To år etter at Def Leppard ga ut sin første liveskive, kommer jaggu enda en dobbel live-CD og DVD – med hele «Hysteria» og en bråte obskure låter fra tidlig 80-tall. Gitarist Vivian Campbell har dessuten blitt diagnosert med lymfekreft, men innimellom cellegiftbehandlingene tok han seg jaggu tid til å slå på tråden til NRM.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Knight/Bilhom, Anne-Marie Forker
– God morgen, dette er Vivian Campbell, står til?
– Jo takk, ypperlig og takk for sist! Men det samtlige Def Leppard-fans lurer på er jo derimot hvordan det går med deg!? Du har hatt en røft år. (etter å ha blitt diagnosert med Hodgins Lymfon, en type lymfekreft.)
– Det går over all forventning bra med meg, omstendighetene tatt i betraktning. Men jeg føler meg virkelig ikke bra akkurat nå, jeg hadde min nest siste cellegiftbehandling i går, og det tar kraftig på kroppen. Men det må til! Jeg har min siste behandling om to uker, og så skal jeg være fin igjen.
– Fantastisk at du likevel gidder å snakke med meg, jeg lover at det ikke skal ta så lang tid – vi snakket om alt fra Dio og Whitesnake til Thin Lizzy og Riverdogs for to år siden, så da kan vi fokusere på Def Leppard denne gang.
– Ja, jeg har jo holdt meg travelt opptatt de siste månedene tross sykdommen, med masse konserter med både Leppard og med Last In Line, det orginale Dio-bandet. Og dermed har jeg kunne fokusere på musikken, men når jeg nå får en pause, så merker jeg godt effekten av både sykdommen og av behandlingen. Så jeg er veldig, veldig sliten nå. Heldigvis er det en veldig høy prosentandel som blir helt frisk fra Hodgins Lymfon, rundt 80%, så hvis du absolutt skal pådra deg kreft, så kan jeg anbefale Hodgies, haha! Jeg mistet alt håret da jeg begynte cellegiftbehandlingen, men det begynner faktisk å komme tilbake nå – og i løpet av et par uker håper jeg å ønske øyenbrynene mine velkommen tilbake.
– Når fant du ut at du hadde kreft?
– Jeg fant faktisk ut av det like før vi gjorde Las Vegas-konsertene. Jeg fikk stilt diagnosen den 11.mars, og vi begynte showene den 20., tror jeg. Så det var vanskelig å fokusere på musikken. Ofte når man hører ordet Kreft, så tror man at det er en dødsdom. På den annen side var det veldig greit å ha noe som tok oppmerksomheten bort fra sykdommen.
– Hvordan fant du ut av dette?
– Egentlig hadde jeg utrolig flaks. Allerede i fjor sommer slet jeg med en sår hoste som gjorde at jeg nesten ikke klarte å synge. Legen sa først at det var et betent luftrør eller noe sånt. Men da vanlig medisin ikke hjalp, begynte de å ta grundigere tester, og oppdaget dermed kreften på et veldig tidlig stadium, noe som selvsagt øker sjansene for å bli fullstendig kurert.
– Fikk resten av bandet vite om dette?
– Ja, og de var nesten de eneste som fikk vite det, siden vi skulle være sammen i en måneds tid. Jeg fortalte ikke engang mine egne barn om det før flere uker senere, for jeg ville ikke bekymre dem før jeg hadde noe mer å fortelle dem, og kunne tilbringe tid sammen med de. Ofte når man hører ordet Kreft, så tror man at det er en dødsdom. Men det trenger ikke være så ille, og jeg ville ikke at de skulle tro det var noe som det ikke var! På konsertene følte jeg meg veldig svak og sliten, jeg var veldig blodfattig på grunn av kreften og rørte meg lite på scenen.
– Er dette nok et tilfelle av Leppard-forbannelsen som slår til, etter Rick Allen mistet armen og Steve Clark mistet livet?
– Næh, jeg tror ikke på forbannelser.
– Men det bandet har jaggu hatt mer enn sin del av tragedier – men vi satser på at dette får en lykkelig slutt!
– Det skal det!
– Greit, la oss snakke musikk! Det tok 31 år før Def Leppard ga ut sin første liveskive, den doble CD/DVD-en «Mirrorball» i 2011. Og to år etterpå kommer dere nå med nok en dobbel live, «Viva! Hysteria». Hvordan forsvarer dere det?
– Jeg tror bare vi prøver å unngå og lage en ny studioskive, haha! Og det hadde jo vært det mest logiske valget, mange av fansen venter på ny musikk fra oss…
– Ja, dere har vært noen late jævler. De siste ti år har det kommet EN ny studioskive fra dere («Songs From The Sparkle Lounge»), og det er fem år siden. Pluss fire nye låter på «Mirrorball».
– Joda. Men dessverre er ikke markedet så veldig interessert i en ny Def Leppard-skive, med unntak av den mest trofaste kjernefansen. Så det føles som om vi gir ut ny musikk for døve ører, du vet? De fleste bryr seg ikke. Så det er på en måte derfor vi utsetter å gå i studio igjen.
– Da vi snakket sammen i 2011, forespeilet du en ny skive i 2012. Og her sitter vi i september 2013, fortsatt uten noe ny skive på horisonten.
– Jeg vet! Og det var planen, vi har snakket mye om det. Men vi er ikke helt enige om veien. Noen av gutta i bandet synes vi skal spille inn en ny skive snarest, andre synes at det holder med noen nye låter her og der. Og vi er heller ikke enige om vi skal produsere den selv, som de foregående, eller dra inn en ekstern produsent. Ingen avgjørelser er tatt per dags dato. Det er som å jobbe med unger!
– Og hva er ditt synspunkt? Du ser ikke poenget i ny skive?
– Nei. Folk sier at vi må jo lage ny skive, det er jo hva rockeband gjør, men den økonomiske logistikken i den prosessen er ikke på plass. Hvis vi hadde vært et normalt som kunne lage låter og så gå i studio og spille de inn på en måned, så hadde det selvsagt vært mulig. Men vi har bevist år etter år etter år at vi er ute av stand til å jobbe raskt og effektivt. Og siden bandet er geografisk spredt over halve verden, ville det kostet sykt mye å bruke lang tid på å lage en skive – og det er penger vi aldri ville tjent inn igjen på platesalg. Det vil koste oss hundretusener av dollar, og den ville aldri selge nok til å rettferdiggjøre utgiftene. Og da synes jeg poenget er borte.
– Ja, nå er det ikke bare interessen rundt en ny Def Leppard-CD som har dalt – men det selges jo nesten ikke CDer lenger.
– Nettopp. Så vi må nesten derfor satse på et mindre antall produkter. Vi har snakket om å gi ut noen få låter men oftere, noe som er ironisk med tanke på hvor tregt vi jobber. Og personlig synes jeg vi burde jobbe med en produsent denne gang – som band trenger vi det på dette stadiet av vår karriere, ikke bare en lydtekniker som gjør som vi befaler. Vi blir litt for makelig anlagt når vi selvproduserer, og jeg tror vi trenger litt nytt perspektiv og nye ideer til bandet. Igjen, her er bandet delt i synet, ikke minst på hvem vi burde bruke. Ideelt sett hadde vi jobbet med en sang med en produsent, og med en annen produsent på neste låt. Og det perfekte hadde selvsagt vært å bruke Mutt Lange, han kjenner oss og får det beste ut av oss, men det er vanskelig å få ham til å sette av tid til oss.
– Jobber han i det hele tatt med rockeband lenger? Jeg tror ikke han har gjort noe sånt siden Nickelback i 2008.
– Jeg er usikker, og jeg er jo han i bandet som ikke har noe personlig forhold til Mutt. Men jeg vet at Joe har snakket med ham på telefon flere ganger med tanke på å få ham i studio med oss for å jobbe med en låt. Uten å bli enige om noe konkret foreløbig.
– Forrige gang vi snakket, beklaget du deg litt over at Def Leppard bare spiller de samme radiohitene på konsertene sine, for å tekkes de mer tilfeldige fansene som nesten bare har hørt «Hysteria». Og denne gangen klinker dere til med masse gamle obskure låter og B-sider som knapt hardcorefansen engang har hørt før. Hvordan kom dere på den ideen?
– Muligheten presenterte seg da vi fikk tilbudet om å fremføre hele «Hysteria»-skiva i Las Vegas over elleve konserter nå i mars/april. Og vi kunne jo ikke bare spille de 50 minuttene eller hvor lang den skiva enn er, vi ville gi publikum skikkelig valuta for pengene selv om «Hysteria» skulle være hovedretten. Vi visste at det ville komme dedikerte fans fra nær og fjern, og ville gi de noe spesielt. Så istedet for å hyre inn et annet band til å være support, kom ideen om å være vårt eget supportband og spille låter som vi ikke har gjort så ofte før – om i det hele tatt, som «Good Morning Freedom» og «On Through The Night».
– Ja, jeg antar at du måtte lære deg de fleste låtene i de to varierende setlistene på supporten?
– Stemmer. Så vi gikk på scenen som vårt alter ego-band Ded Flatbird, som et typisk forband med et lite slagverk og forsterkere satt fremst på scenen hvor vi sto tett sammen og spilte. Det var riktig moro og avslappa. Etter et halvtimes sett gikk vi av mens scenen ble rigget om for hovedattraksjonen, mens høydepunkter fra vår karriere ble vist på storskjermene. Så kom vi på igjen, i andre kostymer, som Def Leppard og gjorde hele «Hysteria», og avsluttet med «Photograph» og «Rock Of Ages».
– Hva pokker gjorde dere i Las Vegas i to uker? Var det kun for disse konsertene?
– Ja, vi spilte tre kvelder i uken på et digert kasinohotell, og slappet av de resterende dagene. Personlig kan jeg ikke fordra Las Vegas, så jeg dro hjem til Los Angeles når vi ikke hadde konserter. Det er helt greit å spille der, men ikke å bare være der.
– Nei makan til plastikk- og neonby – utrolig at det faktisk bor folk der. Er ikke det stedet hvor resten av USA drar for å gå av skaftet?
– Riktig observert. Og vi bodde jo på det samme hotellet hvor vi spilte, med masse folk som røyker og bare henger ved spilleautomatene og i casinoet. Ikke min greie i det hele tatt!
– Men det må ha vært digg å bare kunne skru av gitarforsterkerne når konserten var ferdig, gå og legge seg, og deretter bare skru forsterkerne på igjen med perfekt lyd på både scene og sal neste dag.
– Ja, det var utrolig praktisk og komfortabelt å slippe å reise, rigge opp og ned utstyret og gjøre soundchecks hver dag. Og lyden var jo som du sier krystallklar for alle etter å ha brukt første kvelden på å skru oss inn. Lydmannen vår har aldri hatt det så enkelt, og det var fint å kunne sove i samme seng hver kveld, istedet for på en buss.
– Så hva har dere egentlig gjort de siste par årene utenom å spille sommerkonserter i USA og noen festivaler i Europa?
– Nei, det er jo det som er greia med Def Leppard, vi har ikke gjort noe annet. Det er full gass og full stopp. Vi jobber intenst i perioder og så gjør vi ingenting på månedsvis, og det er jo på en måte greit. Personlig elsker jeg å jobbe med musikk, jeg kjeder meg i pausene. Så det var derfor jeg satte sammen The Last In Line-prosjektet, med det originale Dio-bandet.
– Ja stemmer, du har rukket å turnere med det også i sommer. Hvordan var det å spille med Jimmy Bain og Vinnie Appice igjen? Og ikke minst den legendariske Claude Schnell!
– Utrolig gøy! Vi gjorde fire konserter i Storbritannia i starten av august. Egentlig skulle vi gjøre mye mer, vi hadde booket en tre ukers turne i Europa, men det gjorde vi før jeg fikk kreftdiagnosen. Og jeg kunne ikke akkurat droppe cellegiftbehandlingene mine, som jeg tar annenhver uke i Los Angeles. Men vi klarte ihvertfall å få klemt inn disse fire konsertene, så får vi komme tilbake til resten senere. Men det var en bra start, og jeg var veldig bestemt på å ihvertfall gjøre noen av konsertene for å få etablert bandprosjektet.
– Litt av en kontrast å gå fra å spille Def Leppard-låter i juli og Dio-låter i august!
– Ja, det var veldig forfriskende musikalsk å få spille med disse karene igjen. Vinnie Appice er en så unik og kraftfylt trommis. Så energien i musikken er fortsatt der, og kjemien i bandet er ubestridelig. Og det var en kjærkommen anledning for meg som gitarist å gå tilbake og lære meg å spille på denne måten igjen, det har jeg ikke hatt anledning til på nesten tredve år.
– Og ikke minst kan du her spille dine egne gitarsoloer, fremfor å måtte prøve og kopiere Steve Clarks eller Brian Robertsons gitarspill.
– Akkurat! Den første konserten vi gjorde i august var i min hjemby Belfast, og Joe Elliott som bor i Dublin kjørte opp til Belfast for å se konserten. Og etterpå sa han ‘Christ Vivian, jeg ante ikke at du kunne spille gitar på den måten!’. Og jeg måtte ærlig si at ‘Det er jo dette som er min egentlige greie! Så ja, jeg kan spille mer enn «Pour Some Sugar On Me»!‘.
– Hvem er stakkaren som må trå inn i Ronnie James Dios sko?
– Andrew Freeman heter han, og har tidligere sunget i Lynch Mob, med George Lynch. Har er på ingen måte noen kloning av Ronnie, men det var vi heller ikke interessert i, han får gjøre det på sin måte.
– Og dere akter å gjøre mer i tiden fremover, skjønner jeg?
– Ja, vi har tenkt å spille så mye som mulig! Vi har jo lagd disse låtene og føler det er våre låter, selv om mannen som sang de og skrev tekstene ikke er med oss lenger. Neste store konsert for oss er i Tokyo i oktober, på Loud Park Festival. Og vi gjlr nok et knippe oppvarmingsjobber i California først. Det er det eneste vi har konkret akkurat nå, men jeg har lyst til å gjøre en ekstensiv USA-turne med dette. Vi må riktignok tilpasse oss Def Leppards tidsskjema, så jeg må bare få oversikten over hva som skjer der det kommende året. Men innimellom der vil jeg definitivt gjøre så mye som mulig med Last In Line.
– Noen sjanse for å få oppleve dette i Europa? Og Norge?
– Igjen, det kommer an på Def Leppards planer. Hvis Leppard ikke turnerer neste sommer, så vil jeg veldig gjerne ta med Last In Line til Europa og spille festivalene der. Men dere starter jo ganske tidlig med festivalene, så kanskje jeg rekker å gjøre begge deler.
– På dokumentaren til «Viva! Hysteria»-DVDen blir Joe Elliott spurt om den merkeligste konserten Def Leppard har spilt. Hva ville du svart på det?
– Vi spilte i en grotte en gang! Det var riktignok bare en akustisk konsert, men like fullt i en grotte, i Marokko, mens vi promoterte «Vault»-skiva til Def Leppard i 1995.
– Var det da dere satte en verdensrekord med å spille konserter på tre kontinenter på 24 timer?
– Ja, akkurat!
– Hva med å livedebutere med Def Leppard foran 70000 tilskuere på Wembley og en milliard til foran TV-skjermen? (På Freddie Mercurys minnekonsert i 1992.)
– Det var ikke så nervepirrende for meg som folk later til å tro, og det slo meg ikke da at det satt en milliard TV-seere og så på. Man tenker ikke på det når man står på scenen, vi ser bare noen kameraer, ikke sant? Jeg syntes faktisk den konserten var relativt enkel. Jeg hadde gjort hjemmeleksa, var godt forberedt og fantes ikke nervøs. Det var jo bare tre låter, og vi hadde øvd grundig på forhånd. Jeg tror det må ha vært merkeligere for de andre gutta i bandet enn for meg, for det var første gang noensinne at de hadde stått på en scene uten Steve Clark. Mens jeg hadde stått på scenen med Sweet Savage, Dio, Riverdogs og Whitesnake – jeg var vant til å spille med forskjellige musikere, mens de har vært en tett klikk siden skoledagene! For meg var det nesten bare nok en konsert. Og generelt synes jeg de små klubbkonsertene er verre enn store stadionkonserter med tanke på nervøsitet. For meg har det mer med avstanden til publikum å gjøre. På en klubbscene ser du rett inn i øynene på publikum, mens på Wembley er frontraden 50 meter unna! Det er ikke så intimt, det er bare et diffust folkehav i det fjerne.
– Ok Vivian, takk for at du tok deg tid til dette, bli frisk og kom til Europa neste år!
– Takk selv, hyggelig å prate med deg, og ja, jeg skal bli helt frisk! Ha en fin dag!
Opprinnelig publisert i Norway Rock Magazine #3/2013