Alice Cooper | Detroit Stories

earMusic

Legendariske og tidløse Alice Cooper har bikket 73 år nå, men viser fortsatt ingen tegn til å bremse. Derimot viser han stadig flere tegn til at han nå ikke har så mye mer å bevise – han gjør heller det han selv har lyst til, og tar null hensyn til hva som forventes av ham. For rundt ti år siden begynte han å hylle sine avdøde musikalske kolleger i et eget segment på konserter, noe som indirekte førte til dannelsen av Hollywood Vampires, supergruppa hans sammen med Joe Perry og Johnny Depp, og en hel skive med hovedsakelig coverlåter. På den traurige oppfølgeren «Rise» overlot han låtskrivinga til de andre, og lot til og med Depp overta mikrofonen på et par låter. Og på hans rundt regnet tjueåttende studioalbum «Detroit Stories» tar han nok en gang steget tilbake i tid, og leverer noe som kan kalles en musikalsk hyllest til sin hjemby Detroit, som på 60- og 70-tallet var senter for den hardere og mer pønka rocken i USA, upåvirket av trendene på øst- og vestkysten, hvor band som Blondie og The Eagles dominerte i hhv New York og Los Angeles. I Detroit og resten av Michigan var det derimot kompromissløse rockere som MC5, Grand Funk Railroad, Ted Nugent, Iggy Pop og The Stooges som var ledestjernene, og det er ikke for ingenting at Kiss lagde en låt med navn «Detroit Rock City», som forøvrig også ble produsert av Coopers nå faste partner Bob Ezrin.

«Detroit Stories» er lyden av Alice Cooper som går tilbake til sine røtter, og den låter dermed ikke som vi forventer å høre ham. Har du hørt EPen «Breadcrumbs» som kom i 2019, så vet du hva du kan forvente, og fire av låtene derifra («Detroit City», «Go Man Go», «Sister Anne» og «East Side Story») gjentas også her. Det er mer garasjerock med gitarer i fullt øs, og blåst bort er minnet om poplåter som «Poison» og «Hey Stoopid» og medkomponister som Desmond Child og Jon Bon Jovi. Her har Cooper heller samarbeidet med mange musikere fra delstaten, deriblant Grand Funk Railroad-gitaristen Mark Farner og MC5-gitaristen Wayne Kramer (sistnevnte har også vært med på å skrive tre av låtene), samt Garret Bielaniec, som spiller på nesten alle spor her. Som et ekstra link til 70-tallet er skiva naturligvis produsert av Bob Ezrin, og Coopers tre gjenlevende kolleger fra Alice Cooper Band (Michael Bruce, Dennis Dunaway og Neal Smith) spiller på to låter og har bidratt på låtskriversiden. Blant de øvrige gjestene finner vi den svenske gitaristen Tommy Denander, Steve Hunter (som ble gitarist i Coopers band da han gikk solo i 1975), samt store navn som Joe Bonamassa (på to låter) og U2s trommis Larry Mullen jr. (som spiller på den selvforklarende «Shut Up And Rock», en låt jeg antar er restemat fra forrige skive «Paranormal» hvor han var hovedtrommisen).

Det må også nevnes at rytmeseksjonen her utgjøres av bassisten Paul Randolph, som er mest kjent for jazz, funk, soul og electronica, og trommis Johnny «Bee» Badanjek, som faktisk spilte med Cooper på «Welcome To My Nightmare»-epoken. Gjett tre ganger om de er fra Detroit begge to.

Aldri har det vært flere coverlåter på en studioskive under Alice Cooper-navnet. Det åpner med klassikeren «Rock & Roll» (av Lou Reed & The Velvet Underground som ironisk nok ikke er fra Detroit, men fra New York City) som også Jane’s Addiction gjorde en versjon av på debuten sin. Vi får en rein plankeversjon av «Our Love Will Change The World», en liten hit for det psykedeliske powerpop-bandet Outrageous Cherry fra Detroit – selv om Cooper og Ezrin har endret noen ord i andreverset og deretter vært freidige nok til å kreditere seg selv som med-komponister. Vi har nevnt MC5 et par ganger allerede, og deres aggressive «Sister Anne» covres også, samt den avsluttende «East Side Story», som var debutsingelen til den ikke helt ukjente Detroitværingen Bob Seger helt tilbake i 1966.

Størst forventninger knytter det seg til de to låtene som i praksis utgjør gjenforeningen av det originale Alice Cooper-bandet. «Social Debris» høres unektelig ut som klassisk 70-talls Cooper, alle ingrediensene er til stede – unntatt magien. Og så har vi den pønka kuriositeten «I Hate You» hvor alle fire tar vokalen og forteller hvor mye de hater hverandre, inkludert et vers til avdøde gitarist Glen Buxton som ender med ‘We’re filled with rage at the empty space you left on stage’. En artig, men ikke spesielt bra, låt.

Låtene som stikker seg mest ut er nok «1000$ High Heel Shoes», en småfunky Motown-type låt komplett med doo-wop-koringer (fra Sister Sledge!?!) og blåserekke, nærmere bestemt Bob Segers gamle The Motor City Horns, samt den seige blueslåta «Drunk And In Love», hvor Joe Bonamassa naturlig nok får leke seg. Og så har vi Covid19-låta «Hanging On By A Thread», som het «Don’t Give Up» da han slapp den i mai i fjor. Dette er kanskje den mest kontemporære låta på skiva, med snakkevokal på versene og fullt arenarock-refreng, og han avslutter med beskjeden ‘This is Alice Cooper in Detroit – keep fighting, don’t give up – call the Suicide Prevention Hotline 1-800-2738255…’ (Cooper er definitivt ikke redd for å ta sosialt ansvar, han hadde jo et tilsvarende budskap i «Hey Stoopid» for 30 år siden.)

Cooper er heller ikke redd for å bevege seg utenfor sitt vante territorium, for dette er veldig langt unna både «Trash» og «Welcome To My Nightmare», men det er innlysende at han har hatt det moro mens han og kompisene har lagd denne. Og det smitter forsåvidt over, det er stort sett moro å høre på «Detroit Stories» også, selv om jeg ikke ville drømme om å plassere denne skiva på min Cooper Topp 10 – kanskje ikke på Topp 20 engang. Til tross for at det er hele femten låter her, varer bare skiva i 50-minutter. Det er bare to coverlåter som bikker fireminutters-merket, og fem av låtene er kun mellom to og tre minutter.

Det kan virke litt merkelig at med unntak av Tommy Henriksen (som en av elleve gitarister på denne skiva), så benytter Alice Cooper seg ikke av sitt eminente liveband denne gangen heller. Men, vi får en bonus-DVD med på kjøpet her, med hele Paris-konserten fra «Paranormal»-turnéen i 2017. Den ble utgitt på CD og LP i 2018, under det tungvinte navnet «A Paranormal Evening with Alice Cooper at the Olympia, Paris», men nå kan vi endelig også nyte synet av det høyst visuelle sceneshowet og av gitarist Nita Strauss, som bl.a. snakker om akkurat den konserten i dette intervjuet.

4/6 | Geir Amundsen

Utgivelsesdato 26.februar 2021