo.
Finland’s Von Hertzen Brothers new studio album “Red Alert in the Blue Forest”, their first since 2017’s critically acclaimed “War Is Over”, is an album that should be listened to in one sitting. The record is epic in scale and hard to categorise.
Fansen var forberedt på det verste da de danske rockeveteranene Pretty Maids i september 2019 annonserte at vokalist Ronnie Atkins var diagnosert med en langt fremskreden lungekreft, og at bandets aktivitet ble lagt på is inntil videre. Mange av oss trodde vel da at det var det siste vi hørte fra den kanten – men nei.
Simultant med mindre interessante TNT-utgivelser tilvirker gitarunikumet bedre og bedre solostoff, og selv om her verken tonalt, harmonisk eller instrumentelt åpnes for avantgardistiske skrell hviler en nyansert og velfundert aura over årets Tekrø-arbeid, effektuert av sekstettkjerne, pluss selekterte gjesteartister.
For de som ikke kjenner til navnet Turbonecro, så er de Turboneger sånn som bandet opprinnelig var. Før imaget og sminken dukket opp, før «Apocalypse Dudes» og mens Turboneger utelukkende spilte death punk. Vi fikk aller nådigst utveksle noen ord med dem til blekka vår – som de nok helt sikkert driter i.
Denne trioen er uheldigvis bosatt i Kyiv, og ukrainsk metal har gjerne en egen stil og atmosfære jeg kan like. Aeternus Prophet har mer bakgrunn i death metal enn mange av sine landskollegaer, men black metallen skinner igjennom, spesielt på vokalsiden
Jeff Kollman var et forholdsvis ubeskrevet blad for undertegnede før jeg fikk invitasjon til å prate med ham. Underveis i researchen, lærer jeg om en følelsesladet, jovial mann med hjertet utenpå skjorta, som har lagt sin ære i å beherske instrumentet sitt best mulig. Noen ganger er det fint å være musikkskribent, og oppdage ny […]
Det er alltid hyggelig med bekjente som utgir nye skiver og ekstra hyggelig når skivene er bra, eller som i Suicidal Ninja Monkeys sitt tilfelle – veldig bra. Vi skal i hovedsak tilbake til 90-tallet, i et solfylt California og gjerne med et skateboard under føttene.
Kanadiske Bryan Adams er tilbake med «So Happy It Hurts», en skive han fikk tid til å skrive da verdensturnéen hans ble utsatt gang på gang de siste to år. Og dette er Adams akkurat slik vi er vant til å høre ham, med konsise poprock-låter og fengende refrenger. Mutt Lange og John Cleese? Check.
Northern Irish rocker (and the current Thin Lizzy frontman) Ricky Warwick is back out on the road in support of his latest album, “When Life Was Hard and Fast” and we took a trip to see him come out to play to the faithful at sub89 in Reading.
Så måtte det skje, nedturen. Helt siden jeg fikk min helt egen «new wave of swedish heavy metal» med tre band som mer eller mindre utelukkende har servert gull på løpende bånd under et tiår har jeg vært forberedt på nedturen, og nå er den her – dessverre i form av ledestjernen selv, selveste Ghost.
Gary Numan er ikke bare en pioner innen elektronisk musikk, men også innen Industrial Rock, med over 10 millioner solgte skiver. Vi tok en prat med herren i anledning hans 18. soloskive, «Intruder».
