Katzenjammer – Ti år med tivoli

Den hardtarbeidende jentekvartetten Katzenjammer, har siden debut-platen i 2008 feid over Norge og Europa som en frisk høststorm med sin magiske eliksir – mikset sammen av blandingen balkan-influert gjøglermusikk,  bluegrass-pop og tivoli- musikk. Tidligere i år ble ”Rockland” sluppet og nå har jentene tatt med seg arsenalet av merkelige instrumenter og lagt pliktoppfyllende ut på en påfølgende turne. Norway Rock Magazine møtte fire sjarmerende jenter til lunsj i Alta.  

Tekst og foto: Freddy Ludvik Larsen

Rundt lunsjbordet på festivalområdet til Alta Soul & Bluesfestival sitter de fire multi-musikerne, Anne Marit Bergheim, Marianne Sveen, Turid Jørgensen og Solveig Heilo. Opplagte og full av energi er de klare til å erobre Europa atter en gang.

– Det virker som om at bandet har vært med oss mye lenger enn siden debut platen i 2008, da den kritikerroste ”Le Pop” kom på markedet. Hvordan startet egentlige det hele med Katzenjammer, som i år har eksistert i ti år?
Solveig: – Vi møttes på NISS (Nordisk institutt for scene og studio) i Oslo, som er en privat musikkskole, Jeg, Anne Marit og Turid. Anne Marit prøvde å samle folk til å spille noen låter som kompisen hennes hadde skrevet, og som for øvrig også gikk i klassen vår. Men vi var en stor klasse så vi kjente ikke hverandre ikke noe særlig. På Dette tidspunktet spilte jeg kun trommer i noen andre band. Sang ikke noe særlig. Men så kom Anne Marit en dag og spurte om jeg ville spille med dem, og da trudde jeg naturligvis at det var trommer hun mente. Jeg hadde som sagt mange andre band, så jeg svarte vel noe sånt som at: ‘Jeg tror ikke at det er så aktuelt ‘. Hun hadde imidlertid vekket nysgjerrigheten min og etter  en stund lurte jeg på om jeg kunne få høre en låt. Jeg ble tatt med inn på øvingsrom nr.10 og der spilte de ”Wading In Deeper” for meg. Der og da kjente jeg bare at dette var noe for meg, kastet alt jeg hadde i henda og satset alt på Katzenjammer. Vel, det het jo ikke Katzenjammer da.
 Hvordan kom dere på navnet Katzenjammer?
Anne Marit: – Det er egentlig Mats Rybø sin fortjeneste det også.

Mats Rybø har bidratt som komponist, medkomponist og tekstforfatter på flere av hitene siden starten. Jentene prater ivrig i munnen på hverandre og ler søtt når han blir nevnt. De er tydelig glad i mannen.

Turid: – En kveld vi satt sammen med Mats på skolepuben og drakk whisky. Vi snakket om bandet, men har også til felles at vi alle er veldig glade i tegneserier, film og bilder.  Det var da ” The Katzenjammer Kids” ( Knoll og Tott) ble nevnt.
Anne Marit: – Vi kalte oss Katzenjammers først. Så fikk vi Marianne med.
Marianne: – Jeg tilbød meg å være vikar for ei som sluttet litt senere. Jeg skulle bare steppe inn inntil videre, jaggu ble det ti år på meg.
Anne Marit:  – Hun som var med til å begynne med var bare med et par måneder, så kom Marianne inn. Det var da bandet satt seg, og det var da det ble Katzenjammer uten s på slutten.
Hvordan føler dere at utviklingen har vært siden den tiden?
Solveig: – Vi utvikler oss som alle andre, vi. (Hun legger om til kav nord-norsk) Vi har ti år på ræva nu. (Før hun igjen er tilbake på sin karakteristiske, litt hese, østlandsdialekt.) Vi har skiftet både musikk og klesstil. Vi har forandret oss, vi!

Hun ser litt oppgitt på meg over spørsmålet. Heldigvis ønsker andre i bandet å utdype svaret litt mer uten at jeg får et skikkelig svar på spørsmålet nå heller.

Anne Marit: – Men det vi har opplevd i løpet av ti år har vært overveldende. Vi har alltid hatt tro på det vi holder på med og vi kjenner det fortsatt i magen hver gang vi gjør noe bra. Vi har alltid hatt ståltro på det bandet her. Til å begynne med hadde vi delmål som: Tenk om vi kunne ha fått en spellemannsnominasjon eller tenk om vi kunne ha fått spilt på By:larm, tenk  å få reise utlands og spille. Vi strekker oss alltid etter nye mål, alltid. Det har vært helt fantastisk.
Husker at første gangen jeg så dere, det var på frokost-tv, tror det var i 2008 med ”A Bar in Amsterdam”. ‘Wow – hva er dette for noe?‘ Da var det rett ut å kjøpe plate.
Anne Marit: -Jaaaa!
Marianne: – Man kan ikke unngå å legge merke til den låten.
Solveig: –  Det hjelper også på å ha en kontrabass-balalaika med katteglis på, liksom.
– Ser på platene deres at det gradvis har blitt mindre og mindre bidrag fra Mats Rybø. Hvordan henger det sammen?
Anne Marit: – Det er ikke med vilje det.
Marianne: – Det er tilfeldig egentlig. Vi har alle skrevet låter i større eller mindre grad, både til Katzenjammer og andre ting. Men dette er første gang i Katzenjammer sin historie at vi har satt av tid til nettopp låtskriving. Vi har jo stort sett vært på turne sammenhengende i fem år og tidligere var det vanlig at vi for eksempel fikk bruk for et lengere live-set. Mats hadde ofte en låt liggende eller så skrev han mellom slagene. På de to første platene brukte vi stort sett det vi hadde av materiell.  Denne gangen ga vi oss mer tid til å skrive selv. Og vi samarbeider fortsatt med Mats, han er tilstede og han er fortsatt en stor inspirator. Ja, han har også vært med å skrive på ”Rockland”, om ikke så mye.

– Låtskrivingsprosessen, kan dere si noe om den?
Anne Marit: – Vi henter nok inspirasjon i alt. Men prosessen til låtene på ”Rockland” var at vi hadde vært oppå hverandre i mange, mange år, noe som har vært fantastisk. Ideen var at vi skulle prøve å få litt luft rundt hverandre, reise ut og skrive for oss selv. Vi skulle skrive litt og samtidig fordøye alt vi har vært med på. Noen reiste litt utenlands og samarbeidet med andre og noen var hjemme og skrev der. Så mer enn før tror jeg du kan høre de forskjellig personlighetene til oss fire på plata. Noe som jeg personlig syntes er fint. Etter hvert møttes vi og arrangerte alt sammen, fikk den røde tråden og Katzenjammer-soundet til låtene.
Marianne: – Låtene er en ting, men jeg tror at det som gjør Katzenjammer til Katzenjammer er  symbiosen av oss fire, som er så forskjellig. Jeg tror sound og arrangement er vel så viktig som låtene i vårt tilfelle.
Solveig: – Absolutt. Du ser vi har en veldig utvikling….vi har gått i forskjellige retninger siden det første albumet og frem til nå. Det er ganske stor forskjell på de albumene, og det er ikke nødvendigvis fordi Mats ikke skriver så mye for oss lengere, men med måten vi arrangerer ting på. Vi tenker annerledes nå. Og det er helt naturlig.
Solveig: – Jeg blir aldri, aldri lei av å spille de gamle låtene. Jeg gleder meg hver gang.
– Hvordan vil dere beskrive ”Rockland” og den retningen den har tatt?
Turid: – Mmmmmm, så satte du øynene rett i meg. Det er litt som Anne Marit sa. Jeg føler at den er mer jorda faktisk. Ikke at vi ikke har vært på plass før, men alle er litt mer tydelig i seg selv og det preger jo plata. Vi er mer voksne og mer sikre på hva vi vil.
Marianne: – Vi har jo som sagt spilt sammen i ti år nå.
Turid: – Ja. Men tenkte du sånn sjangermessig eller?
– Ja, hvordan dere selv ser på ”Rockland”?
Turid: – Jeg ser det på som om fire hjørner som har møtt hverandre musikalsk, liksom. Den er likevel mer samla enn de forrige som vi puttet alt mulig i, i alle låter. I hvert fall på den første, så er den andre kanskje litt mer en og en låt , men fortsatt med mange sjangere. Nå er det kanskje enda mer tydelige låter.
Både Marianne og Turid er småbarnsforeldre nå. Som sagt, dere er kanskje i ferd med å bli mer voksne?
Turid: – Jeg føler meg kanskje mer barnslig nå.
Marianne: – For min del har det ikke endret musikeren og kunstneren i meg, men det har endret mennesket veldig og jeg bruker jo begge deler veldig aktivt når jeg skriver. Så for min del ble det en veldig rar sammensetning av det suget om å kunne skrive musikk og den plutselige begrensningen av tid, der jeg ikke alltid har mulighet til å gjøre det. Da koker det gjerne over med musikk på innsiden som du bare må få ut. Man får jo andre perspektiver og andre verdier. Men jeg merker at om jeg skriver for Katzenjammer så skriver jeg annerledes, enn om jeg skriver for et soloprosjekt eller for andre artister.
– Dere er jo aktive på flere fronter. Når du skriver låter, ser du da i ettertid om den passer for Katzenjammer eller for eksempel til soloprosjektet?
Marianne: – Du kjenner det når du skriver. Man setter seg ikke nødvendigvis ned og sier at nå skal jeg skrive for Katzenjammer eller nå skal jeg skrive for noe annet. For min del er det sjeldent at jeg setter meg ned for å skrive, det kommer gjerne når jeg gjør helt andre ting, som ute å handler eller sitter på do eller kjører bil. Plutselig så dukker det opp et eller annet. Så utvikles det, og da tenker jeg gjerne at…åå, dette kunne ha funket til bandet. Så tar man det med seg inn og da setter alle de andre også sitt preg på det.
– Har den andre moren, Turid, det på samme måten?
Turid: – Jeg skrev vel det meste av mine bidrag til plata før ungen kom, for jeg var fryktelig opptatt etterpå. Men jeg har ikke skrevet så mye før heller, så jeg har ikke så mye å sammenlikne med. Jeg er den som har skrevet minst låter. For min del var det veldig bra at vi hadde satt av tid, for det er noe med det når du ikke har gjort det så mye, da er det ikke sånn at man setter seg ned å skriver så vanvittig mye mellom turneer heller. Men det var kjempebra å få et spark i rævva, at nå så setter vi av tid til låtskriving , så nå må vi bruke tiden til det. Det har vært kjempegøy. Det å få barn, at man forandrer seg, jo, men av og til det positive, syntes jeg da. Man blir sikrere på hva man vil og hva man vil bruke tiden til, for den blir det mindre av.

– Har dere noen favoritter på de blant de tre platene deres?
Solveig: – Det har jeg ikke tenkt på engang jeg.
Marianne: – Det varierer litt det der.
Solveig: – Det skal sies at jeg aldri setter på Katzenjammermusikk hjemme.
– Men når du spiller live da?
Solveig: – Når jeg spiller live syntes jeg det alltid er gøy å gjøre publikumsfavoritter for da blir det veldig god energi. Det er alltid en slager med ”Hey ho on the Devil’s Back” og ”A Bar in Amsterdam” , for det er liksom de siste låtene hvor det er masse trøkk. Det er vanskelig å ikke få med publikum på dem da. Så for min del er det morsomst å gjøre de som er up-tempo, som publikum må få med seg. Til og med de som står bakerst og skravler eller har lyst til å gå på do, men som stopper midt i do-køen og sier: ”Dette skal jeg få med meg, dette er gøy”.
– Er dere andre samstemt?
Turid: – Ja, veldig enig. Men jeg har perioder som for eksempel når man har gitt ut ny plate, da er det deilig med ny energi, som man også får til de gamle låtene. Jeg har perioder med favorittsanger, som nå når spiller jeg på fullt trommesett for første gang, og da blir det sånn: ‘Jaaa, nå skal jeg bak og spille trommesett.‘ Det er på låten ”Bad Girl”,  så akkurat nå er den favoritten på scenen for min del.
Solveig: – Det er alltid gøy når det er et nytt instrument som man ikke har gjort så mye. Det er ekstra gøy. Når man gleder seg til den sangen, ikke nødvendigvis fordi det er den kuleste, men fordi det er gøy og spille akkurat det.
Marianne: – Der jeg henter energi er kanskje der man kan overraske også i tillegg til publikumsfavoritt-momentet. Du vet at du kan trå feil, men å ha noen ting som folk bare: ”Hæ,  jøss gjør de en låt som er acappella ut av alle de instrumentene ”, eller at vi tar den helt ned. Det er også et kick, det å tørre gjøre det også, for det er ikke alltid at det går like bra hver gang. Men hvis det først går bra og du kan vise hvor mye mer du har å by på enn at vi er up tempo og mye gøy. Det er moro å vise de andre sidene av bandet
Solveig: – ”God’s Great Dust Storm” som er en  acappella-låt vi gjør, den slår jo nesten aldri feil heller. Hvis du for eksempel er på en skravlegig, så blir det liksom en brudd i greia som folk får øynene opp for.
Anne Marit: – Jeg satt også å tenkte på ”God’s Great Dust Storm” , som er en acappella- låt. Den låten er en favoritt for jeg syntes den er så sterk i seg selv, men hadde man vært et acappella-band, ville jo bare låten forsvunnet ut i mengden, men fordi den sammenseningen vi har av låter, så står den ut på en måte. For å si det sånn, den hadde ikke vært en favoritt om vi ikke hadde spilt rundt og hatt det moro ellers. Så jeg syntes at det er variasjonen i settet som er mest morsomt og levende.
– Dere turnerer tett, og nå er det fullt kjør i ett halvt år i strekk?
Turid: – Ja, nå er det sommerfestivaljobbing i tre måneder, så er vi hjemme noen dager inni mellom. September og oktober er det litt roligere, så er det stor turne i november og desember.
– Jeg ser at dere reiser mye på kryss og tvers i Europa og Norge, om hverandre?
Anne Marit: – Neste helg er ganske beskrivende for livet våres, da reiser vi først til Luxembourg, så reiser vi til Sør-Tyskland, før vi flyr tilbake til Oslo på lørdag.  Så flyr vi tilbake til Nord-Tyskland søndagen og har en gig der, før vi så flyr tilbake til Oslo på mandag.
Marianne: – Når det er festivaler kan du ikke legge opp ruta sjøl, du må spille der du får tilbud. Vi har til og med hatt to spillejobber på samme festival i Belgia, og da spilte vi i Belgia, Kongsberg og Belgia.
Solveig: – Men det slår ikke Washington, Bergen, California, vi hadde en sånn en gang.
– Men hvordan blir det med småbarn involvert og familieliv?
Turid: – Vi har jo perioder som vi er heldig å være mye hjemme. Det er jo ikke slik at vi er borte i tre måneder nå, så da går det greit.
– Er ungene med noen gang?
Turid: – Nei ikke nå.
Marianne: – Syver er jo vokst opp i platestudio. Pre-produksjoner og sommerturneer var en del av livet hans fra han var tre måneder gammel. Vi hadde ikke noen barnehageplass for han heller, så han , han har fått kjørt seg stakkar. Han har vært både her og der. Det går jo bra. Jeg har ikke valgt det sånn, men man kan ikke velge bort musikken heller, for det er såpass sterkt i meg, Hadde jeg ikke syntes at det var verdt det, så hadde jeg heller ikke gjort det. Men som Turid sier så har vi en smerteterskel på hvor lenge vi kan være borte av gangen.

– For en stund siden fikk Solveig veldig mye pes for sin sammenlikning av Anne Franks dagbok og turnelivet?
Solveig: – Ja, det var flott.
– Så turnelivet blir ikke for hardt?
Solveig: – Noen ganger er det for hardt, og akkurat da var det veldig intenst. Men det er jo veldig individuelt. For meg var det en veldig tung tid av mange forskjellige grunner. Det kom jo ikke så godt frem i den artikkelen i avisa at jeg aldri sammenliknet meg med jøden Anne Frank. Jeg sammenliknet meg med hennes relasjon til hennes familie, der hun var sperret inne. Ehhh, jeg har aldri sagt at jeg har vært sperret inne heller, men den relasjon man får til mennesker man er tett oppå kan noen ganger være vanskelig å komme seg ut av. Man får forskjellige roller og det var sånn jeg følte det, at jeg hadde en rolle som jeg ikke kjente meg igjen i og som jeg heller egentlig ikke ville være i. Det var det som gjorde meg deprimert. Noen ganger er det ikke gøy å være så mye vekk fra alt.
– Ja, det må jo være lov å bli sliten?
Solveig: – Ja, man blir det. Mye av dette er jo rett og slett at man ikke får sove, man blir rett og slett litt kokko.
Marianne: – Men i denne bransjen er det jo nesten ikke lov å bli sliten, for så vidt sikkert i mange andre bransjer også, det er ikke helt greit å bli sliten.
Turid: – Man skal liksom ikke klage om man får drive med det man har drømt om, sånn føler man det i hvert fall.
Marianne: – Jeg tenker mer på det at om du er sliten og skal ut på en scene, så kan du ikke bare stå der, du er nødt til å vise deg fra din beste side og om ikke det stemmer med det på innsiden, så er det begrenset hvor lenge det går.
– Dere har jo også hatt en psykolog involvert?
Solveig: – Det er som Marianne sier, det er ikke bra for businessen å vise den siden på scenen. Det er også den ene av tjuefire timer som du har det jævlig gøy, for der funker jo ting. Der er du i ditt rette element. Men så har du de resterende tjuetretimene som er ganske utfordrende, noen ganger så utfordrende at du bare har lyst å stikke. Og det jeg reagerte på i forbindelse med den kritikken der var rett og slett, det er ingen som…altså, skal du på en måte ikke få lov til å si at du ikke har det bra nå du lever i en turnebuss og får champagne backstage? For det spiller nemlig ingen rolle hvordan du har det rundt deg om du ikke har det bra med deg selv. Da spiller det faktisk ingen rolle om jeg får champagne til middag.
Anne Marit: – Det er ikke alltid at det heller er bra.
Solveig: – Nei, champagne hver dag er ikke bra når man er deppa i utgangspunktet. Da spiller det ikke noen rolle om jeg akkurat har spilt på et tv -show i Tyskland, det driter jeg i, for jeg hadde det ikke noe bra. Det må være lov.

– Men for å gå videre. På ”My own Tune”, som Turid har skrevet, er det noen tekstlinjer på norsk. Dere er ikke fristet til å gjøre som mange andre norske band, som vanligvis synger på engelsk, og gå over på norsk?
Turid: – Nei, nei, det har vi aldri snakket om. Det er fordi jeg har hørt mye på norsk musikk i ungdomstiden og at jeg liker å synge på norsk, selv om at jeg ikke har gjort det så veldig mye. Men de gangene jeg har gjort det har jeg likt det veldig godt. Og det var bare sånn at det poppet inn i hodet mitt. Jeg hadde laget sangen så gjensto det bare en bro, og hver gang jeg skulle prøve å skrive kom det bare på norsk. Så tenkte jeg, fader heller, da skriver jeg den på norsk når det bare er norsk ting som dukker opp. Derfor ble det norsk.
Det funket jo bra.
Anne Marit: – Norsk er jo også et eksotisk element når man er så mye i utlandet som vi er.
– Et av varemerkene deres er at dere bytter på instrumentene live.  Hvem av dere spiller flest instrumenter?
Solveig: – Det har vi aldri talt.
Marianne: – Vi er ganske jevne, men jeg prøver meg på cello og fiolin hjemme.
Turid: – Anne Marit, du spiller seljefløyte?
Anne Marit: -Jeg er imponert over Marianne på seljefløyte.
Solveig: – Går det an å imponere på seljefløyte?
Marianne:  – Jeg og Øyvind har jo aldri prøvd å spille selv, jeg trudde at det bare skulle være ulyd. Det var ikke det ( sier hun mens hun etterlikner seljefløyta med munnen som at hun spiller ”kjerringa med staven”).
Anne Marit: – Uansett, jeg spiller seljefløyte, men bortsett fra det tror jeg at det er ganske jevnt.
Solveig: – Du er jo strengedama.
Anne Marit: – ja, jeg er kanskje strengedama.
Solveig: – Jeg er trommedama, du er strengedama. Turid er bassdama og Marianne er pianodama.
– Så det er hovedinstrumentene deres?
Marianne: – Nja, i løpet av et sett kan det godt være at jeg kun spiller én låt på piano, det kommer veldig an på alt. Det er det som er så befriende med dette bandet her, det er ikke trommisen, bassisten, frontfiguren eller gitaristen. Det er oss fire som spiller alt vi har lyst til å spille.
– Men har dere et favorittinstrument?
Turid: – Det også varierer.
Solveig: – Trommer er det for meg.
Marianne: – Jeg bruker piano mye , men i denne sammenheng har jeg hatt en periode med el. bass for eksempel, mens i fjor var det kanskje et annet instrument.
Anne Marit: – Jeg har guitalele som favoritt.
– Ukulele?
Anne Marit: – Nei, guitalele. Det er en blanding mellom gitar og ukulele. Jeg er ikke så god på ukulele, så derfor så valgte jeg meg en liten gitar som høres ut som en ukulele, men du kan spille på den som en gitar. Derfor er det min favoritt.
Turid: – Bassbalalakiaen er jo min trofaste venn, så det er jo favoritten min da. Men så er det jo de trommene også da , som jeg akkurat nå syntes er kjempegøy.
Marianne: – Det er akkurat det. Plutselig dukker det opp et nytt instrument som er morsomt en stund.
Turid: – Men skulle jeg ha valgt meg et instrument som jeg måtte gifte meg med, så blir det Børgebassen.

Børgebassen er den karakteristiske bassbalalaikaen til bandet og er oppkalt etter Dan Børge Akerø.

– Hva er det kuleste instrumentet?
Solveig: – Det er Børgebassen.
Anne Marit: – Den har så mye personlighet, den har faktisk det. Den kan ødelegge en hel konsert om den vil
Solveig: – Vi skal spille av en ting for deg. Da får du høre han på godt og vondt. Børgebassen er en mann og han er så jævlig lunefull og kan skape så mye problem for oss. Flyturer går også til helvete på grunn av han. På opptaket har vi en bandøving.
Turid: – Det er jeg som spiller på han da.

Marianne henter mobilen sin og plasserer smarttelefonen midt på bordet. Så starter hun opptaket fra øvingen. Ut kommer det en massiv lyd med mye diskant i høyt tempo. Børgebassen følger det høye tempoet uten problemer, for så å plutselig lage en forferdelig ulyd. Noe i nærheten av hurtigruten når den legger til kai, eller kanskje mer som en Viggofon ville høres ut som, for dem som husker tegneseriefiguren Viggo og hans fantasi-instrument, den som nærmest kunne legge landsbyer øde. Etterfulgt av et vanvittig skrik. Det er Turid som forbanner Børgebassen: ”Satan i bremo HELVETE!!!!”

Turid: – Det var en periode det var sånn. Det kom ut av det blå og det var så høyt. Jeg ble rett og slett kvalm. Det setter seg rett i kroppen på deg. Wæææææ, det er Børgebassen, det.

– Dere har jo gjennomførte og til tider fantastiske scenekostymer. Syr dere dem selv?
Solveig: – Jeg syr. Men det er fordi jeg har en veldig rar kropp. Jeg har bare armer og bein, ikke noe midt på der, så da finner jeg ikke kjoler som passer. Det er ikke helt sant, da. Jeg er veldig glad i å sy. Liker å få en ide, så lage den på ordentlig.
Turid: – Vi har alle sydd litt og vi har alle har hatt en kjole vi har sydd på scenen.  I hvert fall en kjole vi har sydd om.
Marianne: – Jeg er en H&M freak, jeg. Akkurat som møblene mine hjemme som er fra Ikea, dem blir ødelagt.  Sånn er det med klærne også. Om jeg kjøper noe dyrt og fint for å ha på scenen kan du liksom ikke slappe helt av, for det er fort gjort å stikke høl i den med trommestikka. På scenen kan man ikke tenke så mye på sånt.
Solveig: – Jeg bruker tjukt møbelstoff, jeg, det holder alt.
– Har dere andre kreative sider?
Anne Marit: – Når man driver på med kreative ting så tror jeg at man har litt anlegg for å gjøre andre ting også. Om det er håndarbeid, strikking, hekling eller maling.
Solveig: – Vi har alle vært med på å strikke luer til merchandisen vår for før lagde vi vår egen merchandise.
– Hvilken musikk hører dere på hjemme?
Mariann: – Jeg tror ingen av oss hører på Katzenjammer.
Turid: – Men det kan hende vi hadde gjort det om vi ikke hadde spilt i bandet. Jeg har tenkt mange ganger at det ville ha vært gøy å ha vært på en Katzenjammer-konsert. Marianne har jo vært det, men det var jo veldig tidlig da.Ellers så er jeg veldig glad i balkanmusikk, og så er jeg glad i singer/songwriter. Rolig musikk, irsk musikk, irsk-inspirert musikk. Glad i rock og viser.
– Har du noen spesielle band eller artister?
Turid: – Goran Bregovic. Balkanmusikken. I ungdomsårene ble det veldig mye norsk musikk som De Lillos og Jokke og Valentinerne. Og litt Raga Rockers.
– Men om du skulle plukke et band?
Turid: Da blir det Goran Bregovic.
Anne Marit: – Det er veldig vanskelig å plukke ut en syntes jeg. Men den er en som har vært veldig viktig for meg siden jeg var liten er Bruce Springsteen. Han var en våt drøm helt siden jeg var liten, selv om at det i dag kan det høres veldig ekkelt ut. Men han og Elton John var grunnen til at jeg plukket opp et instrument. Det var de to som gjorde at jeg begynte å lære meg piano og gitar. Jeg er vel kanskje den av oss som er mest glad i amerikansk folkemusikk.
Solveig: – Jeg hører veldig lite på musikk, utrolig nok. Men grunnen til det er nok at jeg spiller så mye med Katzenjammer og blir sånn sett litt mettet av lyd, rett og slett. Når jeg er hjemme vil jeg veldig gjerne ha det stille. Men jeg må innrømme at det kommer veldig mye lyd fra meg. Jeg lager mye lyd sjæl. Og begynner jeg å høre på noe kan jeg bare høre på det i tre år i strekk. Marianne sa til meg for cirka fire – fem år siden: ”Du må høre på Bon Iver, Solveig”. Dette fordi at jeg hadde vist henne en skisse til en låt jeg hadde laget, så syntes hun at det hørtes ut som Bon Iver. Men jeg sjekket ikke det ut før høsten 2014 og falt pladask. Jeg har bare hørt på Bon Iver siden. Ikke noe annet. Så det blir sånn veldig autistisk opplegg på meg.
Og du, Marianne?
Marianne: – Som alle sier, det går jo litt i perioder. Men om jeg skulle hatt med meg noe på en øde øy, da hadde jeg tatt med meg en Radiohead-plate. Men litt som Solveig så blir jeg også litt opphengt.  I en periode hørte jeg fryktelig mye på klassisk musikk. Så kan jeg høre masse på Gustav Mahler . To måneder før det igjen hørte jeg bare på Scott Matthews – ustanselig. Jeg føler noen ganger at jeg sier Radiohead bare for at det er det jeg pleier å si, men så kommer de med ny plate og da gleder jeg meg så utrolig mye for du vet aldri hva du får – så det blir nok Radiohead på meg
– Dere har mange unge fans. Så til slutt, har dere noen råd til unge band?
Marianne: – Ut og spill, ut og spill!
Anne Marit: – Etter to øvinger, kom dere ut og spill. Om dere ikke har mer enn tre låter, si aldri nei til en spillejobb.
Solveig: – Man må være på ja-siden i starten. Hør min flotte lille metafor: (Hun gjør om stemmen til en ubestemmelig vestlandsdialekt) ”Musikk er en diamant og det er en uslepen diamant, og sliper du altfor mye på den diamanten, så er det til slutt ikke så altfor mye igjen av den diamanten”. Så kom deg ut og spill!

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2015

,