Sony
Så skulle altså dette bli David Bowies siste album. Bowie måtte rett og slett gi seg – og på hvilken høyde! Da vi i november hørte tittelsporet tenkte vi alle det samme: Igjen vil David Bowie fremover med noe. Komposisjonen lovte i tillegg så utrolig mye, da den tidlig ble annonsert som det kommende albumets åpningslåt og viste kunstneren fra en mørk og avantgardistisk side; et åpenbart bevisst steg videre fra «The Next Day»s herlige og komplekse selvreferanserikdom, og inn i nye transavantgardistiske dialoger og landskaper.
Han lovte og han holdt det han lovte; «Blackstar» var et optimalt album selv før vi ble klare over ulvene i mosen. I løpet av det siste året skrev Bowie syv låter og satte dem sammen til et mesterverk. Med tittelsporet føres vi umiddelbart tungt inn i alvoret; en kompleks og grenseoverskridende eklektisisme hvor blant annet østlige intervallverdier, høyteknologiske beats og Bowies urovekkende «the thin white duke»-karakter danner utgangspunktet for et musikalsk narrativ som tar oss innom lyset og fører oss tilbake til mørket igjen. Tittelsporet er et lite verk i seg selv. In the villa of ormen/stands a solitary candle. En bedre åpning kan ikke tenkes.
Oppfølgersporet «´Tis A Pity She Was A Whore» blir slik en underlig musikkestetisk befrielse. Med en intens og jagende trommegroove som musikkens transportmiddel, maler Bowie på bredt harmoni-lerret, synger en bevegende tekst med prostitusjonskonsensus og gir rom for atonalt jazzblås. Formstrukturen er her enklere, men teksturen er tettere og plasseringen mellom tittelkuttet og andresingelen «Lazarus» demonstrerer mesterlig balansekunst. Komposisjonen står godt for seg selv, men genererer samtidig et krav som innfris med tredjesporet. Med «Lazarus» går Bowie i en mer minimalistisk retning. Detaljene er færre og hullene i instrumentalteksturen gir større refleksjonsrom for den lyriske dimensjonen. Look up here, I’m in heaven/I’ve got scars that can’t be seen. Også her demonstrerer Bowie sin mesterlige kontroll over musikalske parameter som dynamikk, struktur og tekstur. Interessant i forbindelse med den evige fortolkningsprosessen er også det faktum at Bowie her later til å legge fra seg karakter-gestusen fra de to første låtene – «Lazarus» synges av David Bowie.
Snu vinylen og hør «Sue (Or In The Season Of Crime)». Den mørke, symfoniske jazzrock-komposisjonen fra samlealbumet «Nothing Has Changed» (2014) har nemlig nå blitt et postprogressivt mesterverk båret av fandenivoldske bass- og gitar-ostinater, drum&bass-aktige groover spilt med menneskehånd og en melodiføring som både utfordrer sekvensielt og som suger deg inn i den mørke lyrikken. «Sue (Or In The Season Of Crime)» har gått fra å være svart-stilig komposisjonsjazz til å bli et tungrockmonster. Et så vitalt riff har kanskje aldri før vært å finne på en Bowie-plate. Sue, the clinic called/the x-ray’s fine.
Om «Girl Loves Me» kanskje mest fungerer som et hvileskjær så er den likefullt herlig nødvendig. Dette er «Blackstar»s poplåt. I motsetning til de fire første komposisjonene er «Girl Loves Me» stillestående og impresjonistisk – en komposisjon hvor parallellflyttede samklanger og linjefordoblinger kommer sammen og skaper nye klanger og overtonespektre over et nesten modalt harmonisk akkompagnement. Bowie bygger nesten hele komposisjonen på ett statisk bass- og gitar-ostinat, noe som begrenser den harmoniske utviklingen til klanglige variasjoner over det samme melodiske og harmoniske stoffet. Komposisjonen er blant «Blackstar»s korteste.
Deretter dras det hele i land med to glimrende, dog forholdsvis ufarlige, låter. «Dollar Days» kunne like gjerne vært på «Heathen» (2002) eller «Reality» (2003). Den holder ikke de første komposisjonenes mørke alvor, men er vakker og gir rom for Bowies feminine formidlingsgestus. Jazzsaksofonene får også her større solistisk frihet, da det harmoniske akkompagnementet er mer gjestfritt enn på de fem første sporene. Rulleteksten har dermed begynt og med «I Can´t Give Everything Away» dras gardinene ned. Albumet som åpner mørkt og altoppslukkende ebber svalt ut og vekker ettertanken. «I Can´t Give Everything Away» er vakker, mesterlig orkestrert og nydelig sunget. Og fra nå av hører vi ikke mer fra den kanten. Seeing more and feeling less/saying no but meaning yes/this is all I ever meant/that´s the message that I sent.
Godtfolk, vi må holde oss innenfor formatet. Mer om etterkrigstidens største musikkgeni ved en annen anledning. Han orkestrerte sin egen død og gjorde den til et kunstverk. Må jeg nå bare få lov til å anbefale «Blackstar» på det aller, aller varmeste.
6/6 | Bjørn David Dolmen
Utgivelsesdato: 08.01.2016