NORWAY ROCK MAGAZINE
Gutta bak Status Quo har rocket og rullet siden 1962 og kan trygt kalle seg for veteraner i bransjen. Riktignok opptrådte de under flere forskjellige navn før de endte opp som Status Quo, men likevel, erfaringen er solid.
Sirenia har fått ny kvinnelig vokalist. Igjen. Vi teller den fjerde i rekken nå. Skjønt, helt ny er ikke Emmanuelle Zoldan – hun har vært med som kordame siden 2003. Sirenia kan vel strengt tatt ikke kalles et band heller. Snarere gitarist Morten Velands bandprosjekt, ettersom han spiller alle instrumenter selv i studio, og de kun fremstår som et fullt band på scenen.
In Flames ja, tror det må være tre eller fire skiver siden sist jeg hørte dem. Og da er det trist å meddele at verden har stått stille. Det eneste jeg noterer er at refrengene er enda snillere med veldig nedtonet cleanvokal, mens versene fortsatt er av den sinte moderne varianten.
Det var skuffende få fans som hadde møtt opp på Sentrum denne iskalde mandagskvelden for å bivåne Garbages retur til hovedstaden – såpass få at Sentrum ikke engang så seg brydd med å åpne hverken galleriet eller sidebarene på gulvet.
Tretti år har gått siden FM slapp sitt debutalbum «Indiscreet», som forlengst har oppnådd klassikerstatus innen sjangeren AOR. Det eneste problemet med den, er at det låter så fordømt 1986.
Bon Jovi har flere ganger bevist at de er i stand til å fornye seg og til å overraske fansen, spesielt på 90-tallet. Men etter årtusenskiftet virker det som om de har kjørt seg helt fast i ett spor. Fortsatt kommer det gullkorn nå og da, men de er få, og det er altfor lenge siden de kom med en låt som faktisk kunne hevdet seg på en hypotetisk tolvspors Best Of Bon Jovi.
I over 20 år har skotske Shirley Manson vært den rappkjefta frontfiguren og vokalisten i Garbage, og i 2016 ble den norske fansen bønnhørt med konserter i både Bodø og Oslo, og ny skive, «Strange Little Birds». Dagen før presidentvalget i USA møtte vi en dypt bekymret Manson på backstagen på Sentrum Scene.
Jeg har latt meg glede av Madder Mortem på konsert ved et par anledninger, men jeg har i grunnen aldri satt meg ned for å virkelig lytte til noen skive. Før nå. Dumme meg. “Red In Tooth And Claw” er nemlig intet annet enn en strålende skive i ett og alt, og jeg kjenner jeg smågremmer meg litt på deres vegne over at de gjerne settes i bås med overpompøs smågoth som Evanescence og Nightwish.
Du verden, her var det MYE smerte som måtte ut…! Kanskje ikke så rart ettersom moren til vokalist Jeremy Bolm gikk bort med kreft rett i forkant av låtskrivingen til bandets fjerde utgivelse – derav albumtittelen som både representerer bandets albumantall, men også den siste og mest dødelige delen av kreft.
Det skorter ikke på klisjeer når norske NiteRain her forærer oss sin andre fullengder. «Vendetta» er fylt til randen av innhold man har hørt hundrevis av ganger før fra gamle helter som Mötley Crüe, Kiss, Poison og mer til, men er det bra? Ja, det vil jeg så absolutt påstå.
I forbindelse med utgivelsen av «Serenity Of Suffering» måtte vi høre hvordan stemningen mellom tilbakevendte Brian «Head» Welch og resten av bandet var. Gitaristen tok seg tid til et kjapt men konsist lite intervju før han måtte rekke et fly og svarte villig i vei på spørsmålene da vi slo på tråden.
Dum var vel jeg som avfeide Anvil som et slags virkelighetens Spinal Tap. For etter å ha sett den obligatoriske dokufilmen «Anvil! The Story Of Anvil» ble jeg som veldig mange andre oppriktig glad i bandet, selv om jeg hadde null forhold til musikken deres. Men jeg så allikevel frem til konserten deres på Hard Rock Cafe i Tigerstaden. Så hva kunne vi vente oss?
Forut for herværende soaré var jeg farlig nær å forkaste Katatonia som konsertattraksjon. Senere års Norgesbesøk har vært fortrøstningsløst preget av et repertoar på kant med ensemblets albumkvaliteter. Svenskene lider av en absurd trang til å beskytte gamle fans; følgelig tenderer konsertene å overdimensjonere kvintettens metalliske boniteter, mens 90 prosent av dagens tilhørere føler seg kronisk snytt for mesterkomposisjoner av typen ”Inheritance”, ”Departer”, ”Ambitions” og ”Undo You”.
De svenske powermetallerne er ute med sitt 10. studioalbum «Built To Last». Åpningssporet «Bring It» fester seg ganske fort med sitt kamproprefreng, og følges opp av likesinnede «Hammer High». «The Sacred Vow» høres ut som noe jeg har hørt før, uten at jeg kommer på nøyaktig hva, men et catchy og særs melodiøst refreng gjør denne til ett av høydepunktene på skiva.
Den tidligere Accept-vokalisten er atter tilbake i hovedstaden, etter å ha vært innom bl.a. Bergen, Stavanger, Kristiansand og Drammen i februar i år. Temaet er fortsatt «Tilbake Til Røttene», hvor han utelukkende spiller låter fra Accepts gullalder på 80-tallet, for aller siste gang. Når turneen avsluttes i USA i februar, skal han utelukkende fokusere på solomaterialet og bandet U.D.O. i tiden fremover.
I forrige uke fikk noen få utvalgte fra norsk musikkpresse anledning til å høre den nye Metallica-skiva «Hardwired…To Self-Destruct», da en representant for bandets amerikanske management Q Prime stakk innom og puttet en CD i spilleren på plateselskapet Universals kontorer i Oslo.
Den skotske trioen har gått gradene på Oslos konsertscener, fra en legendarisk opptreden på John Dee for snart syv år siden, via Rockefeller, til et utsolgt Sentrum Scene. På denne turneen som promoterer deres syvende skive «Ellipsis» er de akkompagnert av to ekstra musikere på keyboards og gitar, og det trengs for å få med alle nyansene, spesielt på de mer komplekse låtene fra «Only Revolutions» og «Opposites».
Av alle ‘nesten-store’ amerikanske thrashband rager vel Testament høyest av dem alle, muligens i konkurranse med Exodus. I tredve år har de stort sett levert jevnt og trutt, og de har vel ingen skikkelige kalde sjøer i kofferten, slik som “Risk” eller “St. Anger”, selv om heller ikke deres katalog er homogent strålende etter de fire første.
Det er av og til litt befriende å lytte til album som låter akkurat som man forventer, med få om noen overraskelser. Av og til. Og sånn er det med Daniel Snider, langt bedre kjent som Dee fra Twisted Sister, sitt tredje soloslipp. Ikke like bredbent og harry som hans hovedgeskjeft (jeg elsker Twisted Sister, ikke misforstå), men fortsatt lettfordøyelig hardrock som serveres over ti spor.
Volbeat og deres særegne stil, som er en god blanding av heavy metal og rockabilly, har forlengst blitt adoptert av nordmenn – noe de tydelig beviste da denne konserten ble utsolgt på kort tid. Og publikum så ut til å komme fra hele landet. Siden Volbeat gjestet Norge sist har de både gitt ut det nye albumet «Seal The Deal & Let’s Boogie», og fått ny bassist etter at Anders Kjølholm trakk seg i fjor. Kaspar Boye Larsen kom med på laget like før den nye skiva kom ut, og er derfor ikke med på plata.
Det skulle bli en høylytt og bredbent aften da vårt lands kanskje to mest profilerte aktører innen øsepøse-rock inntok Sentrum Scene for å male fanden på veggen og gi oss en øresus vi sent vil glemme.
Teatralsk rock fra Italia, da vet man ikke helt hva som venter. At italienere byr på mye spesielt er velkjent, så sånn sett er dette ganske ordinær rock.
Danske Pretty Maids har holdt det gående siden tidlig 80-tall, men har siden 2010 opplevd en revitalisering av karrieren som Lasarus kunne misunt dem. Både «Pandemonium» og «Motherland» står som to av deres aller beste skiver, noe som er ganske uhørt for et band tredve år ut i karrieren.
Et drøyt kvart århundre etter at de ble dannet i Eskilstuna, og tyve år etter gjennombruddet med «Värkligen», er Kent i Norge på det som skal være en avskjedsturné – de skal etter sigende legge opp etter at turneen avsluttes i Stockholm før jul. Og avskjedsturneer er alltid innbringende – da kan man spille to kvelder i Oslo Spektrum i stedet for en kveld på Sentrum Scene.
Amaranthe er ute med sitt fjerde album, på drøye fem år. Ganske så produktivt av denne svenske hitmaskinen. For det skal de ha; de tør å lage popmetall med gode melodier og særs fengende refreng. Hvis du blander 90-tallets dancemusikk à la E-Type med nymetall får du Amaranthes popmetall anno 2016.
Det er så å si nøyaktig to år siden sist den kanadiske legenden ga ut et album, og når han nå endelig er tilbake er han muligens dystrere og mer alvorstung enn noensinne.
Hver eneste gang jeg leser om et langtlevende band som omsider har funnet tilbake til røttene sine og endelig lagd det beste og tyngste albumet siden jabba-dabba-du ringer alarmklokkene mine i full varsku. Den skiva blir sjeldent, om aldri, særlig bra.
Den amerikanske singer/songwriteren Beth Hart har servert oss lidenskapelig og sår blues, soul og rock et par ti år allerede og når jeg setter meg ned for å høre på hennes siste utgivelse har jeg ikke forventninger om noe veldig spesielt.
Etter å ikke ha spilt konserter på over ett år, startet Placebo årets turne i Århus i Danmark på torsdag. Det gikk ikke helt etter planen – Brian Molko tok av seg gitaren etter to låter og ruslet bort til kollega Stefan Olsdal for et par minutters amper diskusjon, før han satte seg på trommepodiet og bablet vås inntil han ble ført av scenen, og opptredenen var over.
De fire bukkene Followill som utgjør familiekonsernet Kings Of Leon fra Nashville er tilbake med sitt syvende album «WALLS» (som visstnok skal stå for «We Are Like Love Songs»). Stilmessig kan det virke som om de nå har vendt tilbake til sin mest suksessfulle periode rundt 2008, da «Sex On Fire» var en superhit og skiva «Only By The Night» solgte over seks millioner på verdensbasis.
Sonata Arctica gir vel ikke ut et album i timen, men dette er i hvert fall deres niende album. Siden 1999 har de tronet som verdens snilleste metalband. De er en moderne utgave av Def Leppard, men samtidig klarer de å klamre seg til den gjeve metal-statusen.
Jeg kan sette pris på at Epica ikke selger seg og blir for kommersielle, men jeg synes kanskje de går litt i stikk motsatt retning. Det tok meg lang tid å like forrige album, og årets verk ser ut til å være enda mer tungfordøyelig. Det hjelper da heller ikke at den er uendelig lang.
Det er ganske nøyaktig 40 år siden The Cure startet opp, og det ville Robert Smith feire med en stor verdensturné. Med unntak av en og annen eksklusiv konsert og noen festivalopptredener, har de ikke turnert skikkelig siden 2008 i forbindelse med utgivelsen av deres forrige – og foreløpig siste – album «4:13 Dream», hvor de også gjestet Oslo Spektrum.
Dette femsporsalbumet ble til allerede i 2002, men ble på den tiden bare delt med noen få personer. Ved hjelp av en crowdfundingkampanje har Økshoff nå gjort musikken sin tilgjengelig for allmenheten.
Nikki Sixx har ikke ligget på latsiden etter at Mötley Crüe ble oppløst. Helt siden 2007 har Sixx:A.M. vært et sideprosjekt, men nå har de gått hardt ut og sagt at de akter å satse for fullt. Dette markerer de ved å gi ut et dobbeltalbum, oppfulgt av masse spillejobber og lang tid på veien.
Det er 35 år siden Pretty Maids ble dannet i Horsens i Danmark, men det er ingen overdrivelse å si at de er bedre enn noensinne i 2016. Etter å ha fått en ny vår med «Pandemonium» i 2010 har det gått slag i slag, og de er nå tilbake med sitt nyeste opus, «Kingmaker».
I september 2016 slapp duoen Meat Loaf og Jim Steinman sitt fjerde samarbeidsprosjekt ”Braver Than We Are”. Steinman er låtskriveren og arkitekten mens Loaf er artisten som utgivelsen sjel.
Undertegnede er antagelig en av Norges største fans av Danny Vaughns stemme og de aller fleste skivene som han har sunget på siden han dukket opp i Pete Ways Waysted på slutten av 80-tallet, og forventningene til den første Tyketto-skiva på fire år var høye.
Da Bad English gikk i oppløsning i 1991, tok gitarist Neal Schon med seg trommis Deen Castronovo og dannet Hardline sammen med brødrene Johnny og Joey Gioeli. De ga ut kultklassikeren «Double Eclipse» før Schon og Castronovo takket for seg og gikk tilbake til Journey. «Human Nature» er den femte skiva under Hardline-navnet, og det er kun vokalist Johnny Gioeli igjen fra debuten.
Detta var jommen meg Meshuggah på sitt aller beste og mindre bra på en gang. De er jo aldri dårlige, men noen ganger kan denne mattemetallen deres løpe litt vel løpsk i mine ører. Hittil har de stort sett hatt hele skiver som bikker enten den ene eller andre veien, men på deres rykende ferske «The Violent Sleep Of Reason» får vi gode eksempler på begge deler.
Alter Bridge er aktuelle med sitt femte studioalbum. Åpningslåta “Show Me A Leader” starter med en interessant intro og utvikler seg til en fengende førstesingel. “The Other Side” har noen fete gitarriff, som det for øvrig er en del av på denne skiva, ettersom både Myles Kennedy og Mark Tremonti vet å traktere sine instrumenter.
Seigmen har spilt jevnt og trutt siden de ga ut den etterlengtede «Enola» for halvannet år siden, og denne høstkvelden inntok de Sentrum Scene bare et år etter at de spilte der sist.
Skiva åpner riktig så bra med tittelsporet; «Head Carrier» er en opptur som øker forventningene for resten av albumet. Men de klarer ikke helt å følge den opp dessverre. Etter å ha gått hardt ut og åpnet med skivas sterkeste spor, går det en smule nedover – med visse unntak.
Vi har gleden av å presentere Norgespremieren på Amaranthes nye video til låta «That Song»,
hentet fra deres nye album «Maximalism» som slippes 21. oktober.
Til tross for utfyllende svar i vårt siste nummer var vi fortsatt nysgjerrige på hvordan ståa var blant svenskene rett før utgivelsen av deres nye album «Maximalism». Gitarist og hovedkomponist Olof Mörck svarte villig i vei da vi slo på tråden.
Rockefeller var fylt til randen av et meget forventningsfullt publikum, spent over flere generasjoner, i påvente av at ska-legendene skulle entre en norsk scene for første gang på 30 år. Og når lysene ble slukket og introen startet presis 21:30 denne klare høstkvelden ville jubelen ingen ende ta.
Siste helg i september var det dags for årets Rock The Boat og 23 rocka timer ombord på Stena Saga. Allerede i avgangshallen ble vi møtt av gjøglertrioen Onkel Stewart som var satt til å varme opp gjestene før vi satte seil, det klarte de vel på sin spesielle måte. Helga var preget av mye god musikk, rock’n’roll, rockequiz, rocka drinker, høy seidelsvinging og topp stemning blant både gjester og band.
Kim Ljung er en mann med mange jern i ilden. I tillegg til å være best kjent som bassist og låtskriver i både Seigmen og Zeromancer har han nemlig også et tredje band. Ljungblut startet som et soloprosjekt i 2005, som Ljungs alter ego og et sted hvor han kunne få utløp for materiell som ikke passet helt inn i noen av de andre bandene.
Det finnes overhodet ingenting i veien med debutskiva til kaliforniske Idlewar. Kule låter og tøffe riff farger skiva fra start til slutt. Lyden og produksjonen er knall og passer deres stoner-rawk som hånd i hanske. Groove, flyt, brekk og dynamikk finnes i akkurat passelige doser til at det ikke blir ensformig også.
Airbourne er et av de aller mest irriterende banda jeg vet om, om ikke det aller mest irriterende. For hadde jeg klart å skru av alt jeg har hørt før ville Airbourne vært et av verdens kuleste band, men nå har jeg ikke en sånn bryter så da er og forblir de kun en gjeng med skarve AC/DC-kopister.
Jeg legger merke til at verden løper av hengslene for å hylle at Metallica har puttet «Metall» tilbake i navnet sitt, men sorry – jeg er fortsatt ikke overbevist.
Skyhøye forventninger har vært knyttet til Opeths kommende “Sorceress”. Ikke minst er dette fordi nivået i senere år har vært helt latterlig. «Heritage» (2011) og «Pale Communion» (2014) ble begge møtt med stående ovasjoner, og balansegangen mellom tungrock, metal og kunst med progrockmusikalske, nærmest avantgardistiske, aner kunne ikke vært utøvd bedre.
Cry Of Dawn er nok et av prosjektene initiert av det italienske plateselskapet Frontiers, denne gang bestående av den ypperste eliten av Sveriges AOR-musikere, med låter skrevet av bl.a. Robert Sall (W.E.T., Work Of Art) og den allestedsværende Alessandro Del Vecchio. Cry Of Dawn er bygget rundt vokalistveteranen Gøran Edman.
Paal Flaata, best kjent som gullstrupen fra Midnight Choir, er aktuell med siste tilskudd til sin «Songs Of»-trilogi som hyller hans personlige inspirasjonskilder. Denne gangen har turen kommet til Townes Van Zandt.
Steel Panther ja – hvor skal jeg begynne…? Denne konserten hadde jeg ekstremt lave forventninger til. Og ble skuffa! Noe som er imponerende nok i seg selv. Det kan strengt tatt ikke kalles en konsert heller. Snarere et dragshow. I hvert fall er humoren deres like sexfiksert. Det vil si, jeg kjenner dragartister som går langt utenpå disse stålpanterne.
I kjølvannet av at udødelige rockeikoner som Lemmy og Bowie viste seg å ikke være fullt så udødelige likevel, falt det seg naturlig for bergenserne å lage et album for å minne oss på at vi alle skal dø; “Memento Mori”. Dette er mørkt, melankolsk og tungt, med progressive elementer og influenser fra både doom metal, stonerrock og heavy metal.
Jeg er ingen stor fan av In Flames, det må komme fram. Faktisk er jeg så lite glad i bandet at det faktum at de på en måte har blitt flaggskipet for Gøteborgsmetall symboliserer for meg alt som er feil med musikkverdenen.
Det kan virke som om at veien til supergruppen The Dead Daisies har vært kronglete frem til nå. Det australsk- amerikanske bandprosjektet har på sin forholdsvis korte levetid, med unntak av David Lowy, skiftet ut samtlige medlemmer. Ja, selv Lowy har vært ute i perioder, men er likevel den eneste man kan regne som originalmedlem. […]
Norway Rock Magazine ble sluppet inn i det aller helligste, altså selve turnébussen, rett etter soundcheck for å oppdatere oss på hva skrekkfabrikken holder på med om dagen. Sjølveste riffmeister Dino Cazares var vert for anledningen og kunne opplyse om både hist og pist, dog litt mer tilbakeholden på detaljene om forhenværende bandkamerater.
Du snakker om å male seg selv inn i et hjørne. Tidligere Queensrÿche-vokalist Geoff Tate har oppkalt sitt nye bandprosjekt etter sitt ex-bands mest klassiske skive og er nå ute med del 2 av en trilogi av konseptskiver som formelig trygler om å bli sammenlignet med den opprinnelige og majestetiske konseptskiva «Operation: Mindcrime» utgitt i 1988. Og da er det dømt til å gå rett på trynet.
Bare et drøyt år etter gudegaven «Meliora» får vi allerede her nytt materiale fra våre svenske venner – en EP bestående av én splitter ny låt og fire coverlåter av diverse ymse folk og det store spørsmålet er jo nødvendigvis om nykuttet «Square Hammer» følger opp fjorårets mesterverk.
Dette var en konsert jeg hadde null forventninger til. For det første har Red Hot Chili Peppers aldri vært kjent for å være spesielt bra live, og for det andre skulle de spille i den forhatte gymsalen på Fornebu. Etter å ha blitt totalslaktet under Roskilde i sommer.
Dagen før utgivelsen av dette albumet ble Nick Caves dokumentarfilm «One More Time With Feeling» vist på kinoer over hele verden. Med unntak av første singel «Jesus Alone», var denne filmen urpremieren på de åtte nye låtene på albumet «Skeleton Tree».
Dette er det trettende studioalbumet til Meat Loaf og samtidig den fjerde med samarbeidspartneren Jim Steinman. Det fortelles at Steinman ikke kommer til å skrive flere låter og dermed kan man vel konstatere at med «Braver Than We Are» er sirkelen sluttet for denne kraftfulle duoen. Og for en avslutning!
År har passert siden «Bang Goes The Knighthood». Gledelig er det derfor at Neil Hannon nå returnerer med et riktig så bra album. Der «Bang Goes The Knighthood» nikket tilbake til «Cassanova» (1996) tar årets «Foreverland» opp tråden fra «Victory For The Comic Muse» (2006), i den forstand at komposisjonene har en litt mer «seriøs» fremtoning enn sist.
Nickelback – bandet folk elsker å hate – inntok Oslo Spektrum denne søndagskvelden i september. Det var såvisst ikke utsolgt, men til gjengjeld så de ut til å ha et mye bredere publikum enn jeg var klar over – her var det både fjortisser og godt voksne folk av begge kjønn. Nok et bevis på at denne kanadiske poprockkvartetten spiller relativt folkelig musikk.
Har du ikke blitt kjent med The Dogs, er tiden inne nå. Fra Kristopher Schaus eget plateselskap Astma Records til klipp-og-lim-selv singelproduksjon, kommer hundene som hører like mye hjemme i Mississippis myrdelta som på Lutvann. Heng med nå, eller lev med risikoen om å gå glipp av noe stort. Her er hundene som aldri har fått noe gratis – ta vel i mot The Dogs.
Fredag kveld hadde The Dogs bursdagsfeiring på Rockefeller Music Hall i Oslo. Det var mange grunner til å feire: bandet har nylig avsluttet innspillingen av sitt neste studioalbum som slippes i januar 2017; en nylig inngått platekontrakt med Drabant sikrer distribusjon av de kommende albumene også utenfor landegrensene, men først og fremst markerte fredagens konsert slipp av bandets første livealbum ”Live at Big Dipper”.
Møt C.J Ramone. En gang ble dette tidligere medlemmet av The Ramones beskrevet av en reporter som en salig blanding av Sid Vicious og Mel Gibson. Nå er han også kjent som mannen som takket nei til Metallica for å kunne ta seg av sin autistiske sønn.
Hurra, pønken er ikke død! For rett fra venstre suser Dømt inn for å gi deg en rett høyre med slik overbevisning at det er til å få tårer i øya av. Og tårer i øya av en pønkskive har ikke undertegnede fått siden et visst Dia Psalma ble oppdaget et sted på midten av 90-tallet.
Denne skiva hadde jeg mildt sagt høye forventninger til. Jeg var redd de svenske semiprogmetallerne ikke skulle klare å hoppe etter Wirkola – etter deres episke “Hymns For The Broken”, som av mange, meg selv inkludert, ble kåret til et av 2014s aller beste album. Og hvordan følger man opp en sånn plate?
Europe spilte på Tons Of Rock i sommer, og i den forbindelse tok vi en liten prat med en særs charmig Joey Tempest før han entret scenen på festningen i Halden.
Sabaton har såvisst funnet sitt spor, hvilket innbefatter tanks og krigshistorie. Så også på dette albumet som har fått tittelen «The Last Stand». Vokalist og låtskriver Joakim Brodén ser ingen grunn til å finne opp kruttet på nytt, når det fins nok å ta av i historiebøkene. Denne gangen har temaet altså falt på historiske siste slag.
Jørn Lande er slett ikke fornøyd med alt som skjer i dagens metallverden og bestemte seg heller for å hylle gamle helter enn å kaste seg på nye bølger. Coverplaten «Heavy Rock Radio» kom ut i begynnelsen av juni, under bandnavnet JORN, men den godeste Lande er aktuell på flere fronter og har blant annet akkurat avsluttet en verdensturne med det tyske metalprosjektet Avantasia.
«RES 9» er Triumph-gitarist Rik Emmetts retur til rocken, backet av tre musikere han har jobbet sammen med i årevis, samt fire særs celebre gjester; Alex Lifeson fra Rush, James LaBrie fra Dream Theater, og hans to gamle Triumph-kolleger Gil Moore og Mike Levine.
Det er et nytt bekjentskap for meg, hamarske Souls Of Tide. Et kjapt Google-søk viser at bandet består av folk med fartsid i bl.a. Trollfest, Sarkom m.m. Men her har de plantet beina solid i det glade 70-tall, og nasket ivrig ifra legender som Led Zeppelin, Deep Purple og Black Sabbath.
Andre helg i august fant den 17. utgaven av Øyafestivalen sted midt i Tøyenparken i Oslo. Vi våget oss inn på hipsternes territorie for å få med oss utvalgte konserter.
Der Fear Factory kan bli en tanke ensformig på skive var ikke det noe jeg tenkte over i det hele tatt i løpet av den drøyt halvannen time lange konserten. Et audiotivt deng av en halvannen time, akkurat sånn det skal være.
For tretti år siden ble det sluppet en debutskive fra et band som skilte seg kraftig ut fra alle andre rockeband fra California på den tiden. Ikke nok med at tittelen “Mechanical Resonance” hørtes mer ut som Rush, men låtene var rocka, rootsy og hardtslående, og gutta i Tesla så ut som de kom rett ifra gata, i motsetning til spandexen og hårsprayen som dominerte rocken da.
De færreste såkalte «supergrupper» klarer å holde sammen særlig lenge. Men ett hederlig unntak er trioen The Jelly Jam som debuterte i 2002, bestående av de eminente musikerne Ty Tabor fra Kings X på gitar og vokal, Rod Morgenstein fra Winger og Dixie Dregs på trommer, og bassvirtuosen John Myung fra Dream Theater – som viste seg å på langt nær være så stille og fåmælt som ryktene sier.
Darren Wharton er kanskje mest kjent som keyboardisten i Thin Lizzy de siste årene Phil Lynott var i live, og tidvis også i de senere versjonene av bandet. Men siden 80-tallet har han også vært vokalist i sitt eget band Dare, som i sommer kom med sitt åttende album «Sacred Ground».
Omsider får vi presentert nytt materiale fra klodens, og da går jeg ut ifra at det også gjelder universets, aller største metallband – deres første siden vederstyggeligheten «LuLu». En forsmak på det, av mange, meget etterlengtede albumet «Hardwired…To Self-Destruct» (gjør de konkurranse ut av lamme albumtitler mon tro?).
Ah, festival-DVDer…! Det er noe veldig digg med å slenge seg ned i lazybag’en med en iskald duggfrisk og dra på festival samtidig – hvis produksjonen er bra. Slår definitivt ikke å fysisk være tilstede, men et absolutt adekvat alternativ er det uansett. Og en udiskutabel fordel er at man bare kan skippe banda man ikke liker.
Vi har to billetter til Kip Winger på Buckleys 24. september som vi deler ut til den som kan fortelle oss hvilke to animasjonsfigurer som la Kipperns karriere i grus på begynnelsen av 90-tallet. Eller på hvilken måte han er historisk i Oslo Spektrum-sammenheng.
I et av Oslos mest fasjonable hoteller gjorde vokalist Graham «Suggs» McPherson og pianist Mike Barson intervjuer på rekke og rad med musikkpressen. Vi rakk akkurat så vidt det var å få inn et knippe spørsmål helt mot slutten og fikk med på kjøpet en høyst lystig samtale med to spøkefugler av den mer snakkesalige sorten før de måtte halse avgårde til Rockefeller og konsert.
Det er en temmelig rørerende affære vi er vitne til her, da «nye» helter (Mike Portnoy, Alex Skolnick og Mark Menghi) hyller «gamle» helter som nylig er blitt frarøvet oss (Lemmy, David Bowie og Glenn Frey). Låtene som covres her er «Iron Fist», «Suffragette City» og «Life In The Fast Lane».
Så har altså tiden kommet for at Aerosmith snart legger inn årene, og Steven Tyler har allerede begynt å stake ut veien videre for egen solokarriere. Hvis du håper at han fortsetter ned samme gate, er jeg redd du blir skuffet over dette albumet. Tyler har nemlig penset over i countrysporet på sin første soloplate.
Det er med ekstremt stor usikkerhet jeg sjekker ut såkalte «supergrupper», spesielt når de inneholder multiple folk jeg fra før av er fan av, i dette tilfellet ex-Slipknots skinnmaltrakterer Joey Jordison og vår alles kjære Mayhem-bröler Attila Csihar (anser meg selv som en av veldig veldig få som gladelig setter mine fan-ben i begge leire).
Et sted midt inne i de dype skogene i Midt-Sverige ligger småbyen Rejmyre, som de siste ti år har vært åsted for den lille rockefestivalen Skogsröjet. Her er to scener omgitt av barskog og en haug med små boder og spisesteder for en helg. Vi fikk med oss Dag 2 av festivalen.
En snau times togtur øst for London ligger den idylliske lille byen Maidstone, som de siste par år har vært åsted for en av Nord-Europas triveligste og mest veldrevne festivaler, Ramblin’ Man Fair. De har peilet seg inn på segmentet klassisk rock og progrock, og serverer nærmere sytti band på fire scener over to dager. Her får vi alt fra nye unge lovende band, til veteranene som debuterte på 60- og 70-tallet.
Muligens på grunn av mangel på nytt materiale drypper det atter en gang musikalske skatter fra det overfylte hvelvet til legendariske The Rolling Stones. Ikke det at vi trenger noe nytt, for vi får aldri nok av de solide klassikerne som bandet har produsert bøttevis av tidligere i karrieren. Det er de vi vil høre.
Det er umulig ikke å legge godvilje til når man opplever Elin Larsson og dennes belivete band. En skal heller ikke underslå verdien av ørsmå, stilistiske vendinger, trolig på kant med fansens forventninger. Debutalbumets vitale, men eklatante retrorock har i stor grad måttet vike for sørstatlig soul satt i høyspentrockens rammer, og ”Lady In Gold” er blitt en allmennappellerende energibombe som opplagt bringer bandet til neste karriereplatå.
Albumet er som tittelen: Guitar madness. Denne x-Heaven-gitaristen briljerer med kunnskap om shredding, tapping eller hva det måtte være. Dette er kunst på høyeste hylle. Vi har mange talenter i Norge, og Roger Pedersen er en av dem som fra 80-tallet har utviklet seg mulig mest av alle. De akustiske låtene er verdt å ta med seg.
Dette er et meget spesielt album siden veldig få artister preger denne stilarten. Solvei selv kaller stilen hennes for World Jazz, men i dette albumet hører vi både latin twist og smooth jazz. Tankene mine går ofte til norske artister som Karin Krogh, Radka Toneff and Sidsel Endresen når jeg hører dette albumet. La meg si det med en gang – dette lyder vakkert.
«Norgesvenner» er et temmelig belastet uttrykk om band som sliter med å finne tilskuere andre steder i verden enn vårt merkelige lille hjørne med det spesielle folkeslaget «nordmenn». Men man trenger ikke dømme band som vil spille for sin trofaste fanskare helt nord og ned heller, så ei heller med kveldens underholdning.
Det var et særdeles variert klientell som fylte seg opp foran scenen på denne, må vi nesten kalle, historiske aftenen da meget rutinerte Blue Öyster Cult omsider fant veien til vårt gamle furet værbitte for aller første gang noensinne. Og når introen satte i gang nesten til planlagt tid, av alle ting tittellåta til Game Of Thrones, steg jubelen til taket blant alle de tilreisende på et fullsatt Union.
Ojda, hvor skal man begynne? Det er i hvert fall ingenting å si på ambisjonsnivået til den italienske gjengen, det skal de ha. Bombastiske og pompøse klassiske passasjer danner lydbildet bak tung symfonisk metall med en vakker kvinnelig sopran i front. Hørt det før? Ca. 1.000.000 ganger, og minst 999.998 ganger for mye.
Hver gang man tror at man har sett det siste til Thin Lizzy, så dukker de opp igjen, i stadig nye konstellasjoner. I 2016 og ’17 er det Scott Gorham og Darren Wharton som er linken til gamle dager med Phil Lynott, mens vi satte oss ned med vokalist Ricky Warwick og trommis Scott Travis (til daglig i Judas Priest) like før de gikk på scenen i England sommeren 2016.
I mai 2016 kom den ambisiøse skiva «Feathers & Flesh», et konseptalbum som omhandler en ugle og dens krig mot narsissisten ørnen. Ved innspillingen av videoen til andresingel «Night Never Ending» ble NRM som eneste blad invitert ned til Göteborg for å overvære innspillingen, samt et eksklusivt intervju med vokalist Johannes Eckerström.
Siste tilskudd til bokserien “FAQ” er “Pearl Jam FAQ: All that’s left to know about Seattle’s most enduring band”. Som tittelen tilsier er dette en faktabok hvor du får vite det meste som er verdt å vite om Pearl Jam.
