NORWAY ROCK MAGAZINE
Enkelte ganger er det meget befriende at et band låter eksakt som det man forventer av bandnavn og image, og Suicide Bombers faller så absolutt inn under den kategorien. Lett, gøy og meget bredbent hard rock’n’roll er det de bedriver for de som ikke skulle ha fått med seg det – og det er ikke noe de har tenkt å gi seg med med det aller første høres det ut som. Takker for det.
I slutten av april de siste fire årene har det italienske plateselskapet Frontiers sin egen festival gått av stabelen i Trezzo utenfor Milano, og i fjor var våre svenske venner i Treat en av hovedattraksjonene.
Bjørn Riis, bedre kjent som gitarist og låtskriver i Airbag, slipper sitt andre soloalbum 19. mai. Første smakebit fra albumet hører du her.
“Here’s the second lyric video from ‘The Source’! It’s one of my favorite tracks on the album, the huge epic ‘Star of Sirrah’. It features James LaBrie, Russell Allen, Hansi Kürsch, Tobias Sammet, Nils K Rue, Tommy Rogers, Michael Eriksen, Floor Jansen and an amazing guitar solo by Paul Gilbert.”
Det var veldig spennende når Hackett begynte med sine «Genesis Revisited»-konserter for noen år tilbake, og som stor fan av gammel Genesis var det en drøm å få høre gitarmesteren selv fremføre alle disse låtene. Men etter at han har besøkt oss med dette konseptet en rekke ganger begynner jeg mer og mer å ønske meg tilbake til en god gammel solokonsert igjen.
Dette var langt fra første gang svenske Eclipse besøkte Norge – de har vært her to ganger som support for diverse Åge Sten Nilsen-band, og stjålet showet begge gangene. Men dette var første gang norske fans kunne se en hel egen konsert med Eclipse – ingen supportjobb eller festivalopptreden på 40 minutter. Og fansen ble ikke skuffet – dette bandet skuffer aldri.
Fra Crampsylvania kommer et splitter nytt bekjentskap for min del, nemlig en trio bestående av trommer, gitar og vokal med føttene solid plantet i 50-tallets glade dager og som jeg tipper er meget glade i mørk surf (som i Dick Dale, ikke Beach Boys) og rockabilly. Og ikke minst The Cramps forståelig nok. Et veldig friskt pust kan de tilby, og jeg tar gladelig imot!
Samme kvintett, samme produsent… ”Infinite”, Deep Purples 20. studioalbum, leser likevel som en helt annen historie enn hyggelige, dog prosaisk dybdeløse ”Now What?!” fra 2013. Forøves statistisk domfellelse over veteranenes album gjort med Steve Morse som gitarist, bibringes korrekt perspektiv: Flertallet skiver gestalter ett umistelig høvdingespor (”Sometimes I Feel Like Screaming”, ”Any Fule Kno That”, ”Vincent Price”). Unntaksvis står ”Bananas” ribbet for høydepunkter – dette er bandets blekeste utgivelse – mens ”Rapture Of The Deep” fører to heltedåder i tittelkuttet og ”Before Time Began”.
Det er fire år siden sist vi hørte noe fra de melankolske elektropop-pionerene, men nå er Depeche Mode altså ute med sin 14. fullengder – og de er mer politiske enn noensinne. Her er det flere tekster som vitner om frustrasjon over dagens samfunn og en undring over hvor verden er på vei. Musikalsk er dette også det beste de har levert siden «Ultra» i 1997.
Adam Darski, bedre kjent for de fleste som Nergal, frontmann i det polske ekstremmetallbandet Behemoth, har startet et nytt bandprosjekt sammen med 66 år gamle John Porter, også han fra Polen. Det musikalske uttrykket kan best beskrives som en hybrid av Nick Cave, Johnny Cash, Madrugada, gammel Depeche Mode, samt Leonard Cohen – som også albumtittelen antyder der den hinter til Cohens «Songs Of Love And Hate». Musikken er influert av både rock, blues, folk og country. Melankolsk americanarock kan vel derfor være et dekkende begrep, og er følgelig ganske fjernt fra hvordan vi er vant til å høre Nergal.
Neal har alltid vært en god frontmann, men jeg tror aldri jeg har sett han bedre enn denne kvelden. Han har en utrolig innlevelse i fremføringen sin, og har herlig kontakt med publikum hele tiden. I tillegg til at han imponerer musikalsk der han bytter mellom keyboard og gitar. Han er også mer teatralsk enn tidligere, og lever ut karakterene i låtene med masker og kostymeskift.
Etter å ha vært et av historiens mest private og skandalefrie rockeband siden salig Bon Scott døde i 1980, gikk AC/DC helt av skaftet for noen år siden. Malcolm Young ble dement og måtte slutte, Brian Johnson mistet hørselen og ble erstattet med Axl Rose, Cliff Williams ristet på hodet og pensjonerte seg…og Phil Rudd? Han ble arrestert for drapstrusler og besittelse av amfetamin, og lagde en slags soloskive, «Head Job», sammen med to gamle kompiser hjemme på New Zealand.
Greit nok at det har blitt mange doble live CD/DVDer fra Michael Schenker i det siste, men dette, kjære Schenker-fans – dette er det vi har ventet på. En totalt skamløs nostaligifest med de (fleste) originale MSG-musikerne og alle vokalistene fra 80-tallet på ett brett, hvor den nyeste låta er fra 1989… jadda!
Altaværingen Petter Carlsen er en musiker som mestrer flere sjangere og mange vil nok forbinde han med den hardtslående og innovative duoen Pil & Bue. Men faktumet er at Petter har en solokarriere gående parallelt med Pil & Bue og nå er han ute med sin fjerde fullengder.
Mastodon entret moderne elitedivisjon med ”Crack The Skye” i 2009. Siden har kvartetten tilvirket album av jevnt høy kvalitet. ”Emperor Of Sand”, gruppas syvende studioarbeid, markerer intet unntak i så måte, men ruger fjellstøtt mellom 2009-skivas progressive jag og ”One More ’Round The Sun”s melodiaksentuering.
Ikke så lenge før Living Colours gitarist og låtskriver Vernon Reid gikk på scenen i Oslo og viste hvordan hans forløsende ord om musikk fungerer i praksis, ga Vernon oss en omstendelig innføring i sitt musikkfaglige tankegods om gitaren og musikkens rolle.
Det ble ikke spart på kruttet da Sverige og Tyskland barket sammen i full metallkrig denne varme vårkvelden i Oslo by. Vel var svenskene i knapt flertall, men med tanke på kruttet Tyskland brakte til fronten viste de ingen tegn til å heise det hvite flagget umiddelbart.
Lørdag, og årets første vårdag i hovedstaden, var det duket for festaften på Parkteatret, Grünerløkka. Tre band skulle underholde et allerede godt feststemt publikum, noe som skulle gjøre seg bemerket da Pogo Pops gikk på scenen, for makan til skravling har undertegnende sjelden vært vitne til – her måtte det kjøres ørepropper mot publikum, ikke høy musikk.
Mye mulig den eneste mannen i live som har tatt over mikrofonen etter storheter som Ian Gillan, Dio og David Coverdale og faktisk fått det til gjestet Oslo denne tidlige vårkvelden for å gi oss en liten roadtrip ned Memory Lane med gamle hardrockslagere. Oslo-publikummet lot seg ikke be to ganger for å se sin gamle helt rocke brakka og fylte opp Hard Rock Cafe til randen.
I forbindelse med deres turnevirksomhet sammen med medamerikanerne i Avenged Sevenfold var det på et halmstrå vi så vidt fikk presset inn en kort og intens, men like fullt trivelig og informativ samtale med trommis Mike Wengren rett før konsertstart i Telenor Arena. Lite visste vi at vi allerede satt på info som ikke var ment for omverdenen enda. Du leste det først i Norway Rock Magazine.
AOR-heltene Night Ranger har holdt det gående i over 35 år nå, men har aldri falt for fristelsen til å bli et rent nostalgiband som utelukkende eksisterer for å spille gamle hits på konserter, som f.eks Foreigner.
Dette er en godbit for de av dere som er dypt inne i obskur 80-talls AOR med svulstige keyboards – hvis du får stjerner i øynene når noen nevner kultband som Giuffria eller White Sister, så vil du antagelig gå av skaftet når du får høre åpningssporene «Hurt» og «Apologize» fra de finske debutantene One Desire.
Forventningene er høye når hitmaker Erik Mårtensson utgir nytt materiale, men ved første gjennomlytting av “Monumentum” satt jeg igjen med følelsen av at jeg hadde hørt dette før. Låtene er i såpass kjent Eclipse-stil at man kan bli usikker på hvilket album man hører på, men helt på nivå med kanonforgjengeren “Armageddonize” og debuten til sideprosjektet “Nordic Union” er den dessverre ikke.
I uke 10 var menneskestimen på Nova Kinosenter tidvis beklemmende. Tradisjonen tro setter Trondheim internasjonale filmfestival atter publikumsrekord; endelige tall for 2017 overstiger 27.000 besøkende. Kombinerer man forholdsmessig smidig logistikk oppgaveløsning, hyggelig vertskap og eklektisk program, med åpning for øl- og vinservering under gitte visninger, blir det problematisk, selv for en gammel grinebiter, å helle surmaget galle over årets heftigste trøndereventyr for filmentusiaster.
Selv om britiske Skunk Anansie hadde sin storhetstid på siste halvdel av 90-tallet, har de på langt nær valgt å vandre nostalgiveien etter at de kom sammen igjen for ti år siden. De har gitt ut tre skiver etter gjenforeningen, og på scenen er frontkvinne Skin fortsatt en høyspent energibombe med en engels stemme.
Forventningene var store da supergruppa Chickenfoot annonserte sin eksistens og debutskive i 2008 – det kunne da umulig slå feil med et band bestående av Van Halen-duoen Sammy Hagar og Michael Anthony i tospann med gitarvirtuosen over alle gitarvirtuoser Joe Satriani og Red Hot Chili Peppers-trommisen Chad Smith?
Forventningene var høye da In Flames inviterte til en eksklusiv intimkonsert i Kulturkirken denne lørdagskvelden i Oslo som var startskuddet for deres «In Our Room»-turné. Og ikke minst var vi spente på akustikken i kirkerommet.
Det er litt snodig at et band som pr idag ikke har en keyboardist i rekkene, velger å åpne sitt ellevte studioalbum med en halvannet minutts atmosfærisk byggende keyboardsolo som fører tankene hen til «Pleasure Palace», åpningssporet på House Of Lords kultklassiker av en debutskive, fra den gang da bandet ble ledet av ex-Angel-keyboardist Gregg Giuffria.
Forrige lørdag opptrådte Ammunition i Oslo Spektrum i den norske finalen i Melodi Grand Prix i beste sendetid på NRK, hvor de oppnådde en høyst respektabel andreplass. Man skulle jo tro at det var den ultimate annonseringen et band kunne få før konserten i Drammen seks dager senere, men det var merkverdig få som hadde tatt turen til Union Scene denne fredagskvelden.
Blant en musikkanmelders største utfordringer er å bli sendt på konserter med band den utsendte har null forhold til, hverken historisk eller musikalsk – og spesielt når bandet spiller en type musikk samme utsendte har enda mindre forhold til, enda verre kanskje misliker litt.
De topper albumlister på både country og rock og enda mere til over dammen, og nå var det hovedstadens tur til å få bivåne sørstatsgjengen da de skulle innta et utsolgt Rockefeller for å spre litt god georgiansk rockecountry’n roll. Norway Rock fikk et aldri så lite innpass backstage for noen ord med vokalist og hærfører Charlie Starr om hva de har bedrevet siden sist de var innom vårt furet værbitte.
Når vokalisten i et av Skandinavias aller største metallband slår på tråden svarer man (gammelt jungelord). Og flaks som det var hadde vi noen spørsmål til Anders Fridén klare for å høre hvordan det har gått med alt fra begge utgivelsene de forærte verden i løpet av fjoråret til planlagte kirkekonserter.
Værvarselet melder om kraftig metallnedbør over Oslo by for tida, og denne gangen var det klodens nest største metallband som skulle innvie helgen i hovedstaden. Avenged Sevenfold har jeg brukt temmelig nøyaktig 14 år og 10 måneder til å hate intenst, men de presterte kunststykket å blåse meg langt til sjøs med fjorårets «The Stage» som sementerte sin plass som en av de aller beste skivene i 2016 og således fikk meg til å glede meg til å bivåne dem for første gang.
Uten å være et vandrende oppslagsverk om Dunderbeist sitter jeg med følelsen av at de går mer og mer bort ifra sin opprinnelige form for stonermetall for hver utgivelse og blir mer straight tungrock, men stadig med et slør av kledelige folketoner rundt seg.
Det er sannelig ikke lett for fansen å henge med på alle de krappe musikalske svingene i Jeff Scott Sotos karriere. Han har vært vokalist i Yngwie Malmsteens Rising Force, levert melodiøs hardrock med Talisman, frontet tidenes AOR-band Journey, og blant mye annet levert Prince-aktig funky pop og disco på soloskiver og diverse sideprosjekter. På de to skivene fra hans nye band Soto er det mer moderne metal vi får servert. Will the real Scott Soto please stand up, please stand up?
Det er litt av et metallmekka Oslo figurerer som i disse dager med konserter av den tyngre sorten på rekke og rad. Denne kvelden var det de franske feinschmeckere sin tur, og med seg på lasset hadde de både Car Bomb og Code Orange fra henholdsvis New York og Pittsburgh.
Er du ute etter teknisk brillianse og heseblesende licks er neppe Obituarys tiende album årets album for deg. Liker du derimot din death metal tung og groovy kan trommeslager Donald Tardy love deg at Obituary også denne gangen leverer det de kan best; enkle riff presentert på tyngst mulig måte. Og akkurat dette er det mange som setter pris på. Hele fire avtaler måtte settes før Donald ringte en sen mandags kveld.
Suicide Bombers er aktuelle med sin nye fullengder “Suicide Idols”, og i den forbindelse tok vi en prat med gutta om gamle idoler og irriterende feiltolkninger av sjanger og image.
Det tok hele 31 år fra Def Leppard platedebuterte i 1980 og til de ga ut sin første liveskive, den doble «Mirrorball» i 2011. Men det ga tydeligvis mersmak, for siden har vi fått 2CD/1DVD-settet «Viva! Hysteria» fra 2013, og nå kommer det forsyne meg enda en liveutgivelse, også denne fordelt på to CDer og en DVD, innspilt på fjorårets USA-turne.
Skal et band først spille inn en konsert, så er det fullstendig perfekt å gjøre det på sin egen fan-weekend, som 3000 av deres mest hardbarka supportere fra hele verden har valfartet til – da spiller man for et særdeles entusiastisk publikum – og ikke minst har man så god tid som helst til å forberede lyd og lys til det maksimale.
Det er hele syv år siden Epica sist besøkte Norge. I 2010 gjestet de både Norway Rock Festival og John Dee med bare et par måneders mellomrom, men etter det har de glimret med sitt fravær enda de har gitt ut tre album siden den gang. Det nyeste tilskuddet, «The Holographic Principle», ble utgitt i høst, og endelig var det altså på tide med et nytt Norgesbesøk.
Det var ikke helt fullsatt på Sentrum Scene denne kvelden, og de som vurderte å dra, men droppet det, kan nå angre bittert, for de gikk glipp av et fyrverkeri av en konsert da Skunk Anansie gikk i strupen på et takknemlig publikum med et kvart hundre låter.
Det virker ikke som om Rival Sons kan gjøre noe feil for tiden. Etter at de ga ut «Pressure & Time» i 2011, har superlativene haglet over dem fra alle kanter. Siden januar i fjor har de turnert verden som supportband på Black Sabbaths siste korstog, og rakk jaggu å spille inn «Hollow Bones» underveis og gi den ut i juni. Sabbath spilte sin aller siste konsert i Birmingham 4. februar, men dro Rival Sons omsider hjem da? Neida, de dro i gang sin egen Europaturne allerede neste dag, og stoppet innom Oslo en småsur tirsdagskveld.
I forbindelse med 30-års jubileet til evigung «Tell No Tales» gjorde TNT en runde rundt omkring vårt furet og værbitte for å markere bursdagsbarnet. Vi fikk et par ord med den tilbakevendte Tony Harnell som trosset sin influensa for å fortelle hvordan ståa rundt bandet er.
Tidligere dro artister på turne for å promotere den nye skiva si, slik at de tjente penger på platesalg. I disse dager hvor nesten ingen kjøper musikk lenger, har det derfor blitt ekstremt viktig for artistene å tjene best mulig på konsertene i stedet.
Det var en periode det formelig haglet metallkonserter over Oslo by. Spesielt én helg var ekstra intens hvor man kunne velge og vrake i bra metall og tiden var knapp som den var, men da det dukket opp en mulighet for å få noen ord med Triviums gitarhelt Corey Beaulieu måtte vi jo selvfølgelig stoppe […]
Det var virkelig en helg med metallbonanza i Oslo by denne sene februarhelgen hvor omtrent alt som kunne krype og gå av konsertsteder var fullbooket med mer eller mindre storheter fra metallverdenen.
Det var en gang en stakkars Devin Townsend-fan måtte reise ut av landet for å oppleve helten sin i levende live. I disse dager går det knapt en turné uten at vi får besøk av legenden her hjemme. Egentlig en drømmesituasjon, men etter forrige besøk på Rockefeller sitter ikke forventningene like høyt denne gang.
Pionerne i Meshuggah er for tiden aktuelle med sitt åttende studioalbum, «The Violent Sleep of Reason». Ved et sammentreff er det også i år hele 30 år siden bandet ble dannet, så det var flere gode grunner til å innfinne seg på Sentrum Scene denne fredagskvelden.
Unruly Child er nok et av bandene som kunne ha vært massive hvis de bare hadde platedebutert noen få år tidligere. Spiller du melodiøs AOR, så hjelper det ikke hvor bra skiva di er når den blir gitt ut akkurat i det Nirvana, Pearl Jam og Soundgarden tar over verden.
Lørdag kveld endte Dream Theaters Norgesturne, gjennom Trøndelag, Sørlandet og Rogaland, omsider i hovedstaden, like under ett år etter at de spilte tre kvelder i Konserthuset. Dette er nok også grunnen til at det på langt nær var utsolgt i Oslo Spektrum – hardcorefansen trengte denne gang ikke reise til Oslo for å se Dream Theater – men rundt 4000 hadde trosset slapsværet for å se progmetallkongene i aksjon.
Mike Tramp ble selvsagt kjent med White Lion, men han har forlengst gått videre til et helt annet musikalsk landskap, og har etablert seg mer i singer/songwriter-territorium med låter som er mer inspirert av Tom Petty enn av Van Halen. «Maybe Tomorrow» er hans niende soloalbum.
17. februar ble den allerede frodige nordnorske rockehistorien enda et hakk fyldigere. Eller drit forresten i nordnorsk rockehistorie, la oss heller bare si norsk rockehistorie. Grunnen til at jeg kommer med en slik påstand er enkelt og greit fordi at da slapp Northquake sin debut-EP.
Den i overkant produktive Ryan Adams er ute med sitt 16. album – på 17 år. «Prisoner» er et album som greit oppsummerer skilsmissen med skuespiller Mandy Moore, etter seks års ekteskap. Det sies at det var en gjensidig avgjørelse, men man kan saktens lure når plata åpner med låta «Do You Still Love Me?».
Dream Theater har i et kvart århundre vært progmetallens ubestridte konger, og det som virkelig som satte dem på tronen, var andreskiva «Images And Words» fra 1992. I år markeres dette med en Europaturne hvor mesterverket fremføres i sin helhet. Før turnédebuten i Roma (i januar 2017) fortalte vokalist James LaBrie oss om hvordan det […]
I serien «Intervjuer Som Ikke Gikk Helt Etter Planen» har vi denne gang kommet frem til ex-Queensrÿche-vokalist Geoff Tate, som spilte på en liten klubb i Oslo i 2017. Vår mann ble ikke akkurat møtt med åpne armer på backstagerommet før konserten…
Det tok sin tid, men endelig fant progrockens demi-gud Steven Wilson og den israelske solostjerna Aviv Geffen tilbake til hverandre for fullt, etter et par halvhjerta skiver med Geffen nærmest alene ved roret.
Deres samarbeidsprosjekt Blackfield er nå ute med sin femte skive, med den fantasifulle tittelen «V», og Aviv Geffen la villig ut om prosessen og hans beundring for… a-ha?!?
Det er ikke mer enn snaue to år siden Bryan Adams gjestet Oslo sist, likevel klarte han tilnærmet å selge ut Oslo Spektrum i går. Siden sist har han tilføyd albumet «Get Up» til diskografien, men det var neppe disse låtene flertallet i hovedsak hadde kommet for å høre.
Det var overraskende mange på plass allerede under band nummer to for kvelden, svenske Soilwork, noe som var overraskende da jeg synes folk flest har en tendens til å ikke være spesielt interessert i andre ting enn hovedakten nå for tiden – så det var meget gledelig å bevitne. Dessverre strakk ikke tiden til for å unnvære hele konserten, men av det jeg fikk med meg hørtes det ut som en bra oppvarming til de som senere skulle arrivere Oslos 30 år gamle storstue og både publikum og band så ut til å trives i hverandres selskap.
I anledning at det har gått 31 år siden Judas Priest ga ut sitt kontroversielle «Turbo»-album, lanseres det nå en 3-discs 30-års jubileumsutgave av skiva. Mye stygt ble sagt om synthene, trommemaskinene og kommersialiseringen da Priest slapp denne, men det var slik det var da – også band som Iron Maiden syslet med synthgitarer på «Somewhere In Time» som kom omtrent samtidig, men ingen bruker det imot dem lenger, og den regnes nå som en klassiker.
Etter år med sykdom og latsideprosjekt er endelig Daniel Gildenlöw tilbake på beina igjen. Jeg hadde nesten gitt opp håpet etter fjorårets liveutgave av «Remedy Lane». Han kunne godt ventet noen tiår til før han begynner med retroturneer. Men det ser faktisk ut til å ha gitt en positiv effekt. Bandet er relativt nytt og de er tydelig tilbake i «Remedy Lane»-modus.
Greit nok at Black Star Riders’ første skive var en Thin Lizzy-pastisj, men den var da også ment å være en ny Lizzy-skive da den ble innspilt – men de tok seg i det i siste liten. Og den har et knippe kanonlåter som Phil Lynott gladelig hadde applaudert. På oppfølgeren «The Killer Instinct» begynte de å finne sin egen stil, selv om de keltiske melodiene fortsatt var der. Men nå, på sin tredje skive, står Black Star Riders fjellstøtt på egne ben.
Spinefarm Records Faen! Kan han høyst irriterende løken som insisterer på å ødelegge alle forsøk på å lage bra posthardcore/screamo snart holde fred en gang for alle? Det må være samme løk, for han har helt identisk stemme og melodiføring, og en tydelig medfødt trang til å fortelle verden om hvor grusomt han har det […]
Londonbandet Thunder la opp i 2009, og skulle med det egentlig ha avsluttet karrieren sin med sin svakeste skive, «Bang!». Men etter å ha tenkt seg om i noen år (eller måneder), begynte de å spille litt konserter igjen, og gradvis kom lysten til å gå i studio igjen krypende tilbake.
Hjelpes, dette var noe kjedelige greier. Tenk å blande sammen det aller kjipeste av U2, Muse, The Cure og Depeche Mode, og inkluder kanskje verdens mest uinspirerte vokalist som har lagt til seg en ubeskrivelig irriterende slags hikkelyd på omtrent hver eneste setning, og microClocks er temmelig millimeterpresist beskrevet.
Det er et enormt potensiale i Skyliner, i den grad man kan si det om et band som har holdt på siden 2000, men de har et enormt behov for en ekstra medspiller som kan bidra til å kutte bort unødig fett og krydre med spennende urter der det trengs. En streng produsent kanskje.
Jeg er litt usikker på hvilket format jeg skal klassifisere norske Motorfinger sitt siste slipp i da den er akkurat for lang for en EP, men samtidig litt for kort for å bli regnet som et fullverdig album i mine øyne, når den med sine seks spor ikke når 25 minutters spilletid en gang. Men la oss ikke krangle om petimetre.
Jeg vil starte denne anmeldelsen med en liten advarsel, for første gang jeg satte i gang «Silence Between Sounds» forberedte jeg meg samtidig til et annet oppdrag for Norway Rock av en rimelig størrelse og bygde meg opp en aldri så liten nervøsitet av den grunn – og da funka Karmamoi særdeles dårlig.
Det var ingen grunn til å ha store forventninger da en avdanket ex-vokalist fra et band som hadde sin storhetstid på slutten av 80-tallet, nå skulle platedebutere med sin egen versjon av Great White, etter å ha blitt sparket grunnet tungt rusmisbruk.
Asia har en lei tendens til å oversvømme oss med liveutgivelser, og irriterende nok med 3-4 år gamle konserter som er innspilt lenge før den til enhver tid nyeste studioskiva. Denne gang får vi en dobbel CD+DVD av en over tre år gammel konsert i Bulgaria.
Premierekvelden på Dream Theaters 25-års jubileumsturne for «Images And Words» fant sted i Roma, og siden man er over gjennomsnittlig begeistret for New Yorks progmetal-gudfedre, så stilte man naturlig nok opp i Den Evige Stad for å varme opp til Norgeskonsertene om noen uker.
Ut ifra Oslos mørke bakgater reiser et nytt bekjentskap seg opp fra slummen. Med begge beina godt planta i norsk rockehistorie med sterkt fokus på De Fire Store her til lands, men med et enda tydeligere nikk til god gammeldags punkrock, serverer Gribbene en meget solid debutskive.
De gir ikke et ekstremt seriøst førsteinntrykk med bandnavnet sitt, pønkbandet trygt forankret i Økern, Oslo. Og det er vel ikke hensikten heller all den tid de stort sett har brukt på tøys og tant så vidt meg bekjent. Men nå prøver de i hvert fall å fremstå hakket mer seriøse og får det langt på vei til med bitende politiske tekster av fargen mørkerød.
Når du er vokalist ved etternavn Dickinson og pappaen din heter Bruce så hviler det automatisk en forventning på dine skuldre som vanskelig kan matches. Og gutten kan synge, det er det ingen tvil om – men fy fabian for et glætt band han har funnet seg da.
Wardruna returnerte til Oslo i helgen, og denne gang var det releasekonsert for den siste skiva i Runaljod-trilogien, «Ragnarok», som sto på programmet. Etter å ha komponert deler av musikken for den svært populære serien «Vikings» har de virkelig tatt steget ut av den berømmelige undergrunnen. To utsolgte kvelder på Sentrum Scene tyder på at bandets nedslagsfelt er større og bredere enn noensinne.
Arjen Lucassen, og hans progressive rockeoperaprosjekt Ayreon, slipper et nytt kapittel i Ayreon-sagaen 28. april. Albumet heter «The Source» og er en stjernespekket utgivelse med bidrag fra vokalister som James LaBrie (Dream Theater), Simone Simons (Epica), Floor Jansen (Nightwish), Tommy Giles Rogers (Between The Buried And Me), Mike Mills (Toehider), Hansi Kürsch (Blind Guardian), Russell Allen (Symphony X), Tommy Karevik (Kamelot), Tobias Sammet […]
Det er et iskaldt, brutalt og rått univers amerikanske Code Orange inviterer oss inn i på deres tredje utgivelse «Forever». Og selv om jeg helt sikkert kan si at jeg aldri i verden ville tilbrakt for alltid i det universet, lar jeg meg gjerne lokkes med på en 35 minutters visning.
Denne er meget enkelt forklart; Liker du støyete garasjerock liker du østerrikske The Crispies. Men de har et eller annet ved seg som jeg ikke kan sette fingeren på som gjør at du kan like dem selv om du i utgangspunktet ikke liker garasjerock, som i mitt tilfelle.
Etter å ha spilt på Ullevål Stadion på sine siste to Norges-besøk, er Green Day tilbake i Oslo Spektrum, hvor de også har spilt et par ganger tidligere, sist i 2009. Det er smått utrolig at denne punkpoptrioen fra California har holdt det gående i over tredve år, og at det har gått 22 år siden gjennombruddet med «Dookie», for makan til energisk spilleglede og valuta for pengene må du på en Bruce Springsteen-konsert for å finne maken til.
Se der ja, sånn skal en pakke se ut! En livedel på både CD og Blu-Ray, en akustisk del og diverse filmklipp fra backstage omkring bandets opptreden på Bang Your Head!!!-festivalen i 2016 hvor herligheten samlet dekker en spilletid på småpene 257 minutter. Nice! Anmeldelsen er for øvrig basert på den audiotive delen av pakken.
El Cuero feirer 10 år som band i år, og dette markerer de med å gi ut sitt sjette studioalbum «For All Remaining Days». Skiva består av 10 spor solid americanarock, hvorav mange av dem er veldig sterke låter.
Hvordan står det egentlig til med de tyske thrashkongene? Forrige slipp «Phantom Antichrist» var et virkelig friskt pust fra gjengen som da viste at de fortsatt har noe å fare med etter alle disse årene, og «Gods Of Violence» er intet unntak. Det som skiller denne mest fra forgjengeren er at de har blandet inn en god del mer melodiske riff, faktisk på grensen til powermetall til tider, men det både funker og låter særdeles bra, og kler stilen deres meget godt.
Allerede ved første øyekast på biografien til italienske Presence var knivsliperiet mitt i full gang. Jeg er så lei av klassisk skolerte gitarvirtuoser som hyrer inn kvinnelige messosopraner til møkkabandet sitt at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne en gang. Det må da være nok med sånne band nå? Vær så snill og finn på noe nytt – her skal det slaktes.
Kall meg gjerne konservativ, men det er et eller annet med glatt powermetal med kristent budskap som aldri kommer til å klinge spesielt godt i ørene mine. De må gjerne spille inn så mye musikk av denne typen de bare orker, italienerne, men de trenger da ikke å plage meg med det synes jeg.
Minor Majority har ikke gitt ut noen ny fullengder siden 2009, og likevel klarte de å selge ut Rockefeller denne lørdagskvelden. Noe som er ganske imponerende i seg selv. Oslo-bandet debuterte i 2001, men allerede i 2009 valgte de å ta en pause. De gjorde comeback i 2014, og har spilt årlig siden det.
Den tyske sang-ynglingen, Michael Kiske, er fortsatt mest for kjent fra sine år i Helloween på slutten av åttitallet og begynnelsen av nittitallet. Men Kiske har utallige prosjekter og neste år starter med ny skive gjennom Place Vendome før sirkus Helloween går i gang med sin Pumpkins United-turné.
I 2017 feirer El Cuero 10-årsjubileum som band, og de slipper sitt sjette studioalbum neste uke. Dette valgte de å markere med en konsert i Rockefellers Strømløst-konsept. Slettes ingen dum idé. Oslos storstue var for anledningen innredet med stoler, bord og telys, og scenen var like nedpå som musikken – den var plassert helt nede på gulvet, og gjorde konsertopplevelsen enda mer intim.
Kun 18 år gammel er han, den nye gitarhelten fra Oxford, England. Men sin unge alder til tross så har han allerede opparbeidet seg en solid live-erfaring etter å ha underholdt på diverse pubber og utesteder i hjembyen fra så tidlig som i 11-årsalderen. Og nå er det da tid for å presentere seg for platepublikummet.
Det er en ikke ubetydelig gjeng med rockere italienske Dario Mollo har jobbet med opp igjennom, som Tony Martin og Glenn Hughes for å nevne noen få, men han startet sin karriere i det italienske bandet Crossbones som han nå har besluttet å børste støvet av igjen.
Tradisjonen tro fortsetter amerikanske Halestorm vanen med å utgi en EP bestående av coverversjoner av meget ymse artister mellom albumutgivelser, og intet unntak denne gangen heller da vi får bandets tredje coverutgivelse etter like mange album. Fra før av har de dekket alt fra AC/DC til Lady Gaga og Guns N’ Roses til Daft Punk og gjort en meget bra jobb i å omformulere disse inn i Halestorm-sounden og får det langt på vei til denne gangen også.
Geoff Tate er for tiden på Europaturne hvor han fremfører låter fra sitt ex-band Queensrÿche i akustiske versjoner, backet av et irsk gateband. I Oslo spilte han for fullt hus på «en kinarestaurant» (i følge ham selv) i utkanten av sentrum.
Det handlet mye om generasjoner denne frosne vinterkvelden i Drammen. Hovedakten representerte den forrige generasjonen da de inviterte folk til fest for å feire 30-års jubileet til evigunge «Tell No Tales», mens oppvarmingen, Rachel Lorin – som for øvrig ikke engang var påtenkt da skiva ble utgitt, representerte den neste generasjonen.
Bestående utelukkende av samtlige album de gjorde mens de hadde en viss Max Cavalera på vokal er dette på mange måter en boks som definerer oppveksten for meg. Det er vel ingen videre vits i å gjøre noe mer poeng av påvirkningen denne æraen av bandet hadde på resten av metallverdenen, så la oss bare ta et høyst trivelig tilbakeblikk på det som etter hvert skulle bli et av historiens største og viktigste metallband.
Det er litt av en pakke de gir fra seg, de gamle tyske legendene. Hele 18 spor dekker DVDen som er tatt opp fra showet de gjorde under Bang Your Head!!!-festivalen i Balingen i 2015, og de dekker det aller meste fra tyskernes nå imponerende lange karriere. Mye har skjedd siden jeg falt av en gang på tidlig 90-tall, deriblant utbytte av godeste Udo Dirkschneider som de aller fleste sikkert har fått med seg, og jeg kan vel ikke med hånden på hjertet si at vokalen til «nykomling» Mark Tornillo umiddelbart satte seg i mine sarte ører.
Drukningsdød. Hva kan vel være verre enn dette, at lungene sprenges mens de fylles med vann, dødelig desperasjon når man innser at dette er slutten, det er slik det skal ende – ingen vei tilbake! Bildet er særdeles godt, også i overført betydning. For The Dogs er dette så absolutt ikke slutten.
Da Opeth sist streifet Oslo, inviterte vi Michael Åkerfeldt til en timelang passiar i konserthusets utsmykkede lokaler. Med en alltid like opplagt Åkerfeldt fremfor oss, fyrte vi av fra hofta og diskuterte alt fra progressiv rock til death metal og bandets seneste verk «Sorceress».
Derrick Greene må ha verdens mest utakknemlige jobb. Det kan ikke være lett å fronte et av de viktigste metallbandene når det soleklare flertallet av bandets tilhengere ønsker deg dit pepper’n gror og krever forgjengeren Max Cavalera tilbake. Jeg har så absolutt vært en av dem, misforstå meg rett, men når herr Greene nå straks bikker 20 år som frontfigur i Sepultura kan vi vel alle snart holde kjeft og gi stakkaren litt velfortjent kred. Han er tross alt en meget dyktig vokalist hvis stemme spenner over de fleste stiler, så også her.
Da har vi hatt oppsummering av året 2016, og i fellesskap kommet frem til at lista over årets beste skiver ser slik ut:
1. David Bowie – ★
2. Nick Cave And The Bad Seeds – Skeleton Tree
3. The Dear Hunter – Act V: Hymns With The Devil In Confessionals
3. Radiohead – A Moon Shaped Pool
5. Leonard Cohen – You Want It Darker
I 2003 omkom 100 mennesker i en brann på en konsert med bandet hans, deriblant hans egen gitarist. Dette gjorde Jack Russell til en av USAs mest forhatte menn, han havnet tungt på kjøret, og ble sparket fra Great White, bandet han var med å starte og solgte over 8 millioner skiver med på verdensbasis. Nå er en revansjesugen og nykter Jack Russell tilbake med nytt band og sin første nye skive på åtte år.
Få band kan fremvise en større Askeladden-historie enn det Journey opplevde etter at de nok en gang fant seg selv uten vokalist i 2007. Forsøk på å erstatte Steve Perry med først Steve Augeri og så Jeff Scott Soto hadde feilet. Så en kveld sitter Neal Schon og surfer på Youtube, og finner opptak av den lutfattige filippineren Arnel Pineda som synger Journey-låter med coverbandet The Zoo.
