Queensrÿche | Queensrÿche

Century Media

Har det noensinne skjedd i rockens historie at det i løpet av noen uker har kommet ut to nye studioskiver under samme bandnavn, men med helt ulik besetning? Ikke som jeg vet, men det er tilfelle her i det foreløbig siste kapittelet i den lettere tragikomiske soga om Queensrÿche. Allerede før Geoff Tate fikk sparken offisielt, begynte de resterende medlemmene av bandet å jobbe med ex-Crimson Glory-vokalist Todd LaTorre, for å spille gamle Queensrÿchelåter på konserter under navnet Rising West. Etterhvert tok de bandnavnet tilbake, og både Tate og hans gamle venner bruker nå samme navn. Dette Queensrÿche, eller Toddsrÿche som vi nå liker å differensiere med, ligger atskillig nærmere den klassiske soundet deres fra 80-tallet, og hvis man skal trekke paralleller til en av de gamle skivene, må jeg si debuten «The Warning». Dette er uten tvil det hardeste de har gitt ut på år og dag, og endelig kan man kalle bandet for progressive metal igjen. (Glem «Dedicated To Chaos» og «American Soldier», disse fem musikerne hadde minimalt med de skivene å gjøre.) De har til og med tatt opp samarbeidet med produsent James Barton, som jobbet med både «Operation: Mindcrime» og «Promised Land». Todd LaTorre er uteksaminert med laud fra skolen som Geoff Tate etablerte for tretti år siden, han har samme type stemme, og jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at han klarer å gjenskape de gamle låtene fra scenen. 

Åpningssporet «Where Dreams Go To Die» er både en lettelse og en nytelse å høre, for det låter akkurat slik de fleste av fansen har savnet å høre bandet – og låta er til alt overmål skrevet av bandets «nye» gitarist Parker Lundgren, som har vært med i fire år, men først her debuterer han på skive for Queensrÿche.
«In This Light» er like glimrende, mens den første smakebiten fra skiva, «Redemption», er blant de svakeste – spesielt refrenget som rett og slett er overprodusert. Da er «A World Without» vesentlig bedre – en instant klassiker med et majestetisk og orkestralt refreng. Skiva rundes av med nok et høydepunkt, melodiske «Open Road». De er mulig at  Toddsrÿche ikke tok seg tid til å lage flere låter for å rekke å ha en skive ute på markedet omtrent samtidig med Geoffsrÿche, men 35 minutter fordelt på ni låter og to minuttlange instrumentale introer er uansett i korteste laget i 2013 – jeg har EPer med 50% lengre spilletid enn denne skiva. Et par tre låter til på linje med de beste her, så hadde vi lett luktet på femmeren. Likevel er dette et velkommen tilbake til godt gammelt slag, og det er tydelig at mitt gamle favorittband fortsatt har noe å by på – nå i to forskjellige versjoner, så på sikt var kanskje splitten med Tate var det beste som kunne skjedd dem. Geoffsrÿche – Toddsrÿche 1-1. (Les intervju med Scott Rockenfield her!)

4/6 | Geir Amundsen

Utgivelsesdato 24.juni 2013