Kategorier
Skiver

Asia | Gravitas

Siden Asias klassiske orginalbesetning gjorde comeback i 2008, har de levert ny studioskive annethvert år, i tillegg til en håndfull med triple live-CD/DVDer. Men kjenner du til Asias historie, så er du allerede imponert over at de faktisk klarte å levere tre skiver før en av de røyk ut, og de smarte hadde forlengst satt pengene sine på at det ble gitarist Steve Howe.

Frontiers

Siden Asias klassiske orginalbesetning gjorde comeback i 2008, har de levert ny studioskive annethvert år, i tillegg til en håndfull med triple live-CD/DVDer. Men kjenner du til Asias historie, så er du allerede imponert over at de faktisk klarte å levere tre skiver før en av de røyk ut, og de smarte hadde forlengst satt pengene sine på at det ble gitarist Steve Howe, og håvet inn gevinsten til ikke enorme odds. Howe og vokalist/bassist John Wetton har i alle år vært Asias egen hund og katt, og Howes avgang i fjor banet vei for unge og talentfulle Sam Coulson, som lett kunne vært sine bandkollegers barnebarn. Han har ikke fått så mye spillerom som det Steve Howe pleide å få, keyboardene er mer fremtredende her, men han utmerker seg med noen virkelig smakfulle solopartier her og der. Coulsons gitarstil ligger mye nærmere Paul Gilbert (som takket nei til jobben i Asia og anbefalte Coulson istedet) enn Steve Howe, men han er også sterkt påvirket av bluesen. Musikalsk streifer ikke “Gravitas” langt fra Asias trygt opptråkkede sti, og de vil neppe verve mange nye fans, men den er likevel et solid tilskudd til katalogen – bedre enn 2012-utgivelsen “XXX” som var fin nok da den kom, men som jeg nesten ikke har hørt på siden. “Gravitas” åpner med et av platas sterkeste spor, “Valkyrie” med acapellaintro og en sår cello, og Wettons varme stemme er og blir Asias fremste kjennetegn, uansett hva John Payne måtte mene. Wetton høres nøyaktig lik ut som på debuten for 32 år siden, og det er helt utrolig at vi her snakker om en 65 år gammel hjerteoperert tørrlagt alkoholiker. Man savner kanskje en litt større variasjon i låtmaterialet; tre av de først fire låtene har et refreng som kun består av ettords-tittelen – tittellåta, “Valkyrie” og “Nyctophobia”. “Russian Dolls” er i overkant sukkersøt, men den har en bass-solo istedet for gitar – alltid et pluss.

“Heaven Help Me” plukker opp tempoet og er kanskje skivas freskeste låt, mens “Joe DiMaggio’s Glove” utmerker seg i motsatt retning . (Og hva er denne besettelsen med å synge om fordums amerikanske baseballspillere? Simon & Garfunkel på 60-tallet ok, men engelske Asia i 2014?) Totalt sett – er du fan av Asia fra før, vil du garantert like denne også. Så får vi håpe på at de klarer å komme seg til Norge i løpet av året.   

4/6 | Geir Amundsen

Utgivelsesdato 19.mars 2014