NORWAY ROCK MAGAZINE
Etter at Geoff Tate og resten av Queensrÿche i 2011 skilte lag i en offentlig skittentøyvask som rocken knapt har sett maken til, fortsatte forviklingene i 2013 da begge parter samtidig kom med hver sin skive under samme bandnavn. Mens hans tidligere kolleger gikk tilbake til røttene, prøvde Tate med varierende hell å fortsatt være relevant og moderne.
Ozone er et nytt studioprosjekt satt sammen rundt to av Storbritannias beste og sjelfylte vokalister; Chris Ousey (mest kjent fra Snakecharmer) og Steve Overland fra FM. Hjernen bak det hele, er Mike Slamer som har skrevet låtene, produsert og spiller de fleste instrumenter utenom trommer – og så har de to Kansas-medlemmer på kor!
Da Shinedown slapp «Cut The Cord» som første smakebit fra sin kommende nye skive, var det mange som ble overrasket. Man kunne lett tro at bandet har tatt en helt ny og atskillig hardere retning. Bandets eminente vokalist Brent Smith er nesten ugjenkjennelig her med sin aggressivitet, og tekststrofen ‘It’s time to get real and inspired’ fikk en til å tro at Shinedown hadde gjort akkurat det
Det begynner å bli et par år siden vi hørte rapporter om at Alice Coopers kommende skive skulle hete «My Dead Drunk Friends» og være en hyllest til hans gamle avdøde drikkekompiser, og han har hatt et segment med coverlåter i konsertene sine siden 2012. Når skiva nå endelig er her, er det under navnet Hollywood Vampires, og ikke Alice Cooper.
Doktor Mac Rebennack skapte en viss furore på slutten av 60-tallet, som piano-oppvigler og psykedelisk-funky soul- og bluesrocker; så meget, faktisk, at det i perioden 1968 til 1974 ble lansert hele 22 singelspor fra artisten.
Det har tatt over fem år siden forrige skive, men omsider er Iron Maiden tilbake. Og denne gang er det intet mindre enn en dobbel studioskive de har å by på. Vi tok en prat med bandets nestor og bassist Steve Harris om det nye opuset, som har fått tittelen «The Book Of Souls». […]
Fem år har gått siden «The Final Frontier» – et lengre opphold mellom to skiver har Iron Maiden aldri hatt i sin 35-årige platekarriere – og de leverer her deres første doble studioalbum, noe som tradisjonelt er et sjansespill av dimensjoner – hvor mange doble studioskiver kommer du på som ikke ville hatt godt av å bli trimmet ned til en enkelt disc?
I Birminghams gater herjet en kjernetrio av Tea & Symphony, med alternerende hoffmusikanter, fra utgangen av 60-tallet til cirka 1972.
TWW er i grunnen bandet som aldri ble, men de var likevel en viktig brikke i hva som senere skulle komme i britisk musikkhistorie.
Du begynner å telle litt rynker når folk du begynte å drikke øl og utforske metallen med forteller at guttungen har blitt voksen, gitt ut skive og lurer på om jeg vil sjekke det ut.
Denne platetittelen kan fort vise seg å bli ubehagelig profetisk for Bon Jovi – mens Jon selv kanskje tenkte på å brenne broer til sitt gamle plateselskap Mercury som han fortsatt skyldte en skive, kan realiteten vise seg å være at Bon Jovi brenner broene til fansen som har fulgt de i mange år, og som har gitt de nok en sjanse etter forrige patetiske utgivelse «What About Now?».
Den hardtarbeidende jentekvartetten Katzenjammer, har siden debut-platen i 2008 feid over Norge og Europa som en frisk høststorm med sin magiske eliksir – mikset sammen av blandingen balkan-influert gjøglermusikk, bluegrass-pop og tivoli- musikk. Tidligere i år ble ”Rockland” sluppet.
Først: jeg må få lov til å si det;»Love And The Death Of Damnation» er definitivt en av de bedre albumtitlene jeg har hørt på lenge. God, gammaldags og treffende og det kan sies om innholdet også. Godt, gammaldags og definitivt mer enn treffende! Hele plata holder seg, uten noen store nedturer.
Før jul i 2014 takket vokalist Dave Padden for seg. Tilbake sto en oppgitt Jeff Waters. Mannen er dog ikke kjent for å være av den rådløse typen og igjen, etter den midlertidige knockouten, er Annihilator klar for en ny runde i heavy-metal ringen. 18. september 2015 slapp bandet sitt femtende studioalbum ,og som vanlig er det Waters selv som trekker i de fleste spakene.
Denne danske kvartetten henter visstnok inspirasjon fra Robyn, Daft Punk, Dimmu Borgir, Soilwork og Arch Enemy. Jeg hører mye av de to siste og ingenting av de tre første, så da vet dere kanskje hvilket landskap vi befinner oss i.
Den godeste gitarguden George Lynch har vært en særdeles produktiv mann de siste årene. Dette er hans fjerde utgivelse på et drøyt halvår, etter Lynch Mobs «Sun Red Sun»-EP i desember, «Only To Rise» med Michael Sweet i januar og soloskiva «Shadow Train» i juli. Nå er han her igjen med nok en ny variant av Lynch Mob.
Den forrige platen «Temper Temper» førte riktignok til at en del vendte tommelfingeren ned for den hardtslående walisiske gjengen. Dermed handler «Venom» om å gjenvinne fansens tillit, og vise at Bullet For My Valentine fremdeles er seg selv. På telefon fikk vi med oss gitarist Michael «Padge» Paget.
Mike Portnoy er riktignok mest kjent som en av grunnleggerne og trommisen i Dream Theater, men han har jaggu ikke ligget på latsida etter at han slutta der i 2010. Tvert imot, han har så mange band og prosjekter på gang at de færreste har oversikten lenger. Vi tok en prat med karen like før […]
Den tidligere frontmannen i Spock’s Beard er utvilsomt en av rockens mest produktive karer, med flere utgivelser pr år både som soloartist, med Transatlantic eller Flying Colors, eller med sitt nye Neal Morse Band som besøkte Oslo i sommer.
Ramblin Man Fair foregår Maidstone i Kent, en times togtur sørøstover fra Victoria Station. 44 band over to dager, fordelt på tre scener – hovedscenen Classic Rock, Prog Stage, og teltet Outlaw Country / Blues. Som High Voltage har også Ramblin Man Fair ypperlige fasiliteter, men minimalt av kø på de mange barene, toalettene og spisestedene.
Når Genesis-gitarist Mike Rutherford ser seg tilbake, trekker han frem sangen «Supper’s Ready» som sitt stolteste musikalske øyeblikk. Han kommer heller ikke utenom suksessen med Phil Collins som vokalist og produksjonen av de tre siste studiealbumene med Collins.
40.000 mennesker innebærer et torturerende antall legemer, selv om brorparten stavrer rundt med brede glis og batteridrevne djevelhorn på skolten. Etter å ha stått et lysår i ølkø måtte jeg seriøst jobbe for å stenge ute menneskehordene, og gjøre rom for eksklusivt møte mellom meg selv og AC/DC. Dette lyktes…
Livet har ikke vært bare enkelt for Lamb of God siden de sist ga ut plate. Vokalist Randy Blythe har vært gjennom en rettssak for å ha dyttet en fan ned fra scenen i Praha, med et dødelig resultat. Blythe ble frifunnet i rettssalen, og bandet kunne igjen fokusere på musikken. Og godt er det, for på «Sturm Und Drang» er det rett på den kompromissløse metalen bandet etter hvert har blitt kjent for.
Den amerikanske vokalisten Kelly Keeling har en CV som imponerer. Han har jobbet med solide gitarnavn som John Sykes, John Norum, Michael Schenker, Vinnie Moore og George Lynch, pluss at han sang på tidenes verste King Kobra-skive.
Hvis jeg hadde besøkt Mark Stanways hjemmeside og betalt 15,99£ (ca 190 kr) for biografien hans, ville jeg følt meg ganske snytt når den ankom postkassa, for dette kan knapt kalles en bok. Det er et hefte på 100 sider, pluss en ekstensiv discografi og noen sider med små svart-hvitt-bilder.
Hvor mange ganger kan det samme bandet fortsette å gi ut de samme låtene gang på gang på gang uten at noen sier stopp? Dette er den TIENDE skiva siden forrige utgivelse med nye låter («Can’t Slow Down» fra 2009) med stort sett de samme låtene i liveversjoner, nyinnspillinger eller akustiske versjoner
Hvem pokker er DiMino, høres jeg det ropes over det ganske land. Joda kids, Frank DiMino var en gang i tiden vokalist i det amerikanske pomprockbandet Angel, som på 70-tallet nesten – men bare nesten – slo igjennom bigtime på det internasjonale markedet som det hvitkledde og snille motstykket til Casablanca-kolleger Kiss.
I løpet av de siste par årene har amerikanske Halestorm markert seg som et band for fremtiden, og noterte nylig karrierebeste med sin nye skive «Into The Wild Life». Vi tok en prat med bassist Josh Smith innimellom festivalopptredener i USA.
Å se en legende som Alice Cooper på en såpass liten scene som Sentrum er jaggu ikke hverdagskost. Like oppsiktsvekkende at det ble ikke utsolgt før dagen før – men dette skyldes vel like mye at det var en hverdag i fellesferien. Det var ekstra stas å kunne entre lokalet 1900 for å overvære et show som startet presis 2000
For de som ikke har fått det med seg, så er Mike i Mike + the Mechanics synonym med Mike Rutherford fra Genesis, og dette er bandet han har syslet med til og fra i over tretti år nå. Musikalsk er dette et purt popband, med enkle og radiovennlige poplåter kontra den komplekse progrocken Rutherford syslet med på 70-tallet, i likhet med kollega Phil Collins. Men, det er pop av høy kvalitet!
Det har utviklet seg til en sommertradisjon at Kansas City-baserte Rainmakers turnerer Norge. De avsluttet årets turné på et fullsatt John Dee, for anledningen fylt opp til randen av et noe alderstegent, men svært så entusiastisk Oslopublikum.
Dave Grohl virker som verdens hyggeligste fyr i rockemiljøet. ”Det kommer til å bli en jævla lang natt og vi spiller til vi blir kastet av scenen, om du har jobb i morgen så er det helt i orden å komme for sent, bare si til sjefen din at din kompis Dave Grohl sa det var greit!”
Etter å ha frekventert Oslo Spektrum hyppig på 2000-tallets første tiår, var Marilyn Manson tilbake på Arbeidersamfunnets Plass, hvor han sytten år tidligere spilte på Rockefeller. Populariteten har dalt, men Sentrum Scene var likevel utsolgt lang tid i forveien, og de oppmøtte tok særdeles godt imot Brian og hans muntre menn.
Det skal innrømmes at jeg hadde denne skiva tilgjengelig i ukesvis uten noen planer om å røre den med en ildtang engang, før jeg i et storsinnet øyeblikk ga den en kvart sjanse til å vise seg å være akkurat så patetisk som forventet. Og jaggu. Jaggu var ikke dette faktisk en liten perle.
For at en liveskive i det hele tatt skal ha noen mening, må den inneholde noe mer enn bare en pliktskyldig gjennomkjøring av låtene tilsatt publikums jubel. Men det er bortimot nøyaktig hva du får på den nyeste doble liveutgivelsen fra Slash.
Det virker som om enhver tulling som noensinne har gitt ut en skive nå også skal gi ut en bok, og litt for ofte faller disse selvbiografiene inn i en av to kategorier. Du har de som skal gi detaljerte beskrivelser av sin oppvekst, skolegang og familie i den første halvdelen, uansett hvor hverdagslig og uinteressant det måtte være, og deretter en kjapp gjennomgang av sin musikerkarriere, helst med fokus på de første årene (som f.eks Lou Gramms bok). Og så har du de som skal prøve å overgå «The Dirt» og smører så tjukt på at man bare sitter og himler med øynene og mumler «Ja særlig!» mens man leser (Hei, Paul DiAnno!). Heldigvis faller ikke biografien til Dennis Dunaway inn i noen av disse kategoriene.
Undertegnede er ingen stor Toto-fan – av mine 3000 CDer er det ikke en eneste Toto. Antall seksere jeg har trillet de siste fem år kan telles på en hånd. Likevel, en sjelden gang blir man bare fullstendig slått i bakken av et bands overlegne musikalitet, spilleglede og virtuositet, til tross for lave forventninger.
Det er bare et halvår siden sist de fem langhårede og skjeggete rabbagastene fra Atlanta sist besøkte et nær fullsatt Rockefeller med sin Skynyrd/Hellbillies-hybrid av sørstatsrocken sin, men denne gangen er det en halvfull sal som møter dem. Årsaken er naturlig nok en kombinasjon av Musikkens Dag, Champions League-finale og at store deler av publikummet deres befinner seg på Sweden Rock.
Gun har opplevd både braksuksess og dundrende fiasko gjennom en 25 årig karriere, men har sjelden sviktet fansen hverken i studio eller på scenen. I vår kom de med sin sjette skive «Frantic», den andre med ex-bassist Dante Gizzi på vokal, og vi slo i den anledning på tråden til den særs sympatiske skotten hjemme i Glasgow.
Det ble nærmest en liten tungrock-festival på forsommeren i Oslo da det viste seg at både metal-legendene Judas Priest og hitmaskinen Def Leppard hadde lyst til å komme på Norgesbesøk samme dato, og da falt det seg naturlig for arrangøren å putte de inni Spektrum og spe på med de nye heltene Five Finger Death Punch som forrett.
Takket være nedfallsfrukt fra festivaler som Sweden Rock, ble det en særdeles hektisk konsertperiode i Oslo i begynnelsen av juni, og først ute var Slash og hans muntre venner på et utsolgt Sentrum Scene. Mannen med flosshatt og solbriller har for lengst blitt et rockeikon og svært få musikere blir gjenkjent oftere enn ham.
Whitesnake er ute med ny skive, «The Purple Album» og kommer snart til Europa for en ekstensiv turne som denne gang utelater Norge. Vi tok pulsen på bandets nyeste rekrutt og gitarist Joel Hoekstra, Rockens Blideste Mann, og fikk historien om hans overgang fra Night Ranger til Whitesnake.
Det er stadig like forbløffende at Robin Beck nå faktisk har passert seksti år. Dama ser forbløffende bra ut, hadde lett passert som en 35-åring, og synger stadig like knallsterkt. At hun har med seg den eminente spanjolen Jorge Salan på gitar og sin ektemann (og House Of Lords-vokalist) James Christian på bass og koringer, gjør opplevelsen enda bedre.
Svensk rocks flaggskip de siste tretti år har ikke ligget på latsiden etter sin gjenforening i 2004 – våren 2015 kom de med «War Of Kings», sin femte skive i bandets andre epoke. Da falt det seg naturlig å slå av en prat med Finnmarks største gitarhelt, John Norum.
Hva pokker er det svenskene har fått i seg de siste årene? Ikke nok med at Eclipse, Work Of Art og H.e.a.t. har eksplodert på AOR/Melodic Hard Rock-scenen, men nå smeller Degreed fra Stockholm til med en kanonskive på tredje forsøk, etter at de to første var så där.
Det er ti år siden sist Udo Dirkschneider sto på en scene med Accept, og nesten dobbelt så lenge siden forrige felles skive. Men fans av 63-åringens silkerøst får likevel dosen sin – U.D.O. er i disse dager ute med sin femtende skive, og frekventerer stadig norske konsertsteder land og strand rundt. Vi tok en hvitvin med nøtteskrika i hotellbaren noen timer før han gikk på scenen i Oslo.
Tysklands fremste gitarhelt gjennom tidene, Michael Schenker, (Uli Jon Who?) har opplevd en aldri så liten renessanse de siste årene, etter et par tiår ute i en musikalsk villmark. Nå har han et nytt band med navngjetne musikere, og en splitter ny skive ute – «Spirit On A Mission». Vi slo på tråden til herren, som tydeligvis hadde presseskrivet liggende på bordet foran seg i første del av samtalen.
Selv om jeg sikkert er en av de få her til lands som tør se deg rett i øya og si at ‘Ja, jeg er Survivor-fan!’, så må det innrømmes at det som bandets hovedkomponist Jim Peterik har prestert utenfor moderbandet, ikke på langt nær er like tøft.
De engelske kongene av melodiøs rock har ikke ligget på latsiden etter at de ble lokket ut av pensjonisttilværelsen med noe som skulle være en eksklusiv engangs-opptreden på Firefest i 2007. De kom skikkelig opp og gå med «Metropolis» i 2010, deres første skive på 15 år, og siden har det kommet en jevn strøm med nye utgivelser nærmest årlig.
Det er jaggu ikke få engelske band John Mitchell har jobbet med de siste 20 år. Han har spilt gitar i Arena, Frost*, Kino og med John Wetton, og er frontmann i It Bites – i tillegg til å ha produsert alt fra Touchstone til Vega. Nå er han ute med sitt første soloprosjekt, Lonely […]
Svenske Eclipse har gradvis skapt seg et større og større navn, ikke minst takket være årets kanonutgivelse «Armageddonize». Norway Rock tok en frokostprat med bandets frontmann Erik Mårtensson, ikke bare om Eclipse, men også hans mange bidrag som låtskriver og produsent for et mylder av andre band.
Bak artistnavnet Lonely Robot finner vi britiske John Mitchell. Som til daglig tjener til livets opphold som gitarist og vokalist i It Bites, hvor han i 2006 overtok posisjonen Francis Dunnery etterlot seg da bandet la inn årene første gang i rundt 1990.
De fleste av dere har fått det med seg nå, men vi får vel gjenta det for de mer tungnemme av dere: Nei, Europe etter gjenforeningen i 2003 har veldig lite musikalsk til felles med puddelrockbandet som ga oss «The Final Countdown» og «Carrie» på 80-tallet.
George Lynch har vært en ekstremt produktiv herre siden han takket for seg i Dokken. Det siste året har han gitt ut skiver med intet mindre enn tre forskjellige band – sitt eget hjertebarn Lynch Mob, KXM i samarbeid med folk fra Kings X og Korn, og nå Sweet & Lynch, med Stryper-vokalist Michael Sweet. […]
Det er jaggu ikke ofte at vi anmelder fiksjonsromaner her i blekka, men vi gjør et unntak for debutboka til Jill Meniketti, som er kona til Y&Ts frontmann Dave Meniketti. Hun er også bandets manager, og høyst respektert innen bransjen – hun er ingen Jeanine Pettibone!
Furyon er et forholdsvis nytt og ungt band fra Brighton, og andreskiva “Lost Salvation” lover absolutt bra for fremtiden. Bandet er tuftet på klassisk tung heavy metal, og jeg tipper de har både en og to Soundgarden- og Alice In Chains-skiver i CD-hylla si ved siden av den komplette Sabbath-samlinga.
Mye har vært skrevet om den siste versjonen av Thin Lizzys metamorfose til Black Star Riders, og debutskiva deres fra 2013 ble riktignok innspilt i den hensikt at det skulle være den første nye Thin Lizzy-skiva på 30 år. Men den holdt mål – den gjorde overhodet ikke skam på navnet de valgte å ikke bruke, og Phil Lynott gliste og applauderte garantert høylydt der nede i flammene.
Da bassist Francis Buchholz slutta i 1992 og trommis Herman Rarebell forsvant i ‘96, forblir den mest kjente utgaven av Scorpions (den som eksisterte mellom 1979 og 1992 med Herman, Francis, Klaus Meine, Matthias Jabs og Rudolf Schenker) en av de få ikke gjenforente klassiske besetningene i et rockeband der alle fortsatt er i live.
Det er egentlig et mirakel at Aerosmith fortsatt er oppegående med samtlige fem orginalmedlemmer, 42 år etter debutskiva. Ikke nok med at stoffmisbruket på 70-tallet burde ha sendt hele bandet i en kollektiv tidlig grav, men det siste tiåret har de slitt med kreft, intern krangling, Steven Tyler har ramla av både vannvogna og scenen, han har vært dommer i Idol og gitt ut en countryinspirert sololåt.
I løpet av få år har svenske H.e.a.t. markert seg som et band å regne med innen sjangeren melodiøs hard rock/AOR – spesielt i England hvor de satte rekord i antall opptredener på Firefest, som kulminerte med å toppe plakaten på fredagen i fjor høst, med en kanon konsert foran 2500 elleville fans.
Etter tjue års aktivitet la Thunder offisielt inn årene i 2009, men det tok ikke veldig lang tid før de igjen begynte å spille på festivaler og en årlig julekonsert. Nå har de endelig også funnet motivasjonen til å gå i studio og lage en ny studioskive, den første siden «Bang!» som kom i 2008.
I det nye prosjektet Revolution Saints har gitarist Doug Aldrich (ex-Whitesnake, Dio) blitt koblet sammen med bassist/vokalist Jack Blades (Night Ranger, Damn Yankees) og trommis Deen Castronovo (Journey, ex-Ozzy) som omsider får sin debut som sanger, om vi ser bort ifra et par låter på Journeys «Revelations».
Denne Erik Mårtenssen altså. Det går knapt tre måneder uten at det kommer ut en ny skive hvor han har skrevet brorparten av låtene, spiller de fleste instrumentene, produserer og mikser. Ikke bare med sine egne band, som W.E.T. med Jeff Scott Soto og Ammunition med Åge Sten Nilsen, men også for gamle ringrever som Jimi Jamison eller nykomlinger som Adrenaline Rush.
Ved snedig nok å kalle avskjedskonsertene verden over i 2010 for «Ending On A High Note-Tour», kom a-ha kritikerne i forkjøpet, og definerte selv at de ville gi seg på toppen. I september i år (2015) blir trioen gjenforent og feirer 30 år som band, på den gigantiske Rock In Rio-festivalen. Her på Maracana Stadion satte de verdensrekorden med rundt 200.000 tilskuere i 1991.
Da den siste utgaven av Thin Lizzy i 2012 bestemte seg for å gi ut en skive med nye låter, byttet de i samme slengen navn til Black Star Riders. Skiva, med tittelen «All Hell Breaks Loose» gjorde overhodet ikke skam på Lizzy-navnet de valgte å ikke bruke. De er nå ute med oppfølgeren, «The Killer Instinct».
Det siste tilskuddet til myriaden av de seneste års nye supergrupper er en virkelig godbit for fans av AOR. Revolution Saints, som nylig har gitt ut sin selvtitulerte debutskive, består av gitarist Doug Aldrich (ex-Whitesnake, Dio), bassist og vokalist Jack Blades (Night Ranger, Damn Yankees) og ikke minst trommis og nybakt frontmann Deen Castronovo (Journey, ex-Ozzy, Bad English).
Black Debbath har siden de platedebuterte med «Tung, tung politisk rock» i 1999 underholdt, moret, begeistret og til dels frustrert pulikum.Frustrasjonen har for mange dreid seg om at de fire i bandet er meget kompetente musikere og låtskribenter, og dermed kaster bort muligheten til å bli noe større ved «å tøyse det bort»!
”Moderne hippierock” kan synes som en fornuftstridig polaritetsbenevnelse, men de finske naturvernerne i Hexvessel fremholder å utgyte romantisk-nostalgisk folkrock, tidsriktig lydnormert, med fokus på driftig leirbålsang, orgel og velbygget rytmeseksjon.
Du trodde kanskje du var kvitt Thunder da de annonserte sin splittelse og spilte sin siste konsert i 2009? Åh neida! I løpet av et par år var de atter i gang med festivalopptredener og sporadiske konserter, og i januar 2015 ga de ut «Wonder Days», deres første nye studioskive på syv år. Vi slo på tråden til bandets joviale vokalist Danny Bowes hjemme i London for å høre hva status egentlig er.
Hva i svarteste er det som har skjedd med Jeff Scott Soto? Mannen som er mest kjent for å synge melodiøs rock i band som Journey, Talisman og W.E.T., og soloskiver med ballader og Prince-inspirert soul og funk, klinker plutselig til med en knallhard metal-skive med nedstemte gitarer, doble basstrommer og et moderne lydbilde?
Det har nå gått seks år siden Foreigners siste studioskive “Can’t Slow Down”, og siden har det blitt pøst ut en rad med samleskiver, liveskiver, nyinnspillinger og akustiske album – alle med fokus på låtene fra de 5-6 første skivene. Så enda en liveskive er det siste vi trengte fra den kanten.
Gitarhelten George Lynch har vært svært så aktiv det siste året. Denne gang er hans partner Stryper-vokalist Michael Sweet, samt ex-Whitesnake/Foreigner-trommis Brian Tichy og ex-Megadeth/ White Lion-bassist James Lomenzo – som forøvrig begge har vært innom Lynch Mob.
Både innen prog- og classic rock-genren blir det platekjøpende publikum presentert liveutgivelser som trygt kan defineres som «kjekt å ha» fremfor å være obligatoriske innkjøp. Siste tilskudd i Yes-katalogen, «Like It Is», er intet unntak. Albumet er dobbelt, og innspilt i Bristol i mai 2014.
In Faith er en engelsk trio bestående av tidligere Edens Curse-trommis Pete Newdeck, ex-Vaughn-gitarist Tony Marshall og et for meg ubeskrevet blad, Pete Godfrey på vokal og keyboards. Er du fan av de første par skivene til Winger eller Harem Scarem, så bør du definitivt sjekke ut In Faith – det er store sjanser for at du vil elske dette.
I det man trodde at den klassiske AORen var i ferd med å dø ut, så dukker det opp flere sultne unge band som er mer enn villige til å ta over stafettpinnen fra band som Def Leppard og Journey, med svære refrenger skreddersydd for allsang på arenaer.
De engelske progmetallerne Threshold slapp nylig sin tiende studioskive «For The Journey», som er en soleklar kandidat til Årets Skive. Vi slo på tråden til bandets joviale vokalist Damian Wilson hjemme i London.
Jeg blir ikke helt klok på Ten. Jeg har sett de live et par ganger, og har alltid syntes det var vært dørgende kjedelig, men kan ikke nekte for at de har et solid knippe med knallbra låter.
Svenske Nubian Rose er ute med sitt andre album, “Mental Revolution”, etter en god mottagelse av den noget ujevne debuten “Mountain” i 2012. “Mountain” var på ingen måte noen puseskive, til tider låt det som et kvinnelig frontet Dio – men “Mental Revolution” er en vesentlig tyngre skive.
De kanadiske filmskaperne Sam Dunn og Scot McFayden har allerede underholdt oss med glimrende dokumentarer om Rush og Iron Maiden, for ikke å snakke om Metal Evolution-serien. Forventningene var dermed store til deres nye dokumentar om selveste Alice Cooper.
Etter at Nottingham det siste tiåret har etablert seg som AOR-fansens svar på Mekka, har vi i 2014 kommet frem til den aller siste Firefest. Festivalen hvor folk uten skam sprader rundt med t-skjorter med Giuffria, Dokken og Black N Blue, hvor Steve Perry er Gud og den utrettelige arrangør Kieran Dargan er den Hellige […]
Han har i løpet av sine 41 år gjort og oppnådd mer enn andre bare kan drømme om. Han er vokalist i både Stone Sour og Slipknot, han prøvde seg som skuespiller i den nye filmen ”Fear Clinic”. Slipknot slapp nettopp ”The Grey Chapter” og Stone Sour er snart ute med ”Meanwhile In Burbank”. Mannen har utgitt tre bøker, og har planer om mye annet. Undertegnede hadde en intim samtale med en hardtarbeidende, ydmyk, reflektert pappa, om livet, hvordan han kom fra ingenting og jobbet seg oppover.
De færreste av oss kjenner foreløbig til bandet Rated X – men de aller fleste av oss kjenner godt til Joe Lynn Turner (ex-Rainbow, Deep Purple), Carmine Appice (ex-Ozzy, Blue Murder) og Tony Franklin (ex-Blue Murder, The Firm) Disse har nå slått seg sammen i en ny «supergruppe» som slapp sin debutskive senhøsten 2014.
Flying Colors debutskive fra 2012 var et av høydepunktene det året, og jaggu har de ikke toppet den med oppfølgeren «Second Nature». Besetningen er den samme, med de durkdrevne ringrevene Mike Portnoy, Steve Morse, Neal Morse og Dave LaRue supplert av den forholdsvis ukjente, men strålende, vokalisten Casey McPherson, til daglig i Alpha Rev.
En av rockens hardest arbeidende musikere er utvilsomt Kip Winger, som i tillegg til nye skiver og konserter med både Winger og som soloartist, også har funnet tid til å skrive klassiske stykker. Vi tok en lang prat med Duracellkaninen en time før han gikk på scenen i Oslo, med kun en kassegitar rundt halsen.
Under ett år siden forrige Dream Theater live-DVD (“Live At Luna Park”) er det jaggu en ny ute på markedet. Hvis du var på Dream Theaters konsert i Oslo Spektrum i februar, så er “Breaking The Fourth Wall” nesten den ultimate suveniren fra bandets turne i kjølvannet av fjorårets selvtitulerte skive.
Steve Rothery, mannen som i en mannsalder har traktert gitaren i Marillion, lanserer nå sitt første album under eget navn, mer enn tre tiår etter at bandet proklamerte «I’ve gone solo in the game» i teksten på «Script For A Jester’s Tear».
Skyscraper er et nytt band basert rundt den engelske vokalisten Lee Smalls (Phenomena og Shy) og den norske gitaristen Tor Talle, en kar som tidligere har jobbet med vokalister som Steve Overland, Rob Moratti og Joe Lynn Turner. Og hvis jeg skal starte et Glenn Hughes tributeband, er det Lee Smalls jeg helst vil ha med meg bak mikrofonen.
Moonland er nok et nytt prosjekt initiert av det italienske plateselskapet Frontiers, bygget opp rundt vokalisten Lenna Kuurmaa, som i en årrekke har vært en av Estlands mest kjente artister og TV-personligheter.
Hvis du er fan av Dream Theater – eller hvis du synes Dream Theater er tøft men at det blir for mange, for lange og for intrikate og progressive instrumentalpartier – da skal du så definitivt sjekke ut Threshold.
De tyske heavy metal-veteranene Accept har hatt mange oppturer og nedturer siden de startet karrieren hjemme i Solingen på midten av 70-tallet. Og for tiden er de definitivt på en opptur, i kjølvannet av den kritikerroste nye skiva «Blind Rage». Vi tok en prat med bandets gitarist og uoffisielle leder, Wolf Hoffmann, et par timer før bandet gikk på scenen på Rockefeller i Oslo i høst.
Elleve år etter at de sist besøkte Oslo, er alt-rocklegendene Jane’s Addiction tilbake i Norge, og deres festivalopptreden i Bodø på lørdagen medførte en retur til Oslo på forholdsvis kort varsel. På årets konserter har bandet lokket med fremførelsen av hele «Nothing’s Shocking».
Steve Rothery er kanskje mest kjent som gitaristen i Marillion. Nå har han da altså endelig begynt på sin solokarriere. For å forevige dette frem til han slipper sitt nye album har han sluppet en konsert i Roma over to disker.
I august 2014 ble det sluppet en tributeskive til Mötley Crüe, «Nashville Outlaws», med 15 låter innspilt av amerikanske countryartister som har tolket låtene på sin måte, med Mötley Crües velsignelse. Dette var såpass spesielt at vi slo på tråden til Mötley-sjef Nikki Sixx for å høre hva han tenker om prosjektet.
Adrenaline Rush har fått hjelp av den melodiøse hardrockens Kong Midas, Erik Mårtensson, på produksjonssiden som gjør at det lydmessig låter kanon, men de høres likevel mer som Mötley Crüe enn som W.E.T.
Den tidligere Rainbow-, Michael Schenker Group- og Alcatrazz-vokalisten Graham Bonnet har hatt en karriere som strekker seg over 45 år, men hadde aldri besøkt Norge – før nå. Det var selvsagt et ypperlig påskudd til å ta en prat med herren om hva han har syslet med frem til nå.
Engelske Night By Night har med «NxN» levert en knallsterk kandidat til hederstittelen Årets Debutskive – en utgivelse som strutter av kvalitetslåter i kategorien hard, melodiøs rock med massive refrenger og koringer, men med et høyst moderne lydbilde. Vi tok en prat med bandets trivelige og pratsomme gitarist og låtskriver Ben Christo.
Man kan alltid lure på hva poenget med å komme med denne utgivelsen på dette tidspunktet. “High Voltage Live” er et opptak fra en konsert med Asia for drøye fire år siden, på “Omega”-turneen, men siden den gang har de jo gitt ut studioalbumet “XXX”. Og det er heller ikke mer enn to år siden forrige liveutgivelse “Resonance”, innspilt et par måneder tidligere.
Det er fort gjort å glemme at Paul Gilbert ikke bare er gitaristen i Mr Big – han har gitt ut vesentlig flere skiver som soloartist enn som medlem av Mr Big. Dette er hans tiende soloskive, og denne gang er det hovedsakelig instrumentale coverlåter på menyen.
Det har tatt fire år siden Tom Pettys forrige skive, den høyst skuffende «Mojo», og det er en sann glede å rapportere at gromgubben er tilbake på riktig spor. Han er også blitt atskillig mer sosial og politisk bevisst på sine gamle dager.
Verdenshistoriens ypperste konsertdokumentasjon, uansett kunstretning og zeitgeist, fremholder å besnære og forbløffe stadige generasjoner. Sommeren 2014 var ”Made In Japan” over oss igjen; denne gang som tre differensierte formstøpninger, hvor unge nysgjerrige går for den doble cd-utgaven, mens eldre fans og rockeologer tvinges å investere både i cd- og vinylboksene.
