Glenn Hughes @ Electric Ballroom, London

Søndag 1. november 2015

Etter at Black Country Communion grunnstøtte, prøvde Glenn Hughes seg med et nytt band, California Breed, som dessverre ikke nådde BCC opp til knærne. Muligens var det derfor han avbrøt etter et års tid og istedet dro igang solokarrieren sin igjen. Forskjellen denne gang er at han nå har en fullblods gitarhelt ved sin side, noe han strengt tatt ikke har hatt før som soloartist. Og det skal litt til å overta gitaren for en kar som har spilt med Ritchie Blackmore, Gary Moore, Pat Thrall, Tony Iommi, John Norum og Joe Bonamassa. Men Doug Aldrich har også en solid CV å slå i bordet med, etter ett drøyt tiår i Whitesnake som nestkommanderende ved siden av Hughes gamle Purple-partner David Coverdale, i tillegg til et par runder med Ronnie James Dio.

Til tonene av The KLFs «America: What Time Is Love» entret Hughes, Aldrich og den svenske trommisen Pontus Engblom scenen og dundret rett inn i «Stormbringer». Dette var på langt nær den eneste Purple-låten, senere fikk vi «Sail Away», en tyve minutters versjon av «Mistreated» og en avsluttende «Burn». Man klager selvsagt ikke på å få høre klassiske Purple-låter fra gullstrupen, men tidvis låt det for tynt – de er tross alt bare en trio, og «Burn» uten Hammondorgel? Hmmmm skeptisk. Hughes lot til å storkose seg på scenen, med massiv posering og gapende kjeft når han ikke sang. Det var tydelig også en emosjonell aften, med siste konsert på den britiske turneen og nesten fullt hus på ærverdige Electric Ballroom – Hughes lot rosen hagle over Doug Aldrich, om hvor gode venner og musikalske tvillingsjeler de har blitt i løpet av månedene sammen. Det blir spennende å se hvordan dette låter i studio, og hvor lenge de klarer å holde sammen – Hughes er jo ikke kjent for å være verdens enkleste mann, og hans musikalske samarbeid har aldri vart særlig lenge.

Denne søndagen i London fikk vi i tillegg til Deep Purple også høre et par låter fra Trapeze, en låt fra den sykt undervurderte Hughes/Thrall-skiva, et par BCC-låter («One Last Soul» og «Black Country») og tre sololåter, hvorav to fra hans beste album «Soul Mover». De valgte også å covre Whitesnakes «Good To Be Bad», et pussig valg bortsett fra at Aldrich skrev låta. Personlig skulle jeg gjerne hørt noe fra «Phenomena» også, da Hughes egne låter ofte er litt vel groovebaserte – han kommer antagelig til å ha godt av å ha en dyktig gitarist og låtskriver på laget i tiden fremover. Likevel var dette en høyst trivelig aften, og Glenn Hughes viser ikke mange tegn til å la seg bremse av alderen.

4/6 | Geir Amundsen

Foto: Geir Amundsen

, ,