Engelske Night By Night har med «NxN» levert en knallsterk kandidat til hederstittelen Årets Debutskive – en utgivelse som strutter av kvalitetslåter i kategorien hard, melodiøs rock med massive refrenger og koringer, men med et høyst moderne lydbilde. Vi tok en prat med bandets trivelige og pratsomme gitarist og låtskriver Ben Christo.
Tekst: Geir Amundsen
– Først av alt, gratulerer med et knallbra debutalbum! Jeg hadde nesten ikke hørt om dere engang for to uker siden, men er overbevist og nyfrelst fan nå.
– Tusen takk, det betyr utrolig mye for oss å få slik skryt, spesielt fra en som deg som sikkert blir eksponert for veldig mange nye skiver! Så at du legger spesielt merke til akkurat skiva vår, er stort for oss.
– Så hva tenker du om sluttproduktet nå som skiva endelig er ute – jeg antar at du har levd med disse låtene i månedsvis og årevis?
– Ja, godt observert. Et bands debutalbum er oftest resultatet av flere års jobbing, mens andreskiva er resultatet av et halvt års arbeid. Det stemmer at enkelte riff og refrenger er nesten ti år gamle – og det er ganske tilfredsstillende å oppdage at noe du skrev for alle disse årene siden, fortsatt holder mål. Folk som hører disse låtene nå i 2014, vet jo ikke at de ble lagd i 2005. Og jeg har utvilsomt vokst som komponist siden den gang, noe som gir meg selvtillitt og tro på at neste skive skal kunne bli enda bedre.
– Låtmaterialet på skiva er ganske tidløst, mange av låtene kunne like gjerne vært skrevet på 80-tallet, men produksjonen og lydbildet får det til å høres aktuelt og moderne ut.
– Jeg er veldig glad for at du har lagt merke til det, for det var ett av fokuspunktene våre da vi skulle spille inn skiva. I skarp kontrast til den 3-spors EPen som vi ga ut i 2008 og kun solgte på konserter, hvor jeg var vokalisten i et firemannsband. Vi låt vel som et standard AOR-band, greie låter men ganske lite spennende. Noen sa engang at hvis vi hadde vært en biltype, ville vi vært en Ford Mondeo; trygg og pålitelig, men ikke noe oppsiktsvekkende. Vi var ikke dårlige, men vi ville aldri blitt noens favorittband! Vi innså snart at vi måtte våge å bryte grenser, ta litt sjanser og følge hjertet uten å bekymre oss for at det skulle låte for hardt eller for melodiøst. Vi måtte bare gjøre det som føltes riktig. Og da først den retningen var staket ut, innså vi at forutsetningene ikke var til stede for å oppnå det – min vokal var ikke sterk eller særpreget nok til å skille oss ut fra mengden. Vi satt hjemme og hørte på Def Leppard og Bon Jovi og Danger Danger og TNT, og jeg hadde ikke sjangs til å hevde meg vokalt på samme nivå. Så dermed måtte vi utvides fra en kvartett til en kvintett. Og vi ville også ha en gitarist til, en som kunne shredde i tillegg til mine mer melodiøse soloer. Og ikke minst ville vi ha en produksjon som gjorde at når folk setter på skiva, skulle de tenke «Jøss, dette låter så nytt og moderne og spennende og tungt!» Du hører masse av inspirasjonen vi har fått fra Classic Rock og 80-tallet, men du hører likevel 2014 – vi er ikke et retroband. Så det var målet vårt – ta den gammeldagse klassiske låtskrivinga fra band som vi respekterte, plusse på trestemt vokalharmonier, velorganisert sangstruktur, massive refrenger, kordskifter og modulasjoner for å styrke låtene og ikke bare for å gjøre de interessante, og til slutt gi låtene en tungt og moderne lydbilde litt i stil med dagens band som vi også er inspirert av, som Sevendust, Alter Bridge, Shinedown og Avenged Sevenfold.
– Har resten av bandet samme musikalske bakgrunn og inspirasjon som deg?
– Sent 80- / tidlig 90-tall, mener du? Nja, det er faktisk veldig variert. Damien, trommisen vår starta også med Leppard, Europe og Bon Jovi, men han havna i flere thrashband, hardcore- og punkband, noe som har gitt oss muligheten til å gjøre det tyngre og hardere når det passer låten. Han kan kjøre doble basstrommer og de råeste overgangene på tammene – når det trengs. Så hans ressurser har absolutt forbedret lydbildet vår. Meg selv og bassist Johnny fant hverandre i London via en felles kjærlighet til band som TNT, Firehouse og Danger Danger, i en periode hvor alle andre bare snakket om Guns N Roses og Poison og Motley Crue. Og ikke et negativt ord om de, men de er ikke så intrikate på vokal og koringer, noe vi var veldig opptatt av. Vår andre gitarist Tom er veldig fan av shreddere som Paul Gilbert og Nuno Bettencourt, men også poprockband som Enuff Z Nuff og Cheap Trick. Og så har du vår vokalist Henry som ikke liker 80-tallsrock i det hele tatt! Han elsker 70-tallsbands som Led Zeppelin og tidlig Aerosmith, så har han skippa 80-tallet og gått rett på 90-tallsband som Alice In Chains og grungebølgen. Så da han ble med i Night By Night, så han ikke oss som et 80-tallsband, men som et moderne rockeband. Hans preferanser har definitivt gitt oss en litt annen vinkling på vår musikk.
– Henry er en av de beste nye vokalistene jeg har hørt på årevis. Hvor fant dere ham, har han spilt inn skiver tidligere?
– Han sang i et band som het Voodoo Six, som hadde moderat suksess på et nasjonalt nivå på midten av 2000-tallet. De turnerte faktisk som forband til Alice Cooper, Extreme og Iron Maiden, og er fortsatt et aktivt band med en annen sanger. Så Henry hadde en del erfaring, men var fortsatt ung og sugen på å være den del av et nytt og spennende band. Han tok kontakt med oss etter at vår forrige vokalist sluttet, og da hadde vi egentlig allerede spilt inn skiva.
– Så han sang inn vokalen på nytt igjen, men har ellers ikke vært involvert i å lage skiva?
– Nei, han gjorde kanskje noen egne varianter av vokallinjene, men det ga også oss sjansen til å gå tilbake og forbedre ting vi ikke hadde vært 100% fornøyd med i første omgang. Siden vi uansett måtte i studio igjen, benyttet vi anledningen, og fikk også gjort en remix.
– Stemmemessig minner han veldig om Jeff Keith fra Tesla.
– Jeg er enig, men det pussige er at selv om jeg regner meg selv som en massiv fan av AOR, melodic rock, Classic Rock og 80-tallsrock, så hadde jeg bare hørt om Tesla, men aldri hørt på skivene deres før inntil nylig, da noen andre påpekte likhetene mellom Henry og Jeff Keith. Så jeg kjøpte «The Great Radio Controversy» for en måned siden, og den er jo dritbra! (Vi sporer deretter av på en lengre diskusjon om Tesla.)
– Tilbake til Night By Night! For tiden er jeg ganske gretten over å oppdage at dere har faktisk spilt i Norge flere ganger, før jeg oppdaget dere. Og jeg var ikke der.
– Ja, vi har et par venner i Drammen som har booket oss inn flere ganger rett og slett fordi de liker oss. Vi skylder de veldig mye, fordi de ordnet oss en forbandjobb til Y&T på… hva heter den store klubben der?
– Union Scene?
– Nettopp! I oktober 2009. Jeg holdt kontakten med Y&Ts manager Jill Meniketti, og da de skulle på turne i Storbritannia i fjor, tok hun kontakt og tilbød oss supportjobben. Det var helt fantastisk for oss! Og det ville aldri skjedd om ikke Hans og Bjørn Erik i Drammen hadde tatt sjansen på oss, et da ubeskrevet blad fra London. De ville ikke tjene penger på dette, de er bare genuine fans som ville ha dette bandet de liker til hjembyen sin! Og Y&T-turneen førte igjen til at vi fikk være forband til Europe på deres turne i Sverige tidligere i år.
– Så hvor mange ganger har dere spilt i Norge nå?
– Fire ganger tror jeg. Alltid i Drammen, på Union eller Buddy’s. Så vi begynner å føle oss hjemme der!
– Noen planer om en snarlig retur?
– Absolutt! Men på dette stadiet i vår karriere er vi helt avhengige av å få en dyktig bookingagent med gode kontakter som kan legge opp en turne og konserter for oss i månedsvis fremover. Tiden da et plateselskap kunne finansiere en lang turne som support for et stort og kjent band, i håp om at det skal generere albumsalg – den tiden er definitivt over. Nå får man kanskje nok støtte til å kjøpe seg en PA og et backdrop, så må man ordne resten selv. Men selvsagt vil vi komme tilbake – med unntak av Storbritannia er det i Norge, Sverige og Finland vi har spilt mest, fordi det virker som om folk der tar musikken vår. Og Skandinavia har jo produsert mange bandene som har inspirert oss mest: TNT, Europe, og Pretty Maids som jeg akkurat har oppdaget.
– Hvor kom bandnavnet fra?
– Jeg satt og tittet igjennom låttitler i platebunken min på jakt etter et kult bandnavn. Og fant to låter som het «Night By Night» med to ulike band.
– Dokken og…?
– Haha, du tok den ja. Og Steely Dan. Uttrykket Day By Day her i England er en betegnelse på alt det hverdagslige og kjedelige. Så da er Night By Night det stikk motsatte – det dramatiske, gå ut på en bar, møte damer – det spennende her i livet! Nattelivet! Og mange av tekstene jeg allerede hadde skrevet dreide seg om dette aspektet av livet, så da syntes jeg at det passet godt som bandnavn. Og så ser det ganske kult ut på papiret – det har symmetrien. Eneste ulempen at det er ikke så lett å søke på bandnavnet på Google – det er så mye annet som heter noe med Night, eller By Night.
– Simultant med Night By Night er du også involvert i 80-talls gothrockerne The Sisters Of Mercy, og jeg kan knapt forestille meg to mer ulike band.
– Nja, Sisters er antagelig mer gitarpregede enn du tror. Kjenner du mye til dem?
– Mnjæh, jeg hadde en eks som hørte veldig mye på «Floodland».
– Skjønner. Men etter «Floodland» som kom i 1987, hadde de en periode med mye mer trøkk i gitarene. Det låt tidvis som LA-rocken, men istedet for den skrikende vokalen, hadde de denne dype, mystiske stemmen med de gåtefulle tekstene, så jeg digga det med en gang. Det var aldri noe favorittband for meg, men jeg likte det. Og mine låter er også ofte litt mørkere og dystrere med litt dypere tekster enn f.eks Bon Jovi, så du kan høre påvirkningen fra Sisters Of Mercy også – jeg føler ikke det er så radikalt forskjellig.
– Du spiller fortsatt regelmessige konserter med Sisters?
– Ja, vi gjorde en festival i Belgia for et par uker siden, og før det spilte vi Sonisphere her i England. Men ja, du har rett, det er store ulikheter mellom de to bandene jeg spiller i, men det er altså noen fellestrekk også. Det er en del riffing og gitarsoloer der og.
– Så hva synes Andrew Eldritch om Night By Night-skiva?
– Jeg har ikke peiling! Jeg sendte ham en låt på mail, men fikk ikke noe svar. Jeg vet at han er ikke noe fan av den musikksjangeren, så jeg har ingen større forhåpninger. Selv om jeg vet at han er veldig glad i Disneyland After Dark! Kjenner du til dem?
– Åh jada. Gjorde massivt intervju med vokalist Jesper Binzer til forrige nummer.
– Åh! Kan jeg få lese det?
– Skjønner du norsk? (Her, Ben!)
– Nei. Pokker! For «No Fuel Left For The Pilgrims» er et av de viktigste albumene i mitt liv. Det var så interessant og annerledes og unikt! Midt i puddelrockens gullalder kom dette tegneseriebandet med et helt annerledes lydbilde, med ren gitar. Men det var fullt fokus på låtene, selv om de hadde et morsomt image og liveshow. (Vi sporer nok en gang av på en lengre diskusjon om danskene.)
– Et annet band som stadig blir nevnt i sammenheng med Night By Night er Def Leppard. Jeg ser ikke helt den store likheten der. Gjør du?
– Interessant spørsmål, for Def Leppard var et av de bandene som fikk meg til å like rock i starten. Det var favorittbandet mitt da jeg var 8-10 år gammel. Selvsagt har de hatt uhyre stor påvirkning på meg, spesielt 80-tallsperioden deres da Steve Clark var i live, og måten han skrev låter på. Så selv om det kanskje ikke er åpenbart, ligger det nok mye Leppard i måten jeg bygger låtene på. Og mine gitarsoloer er også veldig melodiske, a la Steve Clark. Han og Billy Duffy fra The Cult er nok de som har betydd mest for meg som gitarist.
– Joda, jeg ser at en låt som «It’s Not Faith» lett kunne vært Def Leppard, og starten på «Can’t Walk Away».
– Absolutt! De trestemte koringene var jo nærmest deres varemerke, de gjorde det også live, og det er noe vi også har jobbet med å oppnå. Men jeg tror nok at du har vesentlig bedre kjennskap til 80-tallsrocken enn de fleste andre plateanmeldere – de sammenligner oss med Def Leppard fordi det er det nærmeste de kommer. De kjenner til Leppard og Guns N Roses fra den epoken, og av de to er vi mest lik Leppard, ergo høres vi ut som Def Leppard! Mens du derimot kan sikkert dra frem likheter med Dokken eller Tesla eller Britny Fox eller Pretty Maids fordi du kjenner godt til de! Og da blir kanskje Leppard-sammenligningene litt snodige for din del.
– Spiller dere samtlige ti låter fra skiva på konsertene deres?
– For tida gjør alle utenom balladen «Everywhere Tonight», men det er fordi vi som oftest er support og bare har en snau halvtime disponibel. Og da vil vi holde energinivået oppe hele tiden.
– Noen låter du er mer stolt av enn andre?
– Det er noe med alle låtene som er viktige for meg. Men jeg har lagt så utrolig mye jobb til låta «Siren», i bakgrunnssjekk for teksten, med mange metaforer til gresk mytologi, selv om mange knapt registrerer hva låta handler om, de hører bare på musikken og melodien. Den låta har også så mange musikalske lag, vi fikk inn en kvinnelig sanger til å gjøre koringene, og jeg produserte og mikset vokalen separat fra musikken. Det er masse effekter og stemmer i bakgrunnen på den låta om du hører på den med hodetelefoner. Så det var en lærerik prosess, og jeg er veldig stolt over sluttresultatet.
– Den låta som skiller seg mest ut er kanskje avsluttende «Never Die Again».
– Det er episk låt hvor vi har jobbet mye med å strukturere de ulike partiene til en musikalsk reise. Og som du sier har den blitt veldig annerledes enn de andre låtene.
– Muligens min favoritt på skiva.
– Og det var bare tilfeldig at den kom med på skiva. Vi hadde spilt inn ni låter til skiva, og syntes at det var i snaueste laget, det føltes mer som en EP. Vi hadde bare en helg igjen til innspilling idet studioet ringte oss og sa at vi måtte utsette den helga en uke på grunn av en dobbeltbooking. Og det ga oss tid til å skrive en låt til. Vi jobbet natt og dag den uka med det som skulle bli «Never Die Again». Og jeg føler også at det er på den låta vi alle spiller og synger opp mot vårt ypperste.
– Hva med singelen, «Time To Escape»?
– Det er en låt som passer perfekt for oss og representerer hva bandet står for. Den definerer Night By Night på tre og et halvt minutt.
– Hva er den beste konserten dere har spilt hittil, synes du selv? Og hvorfor?
– Oj! Det står mellom en konsert på Rock City i Nottingham hvor vi var support for Y&T for et års tid siden. Da merket vi at publikum var helt med, de sang med på våre låter og stemningen var helt elektrisk, selv om vi bare hadde et par singler ute. Da følte vi virkelig at vi gjorde noe helt riktig. Og så kommer jeg ikke utenom slippfesten for skiva vår i London for et par uker siden, det ble en milestein i bandets historie. For første gang var vi hovedattraksjon i London, på The Borderline, og hadde forhåndssolgt et par hundre billetter til folk som var der for å høre på oss – våre fans! For første gang kunne vi gå på scenen og vite at publikum i salen likte oss allerede – vi trengte ikke overbevise et annet bands publikum!
– Og hva er den verste konserten dere har gjort?
– Haha! Det har jeg aldri blitt spurt om! Jeg vil ikke si hvor det var, men da vi ankom spillestedet, oppdaget vi at de hadde ikke tre mikrofoner, mikrofonkabler eller mikrofonstativer – noe vi er avhengige av! De hadde en rotekasse med en haug gamle eller defekte kabler og mikrofoner, så vi måtte prøve oss frem for å finne noen som virket. Og lydmann hadde de heller ikke, så det måtte vi ordne selv. Vi fant to vaklevorne mikstativer, den tredje micen vurderte vi å henge fra taket. Det ordnet seg på sett og vis til slutt, og giggen ble grei nok – og i ettertid ble det jo en lærerik opplevelse og en god historie ut av det.
Første gang publisert i Norway Rock Magazine #3/2014