Kategorier
Intervjuer

Riverside – med litt mindre fokus på døden

Polske Riverside er på turné for å promotere sitt femte studioalbum «Songs Of New Generation Slaves», og i forbindelse med deres tredje konsert på John Dee i Oslo tok vi en prat med hovedkomponist, bassist og vokalist Mariusz Duda.

Polske Riverside er på turné for å promotere sitt femte studioalbum «Songs Of New Generation Slaves», og i forbindelse med deres tredje konsert på John Dee i Oslo tok vi en prat med hovedkomponist, bassist og vokalist Mariusz Duda.

Tekst og foto: Terje Embla
Livefoto: Anne-Marie Forker

Det har gått nesten fire år mellom den forrige platen «Anno Domini High Definition» (ADHD) og den nye «Songs Of New Generation Slaves» (SONGS). Hvorfor måtte vi vente så lenge?
– Vel, vi ga jo ut en EP i mellomtiden for å markere 10 årsjubileumet vårt. Dessuten har jeg jo gitt ut et par album med sideprosjektet mitt Lunatic Soul Så det har vært ganske travle år likevel.
Er du fornøyd med mottakelsen av det nye albumet?
– Veldig fornøyd. Plateselskapet vårt mener det er et slags gjennombrudd for oss.
Det er mindre metall å spore her enn det var på «ADHD»?
– Ja, jeg ville bytte ut metallriffene med noe litt mer retro denne gangen. Mer vintage keyboards som feks hammond orgel. Det betyr ikke at vi forlater metallens verden for godt såklart, det betyr bare at denne gangen ville vi fokusere på noe annet.
Hva var årsaken til denne forandringen?
– På en måte var «Memories In My Head»-EP’en starten på en ny epoke for Riverside. Jeg tenkte veldig mye på musikken vår etter «ADHD», og hvorfor den appelerte til fansen vår. Og jeg fant ut at de ikke ville ha en ny Dream Theater med masse teknikk og kompliserte greier. Vår musikk var fra starten av basert på enkle melodier, mer i stil med tidlig Pink floyd. Så jeg ville rette fokuset tilbake til de atmosfæriske stemningene og gode melodiene. I tillegg hjalp Lunatic Soul prosjektet meg litt med å finne en ny måte å komponere på. Jeg vil si «SONGS» er vår mest modne plate sålangt.
Så dere har på en måte funnet tilbake til dere selv nå?
– Vi får se hvilken retning det tar, ingen vet hva fremtiden vil bringe. Men akkurat nå er vi veldig fornøyde med situasjonen. Trommisen vår derimot, han er fremdeles veldig inni metallens verden, så noen ganger kan det bli litt vanskelig. Men så er det kanskje også det som gjør musikken vår litt original også.

Fortell litt om denne «Memories In My Head» EP’en.
– I utgangspunktet ville vi bare gjøre en turné for å feire vårt 10 årsjubileum. Men det er så vanskelig å dra ut på  turné uten å ha noe nytt å promotere. Så vi bestemte oss bare for å gjøre noen nye låter som ble til denne EP’en. Og vi valgte da en tittel som nikket litt tilbake til vår første EP som het «Voices In My Head».
Det virker som om dere har hatt et slags lyrisk konsept gjennom alle skviene deres, og «SONGS» er intet unntak. Kan du fortelle litt om temaet denne gangen?
– De første tre platene formet en slags trilogi om psykologi. De to siste har handlet mer om sosiologi. Om tiden vi lever i. Jeg ville rett og slett bare ta noen bilder av elementer i verden vår som gjør oss til slaver på forskjellige måter, feks avhengighet av teknologi.
Tittellåta handler om å føle seg som en slave på jobben. Veldig mange har en ulykkelig arbeidssitasjon. De tjener til livets opphold med noe de hater. Nesten åtti prosent er ulykkelige i jobben sin. Jeg er virkelig en av de heldige som kan gjøre akkurat det jeg har lyst til.
«The Depth Of Self-Delusion» handler om å tro du har sluttet med noe og startet et nytt og  bedre liv, men i utgangspunktet så har man ikke det. Ta for eksempel en alkoholiker som har sluttet å drikke og tror problemene hans er borte etter den første edrulige uken.
«Celebrity Touch» handler ikke om kjendiser man ser på TV, men de man ser på Facebook og Twitter. Disse mediene kan gjøre hvem som helst til en kjendis. Legg ut et bilde av katten eller ungen din og se hvor mye respons du får. Alle har nå muligheten til å føle seg som en kjendis på en eller annen måte, og det er veldig viktig for mange.
«Deprived» handler om avhengigheten vår til ny teknologi, og hvordan det var før i tiden hvor man for eksempel måtte gå på biblioteket for å låne en bok man ville lese. Nå for tiden trenger man ikke forlate leiligheten sin for noe som helst. Alt blir servert på skjermen foran deg. Så ja, det er et klart gjennomgående tema på denne platen også.

Blir det vanskeligere å komponere en setliste nå som dere har fem album og to EP’er å velge fra?
Nei ikke i det hele tatt. Ihvertfall ikke så lenge vi kun fokuserer på de to-tre siste utgivelsene, haha!
Nei, dere har vel ikke en eneste låt fra debutalbumet på setlisten i år?
– De nye låtene fungerer så bra live, så hovedfokuset er selvfølgelig på dem. Og vi trenger ikke spille låter fra de par første skivene våre lenger, hvis vi ikke føler for det. Vi velger rett og slett de låtene vi selv vil spille og som får oss til å føle oss best på scenen. Det er så mange band som føler de må spille så mange gamle sanger fordi folk ikke er interessert i å høre noe nytt. Vår posisjon er heldigvis, og enn så lenge, helt motsatt. Vi hadde ikke så mange fans i starten, og publikummet vårt har bare økt med hver plate.
– Hvilke inspirasjonskilder ligger bak musikken til Riverside? Hva fikk deg til å ville skrive musikk selv?
– Jeg vokste for det meste opp med elektronisk og instrumentell musikk faktisk. Vangelis, Jean Michell Jarre, Mike Oldfield og Tangerine Dream for å nevne noen. Mitt første instrument var piano og keyboards. Jeg spilte inn mye musikk på kassett, 20-30 minutter lange komposisjoner med rare lyder. Jeg har alltid likt lange kompoisjoner, og derfor gjør vi også ofte noen lange låter i Riverside. Senere oppdaget jeg progressiv rock, og hadde også en liten flørt med svartmetall. Når vi startet bandet var det kun jeg som hadde røtter i den progressive rocken. Trommisen og keyboardisten var renspikka metallhuer. Men det var en god kombinasjon.
Du sier du startet med å spille keyboards. Når gikk du over til å spille bass?
– Av en eller annen grunn ble det bare slik, at jeg ble bassist og vokalist i Riverside. Og senere ble jeg også hovedkomponisten. Men det spiller ingen rolle om jeg spiller bass, keyboards eller gitar. Jeg vil bare lage musikk. Det er det viktigste for meg. Det er nok også grunnen til at jeg startet sideprosjektet Lunatic Soul, så jeg kunne spille alt!
Og Lunatic Soul høres igjen ikke ut som Riverside.
– Nei, og det er viktig. Noen soloprosjekter høres jo akkurat ut som bandet de kommer fra, og da ser jeg ikke helt poenget med det. Det må være mer ego-basert enn noe annet. Siden jeg også er hovedkomponist i Riverside, har jeg ikke noe behov for å bevise for noen at jeg kan gjøre dette på egenhånd. Jeg ville skape en ny og annerledes musikalsk verden med Lunatic Soul.
Foreligger det noen planer om å utgi mer musikk fra den verden?
– Ja, jeg kommer absolutt til å gjøre en ny Lunatic Soul plate. Kanskje til og med en turné. Men vi skal nok gjøre enda en Riverside-plate før den tid.
Men du vil fremdeles beholde det samme navnet? Den siste platen, «Impressions» føltes litt som et avsluttende kapittel.
– Ja, og det var det også. Tematisk så vil det nok bli annerledes neste gang, kanskje litt mindre fokus på døden… hehe. Men jeg vil nok også beholde noen av de elementene som gjør det til Lunatic Soul.

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2013