NORWAY ROCK MAGAZINE
Legendariske og tidløse Alice Cooper har bikket 73 år nå, men viser fortsatt ingen tegn til å bremse. Derimot viser han stadig flere tegn til at han nå ikke har så mye mer å bevise – han gjør heller det han selv har lyst til, og tar null hensyn til hva som forventes av ham. Denne gang går han helt tilbake til sine 60- og 70-tallsrøtter.
Ifølge han selv var 2020 første gang siden 1983 at han har hatt helt tom kalender. Den gangen brukte han og en pur ung Nick Cave fritiden på å vekke mastodonten som skulle bli Nick Cave and the Bad Seeds. Vi tok en telefon til Melbourne, Australia, midt under lockdown for å høre hva Mick Harvey bruker fritiden sin på denne gang.
Steve Lukather har en karriere få kan matche, med en merittliste man ikke kan kimse av. Hvem kan liste opp Michael Jackson, Lionel Richie, Richard Marx, Edgar Winter, KISS, Alice Cooper, Ozzy, Chicago og Miles Davis, på CVen, bare for å nevne noen svært få? Ikke mange. Ei heller har mange fått så mye tyn som «Luke» og resten av Toto.
Joseph Williams returnerte til Toto i 2010 etter flere års fravær. Tiden etter det var en bratt kurve oppover for bandet, som har hatt gode tider de siste årene, helt til det tok brått slutt i 2019. Etter et fyrverkeri av en samtale med Totos gitarist Steve Lukather satte vi oss ned med en noe mer nedtonet Joseph.
Nederlandske Anneke van Giersbergen kan se tilbake på en 25 år lang karriere med en ryggsekk full av forskjellige opplevelser. Nå er hennes siste utgivelse klar, kalt «The Darkest Skies Are the Brightest». Vi tok en prat med den kreative damen for å høre om hva hun har gjort siden sist.
Den forhenværende Genesis-gitaristen Steve Hackett er i disse dager ute med selvbiografien “A Genesis In My Bed”, en litterær reise som spenner fra barndommen i et krigspreget London, via hans tid i Genesis, og frem til våre dager. Slikt er mat for et intervju, og en fin junidag ringer telefonen.
Jeg har til tider satt meg sjøl i følgende imaginære problemstilling; ’om jeg måtte lytte til kun ett eneste band resten av mitt liv – hvilket??’. Mange vurderes, men jeg koker det stadig ned til Black Sabbath. Litt grunnet karrierens versatilitet og gjennomgående høye kvalitet, men også mye takket være den uimotståelige mystikken og ikke […]
Det er kanskje ikke så mange som blir opphisset av nyheten om en ny soloskive fra Whitesnakes nyeste, blideste og tolvte gitarist Joel Hoekstra, men når man ser nærmere på hvem han har med seg, utgjør det en veritabel supergruppe som burde fange oppmerksomheten til de fleste med en sunn interesse for rock.
«Medicine At Midnight» er tiende album i rekken til Foo Fighters og det er endelig her etter å ha blitt utsatt på grunn av tingenes tilstand i verden. De har denne gangen også fått med seg produsent Greg Kurstin som har jobbet med bandet tidligere og vet hva de er ute etter i sounden sin.
Todd La Torre burde for de fleste være kjent for sitt bidrag med å løfte Queensrÿche tilbake til å bli et kvalitetsfylt progressivt metalband. Allerede før han tok fatt på denne jobben hadde vokalisten tanker om et soloalbum. Da Covid-19 inntraff var det dags for å gjøre alvor av planene.
At første Transatlantic-plate på sju år meisles konseptuell og megaloman evner ikke å overraske kjennere av Roine Stolt, Neal Morse, Pete Trewavas og Mike Portnoy. Medregnet bokssettet utsteder kvartetten tre uensartete versjoner av ”The Absolute Universe”, som gestalter innbyrdes differensiert instrumentering.
Skambankt, som egentlig var i en prosess med å gi ut et nytt «klassisk» album med full trøkk, bestemte seg på grunn av tingenes tilstand å avbryte hele greia for å fortsette der «1994» slapp. De sier selv at de ønsket å gi ut et album som var forenelig med å gjøre konserter for et sittende publikum. Det har vi full forståelse for.
Priset være artister som etterstreber fornyelse. Tre år gamle ”To The Bone” markerte et hamskifte for nyere tids mest profilerte progrock-advokat, og oppfølgeren tyner den elektroniske pop-strikken ytterligere. Det er lite som vakler, rent teknisk. Håndverkeren Wilson forsyner seg ublutt av redskaper i kunstpopens og dansemusikkens verktøykasse
Amerikanske Mark Tornillo gjør herved sitt femte studioalbum som Accept-vokalist, og fremholder å tilfredsstille fans og bandkolleger. Tyskerne forblir ved en stilistisk lest av tradisjonstung og melodiøs heavy metal, hvor antallet kvalitetssikrede enkeltlåter forordner utgivelsenes innbyrdes rangering.
Tradisjoner er viktige å ta vare på og The Dogs leverte som vanlig nytt album på årets første mandag. Med egne t-skjorter som utroper «Fuck 2020» går bandet inn i det nye året med forhåpninger og forventninger om store ting. Kristopher Schau kunne fortelle om et 2020 som har bydd på uvante problemstillinger, men som klør etter å ta neste steg med bandet sitt.
Hardrockerne i Wig Wam dro hver til sitt i 2012, etter å ha gitt ut «Wall Street» nærmest kun for å fullføre platekontrakten. Gutta hadde sklidd fra hverandre etter år med et vanvittig høyt tempo, og resultatet ble kanskje deretter. I 2020 var tonen en annen, og de følte at tiden var moden for å finne fram gamle kunster.
Bieler spiller selv alle instrumenter på de fleste låtene på soloskiva si, så krediteringen til «The Baron Von Bielsky Orchestra» henviser til hans musikervenner som bidrar. Og du er ganske blank hvis du ikke kjenner til navn som Devin Townsend, Jeff Scott Soto, Dave Ellefson, Todd La Torre og Bumblefoot.
The Dead Daisies har eksistert siden 2013, men har aldri klart å karre seg opp i folks bevissthet. De nærer masse respekt i musikermiljøene, og blant folk som er mer enn snittet over interessert i musikk, men noe allemannseie har de til gode å bli, til tross for et kobbel av kjente og kjære navn i rekkene.
Steven Wilsons sjette studioalbum “The Future Bites” ble omsider sluppet i januar, etter å ha blitt utsatt i over et halvår. Vi fikk Wilson i tale på Zoom, og kom blant annet inn på hvordan sosiale medier endrer vårt selvbilde, og om hvordan han metaforisk, men ikke bokstavelig, dreit på seg da Elton John ringte.
Den svensk-amerikanske supergruppa med Erik Mårtensson (Eclipse, Nordic Union) og Jeff Scott Soto (Talisman, Sons Of Apollo, Journey) i spissen er tilbake med sitt fjerde album, og etter tre innertiere ligger forventningslista høyt for fans av bandets melodiøse rock.
Metallica har alltid gått sine egne veier og vært kompromissløse i sin søken etter det som de selv følte var rett for bandet. Det har gjort at de på veien har mistet fans, men også fått mange nye. Vi har gjort et tappert forsøk på å rangere deres ti studioskiver, fra verst til best.
Selv om det neppe kommer ny studioskive fra Def Leppard i 2020, så har fansen allerede fått intet mindre enn to nye utgivelser i år – 5-discs boksen ”The Early Years 79-81” med førti år gammelt materiale, og liven ”London To Vegas” med to hele nyere konserter på både CD, vinyl, BluRay og DVD. Vi […]
Rush er uten tvil et av tidenes største band. De var mestere på å fornye seg, og var så utrolig mye mer enn en “progressive power trio” fra 70-tallet. Deres uavbrutte rekke av gullplater og platiniumsplater er kun slått av The Beatles, The Rolling Stones, Kiss og Aerosmith. Vi har forsøkt å rangere de!
Nytt år, ny plate fra The Dogs – det niende på rad. Bandet er som vanlig sinte og Kristopher Schau snerrer og glefser inn i mikrofonen på åpningssporet «Who’s Not Doing Great». Det som er så herlig med The Dogs er at du føler ordene gjennom Kristopher og du føler aggressiviteten i musikken gjennom resten av orkesteret.
Enslaved er definitivt et av Norges mest spennende band. Deres femtende plate «Utgard» viser et band som fortsatt er i utvikling. Dette forteller gitarist Ivar Bjørnson mer om i seneste utgave av Norway Rock Magazine. Denne artikkelen tar derimot for seg hvordan det hele startet.
Det er ikke vanskelig å si fine ting om Tesla. Da de dukket opp med debuten «Mechanical Resonance» i 1986, skilte de seg totalt ut fra mengden av den tids rockeband, fordi de hadde ikke spandex og hårspray, mascara og glitter og fjas. Musikalsk var de nærmere beslektet med de britiske bandene fra 70-og 60-tallet som Queen, Zeppelin, Bad Company og The Beatles enn deres kontemporære landsmenn i Ratt og Mötley Crüe.
Reginald Dwight, eller som han er langt bedre kjent som og nå vel også offisielt heter; Elton John, er i vinden som aldri før. Filmen ”Rocket Man” har relativt nylig gått sin seiersgang, og det samme har også sjølbiografien ”Me”. Da er det på tide å også kunne by på den ultimate samleboksen for sine fans, og det er en strålende anledning til å kline til skikkelig!
Vi trodde det aldri skulle bli ferdig, men snart har vi Tidenes Møkkaår 2020 i bakspeilet. Tross Covid19 har det i løpet av året har det blitt utgitt utallige skiver av høyst varierende kvalitet. Under finner du en Topp 10-liste over årets beste skiver satt sammen av Norway Rock-skribentenes personlige vurderinger som du finner lenger ned på siden.
5. august 1992 er en dato svært mange musikere, og trommeslagere i særdeleshet, husker med sorg. Dagen kalles gjerne «dagen da verden mistet grooven». Da gikk nemlig Jeffrey Thomas Porcaro bort, bare 38 år gammel. Han var mest kjent for sitt arbeid med Toto, men spilte med hundrevis av artister gjennom sin altfor korte karriere.
Den ene konserten Kvelertak skulle ha i Stavanger, ble delt inn i fire show med 200 sittende fans til stede på hver av dem. På alle måter en spesiell anledning, både fordi Kvelertak mest sannsynlig aldri før har spilt for et sittende publikum før og fordi dette med Kvelertak-konsert i julen er en siddis-tradisjon.
Da Whitesnakes egen David Coverdale tok kontakt og ba oss overbringe en julehilsen til fansen og NRMs lesere, var vi ikke helt forberedt på budskapet hans – vi visste jo at han har blitt en Norgesvenn de siste årene, men at det hadde gått såpass langt, kom som en overraskelse…
Man kan undres hvor mange ganger mer materiale som posthumt har blitt gitt ut av Jimi Hendrix’ produksjon kontra hva han sjøl rakk å sende ut på markedet i sin levetid, men dette viser samtidig hvilken kreativitet han rådde over og hvilken drift han hadde til stadig å utvikle sitt eget uttrykk gjennom kontinuerlig studioarbeid.
Jon Bon Jovi er en av de mange artistene som har funnet det for godt å servere fansen en førjulsgave, i form av en digital EP med Tom Pettys “Christmas All Over Again”, Elvis Presleys «If I Get Home on Christmas Day», og «Fairytale of New York», en hit med The Pogues og Kirsty MacColl.
I anledning av at 20 år har gått siden U2 ga ut det mange regner som den siste klassiske skiva si, ble det sluppet en eksklusiv og lekker boks med 5 CDer (eller 11 LPer) som fansen kan kjøpe i julegave til hverandre.
Neal Morse er mer kreativ og aktiv enn de fleste av oss, og gir ut album raskere enn sin egen skygge om dagen. Ikke mindre enn tre album skrev og ga han ut med diverse prosjekter i 2020, i tillegg til denne skiva; et livealbum spilt inn under Morsefest 2018.
I snart 40 år har vi kjent Mark Kelly som keyboardisten i Marillion – og ikke så mye annet. Men omsider er han klar med sitt første soloprosjekt, og i slutten av november slapp han «Mark Kelly’s Marathon», hvor han backes av stort sett ukjente musikere. Vi fikk Mark på Skype-skjermen for en prat om både den nye skiva og om både Marathon og Marillions fremtidsplaner for det kommende året.
Dette er den sjette skiva fra Aviv Geffen og hans stadig mer sporadiske og motvillige samarbeidspartner Steven Wilson, og det var mange fans som satte kaffen i halsen og lyste fred over Blackfields minne da de fikk høre de to første singlene. Men de to poplåtene er ikke representative for resten av skiva.
Det tyske progmetal-bandet Vanden Plas har holdt det gående med samme besetning siden starten i 1986. Svært få band kan skilte med samme stabilitet, det er bare å ta av seg hatten og sette seg til rette for en episk spøkelseshistorie.
«The Ghost Xperiment – Illumination» er del 2 av «The Ghost Xperiment»- historien.
Da Roger Waters forlot Pink Floyd i 1985, trodde nok de fleste at bandet var ferdige. Men neida, det viste seg at trioen Pink Floyd, med David Gilmour i front, klarte seg helt ypperlig kommersiellt sett, men at det musikalsk ble noe helt annet var tydelig da «A Momentary Lapse Of Reason» ble sluppet i 1987.Da Roger Waters forlot Pink Floyd i 1985, trodde nok de fleste at bandet var ferdige. Men neida, det viste seg at trioen Pink Floyd, med David Gilmour i front, klarte seg helt ypperlig kommersiellt sett, men at det musikalsk ble noe helt annet var tydelig da «A Momentary Lapse Of Reason» ble sluppet i 1987.
30. november 2019 holdt thrashlegendene Slayer sin aller siste konsert. Begivenheten ble avholdt i The Forum i Inglewood i hjembyen Los Angeles. «The Final World Tour» besto av 147 konserter og inkluderte et besøk på fjorårets Tons Of Rock i Oslo. Vi feirer denne kanskje noe vemodige ettårsdagen med å rangere bandets tolv studioplater.
Etter nesten førti år sammen takket Slayer av med to utsolgte konserter på hjemmebane i Los Angeles, og det ble en emosjonell kveld for de som var tilstede. Vi slo på tråden til trommis Paul Bostaph for å mimre litt om Slayer og for å høre om han har funnet ut hva neste steg er.
Reb Beach er ikke bare den gitaristen som har spilt lengst i Whitesnake – han har i alle år også spilt i Winger, samt at han har gitt ut flere soloskiver. Vi slo av en prat med Reb om den nyeste, instrumental-albumet «A View From The Inside» – og om Whitesnake og Winger, så klart.
Genesis er et av historiens bestselgende band, og karrieren spenner over tre tiår og et stort stilistisk register, fra kompleks og storslagen progrock, til finslepen og hyperkommersiell pop som en periode hadde evig rotasjon på all verdens radio- og tv-stasjoner. Vi har rangert alle studioskivene deres fra verst til best!
Cadaver har jeg fulgt siden demodagene, og forrige plate «Necrosis» fra 2004 er blant mine topp fem favoritter. Som fan er jeg superspent på nytt materiale, men samtidig skeptisk og kritisk til en runde tre. Selvsagt er det fortsatt Anders Odden som styrer skuta, så noen direkte frykt har det ikke vært.
De gamle ringrevene i Dream Theater gir ut liveskiver like ofte som studioskiver for tida, og «Distance Over Time»-turnéen er intet unntak. Men denne gangen har de et ess i ermet; selveste «Scenes From A Memory» har 20-årsjubileum, noe som ikke kan gå upåaktet hen.
De siste 25 år har utvilsomt Skunk Anansies frontfigur, låtskriver og vokalist Skin vært både et forbilde og ikon innen både rocken og mote, satt standarden for liveopptredener og gått i bresjen for kampsaker som er viktige for henne. Denne biografien, skrevet sammen med Lucy O’Brien, tar for seg hele hennes liv.
Etter min høyst personlige nedtur ved forrige liveslipp «Book Of Souls – The Live Chapter» som ikke bare var gørrkjedelig i mine ører, men som i tillegg ødela mitt livslange forhold til Maiden så jeg knapt har orket å hørt på de siden, var det med stor skepsis jeg startet lyttingen av deres siste liveepos.
Blackened Viking heavy metal er ikke akkurat ukjent for oss nordmenn. Etter sin avgang i Kvelertak begynte kjapt vokalist Erlend Hjelvik skrive musikk, samt at han begynte å høre på metal igjen. Alt fra Dimmu Borgir til thrash og klassisk metal.
Du kjenner kanskje ikke til navnet Orianthi, men om du ikke har en eneste skive med noen av artistene som denne 35-årige australske gitarheltinnen har spilt med, så er faen ikke den platesamlinga di mye verdt.
Norwegian guitarist and singer-songwriter Tora Dahle Aagård is only 26 years old and has already played with Paul Gilbert, jammed with Jennifer Batten, and played at the Royal Albert Hall. We spoke to her before her band ‘TORA’ released their second album, “Girls”.
Derek Sherinian har spilt med mange av verdens største artister i sin karriere. Alice Cooper, Billy Idol og Joe Bonamassa har alle hentet inn tangentguruen til sine prosjekter. Høsten 2020 kom hans åttende soloalbum, kalt «The Phoenix», igjen med monster-trommis og produsent Simon Phillips.
Dream Theater var med på å definere en sjanger hvor de kombinerte det melodiøse og pompøse fra prog rocken og det rytmiske og harde lyduttrykket til tungmetallen. De fikk sitt store gjennombrudd tidlig i karriere – på deres andre albumutgivelse, med en singel som gikk inn på hitlister og havnet i rotasjonen på MTV – […]
Rett etter forrige soloslipp som ble en aldri så liten suksess ga vår mann ut ny skive med moderbandet D-A-D med påfølgende turné som ble en enda større suksess – kun avbrutt av en viss pandemi som herjer land og strand rundt for tiden. Tar man da anledningen til et lite hvileskjær? Å neida!
”Rock Or Bust” løyvde AC/DC videre eksistensberettigelse etter Malcolm Youngs tragiske fratreden, men bandet måtte bevisføre sin sak, og kanskje var det derfor nevnte 2014-album endte som australiernes ypperste siden ”For Those About To Rock”. Seks år senere er situasjonen en annen, og skulderspenningen betraktelig senket.
Etter å ha sjokkert en hel metalverden ved å gi seg i et Kvelertak som var på en konstant opptur, har nå Erlend Hjelvik reist seg igjen og samlet et band rundt seg. Bandet har fått navnet Hjelvik og spiller en musikk som ligger hans eget hjerte nært.
Lenge før Skandi-rock var et begrep frekventerte Binzer og hans D-A-D jevnlig på selveste MTV og har holdt det gående siden. Men de siste årene har sjefen startet opp litt på egenhånd da hans hovedgeskjeft tar ei lita pust i bakken, som i 2017 da han slapp sin solodebut “Dying Is Easy” til store ovasjoner over en jevnt samlet rockepresse.
Med tanke på at det snart er 20 år siden svenske Eclipse slapp sin debutskive, var det jaggu på tide at også de gjorde den obligatoriske øvelsen det er for ethvert rockeband med røttene i 70- og 80-tallet, og gi ut en liveskive. «Viva La VicTOURia» ble innspilt på hjemmebane i desember i fjor, og er tilgjengelig på både CD, vinyl, DVD og BluRay.
Det sier seg selv at du har talent når du blir håndplukket til bandet til folk som Alice Cooper og Michael Jackson, og Prince inviterer deg til bandet sitt, for å nevne de mest kjente som den 35-årige australske gitarheltinnen Orianthi har jobbet med.
Den musikalske kameleonen Jeff Scott Soto er ute med sitt syvende soloalbum, og som vanlig vet man aldri helt hva man får fra denne karen. Men de som likte ham best i Talisman og W.E.T. vil nok være de som blir mest fornøyd med denne.
Et kvart århundre etter at gitarist og vokalist Aðalbjörn «Addi» Tryggvason var med på å starte den atmosfæriske islandske kvartetten Sólstafir, er de nå ut med nytt album. Albumet har fått tittelen «Endless Twilight of Codependent Love» og de fortsetter å følge sin ledestjerne.
Stjernelaget Insidious Disease gir oss etter ti år oppfølgeren til debuten «Shadowcast». Oppskriften på «After Death» er den samme som sist, gode venner som spiller god gammel death metal som ikke har som hensikt å revolusjonere metalverdenen på noen som helst måte.
Den tidligere Nirvanatrommisen lever nå et tilbaketrukket liv på søvnige Bainbridge Island rett utenfor Seattle. Chad Channing lager i dag den musikken han ønsker og bruker så mye tid som han selv vil på musikken sin. Det står i sterk kontrast til hvordan hverdagen var for han mellom 1988 og 1990 da han, Nirvana og Seattle plutselig var hele verdens midtpunkt. Chad Channing fortalte villig om hans dager i Nirvana da vi ringte han for en prat midt i koronakrisen.
Den jevne mannen i gata og den gjennomsnittlige P4-lytter drar nok ikke kjensel på navnet Russ Ballard, men du skal være særdeles ignorant ovenfor musikk hvis du ikke kjenner til noen av de dusinvis av hitlåter han har skrevet i løpet av de siste fem tiårene. Ritchie Blackmore og Rainbow kan takke ham for sine to største radiohits, og karene i Kiss har gjort hele fem av låtene hans.
I flere år har svenske H.e.a.t vært på oppadgående kurve hvor stadig flere har fått øynene opp for musikken deres, og ikke minst for de energiske konsertene deres. Så da Stockholmarna slapp sitt sjette album ”H.e.a.t II” i februar, fant vi tiden inne for en tur til Göteborg for å ta en prat med bandets vokalist og Duracellkanin Erik Grönwall, og keyboardist, låtskriver og produsent Jona Tee, på backstagen noen minutter etter at de gikk av scenen foran et nært fullsatt Trädgår’n.
Her snakker vi comeback som virkelig sparker ræv. Evildead ble dannet i 1986 som et sideprosjekt til folk fra Agent Steel og Abbatoir. Da disse to ble oppløst ble Evildead hovedbandet og ga ut to plater før de ga seg i 1995.
Du snakker om den perfekte symbiose over ting jeg ikke liker, det Kentucky-baserte bandet. Sørstatsrock, stoner og glattprodusert amerikansk musikk er nemlig en uhellig treenighet av lyd jeg vanligvis skyr som pesten bortsett fra noen veldig få spesielle unntak – og samtidig begreper som fint kan beskrive Black Stone Cherry, så dette var litt av en utfordring for meg å mene noe objektivt om.
Litt på siden av hva man vanligvis anmelder i denne blekka, den norske alt.popgjengen som befinner seg i samme musikalske gate som Fay Wildhagen og Highasakite. «The Line» passer bra til det mørke og våte høstmørket.
Få, om noen, musikere i Norge har flere plateinnspillinger på samvittigheten enn Steinar Krokstad. I år feirer han 60 år som menneske, og 40 år som profesjonell trommeslager. Det syns vi i Norway Rock Magazine bør markeres, så vi tok en prat med den sindige trønderen på et hotell i Norges rockehovedstad, Trondheim.
Rockeikonet Phil Lynott rakk bare å bli 36 år, men satte dypere spor etter seg enn de fleste. Hans historie er et langt lerret å bleke, men nå har altså filmen om hans liv nådd det store lerretet.
Jeg er så glad hver julekveld, for da ble Lemmy født! De fleste trodde vel også at han ville leve evig – hvem kunne vel tro at noen sjukdom skulle kunne leve i den kroppen. Men, etter 70 år og fire dager var det slutt i romjula 2015, både for Ian Fraser Kilmister og for […]
Anglofile Bonamassa arriverte London sommeren 2019, uten andre proposisjoner enn å la den engelske atmosfæren forløse låtskrivingsprosessen. ”Royal Tea” ble pennet i samarbeid med nasjonale størrelser som Bernie Marsden og Jools Holland, og effektuert i ærverdige Abbey Road, stundom bakket av symfonikere og jentekorister.
Hadde det ikke vært for at Tommy Lee har en fortid i Mötley Crüe, er det ikke sjangs i hælvete for at hans tredje soloalbum hadde blitt anmeldt i noe som helst rock magazine, for dette er så langt unna «Looks That Kill» og «Girls Girls Girls» som det er mulig å komme.
Etter fem skiver med sin jazzrock-trio har nå gitarist og komponist Hedvig Mollestad gitt ut sitt første soloalbum, “Ekhidna”, som henter tittelen fra et vesen fra gresk mytologi som er halvt kvinne og halvt slange. Vi tok en kaffe med Hedvig utenfor Munch-muséet en fin sommerdag og snakket om den nye skiva, læreren som satte henne fri musikalsk, og hennes elsk for Black Sabbath.
Er det ett band som nærmest er synonymt med heavy metal, både visuelt, historisk og musikalsk, så er det Judas Priest fra Birmingham, England. Vi har gjort et tappert forsøk på å rangere alle deres 19 studioalbum fra verst til best.
De fleste kjenner nok til Gilby Clarke fra hans år i Guns N’ Roses, men gitaristen som Slash ga æren for å ha reddet nettopp Guns N’ Roses i 1991, er så mye mer enn bare det. En lang karriere som i år har strukket seg over fem tiår, har gitt oss mye god musikk.
Nært på dagen 40 år etter Whites Thin Lizzy-debut med fine “Chinatown” slipper nå gitaristen sitt nye opus, etter alle solemerker å dømme til øredøvende likegyldighet. Dette er nemlig ganske så lite å skulle lette på skinka for.
Odd René Andersen behøver ingen nærmere introduksjon, men får det allikevel. En av landets fremste vokalister, med en merittliste som er for lang til å liste opp. For undertegnede er han først og fremst stemmen i Dream Police.
Det italienske progmetalbandet DGM har på ingen måte slått igjennom her til lands, men er du fan av sjangeren og band som Dream Theater, Seventh Wonder eller Symphony X, så skyter du deg sjøl i foten om du ikke sjekker ut den nye skiva til DGM.
Denne kompilasjonen av live-opptak fra verden rundt, sementerer inntrykket av Adam Lambert som en vokalist og entertainer av ypperste ekstravaganse – på samme måte som Freddie Mercury tidigere fylte ei scene nærmest på egenhånd. Det er nemlig i første rekke nettopp dette det hele nå handler om, å skulle erstatte en av rockens fremste både utøvere og personligheter.
Buck Dharma og co er ute med nytt studioalbum – det første siden «Curse of the Hidden Mirror» i 2001. Albumet den gang fikk solide kritikker og fansen elsket det, men det solgte dårlig så ønsket og behovet for å lage ny musikk fikk seg en trøkk. Det skulle ta nesten tjue år før Blue Öyster Cult igjen fikk samlet sammen et knippe låter og gitt det ut.
Yes-diskografien er mangfoldig, og rommer en salig blanding av gull og gråstein. Mellom 1969 og 2019 har bandet gitt ut 22 album som favner en rekke stilarter og uttrykk, fra det råe og psykedeliske, via storslagen symfonisk rock, til stilsikker åttitalls poprock. Å rangere en slik produksjon er ikke lett, men vi gjør et forsøk.
For oss som var superfans av det Bon Jovi presterte det første tiåret av sin karriere, så har det vært langt mellom godbitene etter årtusenskiftet. Jeg står gladelig på barrikadene og veiver med flagget for alt de presterte frem til og med «These Days», men det må innrømmes at de har ikke lagd en eneste knallbra skive på et kvart århundre.
Han har en smått imponerende CV, Corey Taylor, med to suksessfulle band og flere bestselgerbøker på samvittigheten. Derfor ble det knyttet relativt stor spenning da nyheten om soloskive sprakk for en tid tilbake. Så har han klart å følge opp suksessen med en ny suksess?
For drøyt to år siden var rundt 40000 av oss i Telenor Arena over to kvelder og fikk med oss Rogers Waters og hans eminente band med en av de mest storslagne scene-produksjonene verden har sett i konsertsammenheng. Omsider er det mulig å gjenoppleve dette hjemme i din egen stue.
Det begynner etterhvert å bli noen hundre biografier fra diverse rockemusikere ute på markedet, men du har garantert aldri lest noen med samme vinkling som «Confess», skrevet av Judas Priests frontmann og vokalist Rob Halford. En homofil og dypt frustrert mann som frontet et heavy metal-band i en macho verden.
En skulle tro at Tim Scott ”Ledfoot” McConnell og Ronni Le Tekrø ville utgjøre en polarisert og umulig dikotomi, men faktum er at duoen tufter et supplerende oxymoron, hvis individuelle, musikalske nomenklatur ikke kommer på kant med makkerens.
Å sette sammen ei samleplate med en såpass multifasettert artist so Robert Plant må være en prøvelse i seg selv. Vi er innom en solokarriere som spenner seg over nesten fire tiår, og elleve album, der han berører flere stilarter, og treffer bra stort sett hele veien.
Hjertet mitt hoppet over et par slag da siste utgivelse fra svenske Amaranthe brått ramlet ned i min digitale mailboks. Ikke fordi jeg er fan av bandet, tvert imot – jeg kan nemlig ikke fordra musikken og føler avsky med hver eneste dråpe blod som pumpes rundt i min godt voksne kropp. Fråden formelig sto ut av munnvikene idet jeg motvillig trykket “play” på min digitale avspiller.
Jeg gleder meg til hvert eneste album med Enslaved, men gruer meg likefullt til å anmelde dem. Bergenserne er kanskje det mest spennende bandet med bakgrunn i ekstrem metal som ikke låser seg til en sjanger. Dette i sin tur gjør det jo umulig å beskrive skivene rettferdig på noen få linjer.
30 år etter at Fish startet sin solokarriere startet med “Vigil in a Wilderness of Mirrors” kommer altså albumet som avrunder mannens karriere, i hvert fall som plateartist. “Weltschmerz” er et album som har vært på gang i flere år, men som av ulike årsaker har blitt gjenstand for flere utsettelser.
KISS – et av verdens mest suksessfulle og populære rockeband de siste førti årene. De har alltid vært kjent for sine spektakulære liveshow og de har en hærskare fanatiske fans som følger dem i tykt og tynt. Nå som enden på visa nærmer seg tok vi en telefon til tidligere gitarist Bruce Kulick.
Hverken covrede band eller låtvalg på Ace Frehleys nye skive byr på store overraskelser, så jeg tar skiva som det jeg tror den er ment som – en fest. Og de festene som ikke funker til bakgrunnsmusikk av navn Led Zeppelin, Deep Purple og Beatles utført av festløven Frehley sjøl trives jeg vanligvis ikke på.
Noen artister er mer aktive på liveskive-fronten enn andre. Flying Colors er i det øvre sjiktet i så henseende. Tre studioskiver og tre liveskiver er fasiten så langt. Da Flying Colors gjestet London 14. desember 2019, var det siste konsert i en rekke på fire i Europa før bandet tok juleferie.
Som et av verdens aller største heavy metal-band så trenger vel neppe Iron Maiden noen nærmere presentasjon. Så langt har de gitt ut seksten studio-album som jeg skal prøve å rangere fra minst fantastisk til best.
Dream Police er kanskje det nærmeste vi kommer ei norsk supergruppe her til lands. I fjor feiret de 30-årsjubileum, med to meget sterke singler, og et pent knippe konserter i beltet. Hva har vi i vente framover fra denne groovy kvartetten i tiden som kommer? Vi satte oss ned på verdensveven i hver vår coronabås for en uformell prat, som ble både lang og latterfull.
Først oppdaget Eivind Staxrud, Raga Rockers-gitarist siden 2010, Angus Young i AC/DC, og han uttalte i ung alder at han heller ville ha en Gibson-gitar enn å bli kjønnsmoden. Senere kom Fender Stratocaster-gitaren til Jimi Hendrix inn i bildet og forandra livet på nytt.
TORA er et bluesinspirert poprock-band frontet av gitarheltinnen Tora Dahle Aagård, og tross for sin unge alder har hun allerede stått på scenen i Royal Albert Hall i London, samt spilt med Jennifer Batten (Michael Jacksons gitarist) og Paul Gilbert (Mr Big).
I over tretti år har John Petrucci vist andre gitarister hvor skapet skal stå gjennom halsbrekkende instrumentalakrobatikk på fjorten studioskiver med Dream Theater, men den veltrente New York-væringen har i år benyttet coronapausen til å lage sitt andre soloalbum, hvor han fikk hjelp av en gammel kjenning.
Du vet vi har vår historie, Marilyn. Helt siden du tatoverte deg inn i hjernebarken min i 1994 med den fargesprakende videoen «Dope Hat» midt i mellom to svart/hvite metall-videoer med noen ubermaskuline mannemenn på legendariske Headbangers Ball og det ikke var godt å si om bandet ditt besto av menn eller kvinner har du vært der.
Koronapandemien stagger ikke Neal Morses utrettelige kreativitet, selv om “Sola Gratia” publiseres som et soloalbum, og ikke tilfaller The Neal Morse Band-diskografien, nettopp på grunn av Covid-19-utbruddet. Skiva forrettes av samme musikerstab som gjorde “The Great Adventure”, men er komponert av Morse alene, og innspilt per lydfilutveksling.
