Century Media
«Arrow of Time» er en god førstelåt der alt klaffer. Kjapp og fengende, fremoverlente riff som jogger avgårde innrammet av Scott Rockenfields trommedriv, og toppet av en vokalprestasjon som ender i det herlige skriket – ‘you can’t run from the arrow of tiiiiiiiime!‘ Energien her minner om «The Needle Lies» eller «Queen of the Reich», men låtstruktur og produksjon er et godt stykke unna 1983. Sammen med produsent Chris «Zeuss» Harris (Rob Zombie, Sanctuary, Soulfly) har Queensrÿche laget et album som låter friskt og nytt.
Spor to – «Guardian» – er også en tempolåt, og igjen viser rytmeseksjonen hvem som regjerer. Scott Rockenfield og bassist Eddie Jackson har vært en essensiell del av bandets lydbilde og særegenhet fra dag én, og de fortsetter å imponere. Det er en gitarlinje i begynnelsen denne låta som minner om en melodilinje i låta «Empire», og det er også andre steder i albumet man får små flashbacks til tidligere verk. Tredje spor – «Hellfire» – minner for eksempel om «Resistance» i noen sekunder. Men det er også på denne tredje låta at albumet begynner å bygge seg opp til å bli virkelig spennende. Det forrige albumet var relativt rett fram og umiddelbart fengende, men denne gangen har de tydeligvis tatt seg tid til å variere og eksperimentere litt mer. Materialet tar litt tid å bli kjent med, og det er ofte en god ting. Vokalist Todd La Torre kan av og til synge skremmende likt sin forgjenger, men han kan også mye mer, og det viser han her i større grad enn på forrige album.
Parker Lundgren og Michael Wilton høres ut som de har spilt gitardueller sammen siden barnehagen, noe som ville vært underlig med tjuefire års aldersforskjell, men de har fått noen år sammen nå, og det høres. «Toxic Remedy», «Selfish Lives» og «Eye9» kommer som tre flotte varierte eksempler på hva dagens besetning kan få til når de skriver og jobber sammen i fellesskap. «Bulletproof» er albumets store Ballade, og her tenkte jeg først; Nei, nei, nei, dette høres ut som om Fates Warning covrer en svensk Grand Prix -låt! Ingen ny «I Will Remember» eller «Real World», med andre ord. Men hvis man kan tåle dette litt enkle og forutsigbare formatet, så vokser låta fort. Forhåpentlig kan denne balladen skyve den ihjelspilte «Silent Lucidity» ut av live-settet snart.
Litt overraskende plassert som spor åtte, får vi albumets kanskje beste komposisjon, «Hourglass». Ikke noe stort jåleri, men et solid stykke arbeid fra låtskrivere og produsent. Etter et tungt intro-riff går låta videre i et behagelig mid-tempo der alle de fem ‘stemmene’ i bandet bidrar på en strøkent velbalansert måte. Toppes med litt 1990-vibber, og vi har en vinner. Albumets lille nedtur kommer dessverre rett etterpå, med «Just Us». Hele seks minutter med snorkende tralala-musikk som jeg ikke synes passer inn i det hele tatt.
Vi nærmer oss slutten av albumet, og den viser seg altså å inneholde en del merkelige ting. Først en liten tempolåt – «All There Was» – som føles litt som noe fyllmasse de har slengt sammen på slutten av en lang dag. Fyllmassen glir over i et minutts klimprende overdramatisk etterspill kalt «The Aftermath», som også virker litt malplassert og forvirrende. Her synes jeg attpåtil å ane det digitale spøkelset av den grusomme saxofonen som herjet bandet i sørgeligere tider. Men jeg rister det av meg og gjør meg klar til det potensielle klimakset – det nesten åtte minutter lange tittelsporet som avslutter albumet. Vi må vel bare si med en gang at – nei, de har selvfølgelig ikke laget en ny «Roads To Madness» eller «Anybody Listening». Men vi får servert en velsmakende porsjon PROG-Queensrÿche. Det låter pent, passe dramatisk, Todd LaTorre prøver å formidle noe at vi må stoppe og lukte på rosene eller noe sånt, det er flere små lyder og gitarklimpring som minner om tilsvarende elementer på «Operation: Mindcrime», og jeg kjenner at det bygger seg opp mot noe, hva kan det være, koret fra «Suite Sister Mary» kommer på besøk, riff på riff går det fremover, trommene dundrer, og …. så var det plutselig ferdig. Alt sammen. Jeg blir sittende som et spørsmålstegn. Hvor forsvant avslutningen? Så spiller jeg hele albumet om igjen.
Til tross for noen svakere spor mot slutten, er «Condition Hüman» en meget interessant fortsettelse av den oppadgående formkurven som kom etter de fikk ryddet opp i rekkene og finjustert troppene. Måtte det vare. Lenge. (Intervju med gitarist Michael Wilton her!)
4/6 | Karstein Helland
Utgivelsesdato 02.oktober 2015