Rated X – den nye Classic Rock supergruppa

De færreste av oss kjenner foreløbig til bandet Rated X – men de aller fleste av oss kjenner godt til Joe Lynn Turner (ex-Rainbow, Deep Purple), Carmine Appice (ex-Ozzy, Blue Murder) og Tony Franklin (ex-Blue Murder, The Firm) Disse har nå slått seg sammen i en ny «supergruppe» som slapp sin debutskive senhøsten 2014.

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Alex Solca

Det er gått et par år siden Joe Lynn Turner ga oss de eksklusive nyhetene om hans sin nye supergruppe med Carmine Appice og ex-Van Halen-bassist Michael Anthony, og ba oss spre nyheten. (Les den storyen her!) Da vi så gjorde, og storyen spredte seg til Classic Rock osv, ble det hylekor og rasende mails fra Anthonys management (for han kjente ikke noe til at han var i nytt band med Turner og Appice), med påfølgende dementier i pressemeldinger fra Turners management, med påstander om at journalisten måtte ha misforstått (enda vi har det på tape). Det var derfor ikke fritt for at vi var litt usikre på mottakelsen da vi slo på tråden til JLT og sa «Tittei, takk for sist!»  

– Hallo kompis! Takk for sist! Hvordan er været i Norge nå?
– Det begynner å bli kaldt og mørkt og guffent. På tide å emigrere.
– Jeg kjenner til det der, jeg har jo vært mye i Norge de siste årene, med både Come Taste The Band og med Jan Holberg. Og kommer nok tilbake om ikke så lenge.
– Men om et par uker kommer omsider debutskiva fra bandet som det er over to år siden du først annonserte. Jeg antar du er som en vordende pappa på fødestua nå?
– Ja, det kan du si. Vi vet med oss selv at vi har lagd en knallskive. Folk forventer Classic Rock fra oss, og det er en sjanger som ikke har endret seg så mye, i motsetning til de mer alternative og moderne sjangrene, men Rated X er noe mer enn bare Classic Rock.
– Jeg har forstått det som om det var plateselskapets Frontiers høvding Serafino som dro dette prosjektet i gang?
– Tja, han kan få en viss kredit for det, han foreslo at vi burde sette sammen et solid band rundt meg, for å virkelig vise frem mitt talent og min stemme. (Ikke vær beskjeden, Joe, bare si det som det er!) På det tidspunktet, sommeren 2012, var jeg på turne, for som du vet er konserter og salg av merch den eneste måten å tjene penger i denne bransjen. Turneen kunne jeg ikke avlyse, så jeg sa at vi kan jo snakke om dette når jeg kommer hjem. Og ikke før var jeg kommet hjem, før Derek Shulman fra Frontiers USA-kontor ringte og sa at han hadde Carmine Appice sittende der, og han ville gjerne spille på det nye prosjektet mitt, som jeg egentlig ikke hadde tenkt på siden Serafino luftet ideen. Men da Carmine var ombord, begynte snøballen å rulle, og vi snakket om å få med Tony Franklin (og ikke Michael Anthony) og en kjent og knallbra gitarist. Så joda, Serafino var den som tok kontakt med meg, og jeg synes det var en veldig god ide.
– Tony Franklin må være en av rockens lettest gjenkjennelige bassister – det øyeblikket han begynner å spille, så vet du det er ham, og ingen andre.
– Og han er en særs trivelig og likanes fyr, det er aldri noe tull med han, jeg elsker den mannen. Og han er bare et monster av en bassist!
– Jeg mistet litt oversikten over ham siden årtusenskiftet – hva har han syslet med?
– Han har ikke vært fast med i noe band, men han har spilt på hundrevis av skiver, og også jobbet for Fender i mange år – han har sin egen fretless bass signaturmodell. Han har vært i turnebandet til Kenny Wayne Shepherd i noen år, men dette er noe helt annet. I Rated X får han full frihet til å spille slik han vil, og det han gjør er alltid helt feilfritt og innovativt! Han spiller ikke noter, han farvelegger musikken uten å være i veien for vokalen eller gitarene – og det er litt av en prestasjon!

– I presseskrivet blir Rated X beskrevet som Blue Murder med Joe Lynn Turner på vokal. Kan du si deg enig i det?
– Nei! Det kommer kun fordi Carmine og Tony spilte trommer og bass der også, med John Sykes. Jeg synes overhodet ikke vi høres ut som Blue Murder, det er direkte villedende for publikum å si noe sånt, men folk skal på død og liv sammenligne det med et eller annet. Vi høres ut som summen av all musikk som har influert oss gjennom årene. Men jeg vil alltid høres ut som meg, Tony vil alltid høres ut som Tony, Carmine vil alltid høres ut som Carmine. Sammen høres vi ut som oss, vi prøver ikke være Blue Murder eller Rainbow eller Deep Purple – selv om du kanskje kan høre snev av det i musikken vår, fordi vi har spilt i disse bandene. Det blir som å sammenligne Rembrandt med Picasso fordi begge er malere! Selv om begge hadde vært fra samme århundre – Cezanne! – så hadde det vært to ulike kunstnere med noen få fellesnevnere. Vi lar hver musiker få utfolde seg i låtene, til tider er vi i Pink Floyd-territorium, og på scenen kommer dette til å bli vakkert! For da kan vi virkelig ta publikum med på en musikalsk reise, i stedet for å bare spille igjennom låtene en etter en.
– Og det bringer oss fint til mitt neste spørsmål. Er Rated X mer enn et sideprosjekt, som f.eks Sunstorm? Dette er din førsteprioritet, ditt nye fulltidsband?
– Ja, det er et band, og vi ønsker å være et band. Men for å overleve som band må man spille konserter, og man må tjene penger, ellers går det ikke. Vi er ikke ute etter å tjene nok penger til å pensjonere oss, men konsertpromotørene vet ikke hva de skal forvente av Rated X. De vet hvem jeg er, og hvem Carmine er, men ikke hva vi er sammen, for skiva har ikke kommet ut enda. Derfor booker vi nå konserter for våren og sommeren, for å gi folk og promotører tid til å bli kjent med skiva. Det er plateselskapets jobb å markedsføre den, og vi får hjelp av journalister som deg selv til å gjøre folk oppmerksom på skiva og bandet – takk skal du ha! Siden bandet pr nå er helt ukjent, ville vi antagelig tjent mye mer penger på å gjøre konserter som Joe Lynn Turner, eller med Kenny Wayne Shepherd – men vi vil være et band og gjøre konserter som et band, derfor har vi blitt enige om å gjøre dette for et mindre honorar enn vanlig. Pengene er ikke det viktigste denne gangen – selv om vi er nødt til å kunne brødfø våre familier!
– Du snakket sist om å få inn et stort navn a la Doug Aldrich eller Pat Travers på gitar. Dere endte opp med din gamle våpendrager Karl Cochran istedet.
– Jeg vet ikke om du vet, men Karl hadde nylig et slag. Det er hjerteskjærende.
– Jaha???
– Ja, jeg var på turne i Tyskland og gjorde konserter med Alice Cooper da jeg fikk en Skype-melding fra Carmine om at Karl hadde hatt et alvorlig slag hjemme i New York. Så vi har hatt en støttekonsert for ham, og skal ha en til snart, hvor Eddie Trunk skal være konferansier, han er en god venn av oss. Vi samler inn penger til Karls rekonvalens, for det er utrolig store medisinske kostnader. Jeg vet at dere har et fantastisk helsesystem i Norge som tar seg av dere hvis noe skjer, men vi i USA har noe som heter Obama-Doesn’t-Care. Regninga etter et sykehusopphold er astronomisk, og Karl trenger også en langvarig og kostbar terapi for å bli helt frisk. Vi har fått økonomiske bidrag fra både fans og folk i media, for folk bryr seg – Karl er helt klart en kommende gitarhelt.
– Han er den suverent mest ukjente av dere.
– Foreløbig! Vi snakket med en del andre gitarister før vi fant Karl, som passet inn perfekt og vi visste at jakten var over. En av de andre var min gamle venn fra Bulgaria, Nikolo Kotzev fra Brazen Abbot. Nikolo er et geni, en virtuos! Men det ville blitt for tungvint og kostbart å ha et bandmedlem på andre siden av Atlanteren. Og da Karl fikk slaget, hadde vi fortsatt fire låter igjen som vi ikke hadde fått lagt gitar på, og jeg sa straks at den eneste som kan gjøre dette, er Nikolo. Han stilte opp gratis og gjorde en fantastisk jobb. Antagelig kommer han til å gjøre konsertene i Europa med oss også, mens vi må bruke noen andre her i statene. Men vi skal uansett starte i Europa, så vi har god tid. Et band er som et fotballag, laget stopper ikke spille kamper selv om en av spillerne blir skadd, men vi savner Karl voldsomt.  
– Hvilke andre gitarister prøvde dere før dere fant Karl?
– Vi startet med Bruce Kulick fra Kiss, og han var veldig interessert. Men vi var klare på at han måtte forplikte seg til dette bandet, han måtte ha tid til å turnere. Men han spiller jo med Grand Funk Railroad, og visste ikke helt hvordan det ville passe inn, og turde ikke havne i klemma der. Og det kunne vi respektere, at han var såpass ærlig. Vi hørte med Doug Aldrich fra Whitesnake, men han var litt for opptatt, han hadde allerede tre andre prosjekter på gang. Vi prøvde overtale ham og sa at dette ville være midt i blinken for ham. Men lykke til, kanskje i neste korsvei! Deretter tenkte vi på Jeff Watson, fra Night Ranger – fantastisk gitarist!
– Ja, han ble vel annonsert som bandmedlem tidligere i år!? Men med ham ville dere i praksis ha gjenforent Mothers Army. Bare med Tony på bass istedet for Bob Daisley.
– Mothers Army – utrolig bra band! Veldig misforstått og oversett – langt forut for sin tid! Det var helt tragisk at vi knapt klarte å selge titusen skiver, og fikk nesten ikke spillejobber – men slik er bransjen! Jeff har nå sitt eget studio, og bor på ranchen sin i San Francisco-området. Han lever nå av å leie ut studioet og gjør sessions som gitarist, men han har ikke vært i noe band på lenge. Men han hadde rett og slett ikke tid, selv om han også syntes det fristet å spille i band med meg og Carmine igjen. Vi spurte ham igjen da Karl ble sjuk, men det gikk ikke.

– Det er mye Hammond-orgel på skiva – kommer dere til å ha med en keyboardist på turne?
– På skiva spiller Alessandro DelVecchio, som også har produsert. Han spiler drittøft og han synger bra, så klart det hadde vært bra å ha ham med oss. Vi får se om han får mulighet, eventuelt får vi bruke noen andre, for ja; vi har det klassiske 70-talls oppsettet a la Deep Purple: vokal, gitar, bass trommer og keyboards. Vi er forankret i den klassiske rocken, men vi har så mange vrier og variasjoner i låtene våre. Du har fått hørt skiva?
– Ja, jeg har hatt tilgang på den i noen uker og spilt den mye.
– Flott. Hvilke låter liker du best?
– «Lhasa» skiller seg ut. «Our Love Is Not Over» er fin! Og «You Are The Music».
– Stopp et øyeblikk. «You Are The Music» er en veldig viktig låt for meg, jeg begynte skrive den etter at en venn av meg døde, en russisk musiker ved navn Andrej, du kan høre meg si navnet hans på slutten av låta. Og så mistet vi Jimi Jamison, og så mistet vi Fergie Frederiksen. Og da gikk det opp for meg at denne låta var en hyllest til alle de vi har mistet som elsker musikk. Jeg spilte en demo for resten av bandet, og de ville øyeblikkelig spille den inn for skiva. Svenske Daniel Palmquist spiller gitar på den, og Tony og Carmine nagla den helt perfekt. Jeg fikk gåsehud og tårer i øynene første gang jeg hørte sluttresultatet, i kombinasjon med teksten er det blitt en uhyre sterk låt. Jeg sendte den til foreldrene til Andrej i Russland, og de skrev tilbake at de kunne ikke takke meg nok for denne hyllesten til deres sønn. Jeg ble så rørt at jeg gråt.  Jeg sa til Carmine og Tony at vi har noe spesielt her – vi har gjort noe godt. Noe helbredende. Og alt det finner du i denne skiva.
– Så hvordan har dere spilt den inn?
– Vi var aldri sammen i samme rom. Lydfilene har blitt sendt frem og tilbake mellom oss på ulike steder i USA og Alessandro i Italia. Men likevel høres ut som om vi står samlet rundt slagverket og ser hverandre inn i øynene mens vi spiller sammen. Og bare garva, erfarne proffer kan klare det!
– Ja, jeg tenkte si at det høres veldig organisk ut!
– Takk! Organisk. Hmmm. Perfekt beskrivelse. Pat Regan gjorde den siste miksen av skiva, og det høres kraftfyllt ut, og tett og samspilt og mektig. Men organisk! Storartet ord! For det er ekte musikk, virkelig og autentisk. Skiva er blitt tre måneder forsinka på grunn av alle problemene vi har hatt, så Serafino ringte og maste på oss gjennom hele våren og sommeren. Men vi lot oss ikke stresse, og sa ‘Vi er ikke ferdige! Vent! Det kommer til å bli verdt det! Vi er på sporet av noe virkelig spesielt her, vi har magien.’  Og jeg føler at alle problemene og sykdommene som har plaget oss, har bare gjort skiva sterkere. Da vi hørte igjennom skiva til slutt, føltes det som om vi hadde oppnådd det vi hadde jobbet så hardt for. Her er det – et sang-orientert band, et musiker-orientert band. Et vokalpreget band av låtskrivere. Vi har virkelig troen på dette bandet.
– Hvor hentet dere bandnavnet fra?
– Vi prøvde noen andre bandnavn, som Legacy X, men det hørtes for cheesy ut. Så jeg sa; vi er alle X-medlemmer av kjente band, vi har alle flere X-koner, vi har alle levd XXX-liv – så vi burde hete Rated X! Det ser kult ut på papiret og på t-skjorter, den eneste ulempen er at når du søker på bandnavnet på internett, så havner du rett på diverse pornosider! 

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2014

,