The Dogs – ser mot fremtiden

Tradisjoner er viktige å ta vare på og The Dogs leverte som vanlig nytt album på årets første mandag. Med egne t-skjorter som utroper «Fuck 2020» går bandet inn i det nye året med forhåpninger og forventninger om store ting. Kristopher Schau kunne fortelle om et 2020 som har bydd på uvante problemstillinger, men som klør etter å ta neste steg med bandet sitt.

Tekst: Glenn Knudsen
Foto: Andre Løyning

Livebilder: Anne-Marie Forker

– Nytt år, ny skive. Denne gangen heter albumet «Post Mortem Portraits of Loneliness» (og anmeldes her!). Er dere i bandet fornøyde med hvordan den ble?
– Ja, vi er fornøyde vi. Vi er jo veldig glade for at vi rakk det og at vi i det hele tatt fikk gitt ut denne skiva. Det var så mye som jobba mot oss at det var litt sånn; «Faen, liksom»! Men det gikk.
– I likhet med Lars Ulrich som hardnakket mener at «Hardwired … to Selfdestruct» er det ypperste Metallica har å by på i katalogen sin, så mener du at «Post Mortem Portraits of Loneliness» er det beste dere har gitt ut så langt. Er det noe dere bare sier for å få satt fokus på det nye eller er det sannheten?
 – Alle band sier jo alltid det. Jo, så det er jo helt verdiløst og det er jo så dumt å spørre om det også. Det synes man jo som band alltid når man har gitt ut en ny plate, men den er jo sikkert ikke det, haha. Men det vet vi jo egentlig ikke for om en stund når man kan begynne å turnere det nye materiale.
– Så hvordan merker dere da egentlig mottakelsen når dere ikke får reist rundt og spilt musikk?
– Vi gjør ikke det vet du. Dette er jo vårt første rene album-album, fordi vanligvis kommer vi ut med skive og så finner vi ut hvilke låter som fungere live og hvilke som ikke gjør det. Du får et helt annet forhold til låtene, og låter du egentlig trodde ikke ville funke live gjør plutselig det og låter som du var sikker på ville slå an gjør ikke det. Den justeringa der får du ikke nå som situasjonen er som den er, og vi mangla jo litt av det på forrige plata også. Vi fikk begynt, men så måtte vi gi oss på grunn av Corona. Vi fikk ikke spilt i Bergen, Trondheim, Oslo eller Tromsø så vi ligger litt etter nå.
– Jeg har merket meg at det er en solid dose orgel på denne skiva og det synes jeg er dritkult – det gir en litt annen dimensjon til musikken. «Love Says Nothing» fra «Crossmaker» er noe av det ypperste dere har gitt ut i min ydmyke mening.
– Jeg er helt enig!
– Noe dere siktet på eller bare passet det sånn med låtene?
– Vi har jo fått med oss Anders Nordengen på denne skiva. Han har jobbet med blant annet GBZ, og sånn som han jobber så kommer orgelet tydeligere fram i miksen. Jeg tror egentlig ikke det er skrudd opp noe høyere, det bare ligger på en frekvens som gjør at det blir tydeligere rett og slett. Han har en litt renere mikseform. Jeg hører alle sier at det er høyere orgel nå, så det er tydeligvis det. Vi har jo fått inn en orgelmann i Stefan (Höglin) som er veldig god, så det er jo koselig at han høres.
– Du høres om mulig enda sintere og aggressiv ut denne gang, mye frustrasjon som skulle ut eller?
– Nå var det sånn at vi fikk så jævla dårlig tid. Det var Corona og alt var veldig rotete, men for å få spilt inn skiva sånn at vi fikk gitt den ut på vinyl så måtte vi bare stresse inn i studio og få det gjort. Jeg hadde tre dager på å få lagt vokalen og det er klart at med alt som hadde hendt, så var jeg jo forbanna selvfølgelig. Det ble kanskje litt vrælete som du er inne på, men det ble sånn fordi jeg er sur ja, haha.
 – En av låtene som stikker seg ut på albumet er jo uten tvil «Someone?» som er veldig sår og følelsesladd. En ren kjærlighetslåt midt oppi all bjeffingen og råskapen som jo er et varemerke for deres del.
– Der tenkte jeg helt motsatt, fordi når man er sur så er man jo samtidig også litt lei seg. Der tenkte jeg nå skal jeg faen meg dytte ut alt jeg har av de andre følelsene inn i den låten. Det ble gjort på kun ett take og jeg lot det bare bli som det ville.
– Jeg tenker jo at «Someone?» kan være en potensiell klinelåt, som kan ta opp konkurransen med Bryan Adams og Seal?
– Haha, ja. Jeg tenkte at kan det ikke bare komme inn en sånn «pen-artist» komme inn å covre denne, sånn at vi kan tjene litt penger på den? Går imot det jeg tror på, men jeg skal gå med på det hvis vi får inn litt penger i kassa.
– Dere skulle egentlig spille inn skiva i Sverige med Chips Kiesbye som har jobbet med blant annet Hellacopters, Millencollin og Graveyard i en lang liste med band, men på grunn av situasjonen i verden endte opp med å måtte spille det inn i øvingslokalet. Hvordan funka det?
– Det var jo litt varsla fordi koronaen kom i mars og vi skulle i studio med han i juli, så vi hadde noen måneder på oss til å skjønne at det ikke kom til å gå. Det var en skuffelse, men man får jo ikke gjort noe med det. Han forsto jo det kjempegodt fordi han bor jo i Sverige og de vet jo alt om Corona, så vi har heller klart å lure han med på neste skive. Den skal spilles inn i april/mai nå til våren, men vi har jo booka tid i Athletic Sound i Halden så vi vet jo ikke helt enda hvordan det vi bli med tanke på at ting har blusset opp igjen og Østfold er et av de rødeste stedene i landet.
– Jeg forsto det sånn at lufta gikk litt ut av deg etter at dere måtte endre innspillingsplanene foran dette albumet, og det var de andre i bandet som måtte dra det i gang. Var det litt greit også?
– Ja det ble litt sånn denne gang. Man blir jo så sykt skuffa, fordi jeg hadde gleda meg til å få jobbe med Chips og høre på at han forteller skrøner om Hellacopters og alt mulig. Jeg hadde sett for meg lange kose-sessions i studio med Chips, men så ble det heller til at vi spilte det inn i øvingslokalet vårt i stedet. Jeg var litt vanskelig å be, ass.
– Dere fikk som nevnt med dere Anders Nordengen bak spakene og han har jo så absolutt gjort en bra jobb, fordi albumet høres jo kanon ut som vi har vært inne på med tanke på den rene lyden. Er det første gangen dere i The Dogs jobber med en produsent?
– Han var jo mest inne som teknikker, men han mikset jo skiva og han fikk ganske så frie tøyler på det. Vår første erfaring med å jobbe med en produsent er Chips fordi han var jo inne og mente en del om de låtene på den nye skiva vår også. Vi sendte atten demoer over til han og så mente han noe på alle de, så det har vært nytt for oss. Han var med og bestemte litt på arrangement og ga oss en del feedback som at ’Denne bridgen her gir ingen mening. Stryk eller skriv ny.’ Det har vi ikke vært borti før, så det var … det var gøy det. Vi ba han jo om å være slem og si det han mente. Det er bra det, fordi det er masse låter vi har spilt inn som har syntes var dritfete, som det viser seg at folk ikke synes er så jævla kule, liksom. Det var gøy å få den kritikken på forhånd denne gangen.
– Så dere har allerede låtene klare for den nye skiva og er klar for å gå i studio?
– Jada, Chips valgte seg ut sine favoritter av de atten låtene vi sendte til han så de er klare for å bli brukt på neste års album. Han valgte ut ti låter så de har han, og det er de som blir brukt nå når vi møtes i studio til våren.

– Hvordan ser egentlig året ut for The Dogs fra en skive til en annen, når det gjelder å skrive nytt materiale og få spilt det inn? En fast oppskrift eller blir ting til mens dere går?
– Vi har en oppskrift som har fungert så langt. Den nye skiva kommer jo alltid på den første mandagen i det nye året. Så begynner vi å turnere rett etter det og da pleier vi å øve på låtene til neste skiva på veien før vi går i studio på sommeren. Det skjer jo ingenting på høsten, så månedene mellom september og desember det er da det neste albumet skrives. På høsten sitter jo alle hjemme og jobber med låter – eller jeg skriver jo hele tiden. Akkurat nå har vi så masse låter at det … jeg har akkurat laget en mappe som heter 2023! Så nå må alle bare putte det de har inn i den mappen, så får vi begynne å sile ut etter hvert. Nå skriver jo alle låter, det er ikke bare meg lengre. Tommy, den nye bassisten vår, har jo sitti oppe i kjellerleiligheten sin og pumpet ut låter i årevis som ingen har fått høre.
– Låter som passer The Dogs?
– Ja de gjør det vettu. «The Storm» på nyskiva er jo hans. De passer oss dritbra! Henrik, trommisen vår, har begynt å lage ting. Så nå blir det vanskelig å få låtene sine inn på skivene.
– Og du er åpen for innspill?
– Ja jeg vil bare at det skal være best mulig, ass. Så det er helt topp.
– I nyttårstalen din nevnte du mangelen på konserter som det eneste dere hadde å klage på i året som gikk. Jeg var heldig nok å få sett dere live i 2020 på Tou Scene her i Stavanger, sammen med GBZ og Dangerface.  
– Det var gøy, ass!
– Ja det var helt rått! Men jeg la merke til at klemmingen glimtet med sitt fravær. Er det noe vi kan takke Covid-19 for eller har dere lagt klemmingen på is?
– Nei, men vi må vente litt til vi skjønner at det er lov, haha. Vi har jo vært maks uheldig der fordi vi er jo seks i bandet, men maksgrensen har jo lenge vært på fem som kan møtes så vi har jo ikke fått lov til å øve engang. Vi er rett og slett for mange i bandet. Vi gleder oss stort til vi kan klemme igjen ja og vi har så absolutt ikke droppet det.
– Det var gode nyheter å få. Jeg fikk med meg at folk pratet etter konserten om at de var bekymret for at klemmingen var på vei ut, ser du.
– Haha, dritbra!

– Hva tenker du om onlinekonserter? Dere gjorde jo en sånn en med Oslo Ess i høst … noe som kanskje må vurderes i 2021 også?
– Det var så jævla kaldt oppå det taket der. Fy faen! Nei vi tenkte at vi hopper over. Det føltes så rart. Vi liker jo å være tett oppi publikum å gjerne blant publikum på konsertene våre. Vi er jo et svette-spytte-band. Mye kroppsvæske over alt, så vi snakka om det, men vi fikk det liksom ikke helt til så vi ga opp. Det samme gjelder for å kjøre konserter for et sittende publikum, men vi fant ut at det ble for dumt så vi droppa det. Jeg tror ikke vi hadde klart å overholde reglene. Plutselig der og da så gir man faen og så er det noen som filmer det og så blir det bare rot.
– Jeg legger også merke til at dere holder god avstand på coveret til nyskiva. Er det for å vise solidaritet og at dere respekterer rådene om å holde avstand, haha?
– Haha, ja det var jo litt flaks det at det passa sånn. Vi hadde en ide før koronaen kom om at det hadde vært gøy, siden vi bestandig står ganske tett, at vi denne gangen sto i et stort åpent rom med lang avstand til hverandre. Så kom jo koronaen og da passet jo ideen perfekt.
– Coverene dere er jo en av tingene som man venter i spenning på når det kommer ny skive og det virker som de er nøye planlagte og at stede dere tar bildene på overhodet ikke er tilfeldige. Hvordan går dere fram når det gjelder cover til albumene?
– Der er det mye kåling assa, alltid. Hvis jeg ikke tar helt feil så er det med unntak av «Before Brutality», mine ideer. Det er mye regler der. Det skal være et bilde som går helt ut til kanten, bandet må være på forsiden, logoen må være øverst, tittelen i bånn. Det skal se litt ut som skiver jeg har vokst opp med, liksom. Jeg vil at det skal være sånn at hvis du står i en platebutikk og blar gjennom album, så skal det være lett å se navnet på bandet.
– Tekstmessig er det jo du som står for det meste i The Dogs, og jeg lurer rett og slett på hvor du tar ideene fra? Har du alltid skrevet tekster og når oppdaget du at du hadde den gaven?
– Jeg har med tiden vent meg til en teknikk som går på at hvis jeg kommer på en tekstbit som høres kul ut, så må jeg skrive den ned med en gang. Jeg har et kjempelangt tekstdokument på femtifem sider eller noe sånn, der det står bare enkeltstående setninger. Så når låtene kommer så er jeg inne der og ser om jeg finner ting som går opp i takt og lengde med låtene jeg har lagd og så bygger jeg videre rundt det da. Jeg har en litt sånn hoarder mentalitet der jeg samler på ting som høres bra ut hele tiden egentlig. Det er litt mas, ass. Det er det mest slitsomme med å lage musikk, å skrive tekst. Du må sitte og trøkke det ut. Det mest irriterende er når du har skrevet noe som du er fornøyd med og så når du kommer i studio så bestemmer bandet seg for at de vil legge til et vers og så må du skrive et vers til som skal passe med historien du allerede har skrevet. Faen ass, da blir jeg altså så forbanna. Men det er gøy når det funker.
– «Crossmaker» ble finansiert av kumlokk, «Post Mortem Portraits» ble finansiert i hvert fall til dels av tilskuddet dere fikk i fjor. Hvordan ser det ut med tanke på neste års skive?
– Aner ikke. Eller vi har jo litt penger igjen av det tilskuddet vi fikk, men jeg håper vi få til en god avtale med Chips, ass. Vi har råd til å smelle ut skiva, det tror jeg skal gå. Det spøker mer for om vi kommer oss ut på veien, eller om vi har råd til å trykke t-skjorter. Hvis ikke så må nesten den med best råd i bandet legge ut. Vi er satt tilbake flere år nå siden vi ikke får reist rundt og spilt.

– Nytt siden sist er jo at dere har byttet ut Roar Nilsen, som har vært med deg siden den spede begynnelsen og som har vært viktig for sounden og ikke minst en profil utad fra scenekanten og på veien. Inn har en annen gammel kjenning av deg kommet i form av nordlendingen Tommy Reite. Noen dramatikk rundt den utskiftningen?
– Nei, tiden var vel moden for Roar. Vi er jo et jævla slitsomt band å spille i for vi er jo i det grusomme mellomsjiktet av band der vi turnerer som om vi var Oslo Ess eller Kvelertak, men vi tjener penger som om vi var GBZ. Det er ikke mulig å leve av det, så det blir jo på en måte som en hobby som tar sinnssykt mye tid. Du må ta deg fri fra jobb så du taper jo penger siden du ikke kan jobbe når vi er ute og spiller. For hans del så driver han et studio og alt mulig, så det ble for røft til slutt. Vi tenkte jo nå at vi skulle satse enda hardere med at vi involverte Chips, og skal prøve oss litt ordentlig på Tyskland for å se om det er mulig å få det til å funke. Da må man ta sjansen og det går hardt ut over privatøkonomien, så jeg skjønner avgjørelsen hans. Da var det jo jææævlig bra at Tommy kunne bare hoppe rett inn.
– Han har jo allerede bidratt i forma av låtskriving på singelen «The Storm», men har han rukket å sette sitt preg på bandet på noen måte?
– Ja han kom jo så sinnssykt godt forberedt på øving så han kan jo låtene bedre enn oss – demoer og alt mulig. Han er jo helt sjukt rå å spille og jeg har jo spilt med han før i The Cumshots så jeg vet at han er Norges beste live-bassist. Det er bare å rydde plass når den tid kommer for å si det sånn, haha. I tillegg så elsker han å spille og så er han en jævla kul fyr. I leksikon så skulle det under «bandmedlem» bare vært et bilde av Tommy. Han er en levende GPS – han vet hvor alle bensinstasjonene i hele landet ligger. Han er en sånn fyr som alle vil ha i bandet sitt.
– Avslutningsvis så lurer jeg på med tanke på alt du har gjort, bandene du har vært involvert i, de menneskene du har påvirket og inspirert og hvor lenge du har vært i frontlinjen. Hvordan ser du nå når du har bikket et halvt århundre på din status og posisjon i norsk rock?
– Nei jeg tenker ikke på det. Jeg noterer meg at jeg begynner å bli gammal. Sist sommer vi spilte – altså i 2019, så spilte vi på et par store festivaler og da var jeg den eldste artisten på scenen. Det er det som er så dumt med å bare bli femti, du har ikke enda fått den der Gammal Gubbe-statusen enda. Må nok gjerne bikke seksti før det skjer, men jeg har merket meg det veiskillet at jeg nå er Han Eldste på festivaler. Nei jeg tenker ikke på det, ass. Det er det som er så koselig med å spille i band, man er liksom på samme lag alle sammen.

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2021