John Wesley – utenfor pinnsvintreet

De færreste har vel noe sterkt forhold til navnet John Wesley, men gitaristen har vært en viktig del av Porcupine Tree de siste tolv årene, og med sin sterke stemme har han tidvis satt Steven Wilson i skyggen. Nå som Wilson er opptatt med en solokarriere og har lagt Porcupine Tree på is, er Wesley ute med en soloskive, «Disconnect», som definitivt bør falle i smak hos PT-fansen. Vår engelske korrespondent tok en telefon til John Wesley hjemme i Florida.

Tekst: Rich Harding
Blekksprut: Geir Amundsen

– Jeg skjønner at du har hatt det travelt i det siste?

– Det har vært et sinnssykt kjør i det siste, ja.
– Og når blir skiva gitt ut? (Anmeldelse her!)
– I Europa, 31.mars og 1. april her i statene.
– Når begynte du arbeidet med disse låtene?
– Jeg begynte faktisk å skrive mens jeg fortsatt turnerte med  Porcupine Tree, antagelig på det siste året av «The Incident»-turneen.
– Det vil si 2009, hvis jeg ikke tar helt feil.
– Ja, 2009 eller 2010. Etter turneen skulle jeg gjøre noe med Marillion på deres årlige convention, denne gang i Montreal i Canada, så jeg dannet The Lilypad Suite, som ble en 6-låters EP. Dette skulle egnetlig bare være et akustisk prosjekt, men med en gang vi begynte å utvikle låtene tok de en elektrisk retning. Vi gjorde en del turnering da skiva kom ut, men så ble min kone gravid og hele min verden ble snudd opp ned.
– Jeg må innrømme at jeg kjenner bedre til det du har gjort akustisk – første gang jeg så deg var i 1997 da du var support for Marillion i Lille på Le Splendid Jenlain.
– Jøssenamn, det er lenge siden! På den tida var jeg både supportband og lydtekniker for Marillion, og kom også på scenen med de og spilte gitar på «80 Days», tror jeg.
– Etter at dette intervjuet kom i stand, har jeg også gjenoppdaget de andre skivene dine, som «Chasing Monsters» og «Shiver» – det elektriske materialet ditt høres jo fantastisk ut!
–  Tusen takk! Det stoffet var alltid mitt hovedfokus, de akustiske greiene har mer blitt gjort for moro skyld, og for enkelhets skyld.
– Ja, det må jo logistisk sett være mye mer praktisk å ha et supportband som kun er trenger en mikrofon og en kassegitar.
– Nettopp, og siden mine låter lett kunne fremføres akustisk, og jeg var kapabel til å gjøre det, så åpnet det mange dører for meg.
– Men hensikten var altså alltid å ha et fullt band?
– Ja, jeg har aldri ment å være alene på scenen, tanken var alltid et fullt band, men jeg måtte lære meg å skrive låter på  en måte som kunne fungere på begge måter. Og det begynte å bære frukt med låtene som endte på EPen «The Lilypad Suite», da følte jeg at ting funket og at jeg hadde funnet min måte å lage musikk på. Og den nye skiva «Disconnect» har blitt akkurat slik jeg forespeilet det fra starten av.

– Hvordan har du spilt inn «Disconnect»?
– Jeg er så heldig at jeg har et eget studio som jeg har bygget opp gjennom flere år sammen med trommisen Mark Prator, dette gjorde vi lenge før jeg begynte å jobbe med Fish, med tanke på å spille inn eget materiale. Vi fortsatte å investere i studioet uten tanke på at innspillingsteknikken kom til å endre seg kraftig rundt årtusenskiftet! Men det går rundt økonomisk, vi har et knallbra ProTools-rom, og jeg har lært uhorvelig mye som lydtekniker der – jeg har hatt Steven Wilson der.  Så alt er innspilt der fortløpende mens det har vært tid. Jeg møtte Dean Tidey som spilte i Feeder da han flyttet til Tampa, og han har vært veldig god hjelp. Jeg hadde skrevet en haug med låter, han kom inn og hørte på det og foreslo endringer her og der som virkelig forbedret låtene. Og han var også veldig bra på lyd. Jeg elsker å skape lydbilder med gitaren, så vi pleide å sitte i timesvis med gitarene i studio og skrive og arrangere låtene.
– Det er en veldig bra flyt i albumet, låtene henger veldig godt sammen lydmessig.
– Det var definitivt et av målene jeg satte meg for skiva. Jeg har noen låter som er like bra eller bedre enn de som endte på skiva, men de passet ikke inn, så dermed kuttet jeg de. Noen venner av meg har hørt disse låtene og spurt hvorfor i all verden jeg ikke har med slike kanonlåter på skive. Vel; fordi de ikke passet inn med resten. Låtene som er på skiva utgjør et helhetlig album, og det var veldig viktig for meg. 
– Altfor mange artister bare gir ut alt de har av materiale, og tror at jo lengre skiva er, jo bedre valuta for pengene. Når skiva er over en time, blir den oftest bedre om du kutter vekk ti-femten minutter av overflødig fett.
– Fullstendig enig! Og det er derfor «Disconnect» har endt opp som den gjorde. Jeg gleder meg til folk får hørt den!
– Hvordan fikk du Alex Lifeson fra Rush involvert?
– Alex og jeg hadde møttes via Porcupine Tree og blitt venner. Han er en utrolig varm og trivelig fyr, og vi pleide å tilbringe tid sammen før og etter konsertene. Sist gang jeg traff han, sa han ‘Hvis du har en låt som jeg kan spille på, si ifra!‘ Og jeg bare: ‘Åh jadda, jeg skal nok finne en låt til deg!
– Ja, hvordan bestemte du hvilken låt han skulle spille på? «Once A Warrior»?
– Vel, det var et par låter som ikke hadde fått noen gitarsolo enda, og en av de bare skreik etter Alex Lifeson, så definitivt den, haha!
– Han spilte en solo for Porcupine Tree også, gjorde han ikke? Var det på tittellåta på «Anesthetize»?
– Ja, stemmer. Det artige er at det ble min oppgave å spille den soloen på konserter, og en dag skulle Alex komme for å se oss. Og mens jeg satt på ettermiddagen og varmet opp, begynte jeg å tenke på min egen utvikling som gitarist, og jeg innså at jeg har egentlig rappa det meste av tricks fra Alex Lifeson opp gjennom årene. Og så fikk jeg litt panikk og begynte å tenke ‘Åh herregud, han skal se meg spille i kveld, han kommer til å skjønne det!‘. Men han var bare en veldig fin fyr, det var en  knallaften, og vi har vært kompiser siden. 
– Ja, utrolig trivelig fyr, jeg intervjuet ham i London i fjor høst, og kunne snakket med ham hele kvelden! (Les det intervjuet her!) Det er så digg å oppdage at en av dine store helter faktisk er en gjennomført god mann! Han nevnte forresten at du har tilbragt mye tid sammen med Neil Peart, dere kjører motorsykkel sammen?
– Ja, Neil kjører alltid motorsykkelen sin fra sted til sted når de turnerer, og han har en liten vennekrets som han inviterer med seg på veien, utrolig gøy. Så når enn Rush er  i sørøstlige USA, kjører jeg sammen med ham. Men det er ganske tøft, han gir seg ikke, vi er på syklene fra åtte på morgenen. Greit å ha med seg en sjokolade i lomma, for vi stopper nesten ikke før solnedgang.
– Det er jaggu mye kjøring!
– Det er mye kjøring gjennom ekstremt landskap! For han finner de mest gjengrodde stier og landeveier og laster disse inn på GPSen, og så er vi avgårde…

– Tilbake til gitarsoloene. På siste Porcupine-turne la jeg merke til at du spilte atskillig flere av soloene enn på tidligere turneer.
– Stemmer. Etterhvert som tida gikk, satte Steven mer og mer pris på gitarspillet mitt, og han begynte gradvis å foreslå at, ‘Vel kompis, kan ikke du spille soloen på den låta?‘. Til å begynne med ble jeg litt satt ut, men ganske fort elsket jeg det. Så ja, jeg spilte flere soloer enn noengang før. «The Incident»-var en av de beste turneene jeg har vært på. Flott periode.    
– Du spilte vel hovedsoloen i «Time Flies», ikke sant?
– Midtpartiet av «Time Flies» når Steven bytter fra akustisk til elektrisk gitar og tilbake igjen, ja. 
– Porcupine Tree har ikke spilt konserter siden oktober 2010, siden har Steven Wilson fokusert på andre prosjekter og sin egen solokarriere. Savner du å spille med Porcupine Tree?
– Ja virkelig. Jeg stortrivdes med det.
– Jeg må bare spørre: Kommer det til å skje noe mer der?
– Jeg vet at Steven jobber med et nytt soloalbum akkurat nå, som han akter å ha ferdig i løpet av 2014. Det vil antagelig komme ut tidlig i 2015, og så skal han turnere med den skiva det året. Han holder 2016 åpen.
– Så det betyr at…?
– Han har ikke sagt at han vil gjøre noe mer, og han har ikke sagt at han ikke vil gjøre noe mer, og han har ikke sagt at Porcupine Tree er over.
– Som fan ville jeg gjerne at PT ikke var over, selv om jeg liker solostoffet hans.
– Ja, ikke sant?
– Her om dagen hadde jeg «In Absentia» på i bilen, og 2/3 ut i skiva grep jeg meg i å tenke at ‘Jeg liker solostoffet, men vær så snill og kom tilbake til dette!’  Det er noe helt spesielt med Porcupine Tree.
– Ja, det er det, og jeg stortrives med det, men som du vet er Steven fullstendig sin egen herre. En av tingene som hjalp meg å fullføre denne skiva var å være tro mot min egen visjon, og det har jeg lært av Steven. Og det er akkurat hva han gjør nå, så jeg kan ikke bebreide ham for det. Men når det er sagt, håper jeg virkelig at Porcupine Tree kommer sammen igjen.
– Ja, han har kommet i den posisjonen at han kan gjøre nøyaktig det han selv føler for, og det ville jo vært tåpelig av ham å ikke benytte seg av det privilegiet.
– Ja, absolutt. Men han liker faktisk Porcupine Tree, det er bare det at hodet hans er i en annen sfære akkurat nå.
– Han har jo alltid gjort mange ulike prosjekter.
– Ja, og det kommer han garantert til å fortsette med. Han liker å ha flere ben å stå på.
– Har du planer om å turnere i Europa med «Disconnect»?
– Vi er i dialog med konsertpromotører for tiden, med tanke på å komme til Europa i juni. Men det er enda et par ting som må på plass før jeg kan si at ‘Ja, det blir en turne’. Jeg må bare få et forpliktende svar fra promotørene først. Dette er som å begynne helt på nytt etter å ha spilt med Porcupine Tree så lenge. Vi må nesten overtale promotørene til å ta sjansen på å få oss over dammen, for øyeblikket er jeg et nytt og ukjent band for dem. Bare vi får til shows i de viktigste store byene, kan vi alltids spe på med konserter andre steder innimellom. Hvis ikke får vi finne på noe annet. Jeg skal derimot definitivt spille på Lorelei-Festival, det er sikkert.
– Ja stemmer, jeg så det – de har Marillion som hovedattraksjon en kveld og var det ikke Transatlantic på Dag 2?
– Ja, vi skal spille på Marillion-kvelden, sammen med blant andre Anathema.
– Så forhåpentligvis kan dere få til en turne rundt den datoen. Blir det med de samme musikerne som spiller på skiva?
– Det blir med Sean Malone, fra Cynic, på bass. Resten av bandet blir det samme som på skiva, ja.
– Dette blir første gang på lenge at du spiller i Europa?
– Første gang siden Porcupine Tree-tida ja.
– Så nå har du en glimrende soloskive klar, du har forhåpentligvis en Europaturne på gang –  hvordan ser fremtiden ut ellers? Jeg antar du også holder kalenderen for 2016 åpen for Porcupine Tree.
– Ja, 2016 holder jeg så klart åpen. Jeg vil gjerne turnere så mye som mulig, jobbe i studio – jeg føler jeg er i siget nå, med alle de rette elementene på plass, så da vil jeg gjerne holde det gående.

– Jeg ser at dere har lagd en video til tittelsporet på «Disconnect».
– Ja, vi gjorde så godt vi kunne med et ganske begrenset budsjett.
– Så kommer den låta faktisk til å bli utgitt separat som en single?
– Nei det er det ingen planer om. Det er ikke noe marked for singler lenger. Videoen er mer ment til å få folk til å sjekke ut skiva i sin helhet. Så den fungerer mer som en trailer for skiva.
– Kommer «Disconnect» til å bli utgitt på vinyl?
– Hvis den selger bra nok, så kommer den også til å bli gitt ut på vinyl, ja. Og utifra interessen som er blitt vist hittil, så virker det veldig lovende, ja!
– Hvor mye arbeid har du lagt i tekstene, og hva betyr de for deg? 
– I løpet av de siste årene har det skjedd mange endringer i livet mitt som har tvunget meg til å frakoble meg – “Disconnect” – fra ting som jeg i utgangspunktet var fornøyd med. Jeg innså at endringene kom til å skje uansett om jeg ønsket det eller ikke. Samtidig var jeg kompis med flere karer som hadde tjenestegjort i Irak og Afghanistan, og da de kom hjem var de forandret. Jeg så at de gikk igjennom tilsvarende mønstre av frakobling –  “Disconnect”… – men av helt andre årsaker. Jeg så også yngre mennesker i tyveårene som følte seg fanget av samfunnet, noe som fikk dem til å   “Disconnect” på sin egen måte gjennom narkotika eller videospill. Og sist men ikke minst kjenner jeg personlig folk som har blitt tvunget til å  “Disconnect” på grunn av psykiske problemer. Jeg har sett dem endre seg til å bli noe de ikke ønsket å bli, og miste kontrollen på grunn av sykdommen. Alle disse faktorene skapte historiene og figurene på skiva.

Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2014

,