NORWAY ROCK MAGAZINE
Man kan alltids stille spørsmålstegn med poenget ved å gi ut nok en dobbel live CD/DVD bare to år etter «Live In Europe», men Flying Colors’ bandmedlemmer har et så stramt program at de rekker bare gjøre en håndfull konserter sammen på hver turne, og dette gir resten av fansen muligheten til å oppleve hva som skjedde på den åttende av kun ti konserter i fjor høst, på Z7 i Pratteln i Sveits.
Det er ikke rent få utgivelser som kommer i etterkant av ProgPower-festivalen årlig. De filmer alt og tilbyr band opptakene for en billig penge. Dette slår så til de grader begge veier. Et band fremstår ikke mer live enn fra en slik vinkling.
Symfonisk industriell black metal fra Slovakia. Sånn, det var kortversjonen. Denne trioen har følgere i både metalscenen så vel som EBM-scenen, så det elektroniske er ganske så fremtredende. Black metallen deres er mer symfonisk og melodisk enn slem.
Def Leppard er ute med sitt første studioalbum siden 2008. Men disse sju årene har de ikke utnyttet spesielt godt. Det har ikke skjedd mye nytt med de britiske leopardene. Åpningslåta, og første singel ut, har vi hørt før. «Let’s Go» høres nemlig ut som en dårligere utgave av «Pour Some Sugar On Me».
Bryan Adams er tilbake med et album som umiddelbart later til å være en slags pastisj på 50- og 60-tallets rock & roll.
Der nyere tids Halford møter Accept i en suppe av slitsomheter er vel en kort, men ganske fullverdig beskrivelse av stilen her. En og annen låt kan isolert sett utstås, sogar bifalles, men to på rad er minst én for mye.
RAM synes jeg alltid har vært i toppsjiktet av nyere metal band som har hentet frem den klassiske metallen. Nå har riktignok Gøteborgkvintetten vært plateartister i 11 år, så blodferske er de ikke. I motsetning til en del av sine sjangerfrender synes jeg RAM har hatt materiale som må gis noen runder ekstra før de sitter.
Jeg har vel ved både en og annen anledning tidligere uttrykt min misnøye over hva jeg ynder å kalle ‘ventemetal’, og det er sjelden jeg finner noe særlig av interesse i sonisk svevestøv med dynamiske progresjoner etter grøtbolleprinsippet.
Jeg vet dette nummeret slippes rundt kvinnedagen, men jeg håper ikke gårdsplassen blir rent ned av sinte innovertisser når jeg sier jeg ikke liker Nyx. «Home» er den tyske duoens debut, og black metallen damene leverer her har egentlig mye originalt i seg.
Det er to år siden Oslo-bandet Honeyroll slapp sitt debutalbum, og nå er de tilbake med oppfølgeren «Time To Rock». Og er det noe det er tid for her så er det nettopp rock. Rett frem rock’n’roll uten noe mikkmakk.
Cats In Space påstår at de vil gjenskape rockens gyldne 70-tallsepoke a la ELO, 10CC, Queen osv, men den amerikaniserte vokalen og en kjedelig gitarlyd gjør at det ofte ender opp med å låte som standard puddelrock istedet.
Hva i rødglødende helvete skjedde med dette bandet? Det synes uendelig lenge siden Coheed And Cambria representerte et lønnlig fremtidshåp for symfonisk tungrock.
Da er vi fremme ved det femte albumet til franske Temple Of Baal. Enkelte franske band blir altfor art-metal og pretensiøse for meg, og Tempel Of Baal beveger seg på grensa. Jeg tror «redningen» ligger i at det er en del death metal i musikken deres.
Det har gått elleve år siden forrige installasjon av Voodoo Hill, som er det Frontiers-initierte samarbeidsprosjektet med den italienske gitaristen Dario Mollo og vokal-legenden Glenn Hughes. Mens debuten fra 2000 var melodiøs bluespreget klassisk hard rock, var oppfølgeren «Wild Seed Of Mother Earth» tidvis blytung – utvilsomt det hardeste Glenn Hughes har vært involvert i, i løpet av sin lange og varierte karriere.
For de som ikke kjenner til navnet Joel Hoekstra, kan det opplyses at han har spilt gitar i både Night Ranger og Trans Siberian Orchestra, og er for tiden på turne med Whitesnake. Dette er hans fjerde soloalbum, og det første som ikke er instrumentalt, og for et stjernelag med kompiser han har fått med seg!
Som en barskere Dolly Parton holder Stacie Collins countryrocken levende. Nashville-innflytteren har flere soloskiver på samvittigheten, og denne nye innestår atter et sjarmerende, optimistisk og moderne brygg av blues, country, rock. Publikums personlige preferanser, og musikalske hjerneomløp, avgjør hvilke av albumets spor som holder livets rett.
Den som fryktet at Devin Townsend var i ferd med å kjøre seg stilistisk fast, vil imøtegå artistens siste prosjekt med samme entusiasme som undertegnede. Casualties Of Cool innmelder smått forbløffende influenser til kanadierens protokoll.
Her hadde jeg virkelig håpet på noe annet. Et godt eksempel på at man har trua på at gamle parhester vil servere bravader av gammel god årgang.
Til tross for noen svakere spor mot slutten, er «Condition Hüman» en meget interessant fortsettelse av den oppadgående formkurven som kom etter de fikk ryddet opp i rekkene og finjustert troppene. Måtte det vare. Lenge.
Devil City Angels er et nytt bandprosjekt bestående av navngjetne musikere som Tracii Guns fra LA Guns, Rikki Rockett fra Poison og Eric Brittingham fra Cinderella, og da bør du klare å legge to og to sammen og skjønne hvordan dette låter.
Dette er rett og slett en plate med et stjernelag av metalmusikere. Her har man fått med seg Panteras Phillip Anselmo, Mastodons Troy Sanders, Triviums Matthew Heafy, Slayers Gary Holt, samt mange flere, til å bidra. De tre som holder det hele i tømmene, og er med på så godt som alle låter er trommevirtous Mike Portnoy (ex Dream Theater), gitarist Alex Skolnick (Testament) og David Ellefson (Megadeth) på bass.
Etter at Geoff Tate og resten av Queensrÿche i 2011 skilte lag i en offentlig skittentøyvask som rocken knapt har sett maken til, fortsatte forviklingene i 2013 da begge parter samtidig kom med hver sin skive under samme bandnavn. Mens hans tidligere kolleger gikk tilbake til røttene, prøvde Tate med varierende hell å fortsatt være relevant og moderne.
Da Shinedown slapp «Cut The Cord» som første smakebit fra sin kommende nye skive, var det mange som ble overrasket. Man kunne lett tro at bandet har tatt en helt ny og atskillig hardere retning. Bandets eminente vokalist Brent Smith er nesten ugjenkjennelig her med sin aggressivitet, og tekststrofen ‘It’s time to get real and inspired’ fikk en til å tro at Shinedown hadde gjort akkurat det
Det begynner å bli et par år siden vi hørte rapporter om at Alice Coopers kommende skive skulle hete «My Dead Drunk Friends» og være en hyllest til hans gamle avdøde drikkekompiser, og han har hatt et segment med coverlåter i konsertene sine siden 2012. Når skiva nå endelig er her, er det under navnet Hollywood Vampires, og ikke Alice Cooper.
Fem år har gått siden «The Final Frontier» – et lengre opphold mellom to skiver har Iron Maiden aldri hatt i sin 35-årige platekarriere – og de leverer her deres første doble studioalbum, noe som tradisjonelt er et sjansespill av dimensjoner – hvor mange doble studioskiver kommer du på som ikke ville hatt godt av å bli trimmet ned til en enkelt disc?
Du begynner å telle litt rynker når folk du begynte å drikke øl og utforske metallen med forteller at guttungen har blitt voksen, gitt ut skive og lurer på om jeg vil sjekke det ut.
Denne platetittelen kan fort vise seg å bli ubehagelig profetisk for Bon Jovi – mens Jon selv kanskje tenkte på å brenne broer til sitt gamle plateselskap Mercury som han fortsatt skyldte en skive, kan realiteten vise seg å være at Bon Jovi brenner broene til fansen som har fulgt de i mange år, og som har gitt de nok en sjanse etter forrige patetiske utgivelse «What About Now?».
Først: jeg må få lov til å si det;»Love And The Death Of Damnation» er definitivt en av de bedre albumtitlene jeg har hørt på lenge. God, gammaldags og treffende og det kan sies om innholdet også. Godt, gammaldags og definitivt mer enn treffende! Hele plata holder seg, uten noen store nedturer.
Denne danske kvartetten henter visstnok inspirasjon fra Robyn, Daft Punk, Dimmu Borgir, Soilwork og Arch Enemy. Jeg hører mye av de to siste og ingenting av de tre første, så da vet dere kanskje hvilket landskap vi befinner oss i.
Den godeste gitarguden George Lynch har vært en særdeles produktiv mann de siste årene. Dette er hans fjerde utgivelse på et drøyt halvår, etter Lynch Mobs «Sun Red Sun»-EP i desember, «Only To Rise» med Michael Sweet i januar og soloskiva «Shadow Train» i juli. Nå er han her igjen med nok en ny variant av Lynch Mob.
Livet har ikke vært bare enkelt for Lamb of God siden de sist ga ut plate. Vokalist Randy Blythe har vært gjennom en rettssak for å ha dyttet en fan ned fra scenen i Praha, med et dødelig resultat. Blythe ble frifunnet i rettssalen, og bandet kunne igjen fokusere på musikken. Og godt er det, for på «Sturm Und Drang» er det rett på den kompromissløse metalen bandet etter hvert har blitt kjent for.
Hvor mange ganger kan det samme bandet fortsette å gi ut de samme låtene gang på gang på gang uten at noen sier stopp? Dette er den TIENDE skiva siden forrige utgivelse med nye låter («Can’t Slow Down» fra 2009) med stort sett de samme låtene i liveversjoner, nyinnspillinger eller akustiske versjoner
Hvem pokker er DiMino, høres jeg det ropes over det ganske land. Joda kids, Frank DiMino var en gang i tiden vokalist i det amerikanske pomprockbandet Angel, som på 70-tallet nesten – men bare nesten – slo igjennom bigtime på det internasjonale markedet som det hvitkledde og snille motstykket til Casablanca-kolleger Kiss.
Det skal innrømmes at jeg hadde denne skiva tilgjengelig i ukesvis uten noen planer om å røre den med en ildtang engang, før jeg i et storsinnet øyeblikk ga den en kvart sjanse til å vise seg å være akkurat så patetisk som forventet. Og jaggu. Jaggu var ikke dette faktisk en liten perle.
For at en liveskive i det hele tatt skal ha noen mening, må den inneholde noe mer enn bare en pliktskyldig gjennomkjøring av låtene tilsatt publikums jubel. Men det er bortimot nøyaktig hva du får på den nyeste doble liveutgivelsen fra Slash.
Hva pokker er det svenskene har fått i seg de siste årene? Ikke nok med at Eclipse, Work Of Art og H.e.a.t. har eksplodert på AOR/Melodic Hard Rock-scenen, men nå smeller Degreed fra Stockholm til med en kanonskive på tredje forsøk, etter at de to første var så där.
Selv om jeg sikkert er en av de få her til lands som tør se deg rett i øya og si at ‘Ja, jeg er Survivor-fan!’, så må det innrømmes at det som bandets hovedkomponist Jim Peterik har prestert utenfor moderbandet, ikke på langt nær er like tøft.
De engelske kongene av melodiøs rock har ikke ligget på latsiden etter at de ble lokket ut av pensjonisttilværelsen med noe som skulle være en eksklusiv engangs-opptreden på Firefest i 2007. De kom skikkelig opp og gå med «Metropolis» i 2010, deres første skive på 15 år, og siden har det kommet en jevn strøm med nye utgivelser nærmest årlig.
Bak artistnavnet Lonely Robot finner vi britiske John Mitchell. Som til daglig tjener til livets opphold som gitarist og vokalist i It Bites, hvor han i 2006 overtok posisjonen Francis Dunnery etterlot seg da bandet la inn årene første gang i rundt 1990.
De fleste av dere har fått det med seg nå, men vi får vel gjenta det for de mer tungnemme av dere: Nei, Europe etter gjenforeningen i 2003 har veldig lite musikalsk til felles med puddelrockbandet som ga oss «The Final Countdown» og «Carrie» på 80-tallet.
Furyon er et forholdsvis nytt og ungt band fra Brighton, og andreskiva “Lost Salvation” lover absolutt bra for fremtiden. Bandet er tuftet på klassisk tung heavy metal, og jeg tipper de har både en og to Soundgarden- og Alice In Chains-skiver i CD-hylla si ved siden av den komplette Sabbath-samlinga.
Mye har vært skrevet om den siste versjonen av Thin Lizzys metamorfose til Black Star Riders, og debutskiva deres fra 2013 ble riktignok innspilt i den hensikt at det skulle være den første nye Thin Lizzy-skiva på 30 år. Men den holdt mål – den gjorde overhodet ikke skam på navnet de valgte å ikke bruke, og Phil Lynott gliste og applauderte garantert høylydt der nede i flammene.
I løpet av få år har svenske H.e.a.t. markert seg som et band å regne med innen sjangeren melodiøs hard rock/AOR – spesielt i England hvor de satte rekord i antall opptredener på Firefest, som kulminerte med å toppe plakaten på fredagen i fjor høst, med en kanon konsert foran 2500 elleville fans.
Etter tjue års aktivitet la Thunder offisielt inn årene i 2009, men det tok ikke veldig lang tid før de igjen begynte å spille på festivaler og en årlig julekonsert. Nå har de endelig også funnet motivasjonen til å gå i studio og lage en ny studioskive, den første siden «Bang!» som kom i 2008.
I det nye prosjektet Revolution Saints har gitarist Doug Aldrich (ex-Whitesnake, Dio) blitt koblet sammen med bassist/vokalist Jack Blades (Night Ranger, Damn Yankees) og trommis Deen Castronovo (Journey, ex-Ozzy) som omsider får sin debut som sanger, om vi ser bort ifra et par låter på Journeys «Revelations».
Denne Erik Mårtenssen altså. Det går knapt tre måneder uten at det kommer ut en ny skive hvor han har skrevet brorparten av låtene, spiller de fleste instrumentene, produserer og mikser. Ikke bare med sine egne band, som W.E.T. med Jeff Scott Soto og Ammunition med Åge Sten Nilsen, men også for gamle ringrever som Jimi Jamison eller nykomlinger som Adrenaline Rush.
Black Debbath har siden de platedebuterte med «Tung, tung politisk rock» i 1999 underholdt, moret, begeistret og til dels frustrert pulikum.Frustrasjonen har for mange dreid seg om at de fire i bandet er meget kompetente musikere og låtskribenter, og dermed kaster bort muligheten til å bli noe større ved «å tøyse det bort»!
”Moderne hippierock” kan synes som en fornuftstridig polaritetsbenevnelse, men de finske naturvernerne i Hexvessel fremholder å utgyte romantisk-nostalgisk folkrock, tidsriktig lydnormert, med fokus på driftig leirbålsang, orgel og velbygget rytmeseksjon.
Hva i svarteste er det som har skjedd med Jeff Scott Soto? Mannen som er mest kjent for å synge melodiøs rock i band som Journey, Talisman og W.E.T., og soloskiver med ballader og Prince-inspirert soul og funk, klinker plutselig til med en knallhard metal-skive med nedstemte gitarer, doble basstrommer og et moderne lydbilde?
Det har nå gått seks år siden Foreigners siste studioskive “Can’t Slow Down”, og siden har det blitt pøst ut en rad med samleskiver, liveskiver, nyinnspillinger og akustiske album – alle med fokus på låtene fra de 5-6 første skivene. Så enda en liveskive er det siste vi trengte fra den kanten.
Gitarhelten George Lynch har vært svært så aktiv det siste året. Denne gang er hans partner Stryper-vokalist Michael Sweet, samt ex-Whitesnake/Foreigner-trommis Brian Tichy og ex-Megadeth/ White Lion-bassist James Lomenzo – som forøvrig begge har vært innom Lynch Mob.
Både innen prog- og classic rock-genren blir det platekjøpende publikum presentert liveutgivelser som trygt kan defineres som «kjekt å ha» fremfor å være obligatoriske innkjøp. Siste tilskudd i Yes-katalogen, «Like It Is», er intet unntak. Albumet er dobbelt, og innspilt i Bristol i mai 2014.
Jeg blir ikke helt klok på Ten. Jeg har sett de live et par ganger, og har alltid syntes det var vært dørgende kjedelig, men kan ikke nekte for at de har et solid knippe med knallbra låter.
Svenske Nubian Rose er ute med sitt andre album, “Mental Revolution”, etter en god mottagelse av den noget ujevne debuten “Mountain” i 2012. “Mountain” var på ingen måte noen puseskive, til tider låt det som et kvinnelig frontet Dio – men “Mental Revolution” er en vesentlig tyngre skive.
Flying Colors debutskive fra 2012 var et av høydepunktene det året, og jaggu har de ikke toppet den med oppfølgeren «Second Nature». Besetningen er den samme, med de durkdrevne ringrevene Mike Portnoy, Steve Morse, Neal Morse og Dave LaRue supplert av den forholdsvis ukjente, men strålende, vokalisten Casey McPherson, til daglig i Alpha Rev.
Steve Rothery, mannen som i en mannsalder har traktert gitaren i Marillion, lanserer nå sitt første album under eget navn, mer enn tre tiår etter at bandet proklamerte «I’ve gone solo in the game» i teksten på «Script For A Jester’s Tear».
Skyscraper er et nytt band basert rundt den engelske vokalisten Lee Smalls (Phenomena og Shy) og den norske gitaristen Tor Talle, en kar som tidligere har jobbet med vokalister som Steve Overland, Rob Moratti og Joe Lynn Turner. Og hvis jeg skal starte et Glenn Hughes tributeband, er det Lee Smalls jeg helst vil ha med meg bak mikrofonen.
Moonland er nok et nytt prosjekt initiert av det italienske plateselskapet Frontiers, bygget opp rundt vokalisten Lenna Kuurmaa, som i en årrekke har vært en av Estlands mest kjente artister og TV-personligheter.
Hvis du er fan av Dream Theater – eller hvis du synes Dream Theater er tøft men at det blir for mange, for lange og for intrikate og progressive instrumentalpartier – da skal du så definitivt sjekke ut Threshold.
Steve Rothery er kanskje mest kjent som gitaristen i Marillion. Nå har han da altså endelig begynt på sin solokarriere. For å forevige dette frem til han slipper sitt nye album har han sluppet en konsert i Roma over to disker.
Adrenaline Rush har fått hjelp av den melodiøse hardrockens Kong Midas, Erik Mårtensson, på produksjonssiden som gjør at det lydmessig låter kanon, men de høres likevel mer som Mötley Crüe enn som W.E.T.
Man kan alltid lure på hva poenget med å komme med denne utgivelsen på dette tidspunktet. “High Voltage Live” er et opptak fra en konsert med Asia for drøye fire år siden, på “Omega”-turneen, men siden den gang har de jo gitt ut studioalbumet “XXX”. Og det er heller ikke mer enn to år siden forrige liveutgivelse “Resonance”, innspilt et par måneder tidligere.
Det er fort gjort å glemme at Paul Gilbert ikke bare er gitaristen i Mr Big – han har gitt ut vesentlig flere skiver som soloartist enn som medlem av Mr Big. Dette er hans tiende soloskive, og denne gang er det hovedsakelig instrumentale coverlåter på menyen.
Det har tatt fire år siden Tom Pettys forrige skive, den høyst skuffende «Mojo», og det er en sann glede å rapportere at gromgubben er tilbake på riktig spor. Han er også blitt atskillig mer sosial og politisk bevisst på sine gamle dager.
To år gamle “Fly From Here” var et relativt sterkt tilskudd til Yes-katalogen, og Roger Deans coverkunst tilsier at også “Heaven And Earth” skulle ha potensiale til å bli et klassisk Yes-album. Dessverre er ikke dette tilfelle.
Seks år har det tatt siden «Nostradamus», og i mellomtiden har de brått mistet orginalmedlem KK Downing og gjennomført sin siste verdensturne, men omsider er metallegendene Judas Priest klar med ny skive
Bernie Marsden skrev flere av Whitesnakes mest kjente låter sammen med David Coverdale, deriblant «Here I Go Again» og «Fool For Your Loving». På sin nye soloskive gjør han en en muskuløs versjon av tittelsporet fra Whitesnakes debutskive «Trouble», og har pinadø også fått med seg Coverdale på gjestevokal også.
«Futurology» ble spilt inn samtidig med fjorårets «Rewind The Film», og disse to skulle egentlig forme et dobbeltalbum. Der «Rewind The Film» høres ut som en samling demoer eller b-sider, høres heldigvis «Futurology» mer ut som et klassisk Manics-album
Ingen kan vel klage på utvalget liveutgivelser, verken av den visuelle eller audielle sorten, som Marillion gjør tilgjengelig for sin trofaste fanskare? Dobbel-cd’en «A Sunday Night Above The Rain» dokumenterer tredje og siste kveld fra fjorårets MarillionWeekend i Nederland.
Dette skulle egentlig bare ha vært en privat, akustisk intimkonsert for en liten håndfull med Lillian Axes mest trofaste fans, men utviklet seg til å bli denne pakken med to CDer og en DVD, innspilt en kveld (som tittelen så snedig antyder) i et tempel hjemme i New Orleans.
Her har vi nok et band som har holdt på i over tredve år, men som ikke viser noen svakhetstegn. Night Rangers ellevte studioutgivelse er tvert imot noe av det bedre de har levert siden storhetstiden på 80-tallet, og de følger noenlunde samme oppskriften.
Det har aldri vært noe tull med Tesla. Man vet hva man får, de vet hva fansen vil ha, og de leverer med god margin hver eneste gang, med unntak av en snartur på viddene (“Bust A Nut”) i 1995 – men hvilke band utenfor Seattle var ikke forvirra på den tida?
IQ er ute med sitt 10. album, og fem års ventetid er endelig over. De er langt fra det mest produktive bandet der ute, men her snakker vi virkelig kvalitet fremfor kvantitet. I løpet av bandets 30+ år lange karriere har de i denne anmelders ører ikke gitt ut et eneste dårlig abum med Peter Nicholls bak mikrofonstativet.
Winger sliter fortsatt med fordommene som Beavis & Butthead innprentet MTVs publikum på tidlig 90-tall, men ærlig talt: Hvis du er en av de som fortsatt innbiller deg at Winger kan slenges i samme bås som Poison, Bang Tango eller Faster Pussycat, så er du et naut. Et naut, hører du?!?
Three Lions er en ny engelsk AOR-trio med det selvparodiske/ironiske navnet Three Lions. Det er et par gamle kjenninger her, gitarist Vinny Burns (ex-Asia) og trommis Greg Morgan har begge fortid i band som Dare og Ten, og da får du også en ganske grei pekepinn om hvordan dette låter.
Åh du hildrande du – det er i skrivende stund fortsatt januar, men tror jaggu vi har fått servert Årets AOR-utgivelse allerede. Og hvis L.R.S.s debut ikke tar den prisen, så blir dette et meget, meget godt år for sjangeren!
Siden Asias klassiske orginalbesetning gjorde comeback i 2008, har de levert ny studioskive annethvert år, i tillegg til en håndfull med triple live-CD/DVDer. Men kjenner du til Asias historie, så er du allerede imponert over at de faktisk klarte å levere tre skiver før en av de røyk ut, og de smarte hadde forlengst satt pengene sine på at det ble gitarist Steve Howe.
Engelske Night By Night har holdt det gående i flere år, og har faktisk spilt i Norge flere ganger allerede, men først nå er de klar med sin debutskive – som øyeblikkelig utkrystalliserer seg som en knallsterk kandidat til Årets Debut 2014.
Ingen forventer at Magnum skal gjøre noen store stilmessige endringer etter nærmere 40 år i bransjen, og de kjører på med sin egen form for pompøse, melodiøse, keyboard-drevne progrock – akkurat slik fansen vil ha det, med en fantasi-tittel og et ufattelig kult cover av Rodney Matthews.
Hvem faen er Kjetil By, spør du? Joda, en trøndersk gitarist og låtskriver som nå er ute med sitt fjerde soloalbum og har fått med seg et lite stjernelag i ryggen.
Dette er en dokumentasjon over bandets andre konsert noensinne, i forbindelse med utgivelsen av fjorårets «Rise Up», på en klubb i Stockholm i februar 2013. Og det låter helt gromt – samtlige låter gjør seg like bra på scenen som på skive, og setlista er en fin miks fra begge skivene, selv om publikum da ikke hadde hørt de nye låtene.
Etter en sytten års pust i bakken hvor han dedikerte seg til familieliv og kunst, har den nederlandske gitarhelten Adrian Vandenberg funnet det for godt å gjøre comeback med et helt nytt band. Ved sin side har han tre pur unge lokale musikere uten erfaring fra hverken studio eller turneliv.
Overland tilsvarer FM-vokalist Steve Overland, og da bør det ikke komme som en overraskelse på noen at “Epic”, hans tredje soloskive, inneholder melodiøs og refrengsterk AOR nært beslektet med moderbandet. Hvis det ikke er din greie, kan du trygt styre langt unna denne.
James Christian og hans House Of Lords fortsetter ufortrødent med nok et solid bidrag til en allerede respektabel katalog. “Precious Metal” er deres niende skive, og med unntak av comebacket “The Power And The Myth” for ti år siden, har de ennå til gode å gi ut en svak skive – og det er heller ikke denne.
Ring Of Fire kan med litt godvilje kalles en liten supergruppe, bestående av vokalist Mark Boals (ex Yngwie Malmsteen), gitarshredderen Tony MacAlpine, og ex-Stratovariusgitarist Timo Tolkki på bass.
Med unntak av et par ubemerkede soloskiver har det gått 23 år siden sist ex-Ozzy-gitarist Jake E Lee ga ut en skive med et band, og dengang var det fantastiske Badlands. Forventningene har derfor vært enorme for hans comeback med sitt nye band Red Dragon Cartel.
Dette er den tredje skiva under Place Vendome-navnet – ett hvert fjerde år – og i tillegg til ex-Helloween-vokalist Michael Kiske er hovedmannen amerikaneren Dennis Ward (Pink Cream 69) som er produsent, bassist og gitarist.
De eneste gangene jeg hittil har hatt noen glede av å høre på låtene fra Rushs 2002-utgivelse «Vapor Trails», er når de har kommet i liveversjoner på «Rush In Rio» eller «Snakes & Arrows Live». For miksen på denne skiva er så skarp at den er direkte ubehagelig å høre på. Miksen var helt forferdelig.
Hvis du liker ABBA og Cardigans, så vil du hate disse versjonene. Og hvis du liker din scandi-metal, så vil du neppe ha stor glede av å høre fjorårets Melodi Grand Prix-vinner «Euphoria» utkledt i ulveklær. Kanskje finner denne CDen et hjem i den mest lavpannede russebussen eller på det mest überharry nachspiel i særdeles grisgrendte strøk hvor Luxus Leverpostei fortsatt er konger, men jeg håper ikke det.
Det har gått hele 28 år siden forrige Coney Hatch-utgivelse, og de sto på randen til et større gjennombrudd, med turneer med Judas Priest og Iron Maiden, da vokalist/gitarist Carl Dixon takket for seg. De andre tre prøvde å fortsette med bl.a. vordende Dream Theater-vokalist James LaBrie, men det ble ikke det samme, og bandet svant hen.
Av alle de flerfoldige tusenlapper jeg brukte på piker, vin og sang i løpet av 2012, er det lite jeg angrer mindre på enn turen til London for å se Flying Colors i konsert – tilfeldigvis dagen etter at de spilte inn konserten i Tilburg, Nederland som nå omsider er tilgjengelig for massene på både CD og DVD.
Sammy Hagar er ute med sitt sekstende soloalbum, og det første på fem år. Og her har han ikke tatt hensyn til hva som forventes av ham, men istedet spilt inn de låtene han selv har lyst til, med en rekke gjesteartister som man normalt sett ikke ville assosiert med Hagar.
Du vet som oftest nøyaktig hva du får fra Dream Theater med utgivelsen av bandets tolvte og selvtitulerte album – lange og intrikate låter med instrumentakrobaktikk i ypperste verdensklasse; en virvelvind av synkroniserte arpeggioer og taktskifter.
Etter et opphold på over fire år (hvis vi ser bort ifra fjorårets EP «B3») er Placebo tilbake med nok en knallsterk skive. Fra det øyeblikket Brian Molko åpner kjeften 39 sekunder inn i åpningssporet og tittellåta, er det ingen tvil om hvilket band vi hører på – få artister har et så markert og karakteristisk uttrykk som Placebo.
Ifølge rapportene synger ex-Toto-vokalist Fergie Frederiksen på siste verset etter å ha blitt diagnosert med kreft (han også), og et blikk på bildene på CD-coveret bekrefter at dette er ikke en frisk mann. I skrivende stund har han akkurat kansellert høstens turne.
Hadde kanadiske Harem Scarem platedebutert noen år tidligere, ville de høyst sannsynligvis blitt verdensstjerner. Istedet ga de ut sine to første og beste skiver akkurat i det grungebølgen utryddet denne sjangeren av melodiøs hardrock, og bandet gikk i en tidlig grav.
Duoen bestående av Steven Wilson og Aviv Geffen ga ut tre aldeles strålende skiver før Wilson takket for seg, og når man hører på hans nye soloskiver og Storm Corrosion, skjønner man hvorfor – det er veldig fjernt fra Blackfields melankolske pop-progrock.
Bandprosjektet har det elendige navnet Find Me, skiva heter «Wings Of Love», den er utgitt på det italienske AOR-plateselskapet Frontiers med den allestedsværende svenske produsenten og trommisen Daniel Flores, og musikerne og låtskriverne er den samme gjengen som har bidratt på utallige Frontiersutgivelser med band som Sunstorm, Place Vendome, Issa, W.E.T. og First Signal.
Medlemmene i supergruppa The Winery Dogs trenger strengt tatt ingen introduksjon, men vi kan jo nevne at trommegud Mike Portnoy har bl.a. Dream Theater og Flying Colors på CVen, bassistlegende Billy Sheehan har spilt med David Lee Roth og Mr Big, mens kløppergitarist Richie Kotzen (også han ex-Mr Big og Poison) viser seg i tillegg som en fantastisk vokalist i stil med Chris Cornell, ikke helt overraskende for oss som har fulgt solokarrieren hans.
Amerikanske King Kobra er ute med sin andre skive etter comebacket med Paul Shortino på vokal, og det er muligens derfor de har kalt skiva «II» til tross for at det er deres sjette album, og «III» kom i 1988.