Hjelvik – Norges Ozzy og Sharon

Etter å ha sjokkert en hel metalverden ved å gi seg i et Kvelertak som var på en konstant opptur, har nå Erlend Hjelvik reist seg igjen og samlet et band rundt seg. Bandet har fått navnet Hjelvik og spiller en musikk som ligger hans eget hjerte nært. En hyggelig og pratsom Erlend Hjelvik svarte telefonen da vi slo på tråden opp til Haugalandet for å få siste nytt rundt bandet hans.

Tekst: Glenn Knudsen
Foto: Tom Lund

Livepics: Arash Taheri

– Gratulerer så mye med den nye skiven din «Welcome to Hel»! (Anmeldt her!) Et solid stykke arbeid om jeg kan få ytre min egen mening, men hva synes du om hvordan resultatet ble?
– Jeg er storfornøyd, og resultatet ble akkurat sånn som jeg hadde håpet. Jeg hadde jo ruget på den nesten et år før den ble gitt ut, så det var deilig å få den ut.
– Du slapp jo noen singler før selve albumet kom ut. Hvordan var tilbakemeldingene, og gjorde det at du kunne senke skuldrene før selve plata kom ut?
– Tilbakemeldingene var veldig gode og singlene ble streamet veldig ofte, så det må vel bety at jeg har gjort noe rett. Kult å se at folk liker det man har jobbet med.
– Mye interesse rundt Hjelvik i form av intervjuer og sånt? Har det store utlandet også hengt seg på?
– Det var veldig mye trykk før albumet ble sluppet ja. Jeg holdt vel på to-tre dager i uken, der jeg stort sett bare gjorde intervjuer med folk og magasiner fra hele verden. Alle de store magasinene ville høre om Hjelvik og de var godt oppdaterte på hva jeg holder på med. Det hjelper nok at jeg er signert til Nuclear Blast, som gjør en kjempebra jobb for å promotere bandet.
– Den første singelen du slapp fra plata, «North Tsar» var jo på engelsk, men så var singel nummer to «Helgrinda» på norsk. Når man ser på sporlisten så er det en betydelig flere engelske titler enn norske. Hva er grunnen til at du har fokusert hovedsakelig på engelske tekster?
– For min egen del så var det kult og prøve noe nytt. Jeg har sunget og skrevet tekster på norsk stort sett i alle år, så det var noe jeg hadde lyst til å prøve. Det føltes som om at jeg fikk nye fargestifter å tegne med, for å si det på den måten. Jeg synger jo om veldig norske ting som for eksempel norrøn mytologi, så det blir jo litt interessante vinklinger bare av å skrive om de tingene på engelsk.

– Bandet ditt består jo også av hovedsakelig folk som ikke er norske, så hvordan i all verden fikk du samlet gjengen din? Jeg går ut fra at du ikke fant dem vandrende i gatene på Haugalandet?
– Bandet består av en amerikaner, to franskmenn og en annen nordmann – som ikke er med på plata, men som er del av bandet. Det var ikke en plan jeg hadde da jeg startet at jeg skulle ha et internasjonalt band med meg. Den amerikanske gitaristen var han som kom med på laget først, og han kontaktet vi da vi fant ut av vi skulle spille inn plata i Portland, fordi han bor i nærheten av byen. Jeg kjente til ham fra før, og spurte bare om han ville være med, og han svarte heldigvis ja. Trommisen har jeg også truffet før da han var trommis for Abbath, så jeg kontaktet han da jeg fant ut via Facebooksiden hans at han var ute etter band. Bassisten er en kompis av han igjen, som han fikk med seg, og det var bandet som spilte inn plata. Så har jeg som nevnt fått med en norsk gitarist i tillegg for å fullføre bandet.
– Siden du har et band bestående av folk som ikke bor på samme plass så kan jeg se for meg at det har vært noen utfordringer når det gjelder selve innspillingen av plata?
– Nei, ikke enda, fordi vi møttes jo alle sammen i USA for å spille inn plata, så det var enkelt og greit. Vi lagde demoene på forhånd der vi alle gjorde våre ting og så mailet vi hverandre fram og tilbake. Vi møttes i Portland to dager før vi skulle gå i studio for å øve inn sangene og få en gjennomkjøring. Når det blir tid for å dra på turné, så får alle komme til Norge rett og slett. Vi har fått ordnet et øvingslokale i kjelleren i huset der vi bor, så her kan vi møtes og øve i ro og mak før vi legger ut på veien en eller annen gang.
– Men tenker du at liksom HQ for Hjelvik er hjemme hos dere på Karmøy?
– Hehe, ja nå bor jeg ikke på Karmøy lengre, men vi bor i Tysvær og det blir HQ her hos oss ja.

– Har dere blitt påvirket av Covid-19 når det gjelder å få spilt inn plata?
– Plata ble faktisk spilt inn i september i fjor, så vi ble heldigvis ikke påvirket av viruset. Problemene kom når vi skulle få ordnet platekontrakt. Vi var i samtaler med Nuclear Blast da alt skjedde, så de fikk plutselig mye å holde styr på. Prosessen endte opp med å ta litt lengre tid, men det ordnet seg til slutt. Planen var egentlig å slippe plata tidligere i år, men det er jeg veldig glad for at vi ikke gjorde fordi det hadde nok påvirket hele greia. At vi bestemte oss for å slippe den på slutten av året og så satse på at det vil bli mulig å turnere igjen i 2021, var utvilsomt en god idé. Forhåpentligvis blir ikke gapet for stort mellom plateslipp og konserter.
– Tenker dere å gjøre en slipp-arrangement for plata nå på slutten av året? Kanskje en intimkonsert eller noe i den gata?
– Det hadde vært kult å fått til et platesignerings-opplegg, men det blir ikke noen slippkonsert. Det får vi ikke sjans til siden bandet er hovedsakelig fra utlandet og det innebærer karantene og ikke minst så koster det mye å få alle over til Norge.

– Er Hjelvik noe du har hatt lyst til å gjøre lenge eller er dette noe som har dukket opp de siste to-tre årene?
– Hjelvik er en fantasi jeg har hatt i bakhodet de siste fem årene, men jeg hadde ikke noen konkret plan om å sette sammen et nytt band da jeg sluttet i mitt forrige band. Jeg visste vel egentlig ikke noe som helst om hvordan ting kom til å utarte seg etter at jeg sluttet. Jeg tok noen måneder fri før jeg satte meg ned og begynte å skrive musikk til det som da skulle bli Hjelvik. Når jeg først fikk satt skikkelig i gang, så brukte jeg bare noen få måneder på å skrive et album. Jeg har jo vært med på å skrive musikk før, men jeg har ikke gjort det helt på egenhånd før, så det var noe jeg måtte lære meg.
– Du har jo basert hele universet til Hjelvik rundt det norrøne og vikinger. Er det temaer som ligger ditt hjerte nært?
– Ja det gjør det. Spesielt de siste årene har sett en oppblomstring i interessen min. Jeg vet ikke hva som tente den gnisten igjen på ny, men jeg begynte i hvert fall å lese en del bøker jeg har tatt mye inspirasjon fra, blant annet Snorre sagaene. Det er mye å ta av der når det gjelder å skrive metal-tekster. Omgivelsene her i Tysvær er også veldig inspirerende i så måte, fordi her er vikinggraver og bautasteiner og sånne ting over alt. Det samme gjelder på Karmøy – mye historie å ta av.
– Noen spesiell grunn til at du valgte å kalle bandet Hjelvik?
– Jeg var nok litt inspirert av Ozzy Osbourne, Dio og Danzig – selv om Danzig ikke er hans egentlige etternavn, men likevel. Jeg tenkte litt i de bandene og følte det var det rette og gjøre. Det hadde vært rart å skulle finne på et bandnavn. Så kan jeg samtidig legge til at det passet bra å bruke etternavnet mitt som bandnavn siden vi også kommer til å spille Kvelertak-låter på konsertene våre når den tid kommer.
– Det at du har havnet i de trygge klørne til Nuclear Blast må du nesten fortelle litt om?
– Haha, ja det er noen bra klør å være i. Vi sendte bare e-post til Nuclear Blast når vi hadde skiva ferdig og lurte på om de var interesserte, og det var de. Etter noen fler e-poster fram og tilbake så var avtalen i boks. Så enkelt som det kan det gjøres og de har gjort en kjempebra jobb for oss allerede så vi er veldig fornøyde. Nuclear Blast tar seg av resten av verden, mens her i Norge har vi startet vårt eget plateselskap som heter Helmet Fire Records.

– Du har fått en del kule folk med deg på plata. Både til å spille, men ikke minst når det kommer til produksjon og coverkunsten. En av dem som jeg umiddelbart ble varm om hjerte å se er med er Matt Pike. Hvordan i all verden fikk da han til å spille på skiva?
– Jeg har vært på turné med High On Fire før og kjenner Matt godt fra den tide. Da vi fant ut at vi skulle spille inn plata i Portland så kontaktet jeg han fordi jeg vet at han bor der. Han kom innom studioet mens vi holdt på å spille inn plata og la ned sykt kul vokal og improviserte gitarsoloer på flekken. Jeg tror han spilte inn femten på rappen, som alle var gode nok til å brukes på skiva. Det ble en utfordring å velge ut den kuleste, for å si det sånn. Kult å få se hvordan han jobbet i studio. Vi har også med oss Mike Scalzi (fra Slough Feg) som kom innom et par dager og gjorde det sammen som Matt gjorde. De jobbet på helt forskjellige måter. I stedet for å dra på med soloer, så la han på flere lag oppå soloene sine. Begge sluttresultatene ble helt rå.

– Så må jeg jo nevne at du har fått med deg legenden Joe Petagno til å skape platekunsten til albumet. Han er jo kjent for blant annet sitt arbeid med Motörhead og Led Zeppelin. Hvordan i all verden fikk du hanket inn han?
– Det blir det samme kjedelige svaret at det bare er å sende en e-post og spørre. Jeg sa til kona mi – det er hun som er manageren min og det er derfor jeg sier vi hele tiden – at jeg hadde lyst til å få Joe Petagno til å tegne coveret. Jeg tenkte jo at han sikkert ikke engang åpnet e-postene sine, men han svarte han. Det viste seg at han kjente til meg fra Kvelertak og hadde sett oss på Copenhell for noen år siden. Han var faktisk veldig gira, spesielt da han fikk høre at tekstene var basert på norrøn mytologi. Han er veldig interessert i det selv og bor nå i Danmark der han bruker en del tid på det.
– Men hvor mye av platecoveret og hele designet er deg og dine ideer?
– Jeg tegnet noen enkle ideer for logoen først og fremst, som ble litt Manowar-aktige. Ellers så sendte jeg han tekstene og noen demoer jeg hadde, som han kunne bruke for å få en idé om hva vi ønsket. Etter en stund kontaktet han meg igjen og fortalte at han hadde sett for seg coveret i en drøm han hadde hatt og hadde laget en skisse som han sendte til meg. Det var dødskult og ble alt vi hadde håpet på og mer.

– Det nevnes i albumbiografien på hjemmesiden din at du mistet litt interessen for metal og hørte ikke så mye på metal mot slutten av din tid i ditt forrige band. Videre så står det at du fikk tilbake gløden ved å begynne å høre mye på metal igjen og at det hjalp deg i oppstarten av Hjelvik. Hva mente du egentlig med det?
– Nå var nok det satt litt på spissen, men det var en periode der jeg var ganske lei av å turnere og alt som følger med det livet. Jeg mistet litt piffen til å oppdage nye band som jeg hadde gjort før. Jeg hadde ikke den samme entusiasmen for musikk der en periode. Det gjorde underverker å ha noen måneder fri der jeg jobbet med ting i og rundt huset hjemme. Det kunne være for å ta et eksempel maling av huset det jeg hørte på metal mens jeg malte. Jeg hørte ikke bare på metal, men det var metal-låter som gjorde at jeg fikk lysten tilbake og et ønske om å skrive musikk. Band som Mercyful Fate og tidlig black metal fra Norge og Sverige hørte jeg mye på.
– Er Hjelvik framtiden din? Det er dette som er bandet ditt nå?
– Ja, det er det. Hjelvik er ikke noe prosjekt som mange kaller det. Dette er et soloband og det er her for å bli.
– Har du kanskje allerede noen ideer klare for nye tekster og låter til en framtidig plate nummer to?
– Jeg har noen tanker klare allerede ja, men akkurat nå er fokuset fullt og helt på debutskiva vår og å få organisert turnèplanene for neste år.
– Så det er du og fruen din Shelby som driver hele greia fra HQ hjemme i Tysvær?
– Ja, det er vi som styrer alt her hjemmefra så det er mange nye ting å sette seg inn i. Det er mye å henge fingrene i – spesielt med plateselskapet som vi har satt opp her i Norge, men det er kjekt å ha kontroll og det er godt å være tilbake!

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2020

,