Yngwie J. Malmsteen | Spellbound

Yngwie Malmsteen, hva i helvete er det du holder på med?! Har du ikke et eneste menneske i hele ditt management eller plateselskap som tør å si ifra om at ‘Nei, dette holder ikke mål, mann! Vi må få inn en produsent og en vokalist!’ ???

Geoff Tate | Kings & Thieves

Hvis du er Han som likte “American Soldier” og “Dedicated To Chaos”, så vil du kanskje også ha utbytte av denne skiva. Jeg har forgudet Queensrÿche og Geoff Tate i alle år, og regner fortsatt mannen som en av tidenes beste vokalister, men jeg må med klump i halsen innrømme at nå har båten gått, og jeg fatter ikke hvordan Tate skal kunne komme tilbake etter det siste tiårets fadeser.

Gene the Werewolf | Rock’n’ Roll Animal

Pittsburghbandet Gene the Werewolf spiller klassisk og enkel partyrock’n’roll som helt sikkert vil finne sitt publikum blant fans av AC/DC, Kiss, Twisted Sister, Mötley Crüe og The Darkness. Visst er det tidvis stupid, og visst rapper de riff og refrenger som kleptomane, men det er alltid morsomt og fengende.

Asia | Resonance: The Omega Tour 2010

“Resonance” låter meget bra, og mixen er stort sett fin, selv om Steve Howes gitar drukner litt i keyboards her og der. Man vet alltid hva man får med Asia på scenen, her er det ikke mye rom for improvisajoner eller koseprat, men fokus på plettfrie og velpolerte versjoner av låtene.

T & N | Slave To The Empire

Dette er den mye omtalte versjonen av den klassiske Dokken-besetningen uten Don Dokken. Dvs gitarhelt George Lynch, bassist/vokalist Jeff Pilson (pr idag i Foreigner) og trommis Mick Brown, med en del mer eller mindre celebre gjestevokalister. Planen var opprinnelig å kalle bandet Tooth & Nail og skiva “Dump The Chump”.

Jimi Jamison | Never Too Late

Hver eneste låt er en knall, fengende AOR-perle i stil med Journey, Survivor, Giant, Foreigner eller kanskje til og med Whitesnake. Og da vet du hvordan det høres ut. 80-talls-inspirert radiovennlig hard rock, men med oppdatert, moderne produksjon, skarpe gitarer, svulstige keyboards og elleve massive refrenger som det er umulig å få ut av hodet.

Issa | Can’t Stop

Oslo-jenta Issa (Isabell Øversveen, nå Isabell Martin) er ute med sitt tredje album på drøye to år, men denne gang var jeg litt mer usikker på hensikten. De tolv låtene på “Can´t Stop” er utelukkende coverlåter av mer eller mindre obskure AOR-band, plettfritt fremført av det som nesten må kalles plateselskapet Frontiers husband, og silkemykt produsert av den allestedsværende Alessandro DelVecchio, som også spiller keyboards her.

Ten | Heresy And Creed

På sin ellevte studioskive har britiske Ten fått gnistrende produksjon av Frontiers husprodusent Dennis Ward. Åpningen «The Gates Of Jerusalem»/ «Arabian Nights» gir meg assosiasjoner til Turner-era Rainbow, og «Gunrunning» låter også atskillig tøffere enn jeg hadde forventet meg.

Publisert
Kategorisert som Skiver Merket

Neal Schon | The Calling

Gitarvirtuosen Neal Schon er ute med sitt syvende soloalbum, og det første på syv år. Schon er mest kjent fra Journey, men ikke forvent deg noe i nærheten av AOR-mesterne på denne skiva, for dette er instrumentalmusikk, fusionrock med innslag av funk og jazz.

Rick Springfield | Songs For The End Of The World

“Songs For The End Of The World” er hans første studioalbum siden det glimrende “Venus In Overdrive” fra 2008, og når man hører det moderne, ultraenergiske og fengende åpningssporet “Wide Awake” er det helt utrolig at mannen har blitt 63 år gammel – han hadde glatt passert for 35 utseendemessig, og musikalsk sett gnistrer det av disse fjorten låtene.

The Reasoning | Adventures in Neverland

“Adventures In Neverland” surrer og går i 50 minutter uten å gjøre særlig inntrykk utover ‘behagelig bakgrunnsmusikk’, men den avsluttende tittellåta er en perle med Pink Floydske partier som dessverre fader ut i det låta begynner å bli interessant. Mer av dette, så snakker vi.

The Afghan Whigs | How Do You Burn?

Greg Dulli fortsetter å bygge på sin musikalske arv og takk og lov for det. De senere årene har han stort sett hengt de nye låtene sine på Afghan Whigs-knaggen og det er grunn til å tro at det det er under det er vi kommer til å høre fra han musikalsk fremover, spesielt etter at tidligere samarbeidspartner, Gutter Twins kompanjongen Mark Lanegan gikk bort tidligere i år.

Magnum | On The Thirteenth Day

Engelske Magnum har etter gjenforeningen i 2001 blitt litt som AC/DC; de gir jevnt og trutt ut skiver som stort sett holder mål, de skuffer sjelden men overrasker like sjelden, og fansen vet nøyaktig hva de får når de går til anskaffelse av en ny skive.

Dokken | Broken Bones

Hvis dette faktisk er den siste Dokken-skiva, så takker de ihvertfall for seg i kjent stil, for førsteinntrykket låter umiskjennelig som gammel klassisk Dokken fra gullperioden på 80-tallet.

Eclipse | Bleed & Scream

Jøssenamn – hvordan har dette bandet klart å holde seg under radaren min i flere år? Eclipse fra Sverige faller i kategorien gitardrevet AOR/Melodic Hard Rock, og leverer det ypperlig, med en knallsterk vokalist i Erik Mårtensson i tospann med gitarist Magnus Henriksson.

Triumph | Live At Sweden Rock Festival

Den kanadiske trioen Triumph har alltid stått i skyggen av den Andre kanadiske trioen, men på første halvdel av 80-tallet var de massive på det amerikanske kontinentet. Så massive at de på festivaler var listet over småband som Judas Priest, Mötley Crüe og Ozzy Osbourne.

Y & T | Live at The Mystic

Veteranbandet fra Oaklands første utgivelse etter orginalbassist Phil Kennemores kreftdødsfall i fjor vinter er et dobbelt livealbum som foreløbig kun er tilgjengelig direkte fra Y&Ts hjemmeside.

Publisert
Kategorisert som Skiver Merket

Nubian Rose | Mountain

“Mountain” er debuten til svenske Nubian Rose, et melodiøst hardrockband med halvannen fot solid plantet i 80-tallet, med masse keyboards til tross for to aggressive gitarister.

Rush | Clockwork Angels

Ah, Rush. Man skulle tro at tre av de teknisk fremste musikerne innen progressiv rock ville nå et progresjonstak etter over 40 års fartstid, men den gang ei. Geddy Lee når riktignok ikke lenger opp til de høyeste falsettonene som i sin ungdom, og han er plaget av gikt etter å ha spilt bass i en livstid.

Publisert
Kategorisert som Skiver Merket

Tyketto | Dig In Deep

18 år etter deres forrige skive med Danny Vaughn på vokal, har Tyketto funnet tiden moden for et comeback. Åpningslåta “Faithless” er noe det tøffere og hardeste de noensinne har gjort, med bitende gitarer og en mørkere tone enn vanlig. De har også klart å modernisere lydbildet, uten å kompromittere den melodiøsiteten som kjennetegnet klassikerdebuten “Don’t Come Easy” fra 1991.

Phenomena | Awakening

Dette er det sjette albumet i Phenomena-serien, som visstnok er en form for konseptalbum med en vag story som ihvertfall ikke jeg er kar om å få øye på. Førsteskiva fra 1985, med Glenn Hughes på vokal, er en kultklassiker av dimensjoner, men siden har utgivelsene vært for mer spesielt interesserte.

Jeff Scott Soto | Damage Control

Jeff Scott Soto’s forrige skive “Beautiful Mess” ble for sprikende stilmessig for de fleste fans, med sterke innslag av Prince-aktig funk og Sam Cooke-soul, men her står han fjellstøtt i det musikalske landskapet han hører hjemme, den melodiøse tungrocken.

Jack Blades | Rock’n’Roll Ride

Det er jaggu ikke ofte at en musiker som er aktiv i et band kommer opp med et soloalbum som i beste fall er noe mer enn adekvat. Som oftest består disse av låter som resten av bandet har forkastet, eller som er radikalt forskjellig fra moderbandet.

UFO | Seven Deadly

Den klassiske hardrocksinstitusjonen UFO er ute med sitt 21. studioalbum, og sitt fjerde med Vinnie Moore på gitar. Denne kombinasjonen fremsto merkelig til å begynne med, men Moore, som var en av de fremste gitarshredderne fra 80-tallet, er nå den gitaristen som har spilt lengst sammenhengende i UFO.

Queensrÿche | Dedicated To Chaos

Med dette rykker mine gamle guder direkte ned fra Adeccoligaen til 3.divisjon avd F, og jeg håper nesten at de setter Geoff Tate på transferlista slik at han får mulighet til å spille i rockens Champions League igjen.

Journey | Eclipse

Journey er tilbake med sin andre skive etter at den filipinske Askeladden Arnel Pineda overtok stafettmikrofonen i bandet, og har litt å leve opp til etter suksessen med comebacket «Revelation» i 2008. Og førsteinntrykket er at de prøver definitivt ikke å surfe på samme formula som sist.

Treat | Coup De Grace

Av og til er det skikkelig gøy å ta feil. I vår slakta jeg Treats opptreden på Rock The Boat og stempla de som halvpatetiske puddelrockere som forlengst hadde gått ut på dato. Og jeg hadde øksa fremme før jeg hadde hørt på denne skiva engang. Send meg saltet, her skal det slukes kameler!

Publisert
Kategorisert som Skiver Merket