NORWAY ROCK MAGAZINE
Første lørdag i februar skulle Circus Maximus markere lansering av sitt fjerde album “Havoc”. På selveste Rockefeller. På forhånd hadde vi blitt lovet tidenes lysshow, masse pyro og muligens noen svidde øyebryn. Allerede under første låta fikk vi en smakebit av flammene.
Meg bekjent var dette Michael Schenkers første konsert på norsk jord siden McAuley Schenker Group var forband for Def Leppard i Skedsmohallen i 1988. Å si at Drammen hadde gått mann av huse for å få med seg den tyske gitarhelten vil være å ta hardt i, men rundt 3-400 hadde møtt opp denne lørdagskvelden.
For litt over ti år siden kom australske Wolfmother seilende inn i rockeverden som en forsvunnet etterlevning fra tiden da hardrocken oppsto, og med seg i baklommen hadde de freidige rockerne et solid debutalbum som ble hyllet av publikum og musikkpresse verden over.
Jaggu. Jaggu! Hvem hadde trodd at Suede, etter et kvart århundres fartstid, skulle klare å komme opp med en skive som nærmest er fullt på høyde med deres mest klassiske verk fra 90-tallet? «Night Thoughts» kan minne om Suede rundt 1995 – litt «Dog Man Star», og litt «Coming Up».
Jeg hadde et håp om at jeg ville får det beste av de to utgavene av Rhapsody, da Luca Turilli forlot bandet i 2013. Under navnet Luca Turilli’s Rhapsody ga han ut et av de beste platene bandet har å vise til. Oppfølgeren var en aldri så liten nedtur, men noe annet var vel nesten ikke å vente.
Fjorten år har gått siden Suede sist spilte i Oslo, og selvsagt er det da fullsatt på Sentrum. Med seg i bagasjen hadde de sin beste skive på to tiår, og varslet på forhånd at denne ville bli fremført i sin helhet i første del av konserten.
Det italienske plateselskapet Frontiers drar stadig igang nye samarbeidsprosjekter med artister fra stallen deres, og resultatene er litt opp og ned. Dette nye skandinaviske prosjektet er definitivt et av de mest vellykkede – noensinne.
Dette må være det beste jeg har hørt av Sivert Høyem siden Madrugada. Sjelden har vel stemmen hans kommet bedre frem enn på dette albumet.
Mascot Fett! Det er uhyre mange band og artister som lefler under paraplyen ‘bluesrock’, men sjelden jeg hører det så gjennomført som her. Anført av vokalist og gitarist JD Simo danser trioen seg lekent og smidig gjennom et herlig balansert og variert knippe låter med et spenn fra klassisk hardrock til jazzinfluerte, sarte jammer til […]
Releasefesten for El Cacos nye plate “7” ble en skikkelig fest. For i løpet av snaue halvannen time ble det svidd av 19 låter (20 om vi regner med instrumentalen “In Space Space All Huge Beasts Just Look Tin”, som ble brukt som introlåt).
Så skulle altså dette bli David Bowies siste album. Bowie måtte rett og slett gi seg – og på hvilken høyde! Da vi i november hørte tittelsporet tenkte vi alle det samme: Igjen vil David Bowie fremover med noe.
Drøye tre uker før Lemmy Kilmister døde i romjula 2015, spilte Motorhead i Oslo Spektrum og promoterte sin siste skive «Bad Magic». Norway Rock Magazine hadde Lemmy på frontcoveret samme høst, og her har du hele det siste intervjuet vi gjorde med den da tilsynelatende udødelige legenden.
For en trist nyhet vi mottok i natt. Enda en av verdens rockelegender har forlatt oss. Det er kun få uker siden vi så Motörhead på scenen i Oslo, dessverre for aller siste gang.
Det var lagt opp til å være en begivenhet, og første inkarnasjon hadde allerede blitt tatt vel imot på De Boerderij i Nederland to uker tidligere, og dette var bare andre fulle konsert – Lonely Robot er ikke et turnerende band!
The Carburetors holder fast ved tradisjonen om å spille på John Dee like før jul. Det har de gjort i ti år nå. Nytt av året var at de endelig hadde noe nytt materiale å tilby den trofaste fansen. Den vanlige julekonserten ble i stedet releasekonsert for det ferske albumet.
Til og med kjente rockemusikere kan kjede seg hvis de får for mye fritid mellom hendene. Det er en av grunnene til at den nye stjernekonstellasjonen Devil City Angels oppsto for et par år siden. Bandet består av vokalist Brandon Gibbs, ex-LA Guns-gitarist Tracii Guns, bassist Rudy Sarzo (ex-Ozzy, Whitesnake, Dio m.m. som etter at […]
De kriminelt ignorerte kanadiske heltene i Harem Scarem har ikke ligget på latsiden etter at de kom ut av en prematur pensjonisttilværelse med en nyinnspilling av klassikeren «Mood Swings» for et par år siden.
I selvsamme sekund jeg hørte de kontrapunktiske løpene i åpningskuttet ”Fear”, hvis slektskap med Gentle Giant ikke står å benekte, visste jeg at en reise med norske Needlepoint ville berøre. Skremmende nok er ”Aimless Mary” bandets tredje skive.
Hva forventer man før man drar på en Slayer konsert? Man forventer en konsert med 4-5 låter fra den nye skiva, ei slegge i panna og alle godlåtene om blod, gørr, seriemordere og generell faenskap.
De fleste var nok i sitt still sinn klar over at dette var siste gang man så Motörhead, og det var også såvidt det ble noe av, med Phil Campbells sykdom i forkant. Gitaristen syntes derimot å være i storform, det var nok sjefen sjøl som hang mest med nebbet.
En akustisk aften med Unni Wilhelmsen. Det kunne jeg bare ikke gå glipp av, selv om jeg har sett Unni mange ganger før. Men da visste jeg også hvor bra denne sjarmerende dama er live.
Å være fan av Furze er ingen enkel sak. I hvert fall ikke som platekjøper. Selv om basisen som oftest er black metal, vet man aldri hva som møter en rundt neste sving. Etter to skiver med doom/psykedelia har Woe J. Reaper nå funnet tilbake til necro svartmetall.
Intervjuet ble gjort i Arendal men vi stengte for anledningen sørlandsidyllen ute, ignorerte godværet, lot den daværende valgkampen være valgkamp og nærmest boltet igjen døra i kjellerstudioet til den langvarige Clawfinger-gitaristen Baard Torstensen.
Endelig var kvelden kommet for Furzes releaseparty og første hele konsert. De fremførte noen låter under årets Hellbotn, men dette er kvelden som anses som den virkelige debuten.
Det er jaggu ikke ofte at undertegnede er blant de yngste i konsertlokalet lenger, men det var tilfellet da Manfred Mann tok med seg sitt Earth Band og stakk innom Rockefeller en søndag i slutten av november.
Svenske Mustasch ga ut sin åttende fullengder i september, og for å promotere dette albumet la de turen innom Rockefeller en fredag i november.
Chuck Garric, bedre kjent som bassisten til Alice Cooper, hadde tatt med seg sitt eget band og funnet veien til kjelleren på Revolver en kveld i november. Et lite svett klubblokale, som dessverre ikke var fullt. Det hadde de fortjent, men altfor få har oppdaget dette bandet ennå.
The Carburetors er endelig tilbake, etter mange års taushet. Hele ni år har gått siden forrige studioalbum. I mellomtiden har vi fått noen samleplater og noen nye låter, men først nå er de ute med en ny fullengder. Og jaggu har de brukt tida godt.
Det var god plass foran scenen før de engelske AOR-mesterne FM gikk på scenen i det lille lokalet Sticky Fingers i Göteborg. Bandet fikk en ny vår og en engelsk radiohit etter det som skulle vært en eneste opptreden på Firefest i 2007, deres første konsert på 12 år.
Etter å ha spilt utallige festivaler i Norge fra Øya til Tons Of Rock, og vært support for både Metallica og Foo Fighters i Oslo, har svenske Ghost blitt så store at de nå lett selger ut Sentrum Scene på egen hånd, ikke minst takket være den glimrende tredjeskiva «Meliora».
Man kan alltids stille spørsmålstegn med poenget ved å gi ut nok en dobbel live CD/DVD bare to år etter «Live In Europe», men Flying Colors’ bandmedlemmer har et så stramt program at de rekker bare gjøre en håndfull konserter sammen på hver turne, og dette gir resten av fansen muligheten til å oppleve hva som skjedde på den åttende av kun ti konserter i fjor høst, på Z7 i Pratteln i Sveits.
Det er ikke rent få utgivelser som kommer i etterkant av ProgPower-festivalen årlig. De filmer alt og tilbyr band opptakene for en billig penge. Dette slår så til de grader begge veier. Et band fremstår ikke mer live enn fra en slik vinkling.
Da var årets Rock The Boat i gang. På skipet skulle det være 12 band, og de skulle spille hele veien til Danmark og hele veien tilbake til Norge.
Etter at Black Country Communion grunnstøtte, prøvde Glenn Hughes seg med et nytt band, California Breed, som dessverre ikke nådde BCC opp til knærne. Muligens var det derfor han avbrøt etter et års tid og istedet dro igang solokarrieren sin igjen.
RAM synes jeg alltid har vært i toppsjiktet av nyere metal band som har hentet frem den klassiske metallen. Nå har riktignok Gøteborgkvintetten vært plateartister i 11 år, så blodferske er de ikke. I motsetning til en del av sine sjangerfrender synes jeg RAM har hatt materiale som må gis noen runder ekstra før de sitter.
Da debutskiva til The Winery Dogs kom for to år siden, var undertegnede fra seg av begeistring og kåret den senere til Årets Skive 2013. Nå er oppfølgeren her, og vi får mer av det samme – og det er kanskje det eneste problemet med «Hot Streak». Det føles som mer av det samme vi fikk på debuten, men heller ikke noe nytt.
Til tross for noen svakere spor mot slutten, er «Condition Hüman» en meget interessant fortsettelse av den oppadgående formkurven som kom etter de fikk ryddet opp i rekkene og finjustert troppene. Måtte det vare. Lenge.
En mandagskveld i september fant Eric Martin ut at han skulle ta seg en tur til Oslo for å spille på en liten brun bluesbule. Uten resten av Mr. Big. Alene med gitaren.
Ozone er et nytt studioprosjekt satt sammen rundt to av Storbritannias beste og sjelfylte vokalister; Chris Ousey (mest kjent fra Snakecharmer) og Steve Overland fra FM. Hjernen bak det hele, er Mike Slamer som har skrevet låtene, produsert og spiller de fleste instrumenter utenom trommer – og så har de to Kansas-medlemmer på kor!
Fem år har gått siden «The Final Frontier» – et lengre opphold mellom to skiver har Iron Maiden aldri hatt i sin 35-årige platekarriere – og de leverer her deres første doble studioalbum, noe som tradisjonelt er et sjansespill av dimensjoner – hvor mange doble studioskiver kommer du på som ikke ville hatt godt av å bli trimmet ned til en enkelt disc?
Du begynner å telle litt rynker når folk du begynte å drikke øl og utforske metallen med forteller at guttungen har blitt voksen, gitt ut skive og lurer på om jeg vil sjekke det ut.
Først: jeg må få lov til å si det;»Love And The Death Of Damnation» er definitivt en av de bedre albumtitlene jeg har hørt på lenge. God, gammaldags og treffende og det kan sies om innholdet også. Godt, gammaldags og definitivt mer enn treffende! Hele plata holder seg, uten noen store nedturer.
Ramblin Man Fair foregår Maidstone i Kent, en times togtur sørøstover fra Victoria Station. 44 band over to dager, fordelt på tre scener – hovedscenen Classic Rock, Prog Stage, og teltet Outlaw Country / Blues. Som High Voltage har også Ramblin Man Fair ypperlige fasiliteter, men minimalt av kø på de mange barene, toalettene og spisestedene.
40.000 mennesker innebærer et torturerende antall legemer, selv om brorparten stavrer rundt med brede glis og batteridrevne djevelhorn på skolten. Etter å ha stått et lysår i ølkø måtte jeg seriøst jobbe for å stenge ute menneskehordene, og gjøre rom for eksklusivt møte mellom meg selv og AC/DC. Dette lyktes…
Den amerikanske vokalisten Kelly Keeling har en CV som imponerer. Han har jobbet med solide gitarnavn som John Sykes, John Norum, Michael Schenker, Vinnie Moore og George Lynch, pluss at han sang på tidenes verste King Kobra-skive.
I løpet av de siste par årene har amerikanske Halestorm markert seg som et band for fremtiden, og noterte nylig karrierebeste med sin nye skive «Into The Wild Life». Vi tok en prat med bassist Josh Smith innimellom festivalopptredener i USA.
Å se en legende som Alice Cooper på en såpass liten scene som Sentrum er jaggu ikke hverdagskost. Like oppsiktsvekkende at det ble ikke utsolgt før dagen før – men dette skyldes vel like mye at det var en hverdag i fellesferien. Det var ekstra stas å kunne entre lokalet 1900 for å overvære et show som startet presis 2000
For de som ikke har fått det med seg, så er Mike i Mike + the Mechanics synonym med Mike Rutherford fra Genesis, og dette er bandet han har syslet med til og fra i over tretti år nå. Musikalsk er dette et purt popband, med enkle og radiovennlige poplåter kontra den komplekse progrocken Rutherford syslet med på 70-tallet, i likhet med kollega Phil Collins. Men, det er pop av høy kvalitet!
Det har utviklet seg til en sommertradisjon at Kansas City-baserte Rainmakers turnerer Norge. De avsluttet årets turné på et fullsatt John Dee, for anledningen fylt opp til randen av et noe alderstegent, men svært så entusiastisk Oslopublikum.
Dave Grohl virker som verdens hyggeligste fyr i rockemiljøet. ”Det kommer til å bli en jævla lang natt og vi spiller til vi blir kastet av scenen, om du har jobb i morgen så er det helt i orden å komme for sent, bare si til sjefen din at din kompis Dave Grohl sa det var greit!”
Etter å ha frekventert Oslo Spektrum hyppig på 2000-tallets første tiår, var Marilyn Manson tilbake på Arbeidersamfunnets Plass, hvor han sytten år tidligere spilte på Rockefeller. Populariteten har dalt, men Sentrum Scene var likevel utsolgt lang tid i forveien, og de oppmøtte tok særdeles godt imot Brian og hans muntre menn.
Undertegnede er ingen stor Toto-fan – av mine 3000 CDer er det ikke en eneste Toto. Antall seksere jeg har trillet de siste fem år kan telles på en hånd. Likevel, en sjelden gang blir man bare fullstendig slått i bakken av et bands overlegne musikalitet, spilleglede og virtuositet, til tross for lave forventninger.
Det er bare et halvår siden sist de fem langhårede og skjeggete rabbagastene fra Atlanta sist besøkte et nær fullsatt Rockefeller med sin Skynyrd/Hellbillies-hybrid av sørstatsrocken sin, men denne gangen er det en halvfull sal som møter dem. Årsaken er naturlig nok en kombinasjon av Musikkens Dag, Champions League-finale og at store deler av publikummet deres befinner seg på Sweden Rock.
Det ble nærmest en liten tungrock-festival på forsommeren i Oslo da det viste seg at både metal-legendene Judas Priest og hitmaskinen Def Leppard hadde lyst til å komme på Norgesbesøk samme dato, og da falt det seg naturlig for arrangøren å putte de inni Spektrum og spe på med de nye heltene Five Finger Death Punch som forrett.
Takket være nedfallsfrukt fra festivaler som Sweden Rock, ble det en særdeles hektisk konsertperiode i Oslo i begynnelsen av juni, og først ute var Slash og hans muntre venner på et utsolgt Sentrum Scene. Mannen med flosshatt og solbriller har for lengst blitt et rockeikon og svært få musikere blir gjenkjent oftere enn ham.
Det er stadig like forbløffende at Robin Beck nå faktisk har passert seksti år. Dama ser forbløffende bra ut, hadde lett passert som en 35-åring, og synger stadig like knallsterkt. At hun har med seg den eminente spanjolen Jorge Salan på gitar og sin ektemann (og House Of Lords-vokalist) James Christian på bass og koringer, gjør opplevelsen enda bedre.
Svenske Eclipse har gradvis skapt seg et større og større navn, ikke minst takket være årets kanonutgivelse «Armageddonize». Norway Rock tok en frokostprat med bandets frontmann Erik Mårtensson, ikke bare om Eclipse, men også hans mange bidrag som låtskriver og produsent for et mylder av andre band.
Ved snedig nok å kalle avskjedskonsertene verden over i 2010 for «Ending On A High Note-Tour», kom a-ha kritikerne i forkjøpet, og definerte selv at de ville gi seg på toppen. I september i år (2015) blir trioen gjenforent og feirer 30 år som band, på den gigantiske Rock In Rio-festivalen. Her på Maracana Stadion satte de verdensrekorden med rundt 200.000 tilskuere i 1991.
In Faith er en engelsk trio bestående av tidligere Edens Curse-trommis Pete Newdeck, ex-Vaughn-gitarist Tony Marshall og et for meg ubeskrevet blad, Pete Godfrey på vokal og keyboards. Er du fan av de første par skivene til Winger eller Harem Scarem, så bør du definitivt sjekke ut In Faith – det er store sjanser for at du vil elske dette.
Etter at Nottingham det siste tiåret har etablert seg som AOR-fansens svar på Mekka, har vi i 2014 kommet frem til den aller siste Firefest. Festivalen hvor folk uten skam sprader rundt med t-skjorter med Giuffria, Dokken og Black N Blue, hvor Steve Perry er Gud og den utrettelige arrangør Kieran Dargan er den Hellige […]
De færreste av oss kjenner foreløbig til bandet Rated X – men de aller fleste av oss kjenner godt til Joe Lynn Turner (ex-Rainbow, Deep Purple), Carmine Appice (ex-Ozzy, Blue Murder) og Tony Franklin (ex-Blue Murder, The Firm) Disse har nå slått seg sammen i en ny «supergruppe» som slapp sin debutskive senhøsten 2014.
Elleve år etter at de sist besøkte Oslo, er alt-rocklegendene Jane’s Addiction tilbake i Norge, og deres festivalopptreden i Bodø på lørdagen medførte en retur til Oslo på forholdsvis kort varsel. På årets konserter har bandet lokket med fremførelsen av hele «Nothing’s Shocking».
Engelske Night By Night har med «NxN» levert en knallsterk kandidat til hederstittelen Årets Debutskive – en utgivelse som strutter av kvalitetslåter i kategorien hard, melodiøs rock med massive refrenger og koringer, men med et høyst moderne lydbilde. Vi tok en prat med bandets trivelige og pratsomme gitarist og låtskriver Ben Christo.
Det har tatt fire år siden Tom Pettys forrige skive, den høyst skuffende «Mojo», og det er en sann glede å rapportere at gromgubben er tilbake på riktig spor. Han er også blitt atskillig mer sosial og politisk bevisst på sine gamle dager.
Det er ikke mange instrumental-artister som kan dra nærmest fullt hus på Rockefeller en vanlig torsdag, men virtuosgitarist Joe Satriani har en hengiven tilhengerskare.
Som andre stopp på en etterlengtet større Europaturné, gjestet Manic Street Preachers Rockefeller for første gang siden 2002. Vi tok en prat med sjefspredikant og bassist Nicky Wire i forkant av lydprøven.
Oslo-konserten er siste kveld på en lengre turné hvor bandet fremfører ikke ett, ikke to, men TRE komplette album hver kveld: «Close To The Edge» (‘72), «Going For The One» (‘77) og “The Yes Album” (‘71) som presenteres foran et godt oppfylt Sentrum Scene.
Legendene i Judas Priest så ut til å gå ned for telling for tre år siden, da gitarist KK Downing brått ga seg etter 40 år, rett før bandet la ut på sin siste verdensturne. Men Rob Halford & co var ikke helt ferdige, og er i disse dager klare med sitt syttende studioalbum, «Redeemer […]
På et avsides industriområde i utkanten av Trezzo, en liten landsby beliggende i ødemarka mellom Bergamo og Milano, kan du med litt innsats finne konsertstedet Live Club, et arena med plass til ca 1500 sjeler, og åsted for den aller første Frontiers Rock Festival, arangert av det italienske plateselskapet Frontiers og utelukkende med band fra egen stall.
De færreste har vel noe sterkt forhold til navnet John Wesley, men gitaristen har vært en viktig del av Porcupine Tree de siste tolv årene, og med sin sterke stemme har han tidvis satt Steven Wilson i skyggen. Nå som Wilson er opptatt med en solokarriere og har lagt Porcupine Tree på is, er Wesley ute med en soloskive som definitivt bør falle i smak hos PT-fansen. Vår engelske korrespondent tok en telefon til John Wesley hjemme i Florida.
Three Lions er en ny engelsk AOR-trio med det selvparodiske/ironiske navnet Three Lions. Det er et par gamle kjenninger her, gitarist Vinny Burns (ex-Asia) og trommis Greg Morgan har begge fortid i band som Dare og Ten, og da får du også en ganske grei pekepinn om hvordan dette låter.
Britiske UFO har gjennom nærmere 45 år etablert seg som legender innenfor den klassiske tungrocken, men noen Norgesvenner har de aldri vært. Derfor tok vi turen til Göteborg hvor UFO spilte en lørdag i mars, og fikk samtidig en prat med bandets amerikanske gitarvirtuos Vinnie Moore noen timer før de gikk på scenen.
Porcupine Trees andregitarist under de fem siste årene har vært aktiv musiker siden 1900-tallets rosa tiår, og platedebuterte på egen hånd i 1994. «Disconnect» er blitt et overraskende melodisubstansielt og modent album, med kompositoriske impulser fra eksempelvis Muse, Porcupine Tree, Robert Plant og Blackfield.
Det er i år 30 år siden danske Pretty Maids ga ut sitt første album “Red, Hot & Heavy”, og de feirer det med denne utgivelsen som består av fire nye låter, og åtte nyinnspillinger fra låter som de føler ikke har fått den oppmerksomheten de hadde fortjent.
Engelske Night By Night har holdt det gående i flere år, og har faktisk spilt i Norge flere ganger allerede, men først nå er de klar med sin debutskive – som øyeblikkelig utkrystalliserer seg som en knallsterk kandidat til Årets Debut 2014.
Ingen forventer at Magnum skal gjøre noen store stilmessige endringer etter nærmere 40 år i bransjen, og de kjører på med sin egen form for pompøse, melodiøse, keyboard-drevne progrock – akkurat slik fansen vil ha det, med en fantasi-tittel og et ufattelig kult cover av Rodney Matthews.
I løpet av det siste tiåret har Nottingham i midt-England etablert seg som et Mekka for tilbedere av AOR eller melodisk rock, og 2500 fans fra hele verden strømmer hver oktober til det glimrende konsertlokalet Rock City (tenk deg et dobbelt så bredt Rockefeller!) for å overvære tredagerseventet Firefest. Her sprader folk rundt med utvaskede […]
Det har gått hele 28 år siden forrige Coney Hatch-utgivelse, og de sto på randen til et større gjennombrudd, med turneer med Judas Priest og Iron Maiden, da vokalist/gitarist Carl Dixon takket for seg. De andre tre prøvde å fortsette med bl.a. vordende Dream Theater-vokalist James LaBrie, men det ble ikke det samme, og bandet svant hen.
Du vet som oftest nøyaktig hva du får fra Dream Theater med utgivelsen av bandets tolvte og selvtitulerte album – lange og intrikate låter med instrumentakrobaktikk i ypperste verdensklasse; en virvelvind av synkroniserte arpeggioer og taktskifter.
Man kan lett få inntrykk at at skivene til den walisiske trioen Manic Street Preachers frem til nå er innspilt av to helt ulike band. Vi har det frustrerte og angstbitende bandet som ga ut sinnalåter med politiske tekster på skiver som «The Holy Bible» og «Journal For Plague Lovers», og det radiovennlige rockebandet med allsangrefrengene skreddersydd for arenaer på skiver som «Send Away The Tigers» og «This Is My Truth Tell Me Yours».
Duoen bestående av Steven Wilson og Aviv Geffen ga ut tre aldeles strålende skiver før Wilson takket for seg, og når man hører på hans nye soloskiver og Storm Corrosion, skjønner man hvorfor – det er veldig fjernt fra Blackfields melankolske pop-progrock.
Bandprosjektet har det elendige navnet Find Me, skiva heter «Wings Of Love», den er utgitt på det italienske AOR-plateselskapet Frontiers med den allestedsværende svenske produsenten og trommisen Daniel Flores, og musikerne og låtskriverne er den samme gjengen som har bidratt på utallige Frontiersutgivelser med band som Sunstorm, Place Vendome, Issa, W.E.T. og First Signal.
Amerikanske King Kobra er ute med sin andre skive etter comebacket med Paul Shortino på vokal, og det er muligens derfor de har kalt skiva «II» til tross for at det er deres sjette album, og «III» kom i 1988.
Har det noensinne skjedd i rockens historie at det i løpet av noen uker har kommet ut to nye studioskiver under samme bandnavn, men med helt ulik besetning? Ikke som jeg vet, men det er tilfelle her i det foreløbig siste kapittelet i den lettere tragikomiske soga om Queensrÿche.
House Of Lords’ frontmann James Christian er ute med sin tredje soloskive, åtte år etter den forrige. Og er du fan av moderbandet hans, så vil du garantert like dette også. Christians sjelfulle og autoritære stemme setter sitt tydelige preg på låtene, og mange av de kunne gått rett inn på en HOL-skive.
Etter eget utsagn gikk de tre eksentriske brødrene Von Hertzen denne gang i studio med en plan om å lage en lettere fordøyelig skive, med kortere og mer kommersielle låter. Og det er en glede å konstantere at planen slo fullstendig feil – den femte skiva er den mest komplekse utgivelsen noensinne fra våre favorittfinner
Dette opptaket er fra Great Whites 30-års jubileumskonsert i Los Angeles i fjor vår, innspilt før Ilous hadde gjort sin platedebut som Great Whites vokalist på den skuffende “Elation”. Samtlige elleve låter er dermed hentet fra Russell-skivene, med over halvparten fra gullepoken med skivene “Once Bitten” og “Twice Shy” på sent 80-tall.
W.E.T. skulle egentlig være et engangsprosjekt bestående av folk fra Work Of Art, Eclipse og Talisman, men debuten fra 2008 var såpass vellykket at en oppfølger har lenge lagt i kortene. Og når den endelig kom, tok det cirka fem sekunder før undertegnede lå på knær foran stereoen med stjerner i blikket og et salig siklende smil – og ble værende der i samtlige tolv låter. En instant klassiker!!!
De to gamle Whitesnake-karene Micky Moody og Neil Murray har fått med seg et lite stjernelag fra britisk rocks elite da de satte sammen Snakecharmer. Nå er debutskiva ute, og det låter overraskende friskt – slik de fleste av oss skulle ønske at Whitesnake fortsatt låt.
Lillian Axe fra New Orleans har holdt det gående i over et kvart århundre, men kom i 2012 med sin beste skive siden 90-tallet, «XI: The Days Before Tomorrow». Bandet har hatt store utskiftninger opp gjennom årene, men gitarist og låtskriver Stevie Blaze har hele tiden vært den konstante faktor.
Pittsburghbandet Gene the Werewolf spiller klassisk og enkel partyrock’n’roll som helt sikkert vil finne sitt publikum blant fans av AC/DC, Kiss, Twisted Sister, Mötley Crüe og The Darkness. Visst er det tidvis stupid, og visst rapper de riff og refrenger som kleptomane, men det er alltid morsomt og fengende.
Dette er den mye omtalte versjonen av den klassiske Dokken-besetningen uten Don Dokken. Dvs gitarhelt George Lynch, bassist/vokalist Jeff Pilson (pr idag i Foreigner) og trommis Mick Brown, med en del mer eller mindre celebre gjestevokalister. Planen var opprinnelig å kalle bandet Tooth & Nail og skiva “Dump The Chump”.
Hver eneste låt er en knall, fengende AOR-perle i stil med Journey, Survivor, Giant, Foreigner eller kanskje til og med Whitesnake. Og da vet du hvordan det høres ut. 80-talls-inspirert radiovennlig hard rock, men med oppdatert, moderne produksjon, skarpe gitarer, svulstige keyboards og elleve massive refrenger som det er umulig å få ut av hodet.
Oslo-jenta Issa (Isabell Øversveen, nå Isabell Martin) er ute med sitt tredje album på drøye to år, men denne gang var jeg litt mer usikker på hensikten. De tolv låtene på “Can´t Stop” er utelukkende coverlåter av mer eller mindre obskure AOR-band, plettfritt fremført av det som nesten må kalles plateselskapet Frontiers husband, og silkemykt produsert av den allestedsværende Alessandro DelVecchio, som også spiller keyboards her.
For fans av melodiøs rock / AOR har den årlige festivalen Firefest i Nottingham i midt-England lenge vært en yndet destinasjon utpå høsten. Også dette året hadde arrangørene fristende navn å by på – band man sjelden eller aldri kan se her til lands.
I vår nye, nye, store, store serie «Kriminelt oversette melodiske 80-talls rockeband fra Canada» har vi denne gang kommet frem til Coney Hatch, et kriminelt oversett band fra Toronto som ga ut tre knallskiver på midten av 80-tallet, men tross bedre låtmateriale enn de fleste av sine samtidskonkurrenter og turnéer med Iron Maiden og Judas Priest, slo de aldri helt igjennom utenfor hjemlandet. Vi sporet opp vokalist/gitarist Carl Dixon, (mannen som da han sluttet for en kort stund ble erstattet av Dream Theaters James LaBrie) og fikk en oppsummering av både karrieren og de første nyhetene fra Hatch-leiren på årevis.
“Songs For The End Of The World” er hans første studioalbum siden det glimrende “Venus In Overdrive” fra 2008, og når man hører det moderne, ultraenergiske og fengende åpningssporet “Wide Awake” er det helt utrolig at mannen har blitt 63 år gammel – han hadde glatt passert for 35 utseendemessig, og musikalsk sett gnistrer det av disse fjorten låtene.
Beth Hart har gjennomgått en aldri så liten imagemetamorfose det siste året. Borte er den tatoverte, barbeinte, svartkledte rockeberta med naglebelter, og frem kommer den feminine soul/blues-sangerinnen med kjole og høye hæler. Og musikken har tatt en tilsvarende høyresving. Vi tok en prat med den stadig like entusiastiske og sprudlende dama over en middag på […]
Flying Colors debutalbum var en høyst gledelig overraskelse i 2012, og herrene Steve Morse, Dave LaRue, Mike Portnoy, Neal Morse og Casey McPherson la ut på en suksessrik Europaturne samme høst. Vi møtte opp med de to førstnevnte backstage på Shepherds Bush i London noen minutter før de gikk på scenen for turneens avslutningskonsert.
De svenske proggerne i Beardfish har de siste årene vært svært så produktive, og kom i høst med sin syvende utgivelse «The Void». De progressive 70-tallsgenene er denne gangen ispedt en solid dose metal, og vi tok en prat med frontmann Rikard Sjögren på kjøkkenet på Shepherds Bush Empire i London, noen minutter før de skulle på scenen som support for Flying Colors.