Selv om det neppe kommer ny studioskive fra Def Leppard i 2020, så har fansen allerede fått intet mindre enn to nye utgivelser i år – 5-discs boksen ”The Early Years 79-81” med førti år gammelt materiale, og liven ”London To Vegas” med to hele nyere konserter på både CD, vinyl, BluRay og DVD. Vi fikk bandets vokalist Joe Elliott til å gi oss detaljene.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker
– God morgen Joe, det ryktes at du er i California for tida?
– Det er riktig, jeg tok sjansen på å fly over hit i forrige uke, men det har gått fint, så alt er ok!
– Så det er faktisk mulig for en engelskmann å dra til USA for tiden, uten å måtte gå i karantene i ett eller begge land?
– Tja, nå fløy jeg fra Dublin, og Irland har klart seg meget bra gjennom denne pandemiske situasjonen, der er det på langt nær så ille som i England, for eksempel. Irland stengte ned tre uker før Storbritannia gjorde, og det utgjorde tydeligvis en enorm forskjell. Jeg har dermed vært i lockdown i over tre måneder nå, men jeg hadde uansett behov for å være i Los Angeles nå i juni. Amerikanerne har begynt å slippe folk inn, og Aer Lingus har begynt å fly til USA, men det var et bortimot tomt fly! Kjipt for Aer Lingus, men kult for oss! Her i L.A. er jeg uansett i en selvpålagt toukers karantene sammen med familien, men så lenge jeg har nettilgang kan jeg jobbe hvor som helst – kontoret mitt er inni hodet mitt, haha.
– Så hva har du syslet med de siste tre månedene? Dere skulle vel vært i pre-produksjon for turnéen med Mötley Crüe og Poison som skulle startet i disse dager.
– Jeg har bare prøvd å erkjenne hva som skjer for tida, og stort sett gjort det samme hver eneste dag. Så det har blitt en kombinasjon av å ha det reneste huset i hele verden, og rydde opp i det skapet på kontoret som man skulle tatt fatt på for lengst. Jeg har et studiotape-arkiv som jeg oppbevarer alle opptak i, og i årevis har ting bare blitt stappa inn der så man kan organisere det ved en senere anledning. Og den senere anledninga dukket omsider opp, haha! Så det har jeg fått gjort – hørt igjennom timevis av materiale for å sjekke hva som eventuelt kan brukes på et senere tidspunkt, sortert videoer, bilder og media-greier. Men det har jo igjen gått ut over huslige sysler – alt det jeg burde ha plukka opp fra gulvet i går ble i stedet liggende der noen dager til, til madamens fortvilelse. Det er ulempen med å bo på hotell månedsvis i strekk hvert eneste år – man blir så vant til at noen kommer og rer opp senga di og rydder bort skoene og klærne dine at det blir helt kaos når jeg faktisk er nødt til å gjøre det selv, haha! Og nå har jo fotballen begynt igjen i England, den har jeg savnet.
– Ja, du får ha lykke med ditt kjære Sheffield United mot Manchester United i kveld. (Det ble tap 3-0!) Er du såpass interessert at du vet hva Sheffields nye norske midtbanespiller heter?
– Sander Berge, er det ikke? Meget god spiller!
– Stemmer. Har du fått gjort noe for Def Leppard da, noe som fansen kan få glede av?
– Ja, jeg skriver jo alltid låter, hele tiden. Og jeg har snakket mye med journalister som deg selv, først i forbindelse med boksen ”The Early Years 79-81” som vi slapp i mars, og så med liveutgivelsen ”London To Vegas”. Og som nevnt har jeg sjekket arkivene for andre innspillinger som kan utgis. Def Leppard er litt som en fabrikk hvor hundrevis av arbeidere jobber hardt døgnet rundt. Står du på gata og titter inn vinduet, så kan du se hvor travle de er. Drar de for gardinene, så kan du ikke lenger se det, men de er like aktive likevel! Og selv om Def Leppard ikke spiller konserter eller opptrer i media, så betyr ikke det at vi sitter på en strand og drikker Mojitos. Vi er i full gang med å skrive låter, vi gjenoppdager og mikser eldre materiale og utgir det, vi planlegger og diskuterer fremtida hele tiden! Og Corona-pausen har gitt oss muligheten til å faktisk fokusere på disse prosjektene som vi bare har snakket om i årevis – inntil turnéen med Mötley Crüe ble kansellert, var det den som hadde vår førsteprioritet. Så vi bestemte oss for å gjøre det negative til noe positivt og gjøre noe produktivt, ikke bare slå ihjel tiden i ett år, selv om vi alle sammen må holde oss i våre respektive hjem.
– Foreløpig har 2020 blitt et kostbart år for Leppard-fansen med to essensielle innkjøp, men det passet jo ypperlig siden vi ikke kommer til å få sett noe til dere på scenen uansett.
– Ja, det er sant! Jeg vedder på at det likevel kommer en haug med negative kommentarer om at plateselskapet vårt bare slipper årgangsmateriale mens vi later oss. Men det er ikke sant – vi har brukt masse tid på å gi disse opptakene så bra lydkvalitet som mulig, og sørget for best mulig innpakning med bilder du ikke har sett før, og så videre. Vi gir fansen muligheten til å få høre det gamle materialet på best mulig vis, og de kan kjøpe det om de så ønsker. Ronan McHugh, vår faste lydmann gjennom alle år, har gjort en fantastisk jobb med å mastre de gamle opptakene, på mer enn én måte. Han har gjort en optimal mastering for vinylutgaven, og en annen for CD-versjonen, en tredje for digital nedlastning – og det er en ganske substansiell forskjell på hvordan du mastrer musikk for de tre plattformene. Så vi har brukt mye tid og innsats på å gjøre det så bra vi kunne, og har nye og oppdaterte essays på coverne.
– Var dette ditt prosjekt, eller har dere alle fem vært involverte i dette?
– Det har vi alle tatt del i, i mer eller mindre grad. Vivian (Campbell) og Phil (Collen) var jo ikke med i bandet i perioden som ”The Early Years” dekker, men de har vært solide støttespillere underveis likevel. Det var veldig interessant for meg å gjenoppdage de to første skivene, og gjenutgi debuten i remastret utgave på sitt 40-års jubileum, men det jeg ble mest oppspilt over var liveskiva fra Oxford.
– Samme her, jeg ble helt satt ut av hvor bra lyd det var på det liveopptaket fra 1980. Jeg hadde ikke forventet stort, men dæven det kicka! Det fikk meg til å lure på hvorfor dette ikke var blitt utgitt tidligere.
– Vel, det er et førti år gammelt opptak, innspilt mens vi var på turné for en skive som da var på Topp 20 i Storbritannia. Vi spilte på steder som tok 2-3000 tilskuere – og det var stort sett utsolgt. Da var vi en gjeng unggutter med et ganske ungt management – vi ante ikke hvor lenge dette kom til å vare. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle sitte førti år senere og prate med en journalist i Norge om disse konsertene! Derfor bestemte vi oss for å spille inn en av konsertene, mest for å ha et minne om denne perioden for oss selv. Hvorfor vi spilte inn akkurat Oxford aner jeg ikke, for mange har spurt meg hvorfor vi ikke heller foreviget konserten i hjembyen vår Sheffield, eller i London? Men på den tida måtte man få et mobilt studio til å komme og gjøre opptakene, som Jethro Tull’s Moulin Rouge eller The Rolling Stones Mobile eller hva den nå het.
– Den som omtales i teksten på ”Smoke On The Water”??
– ”…but with the Rolling truck Stones thing just outside…” – ja riktig! Men det kom helt an på når disse var tilgjengelige. Jeg antar at den kun var ledig den kvelden vi spilte i Oxford, og dermed ble det til at vi kjørte den dit og spilte inn konserten. Men vi var ikke på det stadiet som UFO eller Thin Lizzy var, at vi hadde gitt ut 5-6 skiver og det var nå på tide å gi ut en liveskive! Vi hadde akkurat gitt ut vår første skive! Så dermed ble dette opptaket liggende litt på hylla. Og så lagde vi ”High N Dry” – og så lagde vi ”Pyromania”. Dermed ble dette opptaket avglemt. Jeg har alltid vært oppmerksom på det, men det hadde ikke noe større markedsverdi for oss i 1981-82-83. Og da tiden etterhvert kom for oss for å faktisk tenke på en liveskive, så ville vi heller gjøre noe nytt, ikke gi ut et gammelt arkivopptak fra vår første turné!
– Skjønner.
– Men jeg har hørt på det i ny og ne – jeg hadde en kassett med råmiksen fra dette opptaket, og den har stått i en hylle på kontoret mitt og stirret på meg i 38 år, haha! Så da jeg og Steve Hammonds begynte å samle inn stoff til ekstramaterialet på denne boksen, fant vi låter fra radioshowene til Tommy Vance og John Peel, BBCs opptak av Reading Festival 1980, vi hadde ”The Def Leppard E.P.”, og så kom jo dette Oxford-opptaket på banen da. Men jeg hadde kun en gammel kassett, og sa til Steve at om vi finner mastertapene til dette, så snakker vi! Og vi fant de omsider, begravd i arkivene hos Universal. Men de var så gamle at oksiden bare såvidt klamret seg til tapen, så vi måtte gjøre det gamle trikset med å rett og slett bake tapene i en ovn så oksiden fester seg igjen, og deretter kan man overføre alt til ProTools og renske opp lyden. Og når man først har fått det over på det digitale domene, så er det greit, da kan ikke råtne bort! Da vi først hadde det inne i ProTools og begynte å mikse opptaket, ble vi veldig overrasket over hvor bra det låt – den navnløse lydmannen den kvelden hadde gjort en strålende og grunnleggende jobb. Men bortsett fra å justere balansen på miksen og renske opp i lyden her og der, så høres alt sammen akkurat som det var den kvelden – det nytter ikke å jukse med et førti år gammelt opptak!
– Spesielt når ingen av gitaristene er med lenger, og en av dem er ikke i live lenger.
– Nettopp! Visst er det blemmer og feil i løpet av denne konserten, men jeg var likevel utrolig overrasket over hvor bra det låt! Pete (Willis) og Steve (Clark) var begge strålende gitarister, vi har vært veldig heldige i dette bandet at vi alltid har hatt en bra frontlinje. Men med tanke på at vi fortsatt var i tenårene her, så er det et ganske imponerende opptak! Rick Allen var 16 år her, og Rick Savage var 17, men gud bedre for en samspilt rytmeseksjon de var, allerede da!
– Hva sa de andre gutta i bandet da de fikk høre dette?
– Etter at jeg og Ronan hadde miksa det ferdig, tok jeg det med meg på fjorårets turné og spilte det for gutta, og de fikk hakeslipp hele gjengen. Alle bare ’Herregud så fett!’, selv om verken jeg, Rick eller Sav husker denne kvelden konkret, vi har alle bare vage minner om denne turnéen vi gjorde som tenåringer for førti år siden. Og da er det ekstra gøy å kunne omsider gi ut dette nå – for nå har det en verdi som det ikke hadde på 80-tallet! Det er en tidsreise og et ypperlig tilbehør til de to første skivene.
– For fansen er det spesielt gøy å høre uferdige låter som ”When The Rain Falls” og ”Medicine man” – låter vi alle kjenner godt, men ikke under de titlene.
– Javisst, ”Medicine Man” ble jo etterhvert ”Let It Go”, tror jeg, og ”When The Rain Falls” utviklet seg til å bli ”Rock Rock (Till You Drop)”, eller var det motsatt? (Det var motsatt, Joe!) Det var flere låter som vi spilte live, og noen av de ble droppet eller avglemt – vi vokste fra de og følte vi hadde mange låter som var bedre. Men når vi var i studio med Mutt Lange, kunne han spørre oss om hva mer vi hadde på lager, og vi spilte det vi hadde for ham, hvorpå han kunne erklære at ’Jeg liker det riffet! Det må vi jobbe mere med!’. For oss var det en litt snodig tankegang på det tidspunktet, men i ettertid var det meget smart. Vi hadde ofte kjernen til knallåter som vi ikke fikk det fulle potensialet ut av, men etter at vi hadde ferdigutviklet de i studio sammen med Mutt, ble de til låter som hjalp oss til å komme dit vi er nå.
– Jeg fikk et spørsmål fra din kompis Nick Workman (vokalisten i Vega), som jeg snakket med i forrige uke! Hadde dere noen gang en vokallinje og tekst til ”Switch 625”, men innså at den funka bedre som en instrumental?
– Nei, det hadde vi aldri. Jeg husker godt at Mutt spurte oss om hva vi hadde tenkt å synge over dette, og jeg bare stirret på ham og sa ’Absolutt ingenting!’ Det er allerede en melodilinje der som gitaren spiller, og den var hva som gjorde at hele bandet elsket den låta i utgangspunktet. Og Mutt ville så gjerne at vi skulle ha en vokal og et refreng på den, men jeg var klokkeklar på at dette skulle definitivt være en instrumental. Han spurte meg igjen; ’Seriøst? Er du sikker?’ Og jeg insisterte og sa ’Tenk på det, om vi hekter denne på tampen av ”Bringin’ On The Heartache”, så blir det som pianoavslutninga på ”Layla”, eller slutten av ”Freebird”!’. En av de låtene hvor du allerede har fått hoveddelen av låten, men så kommer det et uventet sluttparti som bare løfter det hele til himmels. Og det er akkurat det jeg alltid har tenkt på ”Switch 625” som. En knallåt i seg selv, men den hører hjemme i tospann med ”Bringin’ On The Heartache”, det føles feil å ikke spille begge uten stopp. Mutt foreslo at vi i det minste kunne legge på noen ’aaaah’er mot slutten av låta, noe vi gjorde, men utenom det; Nei, det var aldri noen tekst eller vokalmelodi, det var alltid en instrumental.
– La oss hoppe førti år frem i tid. I disse tider hvor svært få kjøper ny musikk, og dere har allerede luksusproblemet med å ha to dusin hits som dere må spille på enhver konsert; griper du ofte deg selv i å tenke ”Faen, hva er egentlig vitsen med å lage ei ny Def Leppard-skive???”
– Nei, jeg gjør ikke det. Det ville vi kanskje sagt kollektivt hvis vi var helt tomme for idéer og kreativitet. Men dette bandet skriver låter konstant. Vi kommer fra den generasjonen av musikere som det faller helt naturlig for – det er hva musikere gjør! Hvordan arven etter deg skal huskes er ditt valg og ingen andres. Ingen styrer oss, vi bestemmer selv hvor og når vi skriver nye låter, eller om vi skriver nye låter. Vi skriver så mange låter at mange av de passer ikke for Def Leppard – og derfor har vi band som Down N Outz, Last In Line, Delta Deep og Manraze. For titalls millioner der ute er det kanskje lett å tenke ’Hvorfor gidde?’, men for oss fem så er vi nødt til å gidde, det ligger i blodet vårt! Vi er kreative mennesker! Vi bruker kanskje 90% av våre konserter på å spille det vi har kreert i fortiden, om du vil, til et publikum som krever det av oss – og det publikummet har ikke blitt mindre de siste årene! Og de ser definitivt verdien i musikken vår. Det går kanskje seks eller syv år mellom hver gang Def Leppard gir ut ny skive, men det er likevel essensielt for oss å gjøre det. Selvsagt kunne vi ha banket ut en ny skive på markedet hvert eneste år om vi så ville, men det hadde gått kraftig ut over kvaliteten, og akkurat der er vi ikke villige til å kompromissere. Det ville ikke vært verdt det. Så vi skriver alle låter hver for oss, og når tiden er inne for å spille inn de beste, så vet vi stort sett instinktivt hvilke låter vi skal spille for hverandre, hva som egner seg for Leppard. Og hvis de andre da står der med åpen munn og sier ’Wow, knallbra!’, så vet vi at vi har en ny låt som går i den bunken som etterhvert forhåpentligvis skal utgjøre en ny skive.
– Ville du vært interessert i å jobbe med Mutt Lange igjen, om han var klar?
– Aaaah….jeg vet ikke helt. Godt spørsmål. Man må huske på at det er et betydelig tidsperspektiv på dette, det er godt over tredve år siden vi jobbet med Mutt, og han er 73 år gammel i dag. Han er ikke lenger den 31-åringen vi jobbet med på ”High N Dry”, han er ikke den 35-36-åringen som vi jobbet med på ”Hysteria”. Og han har vel ikke jobbet med rockeband på mange år, det siste han gjorde var vel Muse, eller Nickelback. Han har vel mer eller mindre pensjonert seg. Dessuten ville nok dynamikken mellom ham og oss ha endret seg. Vi er ikke elevene hans lenger, og han er ikke læreren vår lenger. Vi har vokst opp, og vi er nå nesten dobbelt så gamle som det Mutt var da vi første gang jobbet med ham! Vi har lært utrolig mye av å jobbe sammen med ham, men jeg vet ikke helt om det ville vært til vår fordel å jobbe med ham igjen nå, for han ville i mye større grad måtte tilpasse seg vår måte å jobbe på, enn tilfellet var på 80-tallet, da han var vår guru. Vi har blomstret selv som produsenter og låtskrivere, så vi hadde nok ikke satt oss i baksetet for å la Mutt ta styringa igjen. Jeg føler ikke at det vi har gjort de siste ti årene er noe mye dårligere eller bedre enn det vi gjorde sammen med Mutt, men det ble utgitt i en helt annen tidsepoke, og det er umulig å selge like mange skiver i dette årtusen som det vi gjorde på 80-tallet. Det er låter på den siste skiva vår som er bedre enn mange låter på ”Pyromania”, og bedre enn enkelte låter på ”Hysteria”. Ikke like populære blant fansen, men de nyere låtene har heller ikke fått flere tiår på seg til å bli Def Leppard-klassikere, og de har heller ikke nådd like mange, nå som det sjelden spilles rock på radio eller på MTV. Man må høre på låtene ut i fra hva de er, ikke hva de kunne ha vært. Det er låter på den nye skiva («Def Leppard» fra 2015) som ville ha vært enorme – hvis de hadde vært på ”Hysteria”. Man kan si det samme om David Gilmours nye skiver – noen av låtene der kunne vært blant de beste på en Pink Floyd-skive, men det er ikke noe Pink Floyd lenger, og dermed bryr ikke folk seg like mye. Men hva kan man gjøre? Gi opp og ikke gjøre noe som helst? Ikke oss, nei!
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2020