Steve Lukather – Tilbake til røttene

Noen intervjuobjekter er enklere å få i tale enn andre. Steve Lukather er en av de. 63-åringen har en karriere få kan matche, med en merittliste man ikke kan kimse av. Hvem kan liste opp Michael Jackson, Lionel Richie, Richard Marx, Edgar Winter, KISS, Alice Cooper, Ozzy, Chicago og Miles Davis, på CVen, bare for å nevne noen svært få? Ikke mange. Ei heller har mange fått så mye tyn som «Luke» og resten  av Toto. Nå har de vært i hardt vær igjen, grunnet en svært bitter og grinete enke, noe som helt tydelig har satt sine spor i en svært emosjonell mann. Vi fikk en lang og interessant videosamtale med gitarguden Steve Lukather, og fikk etter hvert penset samtalen inn på grunnen til at vi skulle prates; den kommende soloskiva «I Found The Sun Again».

Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto:
Alex Solca
Livefotos: Anne-Marie Forker

– Hei, Luke. Så hyggelig å høre fra deg. Hvordan står det til i California?
– Joda, alt tatt i betraktning, så går det ikke så verst. Jeg forsøker å holde meg opptatt. Jeg har grodd skjegg, som du ser. Forresten så har alle jeg kjenner grodd covid-skjegg.
– Ja, du rocker gråskjegget godt der, ser jeg.
– Haha. Ja, jeg lot være å farge det, men jeg må nesten fortsette med hårfargen, den har jeg holdt på med i over 30 år nå.
– Fint å se deg, det er ei stund siden sist.
– Ja, det er lenge siden. Herregud for et år det har vært! Jeg var med ferdig den nye soloplata i februar, og har sittet på den siden da. Helt jævlig! Jeg har en turné å planlegge, men hvem vet når det kan bli noe av. I mellomtida har jeg vært med på plata til Joseph (Williams, Toto-vokalisten som intervjues her!), så jeg tenkte; ’Vi liker å jobbe sammen, så hvorfor ikke få han med på selskapet mitt, så kan vi slippe de samtidig’. Vi har nettopp betalt en formue på noen søksmål, og endte opp med å beholde rettighetene til bandnavnet, så vi tenkte at vi må bruke det. Joe og jeg har tilbragt mye tid sammen det siste året, han bor rett nedi gata her. Han er singel, og er mye alene. Han ble forresten bestefar i går. Han er her nesten hver dag, kjæresten min mater ham, og sørger for at han spiser riktig mat. Han er rett og slett en av svært få jeg slipper inn i huset. Vi har få mennesker rundt oss, og er forsiktige. Han, med en nyfødt sønnesønn, og jeg, med min 9-årige autistiske sønn forsøker å skåne oss for risikoen for smitte. Om sønnen min skulle fått Covid kunne det blitt katastrofalt. I tillegg er Ringo (Starr) innom iblant. Han er jo 80, så han er også forsiktig med hvem han omgås. Og de voksne barna mine er selvfølgelig innom, men som sagt, vi er jævlig forsiktige her i huset. Vi måtte tenke på helt nye måter når vi satte sammen det nye bandet også. Ti dager brukte vi med bandet for å være forberedt til streaming-konserten vi holdt 21.november. Jeg gjorde den mest for å vise at vi er i stand til å reise bandet opp på beina igjen, selv etter nok en rettsrunde. Det tar liksom aldri slutt, ikke sant. Men Joe og jeg har lyst til å fortsette med Toto, for vi elsker å gjøre disse låtene, så det vi gjør, er å spille hitene, noen mer ukjente låter og noen av solo-låtene våre når vi drar på turné. Vi kunne gjort noen sololåter nå også, men lot det være, siden platene ikke er ute enda. Jeg vet at noen låter var savnet på live-streamen, men de blir med på setlista når vi drar ut på veien. «Africa» blir med, ikke vær redd. Grunnen til at den ikke var med, er rett og slett at den er svindyr å spille i en sending, i motsetning til på konsert, og det kan vi takke kun én person for. Det er ikke mye kjærlighet i rommet, for å si det sånn. (Enken etter trommis Jeff Porcaro er personen bak søksmålene mot bandet. Porcaro står som en av komponistene til «Africa», så hans del av alle royalties tilfaller henne) Om vi skulle spilt låta på denne konserten, ville det kosta oss rundt $200.000 i «sync-fee», og det har jeg rett og slett ikke råd til. Utgiftene på den på en vanlig konsert er på et helt annet nivå. Men, joda, «Africa» er med på veien. Dessuten forsøker jeg å ha minst mulig med denne dama å gjøre, det påfører meg for mye smerte, rett og slett. Du aner ikke hvilke beskyldninger som blir slengt ut. Jeg tok over managementet for Toto for fem år siden, og tok dermed ansvaret for alt som følger med. Tidligere management har gjort endel rare ting som jeg måtte rydde opp i, så det forsvant mye penger der også, så det har vært lange dager med mye papirarbeid for å rydde opp i alt dette. Og som manager for bandet, er det også jeg som får all dritten slengt i trynet fra visse advokater. Du skjønner greia. Jeg fiksa avtalen med boks-settet «All In», som kom i 2018, de solgte jo ut på null tid. Alle 2000 gikk nærmest på dagen, og vil aldri bli trykt opp igjen. I tillegg har jeg ordna en 50%-deal på all strømming, noe som, så vidt jeg vet, aldri har skjedd før. Jeg gjorde strømmeselskapene klare over hvor mye vi faktisk strømmes. I løpet av neste år passerer vi 3 milliarder, noe jeg må si ikke er så verst for et band som har blitt tråkka på så mye som Toto. Herregud, bandmedlemmer har dødd, andre er for syke til å være med ut. De eneste som er igjen, er Joe og jeg. Jeff og Mike (Porcaro) er døde, Bobby (Kimball) er syk, Steve (Porcaro) er ferdig med turnering, og David (Paich) er heller ikke frisk, man ser godt på strømmekonserten hvor skrøpelig han så ut. Men han var med likevel, for å vise sin støtte. Det er godt å ha en ny versjon av bandet oppe igjen, men det er vondt å vite at mange forsøker å stikke kjepper i hjulene på oss for å trykke oss ned. Jeg har fått skylda for mye jeg ikke har gjort, og vi ble frikjent i retten, men det er det ingen som skriver om. Jeg må passe meg så jeg ikke sier for mye her nå, for jeg har fått munnkurv, så om jeg plaprer for mye, kommer advokatene igjen. Jeg tror ikke jeg kan fise uten at denne dama kommer på nakken min igjen, det er noe jævla pisspreik! Jeg forsøkte å komme til enighet utenfor rettssystemet, og foreslo at vi skulle sette oss ned sammen før det gikk så langt. Men målet var først og fremst å knuse meg. Til og med Steve (Porcaro) trakk seg unna da det sto på som verst. Jeg er den eneste som har stått gjennom alle 15 inkarnasjonene av bandet, og har aldri vært borte én eneste dag! Hvorfor skulle jeg risikere bandet akkurat nå, i gjenoppblomstringa? Det henger ikke på greip! Steve ble jo forbanna for at jeg tok noen prosent ekstra av inntektene for management-jobben. Jeg tar ikke 15%, jeg tar ikke 10% en gang, men det er helvetes mye jobb, så jeg mener jeg fortjener å få litt igjen for det, ikke sant. David og jeg er de to igjen fra det opprinnelige bandet, og spesielt Dave tok dette hardt. Han startet tross alt bandet, og har ikke helse til å stå i det sjøl. Han ga Jeff 50% av rettighetene til «Africa», og kunne gjort det bra på at låta for eksempel kunne blitt brukt i filmer, men hun nekter ham alt dette, ettersom hun sitter på Jeffs halvdel. Hun trenger ikke pengene, men behøver vel ikke hindre oss bare av den grunn, om ikke bare for å være jævlig. Og hvorfor venta hun 30 år med å starte denne krigen? Ok, nå har jeg babla lenge her. Kjør på med spørsmålene du har.
– Hehe, det er sånn jeg kjenner deg, dette er topp. Hvordan opplevde du strømme-konserten?
– Merkelig å spille live for ingen, det må jeg si. Eller; det var en håndfull venner og slekt der, og crewet, selvfølgelig. Det var bisart. Vi kjørte en veldig enkel produksjon, det var liksom bare på med lyset, og tell opp. Jeg satte sammen bandet på ti dager! Det var litt av en opplevelse. Ny trommis, ny keyboardist, mye koring som skal øves inn. Vi måtte begynne helt fra bånn av. I utgangspunktet tenkte vi å ta med et par låter fra de nye platene våre, men selskapet ba oss om å vente til platene er ute. Dermed bestemte vi oss for å vise at disse gutta kan spille Toto-låtene, for det vet vi at de fikser. Alle inkarnasjonene vi har hatt har klart det med bravur. Vi fikk selvfølgelig mye tyn denne gangen også, for at vi ’ikke er Toto lengre’, men alt det har vi hørt før. Selvfølgelig er det ikke det samme bandet som startet opp på 70-tallet, det er heller ikke Toto anno 2000 eller 2019, men  dette er så nære det er mulig å komme nå. Egentlig skulle det ikke bli mer Toto i det hele tatt, men etter ett år hjemme, og etter en prat med juristene og økonomene våre, i tillegg til promotorene og agentene, ble vi rådet til å bruke navnet. Jeg mener; vi har betalt for det, så hvorfor ikke benytte oss av et varemerke vi faktisk har betalt for?  Men som jeg sier; Joe og jeg er de eneste som er igjen nå. Bobby har fått Alzheimer, Dave er ikke frisk nok til turnélivet lengre, og Steve ønsker ikke å turnere lengre, og å ta med de store navnene vi gjorde før, har jeg ikke midler til mer. For hver konsert vi spiller, må jeg betale prosenter til både Mike og Jeffs enker. Og det er fra bruttoinntektene! Hadde vi enda kunnet betalt fra nettoinntektene, ville vi hatt mer å rutte med, men neida. Jeg blir truet med søksmål da også.

– Men du fant sola igjen.
– Det gjorde jeg! Jeg forelsket meg i ei fantastisk jente! Hun har virkelig forandret livet mitt! Vi har vært sammen litt over et år nå, vi møttes like før dritten traff vifta, så hun har bodd sammen med meg gjennom hele perioden. Herregud jeg er glad hun allerede var her før alt stengte ned. Jeg har vært alene noen år nå, så dette var et kjærkomment skifte for meg. Jeg er 63 nå, og vet ikke hvor mange år jeg har igjen, men håper selvfølgelig at jeg har noen somre igjen i meg. Se på Ringo, han er 80, og vil fortsatt dra på turné, så jeg håper jeg er som ham på det området. Jeg føler jeg mister en ny venn nærmest ukentlig, det er ikke moro. Jeg er på samme alder som min far var da han fikk kreft og gikk bort. Det er snålt, skal jeg si deg, å være like gammel som din far da han døde. Man blir litt rar, sjekker kroppen for kuler og greier, herregud… Jeg kunne like gjerne vært død, jeg dreiv kroppen ganske hardt til tider. Ikke at jeg forsøkte å ta livet av meg, men det var på en måte det jeg gjorde, hvis du skjønner. Jeg har vært edru i over 11 år nå, ikke børst, ikke røyk, ingenting.
– Gratulerer, imponerende!
– Takk. Vi lever vel alle på lånt tid i disse tider. Jeg husker da jeg var ung, at 65, da er man gammel da! Og her er jeg, to år unna sjøl.
– Du er da bare ungfolen. Og musikk har du fortsatt i deg!
– Om jeg har! Kroppen er ikke på topp akkurat, begge skuldrene mine er kaputt, og jeg har vondt både her og der. Det er muskulært, så jeg forsøker å holde det i sjakk. Det er ikke artritt eller den slags dritt. Jeg har ikke samme fart i fingrene som før, men nå sitter det 7-åringer på nettet og spiller fortere enn alle. Imponerende det, men om du har en diger pikk, hva annet kan du gjøre enn å vise den til kompisene dine for en god latter?

– Haha! Fortell litt om plata. Eller kanskje rettere sagt; platene. Du slipper jo «I Found The Sun Again» samtidig med Joes «Denizen Tenant» (som anmeldes her!)
– Joe har jobbet lenge med sin. Grundig! Han ville gjøre ei plate på sin måte, uten at noen forteller ham hvordan han skal gjøre ting. Han kunne bruke timevis bare på å stille EQ på koringa. Sånn hadde han lyst til å gjøre det, og nå hadde han muligheten. Jeg mener dette er den beste skiva han har laget. Jeg gikk i stikk motsatt retning, og jobbet raskt, og spilte inn det meste live. Siden vi bidrar på hverandres plater, har vi fulgt framgangen til hverandre underveis, og vi la merke til at de låter ikke så ulikt, til tross for dette, og Toto-platene har jo alltid vært mangfoldige uansett. Joe satte på platene våre på shuffle, bare for å høre hvordan det ble, og det var ganske interessant, skal jeg si deg. Joe og jeg, og Dave også, forsåvidt, er på begge disse platene, og det høres. I tillegg til Simon (Phillips) som bidrar på plata til Joe. Jeg skulle gjerne hatt med Dave mer på plata mi, men av medisinske årsaker lot ikke det seg gjøre. Det samme gjelder med Toto da vi gjorde strømme-konserten. Dave var der, og spilte litt, men for det meste var han med for å backe oss opp, og for å følge med at koringene ble arrangert riktig og slike ting. Han var god å ha når keyboard-arrangementene skulle gjøres og slike ting. Den nye keyboardisten (Steve Maggoria) har et høyere register enn det Bobby hadde da han var på topp, det er helt tullete! «Sput», trommisen er helt vanvittig, han er jo kjent fra blant andre Snarky Puppy, for den som kjenner til de, han bringer nye farger til soundet, og bassist John Pierce er en god gammeldags groover, så vi har det beste fra alle verdener denne gangen også. Vibben i rommet er fantastisk. Det er moro igjen, de siste par årene var vanskelige, må jeg innrømme. Det skal bli kult å dra med denne gjengen ut i verden og gjøre det vi liker best; å spille live for folk. Dessuten er det der vi tjener penger. Jeg ber til høyere makter at vi kommer oss ut av tåka snart. Jeg vil ut og spille igjen, ikke sant. Jeg har ikke vært hjemme så lenge siden jeg bodde hjemme med foreldrene mine som 17-åring, dette er nytt territorium for meg. Det er deilig å være hjemme, for all del! Jeg elsker å være her og får være pappa, det er jo første gang det også. Da Trev og Tina var små var jeg alltid borte, nå har jeg faktisk fått føle på livet hjemme, selv om det ikke er et vanlig liv, når vi ikke kan forlate huset på vanlig måte. Dessuten har jeg fått vært hjemme med kjæresten min, sovet i senga mi og spist sunn, hjemmelaget mat. Men nå er jeg klar for å dra ut på veien igjen. Det ligger i blodet mitt. Når du først har blitt med i dette sirkuset, er det ikke bare å slutte, det er som mafiaen, du kommer deg inn, men du kommer deg ikke ut, haha.
– Ikke sant. Jeg har lest at dette kan være den siste full-lengderen du gir ut?
– Tja, jo, om man tenker på et fullt album, kan det jo hende. Greia i dag, er at de fleste hører ikke på et helt album lengre. Man setter Spotify på shuffle, og tar det dure i bakgrunnen mens man holder på med andre ting, og heller ikke behøver å betale mye for det. Vi tjener ikke mye på platesalget i seg selv. Og det å lage ei skive er dyrt, i hvert fall for meg, som bruker de folkene jeg gjør. Og jeg gidder ikke bruke folk bare fordi de er billige, jeg stiller høye krav til musikerne mine. For pokker, jeg stiller høye krav til meg selv, men det er sånn jeg jobber. Nå brukte vi bare åtte dager i studio, det har jeg aldri gjort før. Vi spilte inn ei låt per dag, rett inn, alle samtidig. Bare de åtte dagene, studiotid, musikere, det er et stort regnestykke bare der. Så åtte nye dager på miks, før mastring og trykking. Det koster. Mye! Jeg forsøker å være kul med musikerne, og betaler de bra, det er viktig for meg. Jeg henter ikke inn tjenester, slik mange gjør. Jeg har spilt gratis sjøl, det er ikke det. Jeg spilte nettopp gratis for Snarky Puppys gitarist Mark Lettieri. Han spurte meg om jeg ville spille på skiva hans, så jeg måtte spørre ’Er det fordi du skal se bedre ut?’, haha. Neida, vi lo godt av den. Men jeg spilte på skiva, og syns det var såpass ålreit, at jeg ikke tok betalt for det. Jeg er jo fan av Snarky Puppy.

– Er gutta dere hadde med på strømme-konserten de som blir med på turné?
– Jeg antar det. Vi hadde det jævlig fint på denne konserten, så forhåpentligvis er ensemblet samlet nå. Joe og jeg ønsker å turnere sammen, og har funnet folk vi trives med, og som krydrer låtene på en litt annen måte enn vi har gjort før, men sånn har Toto alltid vært, alle bringer sitt eget inn, selv om hovedingrediensen er den samme. Vi kommer til å spille «Africa», «Hold The Line» og «Rosanna», det er historien vår. Men vi henter fram noen mer ukjente låter også, som «You Are The Flower».
– Ja, den har vel ikke vært spilt live på en stund!
– Haha, nei, folk gikk nesten av hengslene! Det er et nikk i retning Bobby, for å vise at vi er venner. Bobby og jeg gjorde opp for flere år siden, det er ikke noe ondt blod der, som mange fortsatt tror. Joda, det var tider da vi slengte dritt til hverandre, det er ingen hemmelighet. Men folk forandrer seg gjennom hele livet, og for min del så er jeg ikke lengre den drita fulle storkjefta fyren jeg var. Vi har skværet opp, og er venner igjen, og nå mister vi ham til demensen, noe som er vondt og fælt. Vi har en lang historie sammen, og lagde flere veldig gode plater sammen. Jeg er glad for at vi fikk ordnet opp før han blir for syk.

– Du har gitt ut bok også. Hvordan har det vært? Har den solgt bra?
– Den har solgt veldig bra! Den selger fortsatt bra, faktisk. Den lå på topp på Amazon-lista, fem stjerner, hele hopprennet. Veldig moro! De har bedt meg skrive en ny, men om det blir noe av? Jeg vet ikke helt. Den kommer til å bli sammenlignet med denne, som ble så godt mottatt, og jeg vil ikke skrive ei bok med masse negativitet i seg heller. Jeg er overhodet ingen forfatter, og kommer heller aldri til å bli det. Herregud, jeg endte opp med å skrive denne boka tre ganger, fordi jeg ikke ble fornøyd med flyten i den, og rekkefølgen på hendelser og så videre. Jeg fikk hjelp av Paul Rees på førsteutkastet, men følte jeg måtte skrive den om, for den hørtes ikke ut som meg, så jeg gikk tilbake og endret nærmest hvert eneste ord, og gjorde den mer morsom og underholdende. Men kommer det oppfølger? Jeg er usikker, altså. Jeg er stolt av denne, jeg syns den ble bra. Og er fryktelig stolt over det fine forordet fra Steve Vai (intervju her!), det var kult!
– Ja, det var veldig flott. Så hører jeg at du jobber med en dokumentar også?
– Ja, jeg er midt i det, faktisk, men regissøren sitter fast i Storbritannia på grunn av viruset. Vi er godt i gang, mye kult der. Fine tilbakemeldinger har vi fått også, fra Ringo, Slash (intervju her!) og Paich, blant andre. Men nå er alt satt på vent på grunn av situasjonen vi befinner oss i. Så fort verden åpner igjen, og vi kan treffes, gjør vi den ferdig, det blir jævlig artig. Den blir morsom i hvert fall, folk forteller morsomme historier om meg og så videre, det blir spennende!
– Vi som har møtt deg vet jo at du er en morsom fyr. Litt skrudd humor kanskje, men hvem liker vel ikke det?
– Haha, joda, og det er folk som ikke har møtt meg som hater meg, men det kan jeg ikke gjøre så mye med. Jeg har vel noen morsomme historier å melde, jeg har det. Og jeg elsker å kødde rundt og le. Noen stand up-komiker kunne jeg aldri vært, jeg kan ikke konstruere morsomme ting, jeg er spontan, og kaster ut meldinger når de dukker opp i skallen min, haha.

Tida går, ser jeg. Jeg fikk beskjed fra selskapet om å passe klokka så vi ikke pratet oss bort.
– Ja, du kjenner meg, jeg prater uten å tenke iblant, beklager det. Men det er hyggelig å møte et kjent fjes i andre enden en gang iblant.
– Nei herregud, dette er strålende! Jeg ser fram til å få sett deg i levende live igjen.
– Samme her! Vi holder på med booking nå, så vi håper å komme oss på veien til sommeren. Det er bare å vente på klarsignal fra myndighetene både her og der, så er vi på vei. Skulle det skjære seg til neste år, kommer vi i 2022. (Og sånn ble det – Trondheim, Oslo og Bergen i august 2022!) Jeg har fortsatt ti år og vel så det i meg, jeg er klar! Jeg føler meg fortsatt som en 20-åring, det er ikke der det ligger. Jeg er klar i toppen, men kjøttdressen er litt slitt, men det driter jeg i. Det kunne stått verre til. Jeg gleder meg til å vise fram det nye materialet, jeg er veldig stolt av plata. Det er den ærligste innspillinga jeg har gjort, den er ekte vare. Lydmessig er det 1970 møter 2020, og bandet leverer til toppkarakter. De fikk frie tøyler, og slapp seg løs, noe vi ikke får til så ofte i dag. Jeg lager ikke ei plate for å komme på topp 40- lista, jeg lager ei plate for å drive med musikk. Ikke vil jeg konkurrere med verdens raskeste shredder heller, det handler ikke om det. Jeg lager musikk for meg selv, og for de som forhåpentligvis er interessert i musikken min.
– Den minner meg litt om «Luke»-skiva. (1997)
– Virkelig? Den var mitt forsøk på å låte litt mer heavy, om du skjønner.
– Javisst. Den låter veldig organisk. Du hører instrumenteringa, og den låter veldig åpent. Akkurat som denne.
– Så fint at du la merke til det. Jeg la mye i den biten, også i miksinga, så den naturlige vibben i musikken ikke skulle skrues bort. Jeg ville ha minst mulig kompresjon, så vi ikke mistet dynamikken i musikken. Jeg ville ha fram de mykere delene, og likevel få trøkket fram der det var nødvendig. Å få til det med masse kompresjon er nærmest umulig uten å bruke en masse digitale hjelpemidler, og da mister du dynamikken. Musikken puster, ikke sant. Låtene ble jo spilt inn live, og det er ikke mye overdubs heller. Det er bare et par låter jeg gjorde enkelte overdubs, og der tror jeg det er ganske tydelig. Ellers er det bare soloer og vokal som er gjort i etterkant.

– Du har med tre coverlåter. Hva er bakgrunnen for låtene du valgte?
– Det var for å sette tonen for plata, for å finne vibben. Den er på mange måter min hyllest til 70- tallet, og måten de gjorde plateinnspillingene da. Live i studio, og kun vokaloverdubs til slutt, og dynamikken, selvfølgelig, med 2020-teknologi. Da slipper vi støy fra tape-rullene. Du vet, når du kommer til et stille parti, og du får den «ssshhhhhh»- lyden fra båndene, haha. Jeg hadde lyst til å finne ut om det var mulig å gjøre det på den måten nå som da, uten å bruke datateknologi for å fikse alt som fikses kan. Småfeil og «whoops´er» er der, tempoendringer forekommer, for vi brukte ikke click-tracks. Det er åpent og ærlig, sånn som mine favorittskiver ble lagd. Det er mennesker i alle ledd.
– Akkurat sånn som folk som meg liker.
– Det er for folk som deg vi gjør akkurat slike ting, dere hører nyansene i musikken, og at det er levende. At du faktisk sier det du gjør, gleder meg, da har jeg gjort noe riktig.

– Ett siste spørsmål: hvordan føles det å ha en Beatle på din plate?? Du har jo spilt med Ringo i et tiår hans band, men nå spiller han med ditt.
– Helt latterlig! Du aner ikke. Det var nesten like absurd som da han dukket opp hjemme hos meg med kake til bursdagen min, haha. Han har jo blitt en nær venn de siste ni årene. Det sier seg selv at bare det å ha spilt med tre av fire medlemmer i The Beatles er en syk tanke, men at en av de skulle bli en nær venn, det kunne jeg aldri ha forestilt meg. Hadde du fortalt meg det da jeg var ung, hadde jeg sikkert svart at jeg blir det første mennesket på Venus også. Jeg klyper meg selv fortsatt, og snur meg mot ham på scenen, og tenker «Der er jo faen meg Ringo!» Han er talentfull, snill, omtenksom, og et av de mest omsorgsfulle menneskene jeg kjenner. Han er rett og slett fantastisk!
– Jeg vet hva The Beatles betyr for deg, det er derfor jeg spør.
– The Beatles startet det hele for meg. Jeg er så heldig at jeg fikk delta på 50-årsjubileet for bandet, tenk deg det!
– Dette må nesten være et av musikkhistoriens største «full circle»-øyeblikk.
– I hvert fall for meg! Jeg husker da jeg var med på 50-årsjubileet, og så et klipp fra «A Hard Days Night», og flyttet blikket og så Paul og Ringo, før jeg så på meg selv og tenkte; «Jeg er her! De ville ha meg her!» Det var fullstendig absurd. Hva er oddsene? Milliarder av mennesker på jorda, og de valgte meg. Det fins sikkert en million gitarister som er bedre enn meg, men de ville ha meg. Kanskje på grunn av allsidigheten min, jeg veit ikke. En bisarr full circle, det kan du trygt si! Fra den lille gutten som så «The Ed Sullivan Show» på TV til dette. Jeg tar det ikke for gitt, og jeg er utrolig takknemlig. Om jeg dør i dag, har jeg ingenting å klage på, jeg har oppnådd alle mine drømmer og vel så det! Men jeg har fortsatt mye å gi. Ikke at jeg kommer til å selge 10 millioner skiver mer, det handler ikke om det. Jeg vil lage musikk, og reise rundt i verden og spille for folk, og bidra med det jeg kan. Jeg har musikk fra en karriere som spenner seg over fire tiår, så jeg føler jeg har noe å komme med. Jeg takker alle som kjøper platene og kommer på konsertene, uten de hadde ikke dette livet vært mulig.

– Da er klokka der. Tusen takk for en trivelig samtale.
– Ja, der ser du. Jeg må fly. Takk det samme. Hils alle kjente, så sees vi forhåpentligvis veldig snart!

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2021

,