Kategorier
Nyheter Skiver

Blackfield | IV

Duoen bestående av Steven Wilson og Aviv Geffen ga ut tre aldeles strålende skiver før Wilson takket for seg, og når man hører på hans nye soloskiver og Storm Corrosion, skjønner man hvorfor – det er veldig fjernt fra Blackfields melankolske pop-progrock.

KScope

Duoen bestående av Steven Wilson og Aviv Geffen ga ut tre aldeles strålende skiver før Wilson takket for seg, og når man hører på hans nye soloskiver og Storm Corrosion, skjønner man hvorfor – det er veldig fjernt fra Blackfields melankolske pop-progrock. Det har ført til at Aviv Geffen nå har all kontroll og alt ansvar – og hva er egentlig forskjellen på Aviv Geffens solokarriere og Blackfield pr 2013? Det åpner lovende nok med «Pills», som høres ut som en klassisk dyster, orkestral og melodiøs Blackfield-låt. Men så ramler det fort sammen – det er tydelig at her mangler vi en hovedingrediens, selv om Wilson har mixet skiva. «Springtime» er søt, men helt forglemmelig, og «Sense Of Insanity» har en lystig oh-oh-oooh-avslutning. På tredjelåt «Xray» introduseres den første av skivas gjestevokalister, Vincent Cavanagh fra Anathema. Han er en atskillig bedre vokalist enn det Geffen er, men det høres ikke ut som Blackfield – det er en søt og koselig låt. Det samme gjentar seg når Brett Anderson fra Suede overtar mikrofonen for «Firefly» – det høres ut som Suede, ikke Blackfield – og når Jonathan Donahue fra Mercury Rev synger på den akustiske «The Only Fool Is Me». Mulig at du selger noen ekstra CD-eksemplarer til Suede-fansen, Aviv, men du mister fort Blackfieldfansen hvis du fortsetter slik. Geffen synger selv på de resterende fem, men det er lite her som gir meg lyst til å høre på skiva en gang til. Hans fascinasjon for The Beatles slår ut i full blomst på flere av låtene, men mest på grunn av de Phil Spector-aktige orkesterarrangementene. «Kissed By The Devil» høres ut som John Lennon, «Lost Souls» kunne vært nyere U2, mens «Faking» gir oss et hardt tiltrengt lyspunkt.

Jevnt over er låtmaterialet for svakt, brorparten av låtene er for søte og lystige der hvor Blackfields styrke alltid har vært det dystre, vakre og melankolske. Sluttresultatet er tungt å svelge for en som nærmest har forgudet Blackfield siden debuten, men det er bare å innse den sørgelige sannheten. Magien er borte.

3/6 | Geir Amundsen 

Utgivelsesdato 26.august 2013