Drabant Music
Nytt år, ny plate fra The Dogs – det niende på rad. Bandet er som vanlig sinte og Kristopher Schau snerrer og glefser inn i mikrofonen på åpningssporet «Who’s Not Doing Great». Det som er så herlig med The Dogs er at du føler ordene gjennom Kristopher og du føler aggressiviteten i musikken gjennom resten av orkesteret. The Dogs høres mulig enda sintere ut enn de har gjort før, og hvem kan klandre dem med tanke på det året vi nettopp har lagt bak oss, men aldri vil glemme?
For en perfekt måte å starte 2021 på – å få The Dogs til å gi oss en utløsning av sinne, angst og frustrasjon. «Do You Wanna Die» blir en forlengelse av åpningssporet og bekrefter mistanken om at bandet har mye på hjertet denne gangen også. Singelen «The Storm» gir oss en allsangvennlig og ikke minst særdeles konsertvennlig låt som garantert kommer til å bli en schläger fra scenen når den tid kommer. Det som gjør band som The Dogs og GBZ så sinnssykt gode er at midt oppi all den skamløse aggresjonen, så er det melodier som fargelegger og intensifierer musikken.
Så får vi servert en skruball i form av klinelåten «Someone?». Her viser Kristopher en side av seg selv som man kanskje ikke tidligere ventet fra den kanten, men gjennom The Dogs blir det helt riktig og vakkert. Vi er vel alle på leting etter noen, eller kanskje du er av de heldige som har funnet fram i mørket. Eller kanskje hele låten er ironisk ment?
Midtpartiet byr på mer av det samme fra gjengen, og jeg tar meg selv i å sitte og fundere på hvordan dette blir å se live når den tid kommer. Kristopher synger knallbra, bandet fyrer på alle sylindre og bandet får rocken til føles løssluppent og lekent. Her drister jeg meg til å ytre at det kan ha noe med bakgrunnen til Kristopher i band som f. eks Gartnerlosjen og Hurra Torpedo. Alt må da vel ikke være så jævli seriøst, vel?
«Everything Will Be Worse in the Morning” viser bandet fra en mykere side igjen og jeg aner en fremtidig allsanglåt. Nok en gang viser bandet hva som bor i dem og de har utviklet et repertoar som få matcher her til lands. Jeg elsker basslyden som The Dogs har, den i samspill med orgelet (som det er mye av denne gangen) og litt trommer er nok for å drive låtene fram, spe så på med litt gitarlek så blir dette en helt egen sound som ingen andre har. Unikt blir vel ordet jeg leter etter da, og som alle kjenner igjen en AC/DC-låt, så kjenner alle med over middels kjennskap til norsk rock til en The Dogs-låt i løpet av de første tre sekundene. Her må det nevnes at siden forrige skive så har Tommy Reite (fra blant annet The Cumshots) tatt over på bass for grunnleggende medlem Roar Nilsen.
Skiva rundes av med «Hope This Is a Coma” og det oppsummerer vel det siste året for de fleste av oss…
4,5/6 | Glenn Knudsen
Utgivelsesdato 04.januar 2021