NORWAY ROCK MAGAZINEInn i sjette tiår som artist fortsetter Robin Trower med å utgi bluesrock-album. «No More Worlds To Conquer» er ikke ulik 202?s «Closer To The Day» – det er Hendrix-inspirert blues som står i sentrum, og alt av musikk leveres med dynamikk og flotte toner.
For de som ikke kjenner til The Nika Riots er det hardcore/metalcore det går i, og selv om de såvisst følger de regler som er satt innen disse genrene gjør de det helt på sin egen måte og har skapt noe unikt.
Verdens beste finske progressive brødretrio er tilbake med sin åttende skive, «Red Alert In The Blue Forest», og vi fikk bandet sympatiske vokalist Mikko Von Hertzen på Skypeskjermen for nok en trivelig prat.
Continuing their prolific run, Motorpsycho were back once again on the stage at Sentrum Scene, this time in support of their latest album, «Kingdom of Oblivion». With Motorpsycho, it is certainly prima la musica, not prima la parola, with all of the chosen pieces having a strong instrumental component.
Hvem i himmelens navn var det som kom på den lysende idéen om å la den 70-årige Dirkschneider gneldre seg gjennom en haug med klassiske låter som vi allerede er bortskjemt med å høre med fantastiske sangere som Freddie Mercury, Ronnie James Dio, Robert Plant og Tina Turner?
Som mange andre artister har Joe Satriani brukt tida i pandemien til å spille inn ny musikk, til tross for at han ikke har fått turnert med sitt forrige album, «Shapeshifting» enda. Vi møtte en småfrossen Satriani på Zoom fra et kjølig studio i San Francisco, der han kunne fortelle meget og mangt om alt fra innspillingen av det nye albumet «The Elephants Of Mars» til historier fra oppveksten.
Hele 20 år har gått siden dannelsen av Audrey Horne mellom De Sju Søstre, og for meg har de hele veien vært et strålende live-band, mens jeg aldri helt har klart å bli venn med platene. Hvorvidt det skyldes at bandets utstråling og generelle kvaliteter er bedre enn låtene er ikke godt å si, men nå er i alle fall sjuende langspiller klar – uavhengig av hva nå enn jeg måtte synes.
Bergenserne i thrash/death metal-bandet Children of the Void starter innspilling av sitt debutalbum nå i vår, og slipper denne seksspors EP’en som et lite hint om deres eksistens.
Det føltes som vårslipp for hundrevis av Oslos rockere på 1. påskedag, da man endelig kunne komme ut på konsert og drikke øl og skåle og skråle med venner og bekjente man knapt hadde sett på over to år, og samtidig oppleve energisk rock ‘n’ roll. Innfridde så bandene?
Det er alltid gøy å høre hvor store band startet, og stort større enn nettopp Aerosmith i rockesammenheng skal godt gjøres å komme. Vi får servert et knippe demolåter som visselig skal ha blitt liggende urørt i flere tiår – kun tidligere utgitt i en ekstrem sjelden utgivelse.
Frontiers har tråkket på gassen, og gir ut skive etter skive om dagen, og nå står First Signals fjerde utgivelse for tur. Etter en aldeles strålende debut i 2010, leverte de to skiver i 2016 og 2019 som ikke sto seg helt opp mot debuten. Med «Closer To The Edge» er «duoen» Harry Hess (Harem Scarem) og Daniel Flores (The Murder Of My Sweet, Find Me) i front for et prosjekt som leverer AOR som vi liker å høre det. Tøffe riff, gode melodier og frekke hooks.
Etter at svenske Treat kom sammen igjen etter over et tiårs inaktivitet, har de levert en rekke skiver med vesentlig høyere kvalitet enn man kan forvente av et band på dette stadiet av sin karriere.
To år etter debuten, er Black Swan, en av Frontiers´ «supergrupper», de begynner å bli noen av de, klare med oppfølgeren, «Generation Mind». Besetningen er uendret siden sist; Reb Beach (Whitesnake/ Winger), Jeff Pilson (Foreigner), Robin McAuley (McAuley- Schenker Group) og Matt Starr (Ace Frehley/ Mr. Big).
Man forventer mye god metall i soundtracket til en film om et ungt band som Tom Morello har hatt en finger med i spillet til, og riktignok kommer det klassikere på rekke og rad underveis. Filmen handler da som nevnt om et ungt band, Skullfucker, som trosser alt for å komme med på det lokale Battle Of The Bands, og det inkluderer å rømme fra et mentalsykehus – forøvrig et av filmens høydepunkt.
Dette er definitivt et spesielt album. For første gang i historien har Destruction gitt ut plate uten gitarist Mike Sifringer. Dette er også bandet første studioskive for Napalm Records.
Gutta fra Hadeland (og Moi) leverer. Ikke nok med at vokalist Ivar Nikolaisen skal demme opp for liveopptredener og innspillinger for to av Norges største rockeband om dagen, så gir The Good The Bad And The Zugly ut skiver som en leirduekaster. Ikke mer enn to år etter «Algorithm and Blues» (2020), som forøvrig også fikk strålende kritikker, er altså en ny hårball spydd ut av den grimmeste bakgårdskatta innenfor norsk musikk.
Envy Of None, a new project featuring Alex Lifeson (Rush), Andy Curran (Coney Hatch), Alfio Annibalini and vocalist Maiah Wynne release their atmospheric self-titled debut album in April. Clear your mind of any preconceptions – this is not a Rush record.
På hans attende utgivelse er det ved første ørekast kun gitarlyden som avslører artisten, for Joe Satriani har gått nye veier denne gangen. Kanskje har det med pandemien å gjøre, for det er første gang han har gått i studio og spilt inn gitarsporene uten sine medhjelpere til stede.
Mannen som sang som en sint engel hadde rukket å legge en forrykende karriere bak seg etter første albumutgivelse av «Facelift» i 1990. Likevel er det mange i dag som ikke kjenner til bandet Alice in Chains. Det kan vi ikke la gå upåaktet hen.
Funk-rock mestrene er ute med sitt tolvte studioalbum og skiven har fått den oppløftende tittelen «Unlimited Love». Albumet er produsert av ingen ringere enn Rick Rubin og det hele ble spilt inn på hjemmebane i LA, nærmere bestemt Shangri-La studios i Malibu.
Incite er muligens et nytt bekjentskap for de fleste her til lands, men bandet fra Arizona har rocket hardt siden 2004 og har bygd seg opp et solid rykte i statene allerede. Vi tok en prat med frontfigur Ritchie Cavalera, som vel navnet røper er sønn av Gloria og Max Cavalera, for å få siste nytt fra Cavalera-klanen.
Et av Skandinavias råeste rockeband, The Hellacopters, er ute med sitt første studioalbum på fjorten år – og det første med originale medlem Dregen siden «Payin’ the Dues» i 1997. «Eyes of Oblivion» er tittelen det har fått og er ute på Nuclear Blast. Mange har ventet lenge på at denne dagen skulle komme.
Fansen kommer til å bli slått i bakken av ren begeistring fra sine gamle helter, for her får man servert resultatet av 30 års finpussing av en musikkstil de selv har skapt. Mange har prøvd å kopiere stilen, men det finnes bare én original og læremester, og de er fortsatt best.
Seks år har gått siden Dare ga ut originalt materiale, men «Out Of The Silence 2» var sist vi hørte fra bandet. Det var i 2018. Nå er Darren Wharton & Co klare med «Road To Eden», og det er et smått tyngre Dare vi møter anno 2022.
Det har gått 2,5 år siden sist Skunk Anansie spilte konserter, men i helgen var de tilbake, og attpåtil på hjemmebane i Brixton, London, bare 300 meter fra barndomshjemmet til bandets magiske frontfigur Skin.
Det er utenkelig å snakke å snakke om svensk black metals historie uten å nevne Dark Funeral. Bandet har holdt det gående siden 1993 og med sitt syvende album «We Are The Apocalypse» viser bandet nye sider, og håper å kunne ta med seg djevelskapen til Norge i sommer.
Navnet skjemmer ingen, eller gjør det kanskje det? Da engelske Satan slapp sin debut «Court In The Act» i 1983, fikk den så hard medfart at det ikke er noen selvfølge at bandet fortsatt eksisterer – og nå slipper sin sjette plate «Earth Infernal».
Etter talløse utsettelser var det omsider klart for det som skulle bli Genesis aller siste tre konserter, på hjemmebane i London. Ikke nok med at hele turneen har blitt utsatt flere ganger, men bandet ble også rammet av covid midtveis i den britiske delen av forrige høsts turne, som resulterte i at London-konsertene ble utsatt frem til nå.
Store epos er ikke unnagjort på 40 minutter, ei heller for Michael Romeos «War Of The Worlds»; han behøvde to utgivelser for å rekke over temaet, og det skal vi kanskje prise oss lykkelige over, for dette sparker ræv! «War Of The Worlds, Pt. 1» fikk vi i 2018, og endelig er del 2 av eposet klart.
Danske (og litt svenske) VOLA har holdt det gående siden 2006, og siden den gang skiftet besetninger og musikalske retninger flere ganger. Den besetningen som entret scenen på John Dee denne kvelden er Asger Mygind (gitar og vokal), Martin Werner (keyboards), Nicolai Mogensen (bassgitar) og Adam Janzi (trommer).
Det har snart gått et helt tiår siden siste studioalbum fra det alternative post-punk rockebandet Placebo. Fredag 25. mars 2022 slipper de deres rykende ferske “Never Let Me Go”. Bandet har forøvrig gitt ut album sporadisk hele veien fra start, men i mellom da og nå var det som noe av magien forsvant. Helt frem til nå.
13 år har gått siden Bruce Soord og hans Pineapple Thief gjorde sin livedebut i Norge, på John Dee foran kanskje 25 tilskuere. En meget bra konsert det også, men det er et band av en helt annen kaliber som står på scenen på Rockefeller i kveld.
Seks år har gått siden sist gang legendene Iron Maiden slapp en skive, men nå er de klare med det doble studioalbumet «Senjutsu». I den anledning fikk vi den entusiastiske sportsfiskeren Adrian Smith på tråden, en mann som tidvis også fungerer som gitarist og låtskriver i nevnte Iron Maiden.
Uten å ha hørt selve bandet før har jeg fått med meg navnet, og det er befriende å rulle i gang en fullengder uten noe som helst formening om hvordan type musikk som presenteres. Selv om, må jeg innrømme – det forventes bruk av gitar.
De engelske AOR-prinsene i FM har for lengst bevist at de er fullstendig ute av stand til å lage et skikkelig dårlig album, selv om de kanskje har vist tegn til litt autopilot her og der, og «Thirteen», deres trettende studioalbum, fortsetter den gode trenden.
De svenske svartmetallegendene skuffer ikke denne gangen heller, selv om mange reagerte på den tunge singelen «Let The Devil In». En seig og litt annerledes introduksjon til bandets syvende plate. Dette er platas andre spor, etter den kjappe «Nightfall», og som igjen følges opp av «When Our Vengeance Is Done» som har et høyere tempo.
Finland’s Von Hertzen Brothers new studio album “Red Alert in the Blue Forest”, their first since 2017’s critically acclaimed “War Is Over”, is an album that should be listened to in one sitting. The record is epic in scale and hard to categorise.
Fansen var forberedt på det verste da de danske rockeveteranene Pretty Maids i september 2019 annonserte at vokalist Ronnie Atkins var diagnosert med en langt fremskreden lungekreft, og at bandets aktivitet ble lagt på is inntil videre. Mange av oss trodde vel da at det var det siste vi hørte fra den kanten – men nei.
Simultant med mindre interessante TNT-utgivelser tilvirker gitarunikumet bedre og bedre solostoff, og selv om her verken tonalt, harmonisk eller instrumentelt åpnes for avantgardistiske skrell hviler en nyansert og velfundert aura over årets Tekrø-arbeid, effektuert av sekstettkjerne, pluss selekterte gjesteartister.
For de som ikke kjenner til navnet Turbonecro, så er de Turboneger sånn som bandet opprinnelig var. Før imaget og sminken dukket opp, før «Apocalypse Dudes» og mens Turboneger utelukkende spilte death punk. Vi fikk aller nådigst utveksle noen ord med dem til blekka vår – som de nok helt sikkert driter i.
Denne trioen er uheldigvis bosatt i Kyiv, og ukrainsk metal har gjerne en egen stil og atmosfære jeg kan like. Aeternus Prophet har mer bakgrunn i death metal enn mange av sine landskollegaer, men black metallen skinner igjennom, spesielt på vokalsiden
Jeff Kollman var et forholdsvis ubeskrevet blad for undertegnede før jeg fikk invitasjon til å prate med ham. Underveis i researchen, lærer jeg om en følelsesladet, jovial mann med hjertet utenpå skjorta, som har lagt sin ære i å beherske instrumentet sitt best mulig. Noen ganger er det fint å være musikkskribent, og oppdage ny […]
Det er alltid hyggelig med bekjente som utgir nye skiver og ekstra hyggelig når skivene er bra, eller som i Suicidal Ninja Monkeys sitt tilfelle – veldig bra. Vi skal i hovedsak tilbake til 90-tallet, i et solfylt California og gjerne med et skateboard under føttene.
Kanadiske Bryan Adams er tilbake med «So Happy It Hurts», en skive han fikk tid til å skrive da verdensturnéen hans ble utsatt gang på gang de siste to år. Og dette er Adams akkurat slik vi er vant til å høre ham, med konsise poprock-låter og fengende refrenger. Mutt Lange og John Cleese? Check.
Northern Irish rocker (and the current Thin Lizzy frontman) Ricky Warwick is back out on the road in support of his latest album, “When Life Was Hard and Fast” and we took a trip to see him come out to play to the faithful at sub89 in Reading.
Så måtte det skje, nedturen. Helt siden jeg fikk min helt egen «new wave of swedish heavy metal» med tre band som mer eller mindre utelukkende har servert gull på løpende bånd under et tiår har jeg vært forberedt på nedturen, og nå er den her – dessverre i form av ledestjernen selv, selveste Ghost.
Gary Numan er ikke bare en pioner innen elektronisk musikk, men også innen Industrial Rock, med over 10 millioner solgte skiver. Vi tok en prat med herren i anledning hans 18. soloskive, «Intruder».
Da er det duket for nytt studioalbum fra Marillion. Albumet, som har kommet til å hete «An Hour Before It’s Dark», er bandets første siden 2016s «Fuck Everyone And Run», og byr på mye av den samme tonen. Imidlertid er årets plate kortere, muligens også mer konsis enn sin forgjenger.
Hvor starter man å beskrive et album formelig bobler over av referanser fra alt fra Seigmen og Enya til sortmetall og folk? Vel, først og fremst at det aller meste er skapt og fremført av én person – nemlig Sylvaine selv. Det i seg selv er enormt imponerende av damen – det at albumet i tillegg er meget, meget bra gjør ikke verket mindre imponerende.
Med «By Royal Decree» leverer svenske The Flower Kings sitt femtende album i løpet av sin 28-årige karriere. Covid-pandemien satte en effektiv stopper for all turnevirksomhet, så Roine Stolt og kompani satte seg ned med gamle øvingsopptak for å se om noe kunne jobbes fram med tanke på å gi ut ei ny skive.
Gitarist/ låtskriver/ produsent Ken Ingwersen har lang fartstid som altmuligmann i norsk musikkliv, og har rukket over mer enn mange av oss kommer til å rekke før vi tar motorveien til helvete eller trappa til himmelen. I løpet av et langt pandemiår der livejobbene kan telles på én hånd, har han benyttet fritida godt og aktivt.
Endelig kunne Mayhem få fremført sin utsatte desemberkonsert, og det til et fullstappet Rockefeller. Med seg på slep hadde de ikke ukjente Cadaver.
Snaxville Recordings Norwegian blues rock guitarist Amund Maarud has released a second album in collaboration with Americana band Lucky Lips (Malin Pettersen (vocals, guitar), Stian J Sveen (pedal steel), Paal Emil Storm-Berg (drums), Even Reinsfelt Krogh (banjo) and Erlend Skullestad Hølland (bass)). «Wolves» is a beautiful blend of blues rock and Americana, proving that good Americana […]
Etter to akustiske album og konserter er det på tide for Skambankt å skru på fuzzpedalen igjen, og en mer passende anledning enn å gjøre det til bandets tiende skive skal vel godt gjøres å finne. De viste seg som en meget habilt poprock-band når de slakka tempoet og volumet litt, men nå vil vi ha tilbake rockebandet vårt, så dette er en skive ikke uten en viss forventning i forkant.
Svenskene sparker friskt fra seg på sitt tolvte korstog når de slipper albumet «Hammer of Dawn». På utgivelsen får du, ikke overraskende, typisk tradisjonell heavy metal, uten forsøk på fornyelse av hverken sjanger eller band. Men er dette nødvendigvis negativt? Nei da.
Søstrene Ann og Nancy Wilson ble de første kvinnene til å være frontfigurer i et hardrockband, og gjorde stor suksess på 70- og 80-tallet med gruppen Heart. Sammen rev de ned barrierer og har inspirert utallige unge artister og låtskrivere gjennom en mannsalder. Heart er i aller høyeste grad fremdeles aktive, men nå er Nancy Wilson endelig ute med sitt etterlengtede debutalbum som soloartist og vi var naturligvis på plass for å få detaljene.
The quartet from Bergen, Kryptograf, release their sophomore album “The Eldorado Spell” in February, inspired by the heavy sound of the late 60s and 70s. The record features plenty of psychedelic and doom rock elements, combined with excellent song craft and an appetite for melody.
The first new album from English pop-rockers Tears For Fears in 17 years was inspired by a series of personal and professional “tipping points”, such as the tragic death of founding member Roland Orzabal’s wife in 2017. Given that background, it would be easy to expect a rather downcast record, but that is not the case.
Det har i år gått småpene 50 år siden tyskerne i Scorpions gjorde sin debut med ”Lonesome Crow”, og karrieren har naturligvis gått i bølgedaler gjennom fem fullførte dekader, kvalitativt som kommersielt.
Da det walisiske bandet Manic Street Preachers ga ut sin fjortende studioskive “The Ultra Vivid Lament” i høst, fikk vi en prat med frontmann James Dean Bradfield om nyskiva, gitarer, og hans forhold til Rush, Gary Moore og ABBA…
En koloss av et livealbum, som består av hele fem vinylplater fra den tilbakelagte verdensturneen, og singelen «Pumpkins United» var beholdningen så langt med Helloweens ferske konstellasjonen. Etter dette ville gresskarhodene ha mer. 2.april traff singelen «Skyfall» markedet, og 18. juni kom det selvtitulerte albumet. NRM tok i den forbindelse en prat med vokalistene Andi […]
Danko Jones har brukt pandemien godt og hamra inn et splitter nytt album, “Power Trio” – attpåtil et av deres beste noensinne. For en fest vi har foran oss, og med på laget har vi sjefen sjøl som vi fikk en meget trivelig prat med over Skype. Take it away Danko!
Joe Vana er nok et ukjent navn for mange, men han har tre flotte album med sitt prosjekt Mecca, som nå kommer i samleboks fra Frontiers Records. I tillegg jobber han med ny Mecca-skive, i tillegg til soloplate. Vi tok en telefon over dammen for å høre om ståa.
Det svenske metallbandet HammerFall ønsker å spre positivitet når de klinker til med utgivelsen «Hammer Of Dawn», som ble sluppet i februar. Frontmann Joacim Cans røper imidlertid ovenfor NRM at veien til ferdig skive var lang og kronglete.
Naarges Ukjente heter Norges nye hittil ukjente black metal-band. Bandprosjektet ble startet av brødrene Åge og Morten Solli for ti år siden, men ble fort skrinlagt. Pandemi har gitt rikelig tid til studioprosjekt, så Mats Nerli fra Nerli There ble involvert i 2020.
Det kan ikke benektes at Sverige har virkelig blitt markedsledere i kategorien Melodiøs Energisk Rock, hvor spesielt band som Eclipse og H.e.a.t har tatt skritt med sjumilsstøvler det siste tiåret. Og i feltet halsende like bak virker det nå som om Stockholmsgrabbarna i Degreed er klar for å ta et Northug-rykk av de sjeldne.
Arjen Lucassen er nok mest kjent for sitt Ayreon-prosjekt, men han har også gjort suksess med Star One, et prosjekt som opprinnelig var et samarbeid med Bruce Dickinson fra Iron Maiden.
De har nylig oppstått fra flere etablerte band, bergenske Glasgow Kiss som her serverer oss deres debut. Det høres tydelig, for her er det så definitivt en gjeng med erfarne og dyktige musikere som leverer et produkt de har ståltro på.
De har nå drevet med melodisk dødsmetall i mer eller mindre en mannsalder, finnene, der mitt første møte med de skjedde allerede midtveis på 90-tallet. Siden den gang har vi nå gått separate veier, uten at det er noen som helst grunn til det – og dette er faktisk den første skiva jeg bevisst setter meg inn i siden den gang.
Da Bruce Springsteen opptrådte på Madison Square Garden 21. og 22. september 1979, var han allerede godt kjent for «Born To Run» og oppfølgeren «Darkness On The Edge Of Town». Her til lands lot fortsatt det store gjennombruddet vente på seg.
Det har gått omtrent nøyaktig to år siden den svenske duoens sisteslipp, den smått fantastiske “Torch // Flame”, og siden den gang har vi vært inn og ut av lockdowns. Nå som pandemi endelig ser ut til å være på vei over passer det da fint å feire med Johnossi sin oppfølger, ikke uten en viss forventning.
Pandemien gjorde selvfølgelig at også Voivod måtte jobbe annerledes. Det ble et par livestreaminger hvor lydmannen skrudde en klar og tydelig gitarlyd, som likevel er krisp. Denne ble med i studioet da “Synchro Anarchy” skulle spilles inn.
Eddie Vedder er først og fremst kjent som vokalist og frontfigur i et av moderne rocks mest legendariske band, Pearl Jam. «Earthling» er hans første soloalbum siden «Ukulele Songs» fra 2011, og hans tredje totalt – hans første var filmmusikken til «into the Wild» fra 2007. Vedder er kjent for sitt sosiale og politiske engasjement, og bringer dette videre inn i musikken og tekstene på «Earthling».
Italienske Lionville har siden debuten i 2011 levert klassisk AOR med ujevne mellomrom. De ga ut to album med indie-selskapet Avenue Of Allies Music, før de signerte med Frontiers i 2017, med to utgivelser i 2017 og 2020. Nå er deres femte album, «So Close To Heaven» klart.
Fusion, eller jazzrock, er sjelden kost i Norway Rock Magazine, men når mannen bak prosjektet heter Simon Phillips, og har lånt lender til artister som The Who, Jeff Beck, Judas Priest og Toto, bare for å nevne noen ekstremt få, rydder vi plass åkkesom.
Slash, sammen med Myles Kennedy og resten av gjengen i The Conspirators, er i disse dager ute med sitt fjerde studioalbum. Skiva har passende nok fått tittelen «4» og Slash selv mener hardnakket at dette er den beste så langt. Vi tok et Zoom-møte med legenden for å diskutere den nye fullengderen.
Det kan ikke være helt enkelt å skulle operere i det stadig smått opprørte kjølvannet av et av verdens største poporkestre, men jeg oppfatter Saul ”Slash” Hudson som en tross alt ganske så jordnær fyr som like gjerne spiller for 43 stykker i en kjellerklubb som for flere tusen ganger så mange på et gedigent stadion.
Etter deres smått fantastiske forrige slipp “Torch // Flame” nådde en viss pandemi Europa som gjorde turnering av denne vanskelig. Da la ikke svenske Johnossi seg på latsiden, men lagde heller “Mad Gone Wild” rett før de så vidt rakk å turnere litt med den forrige. Vi fikk vokalist John Engelbert på tråden for noen ord om dette og en hardtslående tamburinist.
Lionville kom som et friskt pust i AOR-verdenen for tolv år siden, og har med ujevne mellomrom kommet med nye album, men skal ikke beskyldes for å være det mest aktive bandet i bransjen. Hvorfor får vi svar på i intervjuet vi gjorde med hovedmann og gitarist Stefano Lionetti. En trivelig kar med litt for liten tro på egne engelskferdigheter møtte oss på Skype for en liten prat.
I riktig gamle dager, da tiden var ung, var bootlegs «the shit», og man betalte sine surt oppsparte kroner til sortkledde menn i mørke smug for å få konsertopptak av sine helter. I dag er historien en annen, og artistene selger konsertopptakene sine sjøl. Kanskje ikke så dumt, ettersom kvaliteten blir noen hakk bedre, og pengene går til de som eier musikken.
Gjennom mesteparten av sin rocka periode, før bluesen tok ham, hadde den irske gitarhelten Gary Moore en altmuligmann som sin høyre hånd. Neil Carter var mannen som jobbet med Moore i studio, spilte gitar, keyboards og sang på konsertene.
To år etter forrige konsert var omsider Vesterålens stolthet tilbake på scene med en splitter ny skive i bagasjen, og skulle utføre en turneåpning i selveste Oslo Spektrum foran et sittende publikum.
Bandnavnet Crowne ringer kanskje ingen bjeller, men du har garantert hørt musikk som disse karene har spilt inn tidligere i karrieren, for den nye svenske supergruppa huser folk fra band som H.e.a.t., Europe, The Poodles og Art Nation.
Etter en lang rekke kryptiske meldinger på diverse medier kunne KoЯn slippe nyheten om at de kommer med sitt fjortende studioalbum denne uken og gir oss en usedvanlig snill (til å være KoЯn) lytteopplevelse. Men fortvil ikke, de har ikke gammelmannsblod i årene helt enda.
Helt siden jeg som lettformelig tenåring på 80-tallet ble ’bevisst min egen musikalitet’ har jeg til dags dato hatt til gode å møte noen som trekker fram Saxon som sitt absolutte favorittband, selv om især skivene fra ’79 til ’84 bredt, og så visst velfortjent, omtales med imaginære gylne kanter.
Mellom hver gang vi intervjuer Bent Sæther har et par-tre virkelig solide Motorpsycho-album utkommet. Heldigvis er Sæther sjeldent langt unna når vi trenger en oppdaterende prat. Litt for lenge etter utgivelsen av utmerkede «Kingdom Of Oblivion» bød vi pils, diskusjon og en halv kanne kaffe.
Noen ganger setter man på ei plate for første gang, uten å vite hva man begir seg ut på, for så å sitte og glise bortimot uten stans i 63 minutter. Det var tilfellet da jeg satte på Lalus tredje album «Paint The Sky».
Det har gått nærmere ti år siden vi hørte fra Lana Lane sist. Siden den gang har hun signert en kontrakt på flere album med Frontiers. Ektemann Erik Norlander står for produksjonen, og tar seg av keyboards. Jeff Kollman har kommet inn på gitar, og burde vært et kjent navn for mange.
Paul Gilbert er kanskje fortsatt mest kjent som shreddergitarist fra Mr. Big, men med flere soloalbum enn Mr.Big-album i bagasjen, var en Skypeoppringing til den tunghørte bluesfanatikeren på sin plass da soloalbum #16 materialiserte seg.
Arjen Lucassen har hatt suksess med det meste han har foretatt seg, spesielt med prosjektene Ayreon og Star One. Han har samarbeidet med de beste av de beste i metal og prog-verdenen, noe som har kommet musikkelskere verden over til gode. I februar slippes hans siste utgivelse i Star One-universet, «Revel In Time», og denne […]
Steve Vai behøver ingen videre introduksjon. Mannen som ga oss låter som «Yankee Rose», «For The Love Of God» (sukk!), «The Audience Is Listening» og «Bad Horsie» slutter aldri å forundre og begeistre oss. Men hva kan vi forvente oss av Steve Vai anno 2022?
Following the tragic death of singer David Longdon in November 2021, English progband Big Big Train have proceeded with the release of their fourteenth studio album (with the full support of Longdon’s partner) in celebration of his considerable talent as a multi-instrumentalist and vocalist.
Det har gått fjorten år siden Madrugada ga ut sitt forrige studioalbum. Likevel føles det som Madrugada har vært med oss hele tiden. På en måte har de det, ved å ha gitt ut et samlealbum, filmmusikk og noen singler i mellomtiden. Det fylte et tomrom og det føltes aldri som de ble helt borte, heldigvis.
Instrumental prog er ikke den enkleste musikken å forholde seg til, verken som artist eller lytter. I norsk musikkhistorie har vi ikke akkurat mange artister å se tilbake på. Det har Navian gjort noe med, først med EP’en «Reset» i 2020, før fullengderen «Cosmos» ble sluppet i november i fjor. Vi tok en prat med trioen på Zoom.
Irske Robin McAuley er kanskje mest kjent som Michael Schenkers vokalist, men han har også sunget i Survivor i flere år – og spilt i band med halve Motörhead! I kjølvannet av fjorårets supergruppe Black Swan, er han nå klar med sitt første soloalbum dette årtusenet, ”Standing On The Edge”.
Hele fem år har gått siden franskmennene for alvor løftet seg opp blant eliten med fantastiske “Magma”. Omsider er det duket for en oppfølger fra gjengen, og vi var ikke vanskelige å be da det åpnet seg en mulighet for en samtale med vokalist/ gitarist/ produsent Joe Duplantier.
Med kultklassikerskivene «Last Of The Runaways» (1989) og «Time To Burn» (1992) fikk amerikanske Giant et kort opphold i rampelyset før grungen drepte bandet – for godt, trodde mange. Nå er de klare med ny skive, «Shifting Time», riktignok uten vokalist og gitarist Dann Huff.
Rockeduoen Brenn. har allerede bevist at de fortjener en plass i norsk rock med sitt første album «Elsker» i 2019 som de også mottok Spellemannsprisen for. Disse gutta rir på sin egen bølge og følger opp med nytt album «Vandrer På Solskinn».
Det spirer i norsk rock, og ekstra gledelig er det når unge talenter leverer. Lily Löwe er artistnavnet til Lill Wilsberg, og sammen med Trond Holter (Wig Wam, Dream Police, Holter osv.) har hun gitt ut albumet Löwe, og det kan vel bare poengteres først som sist at det sparker rompe.
Det er med Black Sabbath-entusiastens glede man registrerer at Tony Martin fortsatt er aktiv. Og «Thorns» er heller ikke et svakt album, selv om den på langt nær begeistrer. Det Martin nå gir oss er tradisjonell heavy metal med en vokalmelodisk sensibilitet som vekker finfine assosiasjoner til historiske perler som «Headless Cross» og «Tyr».
