Reb Beach – har det ikke travelt

I november kom Whitesnakes gitarhelt Reb Beach ut med sin første soloutgivelse på nærmere 20 år. Da vi ringte ham opp på Skype, befant han seg midt i skauen, med sine kumpaner i Winger, der de er i ferd med å lage låter til den kommende skiva, som vi kan forvente å høre til våren. Etter noen kontaktvansker, ringer endelig Reb oss tilbake for å fortelle om instrumental-albumet «A View From The Inside» og prosessen for å komme dit.

Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Brian Kaldorf

Livefoto: Arash Taheri

– Hei, Reb. Så hyggelig å høre fra deg! Hvor befinner du deg nå?
– Akkurat nå er jeg et sted i Ingenmannsland, i ferd med å skrive låter til det nye Winger-albumet. Det rusler hjort og kalkun rundt her nå, og generelt er det et rikt dyreliv rundt oss her. Nydelig utsikt! En kompis av Kip (Winger, intervju her!) har ei diger hytte, så vi har rett og slett rigga opp studioet vårt i stua hans, og sitter her og skriver til det nye albumet. I dag går det ikke spesielt bra, hehe, det er fælt!
– Kanskje dere bare skal drite i jobbinga i dag, og heller fyre i gang grillen?
– Haha, ja det hadde kanskje vært like greit. Ta en øl, og bare glemme skrivesumpen vi befinner oss i i dag. I går, derimot, var veldig bra. Da skrev vi flere kanonlåter, så nå har vi sikkert fem eller seks panserlåter på gang.
– Spennende! Hva er planen for dette albumet? Når kan vi forvente å høre nytt materiale fra Winger?
– Vi håper på forsommeren neste år, kanskje april eller mai. Det avhenger av skriveprosessen, men så langt ser det lovende ut. Planen er å være ferdige med innspillinga før årsskiftet, så plata er ute før sommerturnéen forhåpentligvis starter.
– Tror du det blir muligheter for å turnere med soloalbumet ditt før Winger starter sin turné?
– Å herregud, jeg håper det! Det er jo drømmen min, å turnere med mitt eget instrumentalband, på en av disse gitarturneene, for eksempel. Med Joe Satriani, eller noe sånt, det er jo flere av de; Yngwie Malmsteen, Steve Vai
Du hadde jo passet perfekt på en G3-turné.
– Ja, det hadde virkelig vært kult. Jeg har pratet med Joe om det, og han ba meg sende ei plate når jeg får satt kloa i noen eksemplarer.
– Høres ut som en plan! Jeg har hatt låtene i ei ukes tid nå, og dette er jo ikke ei rein rockeplate. Du er jo innom både progrock og fusion, for eksempel. Har du noe bakgrunn i jazzrockens verden?
– Ikke akkurat. Du tenker sikkert på det faktum at jeg gikk på Berklee? Jeg var ikke veldig aktiv der. Jeg kan ikke spille jazz, og leser ikke noter, men jeg digger å spille fusion. Jeg hadde en periode der jeg hørte nesten bare fusion. Jean Luc Ponty (The Mothers, Mahavishnu Orchestra), Al Di Meola, Larry Carlton og Dixie Dregs, selvfølgelig. Steve Morse er jo en av mine desiderte favoritter. Vi kan vel si det sånn at den mer melodiske delen av fusion tiltalte meg, mens den mer abstrakte, om jeg kan kalle det det, som for eksempel Allan Holdsworth aldri traff meg helt.
– Du liker «hooket».
-JA! Jeg digger «hooket»!

– «A View From The Inside» (anmeldes her!) er en skive du har jobbet med ganske lenge?
– Ja, det kan du godt si. Det er et prosjekt jeg har jobbet med på fritida mens jeg har vært hjemme, og ikke jobbet med andre prosjekter eller vært på turné. Prosjektet har nærmest vært som kjæledeggen min, men jeg har aldri følt meg sikker på at det faktisk ble noe av. Jeg er et nattdyr, så etter mørkets frembrudd har jeg sittet og jobba med låtene i studioet mitt. Jeg har forsøkt å lage låter jeg kan jamme til, og gjøre sologreier til. Jeg gjorde et prosjekt jeg kalte «The Fusion Demos» for lenge, lenge siden, noe som faktisk er det mest suksessfulle jeg har gitt ut, og dette er, som tittelen tilsier; bare demoer. Den solgte faktisk jævlig bra, til tross for at lyden er skikkelig ræva. «A View From The Inside» er samme greia; melodisk, og ikke spesielt heavy. Den er, som du sier, ganske fusion av seg.
Og selvfølgelig, som det meste av det jeg driver med, hadde ikke dette blitt noe av, om ikke Kip Winger hadde spurt meg om jeg ’fortsatt holder på med den fusion-greia mi’. Jeg svarte at den er ferdig innspilt, og måtte innrømme at det hadde vært moro å gi ut da han foreslo det. Problemet er at jeg aldri har hatt $5000 til overs til å gi ut noe, for ikke å snakke om å hente inn musikere til å spille inn bass, trommer og keyboards, så Kip lånte meg pengene og ba meg fullføre prosjektet.
– Programmerer du selv når du spiller inn demoene?
– Jada, jeg programmerer både trommer og keyboards, og spiller bass og gitar, så demoene er kun meg.
– Besetningen på plata; der har du i hvert fall fått med deg David Throckmorton på trommer. Han spilte også på «Masquerade»- skiva di i 2002.
– Ja, han er med, så kult at du har fått med deg det. Han er en av mine desiderte favoritt-trommiser, jeg elsker å spille med «Throck». Han er helt unik! Når han spiller, så er det som om et helt band spiller.
– Det forstår jeg godt. Han er svært musikalsk i spillemåten, for å si det på den måten.
– Absolutt! Han er ekstremt musikalsk. ’His fills gives me chills!’ Sjekk ut soloen han gjorde da han spilte med Maynard Ferguson på YouTube, den er helt vilt bra! 
– Hvem andre har du med deg?
– Phillip Bynoe spiller på noen låter, han er en rå bassist, det samme gjelder John Hall. Han spiller bass på noen låter, og er også med i live-bandet mitt. I tillegg spiller John Langley trommer på ei låt, (Whitesnake-keyboardist) Michele Lippi piano på et par låter, samt Paul Brown på keyboards. Sjøl spiller jeg bass og keyboards på noen låter.
– Men Kip spiller ikke på denne plata?
– Nei, han er ikke med på plata.
– Hvordan er det mulig? Dere er jo nærmest festa ved hofta til tider! Det er ikke mye du gjør uten at Kip står like ved.
– Haha, det er fordi han fyrer opp under meg. Det er han som står med flammekasteren under ræva mi, haha. Han er typen som får ting til å skje, og er den fødte leder, mens jeg er bare en lat, øldrikkende slask, haha. Men du vet, han er min beste venn, jeg prater med ham hver dag. Han er involvert i det meste jeg gjør, for da får jeg det gjort. På denne plata var det meste gjort da han kom inn i bildet. Han kom til Pittsburgh og fiksa trommelyden sammen med meg, han er fantastisk på slike ting. Musikalsk sett er ikke dette Kip Winger-mat, dette er ikke hans stil, og jeg ville ha en mer jazz-feel på plata, så det ble faktisk mest naturlig å ikke ha ham på plata. Eller; for den del, Kip ville gjort «Black Magic» eller «Cutting Loose» dritbra, misforstå meg rett.
– Nettopp. Det er et stykke fra denne stilen til Winger, som er mer progressiv. Dere har jo alltid kjempa mot «puddelrock-spøkelset» med Winger. Det refereres jo fortsatt til Beavis & Butt-Head når Winger nevnes.
– Ja, ikke sant. Winger er jævlig komplisert musikk å spille. Musikere skjønner dette, så det er ikke mange band som spiller Winger-låter. Bare ei låt som «Seventeen»; det er få band som spiller den, rett og slett fordi den er mye vanskeligere å spille enn det ser ut til. Og den Beavis & Butt-Head-greia, joda den er vel der til tider fortsatt, men for de som hører hva Kip faktisk er i stand til å lage, og musikere generelt kanskje, de forstår at Winger er et bra band. Ta solo-turnéene til Kip, for eksempel. Han har turnert verden rundt flere ganger, alene! Og når du hører Kip alene med tolvstrengeren, da VET du hva han er i stand til! Synger som et hælvete!

– Det er 17-18 år siden «Masquerade». Har du holdt på med låtene til «A View From The Inside» siden da?
– Vet du, noen av låtene er faktisk dritgamle! «Black Magic» er ei låt jeg har omarrangert, og «Cutting Loose» er faktisk fra 1989. «Little Robots» er fra så langt tilbake som 1986. La oss si at halvparten er gammelt materiale, og resten er forholdsvis nytt. «Attack Of The Massive», for eksempel, lagde jeg ganske nylig. Og i denne sammenhengen er ’ganske nylig’ et par år, hehe.
– Så vi kan trygt si at det har vært en lang prosess.
– Det kan vi trygt si. Men ved siden av dette instrumentalprosjektet, har jeg jobba parallelt med «Masquerade II»
– Virkelig??
– Å ja! Jeg vil synge igjen, og gjøre noe litt lettere. «Masquerade» ble ganske mørk, men på den annen side, kanskje denne også blir mørk, jeg veit ikke helt. Det er noe med måten jeg skriver på.
– Det er bra, for du er jo en knallbra vokalist, det er vel noe du har blitt fortalt mange ganger. Jeg ble litt overrasket over at det var et instrumental-album du kom med.
– Takk, det er veldig hyggelig sagt. Jeg har egentlig aldri sett på meg selv som en lead-vokalist, det ligger ikke i min natur. Jeg liker å være Joe Perry til Kips Steven Tyler, for å si det på den måten. Haha, nå danser Kip rundt meg og gjøgler her, for å få meg til å le. Hvor var vi nå… jo, jeg hata det da mine favorittmusikere insisterte på å synge på skivene sine. Ta Larry Carlton, for eksempel. Jeg digger Larry, men de låtene han synger på… herregud, de låter for jævlig! Det ville blitt en helt annen vibb om jeg plutselig skulle sunget på noen av låtene, så jeg sparte de låtene til «Masquerade II». Jeg syns «Masquerade» en et flott album, og noe jeg er veldig stolt av, så jeg vil gjerne gjenta det én gang til før jeg dør, hehe.
– Da har vi noe å se fram til der også. Hvordan finner du på låttitler til instrumental-låter? Det er jo ikke sånn at du har en tekst å bruke som referanse.
– Hehe, morsomt spørsmål. Vel, jeg forsøker å finne en følelse i musikken, og maner fram en tittel ut fra det. Ta «Aurora Borealis» for eksempel, jeg kan ikke uttale det engang. Jeg spilte låta for Rod Morgenstein i bilen, og jeg spurte han hva jeg skulle kalle den. «Aurora Borealis» sa han umiddelbart, og jeg tenkte at det var en perfekt tittel, så da ble det sånn. «Little Robots» fikk tittelen på grunn av de små blip-blop-lydene inni der. Og så er det «Attack Of The Massive», da. Jeg så en lyd på et av keyboardene i studio med det navnet, og syntes det var kult.
– Hehe, man kan rett og slett ha det litt moro med titlene når man ikke har faste ledetråder.
– Nettopp! Kjempemoro! Og en annen ting med instrumental-låter, er at jeg slipper å bekymre meg for vokalen. Jeg gleder meg til bare å stå på scenen og spille gitar, bare kose meg, rett og slett

Men vi må snakke litt om Whitesnake også. Du slipper ikke unna.
– Hehe, jeg regna med det.
– Du har blitt medlemmet med lengst fartstid i bandet, rundt 18 år. Nå har det blitt et opphold på grunn av Covid- 19, i tillegg til at David Coverdale måtte gjennom en brokk-operasjon. Er han operert nå, og hvordan går det med ham? (Intervju med Coverdale her!)
– Joda, han er nyoperert, og det går fint. Vi sender tekstmeldinger hver dag. Han sender vitser og, kremt, pupper, haha!
Han er fortsatt som en unggutt.
– Hehe, han er en kjempebaby! Han har en fantastisk sans for humor, det er mye latter rundt ham.
– Ser dere for dere å fortsette turnéen med Whitesnake når verden blir normal igjen? Nå kommer ditt album i november, forhåpentligvis med en turné der, album med Winger til våren, og forhåpentligvis ny turné der. Blir det plass til Whitesnake inni der et sted tror du?
– Det er akkurat det, ikke sant. Alt er så usikkert nå. Men med Whitesnake er det ingen endringer annet enn det som er ute i media allerede. David avventer i hvert fall til det er mer visshet rundt viruset, så får vi se hva som skjer, og hvilke tilbud som kommer. For oss i Winger klør det i fingrene etter å komme oss ut på veien igjen for å promotere det kommende albumet. Det gjelder vel alle musikere verden over. I tillegg virker det som om publikum er overmodne for å gå på konsert igjen, så jeg tipper at konsertene etter pandemien kommer til å bli suksessfulle. Vi krysser fingre for at det kommer en vaksine snart, så vi kan komme oss tilbake til normalen igjen. Vi er virkelig klare for å gå på scenen igjen. Virkelig klare! Haha!
– Det er nesten så jeg ser for meg musikerne løper rundt på scenen som når kyrne slipper ut på markene om våren, hehe.
– Haha, nettopp! Jeg håper virkelig at jeg får tatt med meg «A View From The Inside» på veien, det er en drøm jeg har hatt lenge. Jeg gleder meg stort til albumet slippes, jeg har jo snakket om å gjøre dette i evigheter.
– Blir det i så fall kun i USA, eller kan vi håpe at du tar turen til Europa også? Japan er vel også et yndet mål for rockeartister.
– Absolutt! Det er jo i Japan alle gitaristene er. Der, og i Norge, faktisk! I Europa kryr det jo av gitarister, mer enn vi ser i USA ihvertfall. Spiller du gitar, er Japan og Europa du ønsker å spille. Det som er så spesielt med Europa, er at der kan du gå på festival og se Simply Red og Whitesnake samme dag, og digge begge deler like mye. I USA er det ingen som vil se The B52´s og Metallica på samme festival, hvis du skjønner, hehe.

– Nå hører jeg gutta er i gang med spillinga i bakgrunnen.
– Ja, vi prøver, men som sagt, så går det trått i dag. Veldig trått, faktisk.
– Da foreslår jeg at dere tar dere en øl, og prøver igjen i morra i stedet. Hils så mye, så håper vi å få tatt en ny prat med dere når den nye Winger-skiva er klar.
– Det høres helt strålende ut. Vi gleder oss!
– Takk for praten, vi setter pris på at du tok deg tid til oss.
– Bare hyggelig, og selv takk.

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2020

, ,