NORWAY ROCK MAGAZINE
Geoff Tate står igjen i front av prosjektet Sweet Oblivion, et av husprosjektene til Frontiers, og det jobbes fortsatt iherdig for å hente fram de magiske øyeblikkene Tate hadde med Queensrÿche, noe de lykkes delvis med, uten å nå de helt store høydene.
The End Machine, en av Frontiers nærmest endeløse rekke av såkalte supergrupper, er aktuelle med oppfølgeren til det selvtitulerte debutalbumet fra 2019. Bandet består av medlemmer fra band som Dokken, Foreigner, Dio og Warrant, og Dokken-duoen George Lynch og Jeff Pilson klinger nok velkjent for gjennomsnittsleseren av dette magasinet.
Selv om de engelske AOR-prinsene FM har holdt på i 37 år (minus en 12 års pause) og gitt ut 12 studioskiver, så er det for evig og alltid de to første klassiske skivene «Indiscreet» og «Tough It Out» som kommer til å definere karrieren deres.
Beats Mee Records Los Angeles band Trope describe themselves as an alternative rock band with progressive elements. Their debut album “Eleutheromania” literally means “a manic yearning for freedom”. The record has a first class production team: Mike Fraser (AC/DC, Metallica), David Bottrill (Tool, Peter Gabriel) and Ted Jansen (Stone Temple Pilots). The opening track “Lambs”, […]
Blant de unge nye band som har imponert oss mest i 2021 finner vi amerikanske Levara, som knapt rakk å platedebutere før de ble oppløst. Men vi rakk en prat med gitarist Trev «Son Of Steve» Lukather.
Det er liten grunn til å la seg forville av tittelen og tro de tyske thrasherne pakker sammen etter sitt tiende album. Dette indikerer derimot en ny start da bandets eneste originalmedlem Freddy for første gang presenterer en internasjonal line-up.
Svensk progg, en særnasjonal benevnelse som ofte overstyrer musikalske parametere, kjenner så visst ingen alder idet eksakt samme mannskap som tilvirket Trettioåriga Krigets klassiske album i perioden 1974 til 1981 vedblir å spenne kreative muskler.
Dette samarbeidsprosjektet så vi virkelig ikke komme. Herrene bak duoen Smith / Kotzen er Adrian Smith, mest kjent som en av Iron Maidens tre gitarister, og Richie Kotzen, gitarist og vokalist med en over tredve år lang solokarriere bak seg samt skiver med The Winery Dogs, Mr. Big og Poison på CVen.
Den originale tanke lider skipbrudd når Evanescence presenterer sitt syvende studioalbum, men kvintetten holder godt grep om det melodiske og sogner til øvre sjikt av moderne, symfoniske rockeband gitt metallisk-gotiske, emo-pop-injeksjoner.
Det våres igjen for dronningen av klassisk glamrock, til tross for 70 år på en skinnbuksedrapert bak. «No Control» fra 2019 anskueliggjorde artisten i revansjesugen posisjon, og ble forarbeidet i spann med sønnen Richard Tuckey, som også er sterkt involvert i årets utgivelse.
Liquid Tension Experiment er ute med sitt tredje studioalbum, og byr i den anledning på progmetall av den tekniske og virkelig eksplosive sorten. Slik frir de igjen til fansen, som har ventet tålmodig på mer fra denne kanten.
Trond Gjellum har vært aktiv på Oslos musikkscene i mange år. Mest kjent er han kanskje med bandet Panzerpappa, men denne karen har mange jern i ilden, og nå er han aktuell med ei ny skive med bandet Suburban Savages. Vi tok en prat med en multifasettert trommeslager.
Plutselig ut av det blå, etter 22 års pause, dukker bandet opp igjen med albumet ”Liquid Tension Experiment 3”. En så uventet hendelse må få sin forklaring, så intervju ble ordnet, vi benket seg foran laptopen, slo på Zoom, og fikk en smørblid Levin rett inn i stua.
Saxon er et av hardrockens mere produktive band. Det er sjeldent det går mer enn et år eller to mellom hver utgivelse, og da blir det en del når man har holdt på i over 40 år. Denne gangen er det en samling coverlåter
I over tredve år har London-bandet Thunder levert skiver av solid kvalitet, og tatt over stafettpinnen fra legendariske band som Bad Company, Whitesnake og The Who som en av Storbritannias fremste representanter for den klassiske, engelske rocken. I vår slapp de sitt nye album ”All The Right Noises”, hvor gitarist og låtskriver Luke Morley viser at han har mye samfunnskritikk på hjertet.
Det var med spente nyjazzede ører jeg satte igang årets rykende ferske, og etter 7 minutter og 30 sekunder jublende kunne fastslå at de allerede her har toppa forgjengeren! En helt nydelig start på en skive som etter litt skjev jazzing ender i et virkelig fett riff som blander det aller beste fra både rock og jazz.
Det var ikke mange av oss som hadde forventet oss et samarbeid mellom gitaristene Adrian Smith fra Iron Maiden, og virtuosen Richie Kotzen, kjent fra The Winery Dogs og en produktiv solokarriere, Mr.Big og Poison. De er i disse dager er klare med en selvtitulert debutskive, hvor begge deler på vokalen.
Dyktighet og erfaring borger ofte for gode sluttprodukter, og det er så visst ganske snertne saker det her bys på. Ganske så tung og mollorientert poprock, med godt trykk på det siste, samtidig som iørefallenhet og radioappell stadig ligger og lurer i bånn.
Det aller viktigste med Oslo Ess sitt siste album, ti år etter debuten, er at det er et halvtimes langt avbrekk og pause fra pandemihverdagen og en tilsynelatende evig vinter som aldri ser ut til å gi seg.
Det er nok dessverre usannsynlig at dette ikke er den siste skiva vi får med Ronnie Atkins på vokal, men hvis så er tilfelle, så går en av Danmarks mest karismatiske vokalister gjennom tidene ned med flagget til topps.
Kvintetten fra Bodø ga ut dette albumet på egenhånd for tre år siden, men da kun digitalt. Musikalsk er vi i landskapet Solefald, symfonisk Emperor og den hardere siden av eksperimentelt Enslaved.
Er du, eller har du noen gang vært, fan av Thunder, så vet du hva du får, og denne kan du isåfall handle inn uhørt. De skuffer sjelden, men på «All The Right Noises» klaffer det med alle ingredienser, energi, låtskriving og utførelse.
Det sjette albumet utgitt under Sunstorm-navnet skapte store kontroverser lenge før det var utgitt, og fansen raste i kommentarfeltene i sosiale medier. Hvorfor? Fordi Sunstorm ble sett på som Joe Lynn Turners prosjekt, men han er ikke med lenger. Inn kommer en annen Rainbow-sanger, Ronnie Romero.
Ser man bort fra Tomahawks hang til abstrus omkalfatring, formodentlig kultivert av Mr. Bungle- makkerne Mike Patton og Trevor Dunn, er bandets femte album – det første på åtte år – katalogens streiteste rockeforekomst.
Et akustisk-diskografisk mellommåltid fra kanadiske Saga, formodentlig pandemisk initiert, fortoner seg langt mer spennende enn først antatt, hvor gevinsten avviker sterkt gjengse strippete coverlåtutgivelser.
Jeg har da vitterlig funnet noe trivelig i løpet av disse amerikanernes over tretti år lange karriere, og nå seks plater. Denne gangen synes jeg det blir veldig slitsomt. Musikken er fortsatt skitten sludge/doom, men jeg blir ikke venn med Mike Williams screamo/hardcore vokal.
Nøyaktig hvor mange plater Tim Scott McConnell har bidratt til, tør jeg ikke
gjette, men ”Black Valley” er norsk- amerikanerens femte album under
det kledelige epitetet Ledfoot.
Med unntak av en vomitiv julesingel i ”Here We Come A-Caroling” innestår ”Nature’s Light” første fonogramutgivelse fra Blackmore’s Night på seks år. Ritchie Blackmore og Candice Night har riktignok gitt rikelig med konserter i perioden, endog under Rainbow-banneret, og man kan vanskelig forlange at gryende tilårskomne skal overholde samme arbeidsetos som de disponerte i 1970-årene.
Etter at Ritchie Blackmore introduserte verden for Ronnie Romero som sin nye vokalist i Rainbow, har chileneren dukket opp i stadig nye band, og nesten alltid med en eminent gitarhelt ved sin side. Bare det siste året har han sunget på skiver med tyske Michael Schenker, spanske Lords Of Black, nederlandske Vandenberg og svenske Magnus Karlsson.
Om Suzi Quatro skal huskes for én ting, så er det for at hun var en pionér som sparket inn døra og viste vei for en kommende generasjon av kvinnelige rockemusikere – for de fantes nær sagt ikke da unge Suzi dro på seg skinndressen og bassgitaren, og dominerte glamrocken på 70-tallet, og ble et forbilde for alle fra Joan Jett til Lzzy Hale.
Popdronninga Marion Ravn er på en intimturné for tida, og gjør utsolgte konserter nærmest hvor enn hun drar, så også i Trondheim, der hun spilte for to fulle hus på én kveld.
«Working With God» inneholder alt jeg ikke liker med genren – det skal liksom være nok å ha et småfett gitar-riff her og der (for de er det riktignok noen av), legge på litt støy og en sær tekst også får det værra bra. Mulig for noen, men ikke for meg.
Innen sin abrupte bortgang i november 2020 rakk legendariske Hensley å ferdigstille et siste soloalbum, skrevet og effektuert i koronapandemiens klør. Et tilfeldig møte på Alicante flyplass i 2018 la føringer for samarbeidet med den russiske poeten, Uriah Heep-frelste Vladimir Emelin, som har pennet samtlige av skivas tekster.
Anneke van Giersbergen innehar en av rockens klareste stemmer, og det var med spenning den nye skiva «The Darkest Skies Are The Brightest» fikk sine første runder ut fra høyttalerne. Hun har jobbet med artister som Ayreon og Devin Townsend, i tillegg til sin egen karriere i The Gathering og som soloartist, og skulle med denne plata begi seg inn i nytt territorium.
De rettet opp et litt brokete førsteinntrykk på rekordtid i løpet av én EP, tyskerne, som må sies å være relativt imponerende så jeg gledet meg virkelig til å sjekke ut bandets rykende ferske fullengder. Og den skuffer heller ikke, en slags mellomting mellom nymetall, sleaze og punk setter igang festen forbilledlig selv om de ikke tråkker opp nye stier på noen måte.
Solodebuten til Oak-gitarist Ole Michael Bjørndal kan nesten beskrives som en reise gjennom den klassiske progrocken fra 70- og sent 60-tall, og man kan høre inspirasjon fra alt fra King Crimson, Rush og Genesis til Procol Harum, Black Sabbath og Nick Drake.
I skrivende stund eksisterer Toto med kun to medlemmer fra den harde kjerne; gitarist Steve Lukather og vokalist Joseph Williams. Sistnevnte kom inn i bandet på plata «Fahrenheit» i 1986, men regnes like fullt som et kjernemedlem av bandet.
Det er visst på tide å legge bort de halvveis vellykkede ’barneplatene’ og ønske Tusmørke velkommen tilbake dit de gjør seg best; mørk, progressiv rock med sterke folk-elementer, for voksne. Dreiningen kunne vel knapt ha vært skarpere, det er ganske så brutalt og grafisk beskrivende lyrikken er denne gang, under tittelens angitte konsept.
Dette bandet startet sin karriere i Italia, men er vel per i dag basert i Norge. Gitarist Guh.lu er bassist i Gorgoroth, og trommene på plata spilt av V. Eindride fra Whoredom Rife.
Svenske Evergrey er ute med sin tolvte plate. Mye av det gode er beholdt fra en etterhvert solid katalog. Det er fortsatt noe umiskjennelig melankolsk over det hele. De progressive elementene er absolutt tilstede, selv om de kanskje er noe nedtonet sammenlignet med tidligere tider.
Inflabitan er en godt voksen kar fra Askim, og de første demoene kom allerede på første halvdel av 90-tallet. Etter dette har det blitt band som Strid og Dødheimsgard på gitaristen, som nå serverer oss sitt debutalbum. Tekstene er skrevet av Aldrahn, AntiChristian pisker skinn og Inflabitan tar seg av resten.
David Cousins loser ærverdige Strawbs gjennom pandemiske tider og leverer herved bandets 27. album, 52 år etter den progressive folkrockdebuten.
Dette er materiale som egentlig var ment å være det tredje albumet til Cobolt 60. Da Mr. Hustler forlot duoen for et par år tilbake, etter halve skiva var skrevet, fikk Død med seg Vald og navnet ble endret til en sammenslåing av nettopp Vald og Død.
Legendariske og tidløse Alice Cooper har bikket 73 år nå, men viser fortsatt ingen tegn til å bremse. Derimot viser han stadig flere tegn til at han nå ikke har så mye mer å bevise – han gjør heller det han selv har lyst til, og tar null hensyn til hva som forventes av ham. Denne gang går han helt tilbake til sine 60- og 70-tallsrøtter.
Ifølge han selv var 2020 første gang siden 1983 at han har hatt helt tom kalender. Den gangen brukte han og en pur ung Nick Cave fritiden på å vekke mastodonten som skulle bli Nick Cave and the Bad Seeds. Vi tok en telefon til Melbourne, Australia, midt under lockdown for å høre hva Mick Harvey bruker fritiden sin på denne gang.
Steve Lukather har en karriere få kan matche, med en merittliste man ikke kan kimse av. Hvem kan liste opp Michael Jackson, Lionel Richie, Richard Marx, Edgar Winter, KISS, Alice Cooper, Ozzy, Chicago og Miles Davis, på CVen, bare for å nevne noen svært få? Ikke mange. Ei heller har mange fått så mye tyn som «Luke» og resten av Toto.
Ekteparet Pat og Deborah Mastelotto jobbet i det skjulte med dette overraskende potente prosjektet, motivert av et ønske om å presentere King Crimson-komposisjoner overfor et publikum uten progressiv rockeinnsikt.
Joseph Williams returnerte til Toto i 2010 etter flere års fravær. Tiden etter det var en bratt kurve oppover for bandet, som har hatt gode tider de siste årene, helt til det tok brått slutt i 2019. Etter et fyrverkeri av en samtale med Totos gitarist Steve Lukather satte vi oss ned med en noe mer nedtonet Joseph.
Blood Tsunami besøkte Jernverket i 2018, dagen før deres foreløpig siste album i rekka, “Grave Condition”, kom ut. Hva skjer når et album får feil navn?
Nederlandske Anneke van Giersbergen kan se tilbake på en 25 år lang karriere med en ryggsekk full av forskjellige opplevelser. Nå er hennes siste utgivelse klar, kalt «The Darkest Skies Are the Brightest». Vi tok en prat med den kreative damen for å høre om hva hun har gjort siden sist.
De melodiske progrockerne Mystery fra Canada har allerede sluppet ett livealbum («Live In Poznan» fra 2019) etter den fortsatt nyeste studioskiva («Lies And Butterflies» fra 2018), men på denne utgivelsen er det en BluRay som er hovedsaken, i tillegg til 3CDer.
Flax feiret nylig 45-årsjubileum for debutplata “One”. Jernverket traff frontfigur Hermod Falch på Rock In for en historieleksjon av de sjeldne.
Den forhenværende Genesis-gitaristen Steve Hackett er i disse dager ute med selvbiografien “A Genesis In My Bed”, en litterær reise som spenner fra barndommen i et krigspreget London, via hans tid i Genesis, og frem til våre dager. Slikt er mat for et intervju, og en fin junidag ringer telefonen.
De har allerede klart å skape et aldri så lite navn siden debuten, nordlendingene, og fått ikke ubetydelige navn på fanlista som Lars Ulrich og Danko Jones. 2020 kan jeg dog tippe ble en aldri så liten nedtur da de i utgangspunktet skulle varme opp for Kvelertak på deres turné, men som alt annet ble avlyst.
Bak prosjektet The Norseman Company finner vi trommeslager Geir Arne Dale fra Telemark. Etter han takket for seg i Humbucker i 2016, har han gått svanger med tanken, og jobbet med musikk til sitt første soloprosjekt. 5. februar kom resultatet, i form av CDen «The Coming Of The Chord».
Jeg har til tider satt meg sjøl i følgende imaginære problemstilling; ’om jeg måtte lytte til kun ett eneste band resten av mitt liv – hvilket??’. Mange vurderes, men jeg koker det stadig ned til Black Sabbath. Litt grunnet karrierens versatilitet og gjennomgående høye kvalitet, men også mye takket være den uimotståelige mystikken og ikke […]
Det er kanskje ikke så mange som blir opphisset av nyheten om en ny soloskive fra Whitesnakes nyeste, blideste og tolvte gitarist Joel Hoekstra, men når man ser nærmere på hvem han har med seg, utgjør det en veritabel supergruppe som burde fange oppmerksomheten til de fleste med en sunn interesse for rock.
Pandemien har tatt fra oss konserter og skjenkesteder, reiser og sosiale sammenkomster – men én ting ikke en gang Covid-19 kan stoppe er det gode gamle albumslippet. Derfor føles det ekstra godt når gamle helter kommer med nytt materiale, og det i tillegg er såpass sterkt som Accepts sin rykende ferske “Too Mean To Die”.
Tekst:Sven Olav Skulbørstad
Foto: Iana Domingos
Wolf Hoffmann, bandets nå siste gjenværende originalmedlem etter Peter Baltes valgte å kaste inn håndkleet, var som vanlig triveligheten selv og gikk gladelig inn på detaljene rundt akkurat dette da vi slo på tråden i en travel førjulstid.
– Vi må selvsagt snakke om deres sisteslipp, jeg går ut ifra at dere er fornøyde med resultatet?
– Veldig fornøyd! Men jeg har blitt ekstra fornøyd etter jeg har snakket med såpass mange journalister i etterkant for jeg får følelsen at vi har truffet den rette strengen denne gangen. Men den umiddelbare følelsen var absolutt at den endte opp riktig så bra. Det er alltid vanskelig å kjenne på når man er ferdig med studiojobbingen, for man vet at man har gitt alt men vet aldri helt hvordan reaksjonene kommer til å være. Det er vanskelig å se objektivt på noe man har vært såpass tett opp til.
– Har dere fortsatt forventninger etter såpass lang tid i bransjen ved et ferdigstilt album?
– Selvfølgelig, man gir ikke opp forventninger selv om man har holdt på en stund. Jeg ville faktisk sagt det motsatte, i hvert fall i disse merkelige tider vi lever i om dagen. Vanligvis får vi kjenne på publikums reaksjoner umiddelbart på nytt materiale når vi drar ut på turné, men det går åpenbart ikke denne gangen. Men det var litt av årsaken til at vi ville gi den ut midt under pandemien også, selv om vi ikke får reist rundt og spilt for folk kan vi i det minste gi de et nytt album så lenge så får tiden vise når ting blir mer normalt igjen.
– Var det en annerledes tilnærming til låtskriving og studiojobbing med tanke på pandemien?
– Låtskrivingen gikk til omtrent som den alltid har gjort egentlig, jeg begynte skrivingen høsten 2019 og vi visste tidlig at vi måtte foreta innspillingen i deler denne gangen. Vi startet tidlig med studiojobbingen selv om vi visste at vi ikke hadde materiale nok til et fullt album, men ville sette i gang så fort som mulig og heller ta ting som det kom. På det tidspunktet, altså før pandemien, tenkte vi at folk ville være spredt på forskjellige turnéer – som Andy Sneap med Judas Priest, så vi ville bare påbegynne prosessen og klemme inn hva vi kunne der vi kunne i mellom turnéer. Det var da i mars i fjor da ingen kunne turnere, så da vi ville fortsette arbeidet var Andy ledig men fikk ikke komme inn i landet med tanke på smittevern. Derfor måtte vi for første gang jobbe sammen online, noe som var veldig rart i starten men som vi fort ble vante til.
– Jeg må nevne tittelen “Too Mean To Die”, som er en tittel av god, gammel heavymetal-klasse som også passer musikken perfekt – kom den på plass tidlig i prosessen?
– Synes du? Så bra! Det var det vi gikk for, for vi prøver alltid å være tro mot arven og tradisjonen til Accept samtidig som vi forsøker å skape nye låter. De låter som om de kunne ha vært skrevet for flere år siden, men også moderne.
– Anmelderen for magasinet mente at dere entrer det nye decenniet med rak rygg som et av få erkemetalliske 1980-tallsband.
– Wow, det er utrolig og det liker jeg å høre! Takk for det, det har vært moro å jobbe med denne skiva og vi har alle hatt en fin tid underveis og det tror jeg reflekterer over på sluttresultatet.
– Jeg har notert et par spor jeg vil snakke om, deriblant “Symphony Of Pain” med en liten homage til Beethoven underveis?
– Helt riktig, jeg lekte en stund rundt tittelen med noen riff jeg virkelig likte og tenkte at jeg like gjerne kunne innlemme litt klassisk i låta siden jeg alltid har leflet med den type musikk i hele livet mitt også. Det falt relativt naturlig på plass av seg selv, og da fant vi ut at vi like gjerne kunne skrive en tekst om selve Beethoven samtidig da han selv hadde sin helt egen “symphony of pain”. Vi har tatt fra det stykket som opprinnelig heter “Symphony Of Fate” (altså “Skjebnesymfonien”) der skjebnen kommer sonisk bankende på døra, så alt vi har gjort er å endre tittelen en smule og skrive om hans egne utfordringer og smerter i livet – deriblant hans ikke ukjente døvhet.
– Det ble jo tidlig deres varemerke å blande kjente klassiske verk med musikken deres?
– Absolutt, vi har gjort det helt siden “Metal Heart” fra 1985 og jeg har jo jobbet vel så mye med klassisk musikk som med metall og ironisk nok var det Beethoven den gangen også. Jeg synes det fortsatt er veldig gøy å gjøre, og selv om det enkelte ganger kreves en del arbeid for å få det til skjer det også ofte på grunn av ren og skjær flaks. Men jeg prøver ikke presse det inn i musikken, det må skje naturlig så det ikke blir en klisjé. Vi har flere album der vi ikke har gjort det, men denne gangen følte vi nesten at det krevdes.
– Det hever låta ekstra der dere gjør om hans 9. symfoni fra dur til moll.
– Vet du, du er faktisk den første som har lagt merke til det – det setter jeg pris på at du gjorde! Originalen er jo forholdsvis glad og heter “Ode To Joy”, men jeg tenkte i en “Symphoni Of Pain” burde vi hatt en “Ode To Pain” og da gjorde den seg best i moll. Det morsomme er at selv om alle kjenner igjen Beethovens niende er det som sagt ingen som legger merke til at melodien egentlig ikke er den samme – så da er det jo i utgangspunktet ikke den. Den er faktisk omgjort ganske betraktelig, men den funker.
– Det andre sporet jeg har notert meg er den nydelige balladen “The Best Is Yet To Come”, for det er langt i mellom de virkelige gode heavy metal-balladene om dagen?
– Det er sant, og det var en forholdsvis uvanlig låt for oss å være som jeg aldri var helt sikker på om kom til å ende opp på skiva eller ikke. Noen ganger skriver jeg en hel del slike låter som jeg ikke vet hvordan kommer til å låte med fullt band og Mark på vokal. Men i dette tilfellet gjorde han en helt vanvittig jobb bak mikrofonen, og jeg er virkelig fornøyd med hvordan teksten falt på plass også. Budskapet i låta holder jeg veldig nært, og det er på mange måter min livsfilosofi. Jeg er en som ser på glasset som halvfullt, og selv om fortid er noe man alltid har med seg vil det beste alltid ligge foran en. Den betyr helt enkelt enormt mye for meg personlig.
– Når vi er inne på fortid; Peter Baltes er ikke med dere lengre, var det noe dere så komme?
– Det er så ufattelig trist, vil jeg bare si. Noe lå i lufta, uten at vi helt visste hva det var. Vi så ikke at noe skulle lede til at han slutta i bandet, men vi så flere signaler på at han ikke var helt fornøyd. Han holdt seg mye for seg selv det siste året, uten at jeg helt visste hvorfor. Men spenningen var ikke der lengre, og det er veldig trist når man har levd sammen såpass lenge som vi har og at man ikke nyter det man gjør lenger. For hva er vitsen med å spille i band hvis man ikke nyter det? Jeg har alltid gjort det og kommer alltid til å gjøre det, ellers ville jeg ikke ha vært her og gjort det jeg gjør. Så selvfølgelig bør man da trekke seg ut og gjøre noe annet, men åpenbart skulle jeg selvsagt ønske at det ikke var sånn for vi har opplevd så ubeskrivelig mange ting sammen av både oppturer og nedturer igjennom alle disse årene. Det beste hadde vært om vi fant ut av det sammen og han fortsatt ville ha vært med, men hva skal man gjøre? Livet må gå videre og the show must go on. For samtidig har vi en gjeng virkelig bra folk med i bandet nå, og vår nye bassist Martin Motnik er en fantastisk bassist som i tillegg har bidratt en hel del til den nye skiva. Det er trist når folk slutter, men samtidig kan det også være bra med nytt blod inn i bandet også.
– Kjenner du da på et ekstra press nå som du da er det siste gjenværende originalmedlemmet?
– Nei, det har egentlig ikke forandret seg noe særlig da jeg over mange år har vært “gatekeeper” innad i bandet og har vært den som har drevet bandet fremover og skrevet det meste av materialet. Det gjorde ikke ting enklere, men i praksis så er det ikke mer press nå enn hva det pleier å være. Men det føles merkelig, for jeg ville aldri være det siste originalmedlemmet igjen og hadde det vært helt opp til meg hadde vi fortsatt hatt besetningen fra 1981. Faktumet er at jeg er den eneste igjen etter at resten har forlatt skipet. Jeg er the last man standing.
– I motsetning til frafall har dere nå fått en tredje gitarist på plass i form av Philipe Shouse. Hvordan har det hatt betydning for bandet?
– Han ble med etter den symfoniske turnéen vi gjorde, “Symphonic Terror” der vi spilte låter både fra min soloskive i tillegg til Accept-låter og fant ut at han var en helt ekstraordinær gitarist. I tillegg gikk vi alle meget godt overens med mannen og skjønte at dette var en sjelden bra match på alle mulige måter, såpass bra at vi måtte høre om han ville bli med på permanent basis. Det er jo ingen lov som sier at man kun kan ha to gitarister i et band, så han ble et kjært velkomment tilskudd på laget. Han spiller faktisk en del på “Too Mean To Die” også, så han har allerede funnet sin plass. Det vil ikke bli en enorm omveltning live, men han tilfører et friskt pust for oss.
– Dere rakk et par konserter med ham før lockdown, hvordan reagerte fansen?
– Det var fantastisk! Det gikk virkelig, virkelig bra. Vi rakk et par konserter i Sør-Amerika som var ut av en annen verden, og når jeg lytter til opptakene i etterkant låter det fullstendig killer med tre gitarer. Jeg var helt ærlig en tanke skeptisk på hvordan det kom til å låte sonisk, selv om jeg følte meg sikker på at det både kom til å føles bra og se bra ut på scenen, men om det i det hele tatt kom til å være plass til en tredje gitarist i lydbildet var jeg ikke sikker på. Men det å høre tre gitarister ga låtene en ekstra dybde, mye takket være en helt rå lydteknikker som virkelig gjorde en god jobb ved å få alle tre tydelig frem i miksen.
– Dette gleder jeg meg både til å se og høre når ting en gang kan rulle som normalt og dere kan ilegge vårt furet værbitte et besøk en gang i fremtiden.
– Ja, la dette gå over er du snill – vi har alle fått nok av lockdown nå. Men igjen, vi er glade for å ha fått utgitt skiva uansett lockdown eller karantene. Ingen kan dra på konserter allikevel, men da kan de i det minste høre på skiva så lenge så kommer vi så fort det lar seg gjøre. Vi vil jo helst reise rundt og spille konserter, det er derfor vi gjør det vi gjør. Selve albumjobbingen er bare en liten del av det, vi lever av og ånder for å spille live. Og nå som vi ikke kan gjøre det merker vi det ikke bare finansielt, men mange vet rett og slett ikke hvor de skal gjøre av seg og det merkes. Det gjelder å holde seg i geskjeft på en måte, finne andre måter å holde seg i aktivitet på. Som alle andre har vi fått avlyst hele festivalsommeren som var fullbooket for vår del i tillegg til vår egen turné i forbindelse med utgivelsen der alt har blitt utsatt til neste sommer og vinteren etter der igjen. Vi får bare se når det lar seg gjøre.
Circus Maximus-trommis Truls Haugen viser sin multiinstrumentalistiske side på EPen «The Haugen Archives» som er ute nå. Det er smått imponerende å beherske både gitarer, bass og keyboards såpass bra, i tillegg til trommer, som er hovedinstrumentet til Haugen.
Det er ti år siden Jernverket møtte Elixir på Metal Merchants. Intervjuet ble publisert på Eternal Terror i etterkant, men aldri sendt på radio.
Ut fra de dype skoger i Telemark kommer Geir Arne Dale, trommis, komponist og enehersker i prosjektet The Norseman Company, som har gjort seg bemerket i norsk rockeliv den siste tida. Hvem er denne Norseman? Vi tok en samtale med sjefen sjøl.
Det er blitt noen år siden jeg sa takk for dansen til finske Korpiklaani. Trekkspill og hurrametal holder ikke for meg på så mange skiver. Og da «Verikoira» setter i gang innser jeg fort at verden har stått stille i de finske skoger.
«Medicine At Midnight» er tiende album i rekken til Foo Fighters og det er endelig her etter å ha blitt utsatt på grunn av tingenes tilstand i verden. De har denne gangen også fått med seg produsent Greg Kurstin som har jobbet med bandet tidligere og vet hva de er ute etter i sounden sin.
Todd La Torre burde for de fleste være kjent for sitt bidrag med å løfte Queensrÿche tilbake til å bli et kvalitetsfylt progressivt metalband. Allerede før han tok fatt på denne jobben hadde vokalisten tanker om et soloalbum. Da Covid-19 inntraff var det dags for å gjøre alvor av planene.
For ni år siden tok Todd La Torre på seg jobben som erstatter for Geoff Tate i Queensrÿche. Et bytte som har ledet bandet tilbake til god kvalitetsfull progressiv metal. Med soloalbumet «Rejoice In The Suffering» tar vokalisten tyngde og tempo et steg videre.
At første Transatlantic-plate på sju år meisles konseptuell og megaloman evner ikke å overraske kjennere av Roine Stolt, Neal Morse, Pete Trewavas og Mike Portnoy. Medregnet bokssettet utsteder kvartetten tre uensartete versjoner av ”The Absolute Universe”, som gestalter innbyrdes differensiert instrumentering.
Billy Sherwood, bassist i dagens mildt sagt utvannede Yes-konstellasjon, spenner atter på seg prosjektlederens bukseseler og ser et tredje kapittel av The Prog Collective over målstreken.
Et av Norges mest spennende nye band er uten tvil Trondheimsbaserte Murder Maids og selv om de nettopp har sluppet debutalbumet sitt så har de allerede tiltrukket seg mye oppmerksomhet fra nasjonal presse, fans og andre band. Vi slo av en prat med trommis Jon Anders Venger for å bli litt bedre kjent med Murder Maids og for å finne ut hva de har som ingen andre har.
I en alder av 74 fortsetter Robby Krieger å være kreativ og hans seneste verk «The Ritual Begins At Sundown» viser at han fortsatt har mye å by på. I tillegg er det i år femti år siden The Doors ga ut «Morrison Hotel» og det markeres med en eksklusiv jubileumsutgave, samt en egen tegneserie.
”Marching Out Of Babylon” er navnet på Pantokrators fjerde album. Både Babylon og Kalmar ble forlatt til fordel for Toten og Nordic Mission da death metal veteranene skulle shoppe ny platekontrakt. Årets slipp er en overbevisende misjon innen progressiv melodiøs death metal.
Skambankt, som egentlig var i en prosess med å gi ut et nytt «klassisk» album med full trøkk, bestemte seg på grunn av tingenes tilstand å avbryte hele greia for å fortsette der «1994» slapp. De sier selv at de ønsket å gi ut et album som var forenelig med å gjøre konserter for et sittende publikum. Det har vi full forståelse for.
Svenske Pantokrator kan vise til et kvart århundre som band, selv om vi kun har fått servert fire skiver. Gutta fra Kalmar vil nok treffe fans av melodisk death metal som In Flames og At The Gates, men jeg tror fans av mer tradisjonell dødmetal også vil like dette.
Med den nye skiva «Immortal» feirer den tyske gitarguden Michael Schenker 50 år som musiker, selv om det ‘bare’ er 49 år siden han platedebuterte med den første Scorpions-skiva «Lonesome Crow», innspilt da Schenker var 16 år gammel. Her fortsetter han i samme stil som ved forrige utgivelse «Revelation» fra 2019.
Paradise Losts “Obsidian” ble kåret til fjorårets fjerde beste album av Jernverkets lyttere. Jeg dukket ned i arkivet for å finne frem et Paradise Lost-intervju jeg visstnok hadde gjort på Inferno en gang.
Gamle Furet/Værbitt har, både historisk og i samtid en bred og knallsterk portefølje hva den progressive rocken angår, og oktetten Meer setter i så måte Hamar-distriktet markant på kartet.
Priset være artister som etterstreber fornyelse. Tre år gamle ”To The Bone” markerte et hamskifte for nyere tids mest profilerte progrock-advokat, og oppfølgeren tyner den elektroniske pop-strikken ytterligere. Det er lite som vakler, rent teknisk. Håndverkeren Wilson forsyner seg ublutt av redskaper i kunstpopens og dansemusikkens verktøykasse
Det hefter noe befriende unorsk ved Needlepoint, som konsoliderer sin unike posisjon i vår nasjonale musikkfaunaen med album nummer fem. De profitterte synergisk jackpot med ”Aimless Mary” i 2015, og årets utgivelse er en naturlig prolongasjon av stjernelagets foregående vokalorienterte slipp.
I 2021 feirer Michael Schenker sitt 50-årsjubileum som artist, og markerer det med en ny MSG-skive, ”Immortal”, med fire ulike vokalister, deriblant de tidligere Rainbow-sangerne Ronnie Romero og Joe Lynn Turner. Vi fikk den ekstremt pratsomme tyskeren på tråden fra sin nye hjemby i England, Brighton.
Amerikanske Mark Tornillo gjør herved sitt femte studioalbum som Accept-vokalist, og fremholder å tilfredsstille fans og bandkolleger. Tyskerne forblir ved en stilistisk lest av tradisjonstung og melodiøs heavy metal, hvor antallet kvalitetssikrede enkeltlåter forordner utgivelsenes innbyrdes rangering.
Tradisjoner er viktige å ta vare på og The Dogs leverte som vanlig nytt album på årets første mandag. Med egne t-skjorter som utroper «Fuck 2020» går bandet inn i det nye året med forhåpninger og forventninger om store ting. Kristopher Schau kunne fortelle om et 2020 som har bydd på uvante problemstillinger, men som klør etter å ta neste steg med bandet sitt.
Sist vi pratet med Trond Holter, var det i forbindelse med Dream Polices gjenforening. Den gang var han noe hemmelighetsfull da vi forsøkte å pense ham inn på Wig Wam. Det skulle vise seg å være velbegrunnet. Denne gangen fikk vi ham litt mer på gli om både ny plate og turné.
Hardrockerne i Wig Wam dro hver til sitt i 2012, etter å ha gitt ut «Wall Street» nærmest kun for å fullføre platekontrakten. Gutta hadde sklidd fra hverandre etter år med et vanvittig høyt tempo, og resultatet ble kanskje deretter. I 2020 var tonen en annen, og de følte at tiden var moden for å finne fram gamle kunster.
Endezzma gir ut sitt tredje album, “The Archer, Fjord and The Thunder”, i dag. Jernverket møtte frontfigur og tekstforfatter Morten Shax.
Bieler spiller selv alle instrumenter på de fleste låtene på soloskiva si, så krediteringen til «The Baron Von Bielsky Orchestra» henviser til hans musikervenner som bidrar. Og du er ganske blank hvis du ikke kjenner til navn som Devin Townsend, Jeff Scott Soto, Dave Ellefson, Todd La Torre og Bumblefoot.
Det begynner å bli en stund siden Steve Hackett fylte hele album med akustisk materiale. Samtidig har nylongitaren og strykeorkesteret alltid preget det musikalske formspråket hans. Med “Under A Mediterranean Sky” byr Hackett på elleve akustiske stykker, praktfullt orkestrert for strykere, og utmerket utført på gitar.
The Dead Daisies har eksistert siden 2013, men har aldri klart å karre seg opp i folks bevissthet. De nærer masse respekt i musikermiljøene, og blant folk som er mer enn snittet over interessert i musikk, men noe allemannseie har de til gode å bli, til tross for et kobbel av kjente og kjære navn i rekkene.
Steven Wilsons sjette studioalbum “The Future Bites” ble omsider sluppet i januar, etter å ha blitt utsatt i over et halvår. Vi fikk Wilson i tale på Zoom, og kom blant annet inn på hvordan sosiale medier endrer vårt selvbilde, og om hvordan han metaforisk, men ikke bokstavelig, dreit på seg da Elton John ringte.
Den overambisiøse rockeoperaen “Beloved Antichrist” gikk i glemmeboken for de fleste allerede før den ble utgitt. 3 timer lang, var det de færreste som gadd å gi verket en sjanse. Synd, men det er vel prisen å betale når det kunstneriske tar litt vel overhånd.
Den svensk-amerikanske supergruppa med Erik Mårtensson (Eclipse, Nordic Union) og Jeff Scott Soto (Talisman, Sons Of Apollo, Journey) i spissen er tilbake med sitt fjerde album, og etter tre innertiere ligger forventningslista høyt for fans av bandets melodiøse rock.
Bærumsfødte Olsen viser til lang og broket musikktjeneste, under den kommersielle radaren. Faktisk innledet artisten, med gitar som hovedinstrument, sin profesjonelle løpebane i slutten av 1970-årene, og har bidratt på et tjuetalls albumutgivelser.
“Ofte jeg drømmer mig død” ble kåret til fjorårets tredje beste album av Jernverkets lyttere. Danske Ole Luk står bak enmannsprosjektet Afsky, og Jernverket slo på tråden for å finne ut mer om bandet.
2020 ble et spesielt år på mange måter, de fleste med negativt fortegn. Pandemi, lockdown og død var tre stikkord som gjennomsyret året som gikk. Heldigvis var det noen som klarte å gjøre noe positivt midt oppi all galskapen.
Metallica har alltid gått sine egne veier og vært kompromissløse i sin søken etter det som de selv følte var rett for bandet. Det har gjort at de på veien har mistet fans, men også fått mange nye. Vi har gjort et tappert forsøk på å rangere deres ti studioskiver, fra verst til best.
Det er av og til ganske så befriende med upretensiøse skiver som dette, selv om tittelen vel er i overkant cocky i forhold til hva innholdet kan forsvare. En relativt kjapp, men likevel ganske dekkende beskrivelse kan sies å helle mot den røffere typen stadion-/puddelrock av kaliber post-glam
Jason Bieler er kanskje mest kjent som gitaristen i Saigon Kick, det amerikanske bandet som ga ut fire skiver med varierende suksess på 90-tallet, samt at han spilte i en tidlig versjon av Talisman med Jeff Scott Soto. 23 år etter sitt første soloalbum er han klar med det andre
Selv om det neppe kommer ny studioskive fra Def Leppard i 2020, så har fansen allerede fått intet mindre enn to nye utgivelser i år – 5-discs boksen ”The Early Years 79-81” med førti år gammelt materiale, og liven ”London To Vegas” med to hele nyere konserter på både CD, vinyl, BluRay og DVD. Vi […]
Rush er uten tvil et av tidenes største band. De var mestere på å fornye seg, og var så utrolig mye mer enn en “progressive power trio” fra 70-tallet. Deres uavbrutte rekke av gullplater og platiniumsplater er kun slått av The Beatles, The Rolling Stones, Kiss og Aerosmith. Vi har forsøkt å rangere de!
Nytt år, ny plate fra The Dogs – det niende på rad. Bandet er som vanlig sinte og Kristopher Schau snerrer og glefser inn i mikrofonen på åpningssporet «Who’s Not Doing Great». Det som er så herlig med The Dogs er at du føler ordene gjennom Kristopher og du føler aggressiviteten i musikken gjennom resten av orkesteret.
Deen Castronovo er en av de som stilte langt fram i talentkøen på både trommer og vokal. Mange kjenner ham kanskje best som trommis i Bad English eller Journey, mens andre kanskje ikke la merke til ham før han gikk på århundrets smell i 2015. Nå er han tilbake igjen, og vokter trommekrakken i The Dead Daisies.
Enslaved er definitivt et av Norges mest spennende band. Deres femtende plate «Utgard» viser et band som fortsatt er i utvikling. Dette forteller gitarist Ivar Bjørnson mer om i seneste utgave av Norway Rock Magazine. Denne artikkelen tar derimot for seg hvordan det hele startet.
