NORWAY ROCK MAGAZINE
For oss som var superfans av det Bon Jovi presterte det første tiåret av sin karriere, så har det vært langt mellom godbitene etter årtusenskiftet. Jeg står gladelig på barrikadene og veiver med flagget for alt de presterte frem til og med «These Days», men det må innrømmes at de har ikke lagd en eneste knallbra skive på et kvart århundre.
Han har en smått imponerende CV, Corey Taylor, med to suksessfulle band og flere bestselgerbøker på samvittigheten. Derfor ble det knyttet relativt stor spenning da nyheten om soloskive sprakk for en tid tilbake. Så har han klart å følge opp suksessen med en ny suksess?
For drøyt to år siden var rundt 40000 av oss i Telenor Arena over to kvelder og fikk med oss Rogers Waters og hans eminente band med en av de mest storslagne scene-produksjonene verden har sett i konsertsammenheng. Omsider er det mulig å gjenoppleve dette hjemme i din egen stue.
Det begynner etterhvert å bli noen hundre biografier fra diverse rockemusikere ute på markedet, men du har garantert aldri lest noen med samme vinkling som «Confess», skrevet av Judas Priests frontmann og vokalist Rob Halford. En homofil og dypt frustrert mann som frontet et heavy metal-band i en macho verden.
En skulle tro at Tim Scott ”Ledfoot” McConnell og Ronni Le Tekrø ville utgjøre en polarisert og umulig dikotomi, men faktum er at duoen tufter et supplerende oxymoron, hvis individuelle, musikalske nomenklatur ikke kommer på kant med makkerens.
Julaften kom både tidlig og overraskende i år. Det er vel få som har ventet seg at Fenriz skulle kline til med et nytt Isengardalbum, tjuefem år etter forrige skive, «Høstmørke». Greit, det er feil å kalle det nytt. Dette er låter spilt inn i perioden 1989 til 1993.
Å sette sammen ei samleplate med en såpass multifasettert artist so Robert Plant må være en prøvelse i seg selv. Vi er innom en solokarriere som spenner seg over nesten fire tiår, og elleve album, der han berører flere stilarter, og treffer bra stort sett hele veien.
Hjertet mitt hoppet over et par slag da siste utgivelse fra svenske Amaranthe brått ramlet ned i min digitale mailboks. Ikke fordi jeg er fan av bandet, tvert imot – jeg kan nemlig ikke fordra musikken og føler avsky med hver eneste dråpe blod som pumpes rundt i min godt voksne kropp. Fråden formelig sto ut av munnvikene idet jeg motvillig trykket “play” på min digitale avspiller.
En Minor er det seneste prosjektet til Phil Anselmo, og et prosjekt som nok vil overraske mange. Hans karriere i band som Pantera og Down har for lengst sikret han nær guddommelig status, men gjennom En Minor viser han en ny side av seg selv. En særs trivelig opplevelse lå foran oss da vi anropte New Orleans, Louisiana på sensommeren.
Jeg gleder meg til hvert eneste album med Enslaved, men gruer meg likefullt til å anmelde dem. Bergenserne er kanskje det mest spennende bandet med bakgrunn i ekstrem metal som ikke låser seg til en sjanger. Dette i sin tur gjør det jo umulig å beskrive skivene rettferdig på noen få linjer.
30 år etter at Fish startet sin solokarriere startet med “Vigil in a Wilderness of Mirrors” kommer altså albumet som avrunder mannens karriere, i hvert fall som plateartist. “Weltschmerz” er et album som har vært på gang i flere år, men som av ulike årsaker har blitt gjenstand for flere utsettelser.
Tidligere Whitesnake-gitarist Adrian Vandenberg har vært en aktiv herremann de siste seks årene og så ut til å trives som fisken i vannet. Overraskelsen var derfor stor da han i vinter annonserte at skulle starte opp en ny versjon av sitt 80-tallsband Vandenberg, med Ritchie Blackmores siste Rainbow-vokalist Ronnie Romero ved sin side
Selveste Space-Ace er tilbake med nok en hyllest til sine gamle helter i form av “Origins Vol. 2” og er stadig produktiv som aldri før. Og når man får audiens hos kongen selv setter man rett og slett av tid (gammelt jungelord), så vi fikk en riktig så trivelig passiar om bakgrunnen bak nevnte hyllest-skive av ingen ringere enn selveste Paul Daniel Frehley selv.
Disse Drammensgutta fikk positiv omtale for sine tre bidrag på årets «Ungt Blod #3», samlingen fra metallinja på Heimtun Folkehøgskole. Nå er debutplata tilgjengelig for streaming.
Denne kvartetten, med base i Oak Metal Club, har gjort noen konserter som coverband. Da har setlisten bestått av gamle thrash- og speed metal-låter. Etter hvert har egne idéer med base i samme sjanger dukket opp og nå får vi servert guttas første skive, med ti egne låter.
Oak Metal Club har vært åstedet for mange trivelige metalkonserter i Høland. Scenen er i garasjen til Jostein Sandaker, og en jam i lystig lag resulterte i tributebandet Under The Oak. Repertoaret er hovedsakelig thrash og speed metal fra 80-tallet. Med debutplata «Ripped Up By The Roots» utvides setlista med ti egenkomponerte låter.
Det siste tiåret har engelske Vega vært blant de mest trofaste leverandørene av høykvalitets melodisk rock med massive refrenger, som et slags Def Leppard for det nye millenniumet. De er nå ute med sitt sjette album ”Grit Your Teeth”, og vi fikk bandets vokalist Nick Workman på tråden fra et karantenerammet øyrike.
Konseptalbum fra Arjen Lucassen er alltid en blandet fornøyelse. Musikalsk skuffer han aldri. Men så er det alt dette science fiction-fjaset, som bare han selv forstår. Derfor er det spennende når han nå prøver seg på noe helt nytt. Han har skrevet en ganske enkel kjærlighetshistorie, med mye drama og intriger.
De slapp sin andre fullengder, “Blomst IL” i fjor til temmelig unisone knallanmeldelser over det ganske land, og slipper den nå på nytt – denne gang som “Blomst IL + Ekstraomganger” med to ekstra spor. Dette måtte vite mer om, så vi lurte med vokalist Ida Dorthea Horpestad og gitarist Lasse Febakke til trivelige Sir Winston for en minst like trivelig prat.
KISS – et av verdens mest suksessfulle og populære rockeband de siste førti årene. De har alltid vært kjent for sine spektakulære liveshow og de har en hærskare fanatiske fans som følger dem i tykt og tynt. Nå som enden på visa nærmer seg tok vi en telefon til tidligere gitarist Bruce Kulick.
Hverken covrede band eller låtvalg på Ace Frehleys nye skive byr på store overraskelser, så jeg tar skiva som det jeg tror den er ment som – en fest. Og de festene som ikke funker til bakgrunnsmusikk av navn Led Zeppelin, Deep Purple og Beatles utført av festløven Frehley sjøl trives jeg vanligvis ikke på.
Steve Overland liker tydeligvis å holde seg aktiv. Dt er bare noen måneder siden hans hovedband FM ga ut sin nyeste skive, i fjor fikk vi utgivelser fra hans sideprosjekt Lonerider samt en dobbel liveskive fra FM, og i 2018 kom FMs forrige skive «Atomic Generation» pluss debuten fra nok et sideprosjekt, Groundbreaker.
Den allsidige og erfarne keyboard-virtuosen Derek Sherinian (Sons Of Apollo, Black Country Communion, ex-Dream Theater, Alice Cooper, Billy Idol, Kiss…) er nå aktuell med fullengderen “The Phoenix”. Bak seg har han Simon Phillips, og ved sin side en rekke musikere, så som Zakk Wylde, Joe Bonamassa og Steve Vai.
Til tross for sitt moderne sound og base i metalcore satte jeg pris på det selvtitulerte debutalbumet fra tre år tilbake. Når oppfølgeren nå står for slipp må jeg nok en gang ta meg selv i å like en plate i en sjanger jeg ikke er overbegeistret for.
Noen artister er mer aktive på liveskive-fronten enn andre. Flying Colors er i det øvre sjiktet i så henseende. Tre studioskiver og tre liveskiver er fasiten så langt. Da Flying Colors gjestet London 14. desember 2019, var det siste konsert i en rekke på fire i Europa før bandet tok juleferie.
De legendariske Bay Area trash-heltene Heathen er endelig tilbake, og utrolig nok er det kun bandets fjerde album siden 80-tallet. Det er hele 11 år siden comeback-albumet “The Evolution of Chaos” som virkelig imponerte, selv om det selvfølgelig ikke tangerte mesterverkene “Breaking The Silence” og “Victims Of Deception”.
Jeg liker godt britenes første plater, deretter har jeg mistet interessen og kun kost meg med enkeltlåter, og heller funnet større glede i å se dem live. Nå har vi kommet til bandets sekstende plate, og dette var da riktig så variert og hyggelig.
Som et av verdens aller største heavy metal-band så trenger vel neppe Iron Maiden noen nærmere presentasjon. Så langt har de gitt ut seksten studio-album som jeg skal prøve å rangere fra minst fantastisk til best.
Dream Police er kanskje det nærmeste vi kommer ei norsk supergruppe her til lands. I fjor feiret de 30-årsjubileum, med to meget sterke singler, og et pent knippe konserter i beltet. Hva har vi i vente framover fra denne groovy kvartetten i tiden som kommer? Vi satte oss ned på verdensveven i hver vår coronabås for en uformell prat, som ble både lang og latterfull.
Først oppdaget Eivind Staxrud, Raga Rockers-gitarist siden 2010, Angus Young i AC/DC, og han uttalte i ung alder at han heller ville ha en Gibson-gitar enn å bli kjønnsmoden. Senere kom Fender Stratocaster-gitaren til Jimi Hendrix inn i bildet og forandra livet på nytt.
Alf Krogseth forlot punkbandet Norgez Bank i frustrasjon over bandets snille retning. I 1982 dannet han 666, og kalte musikken svartmetall. Navnet er hentet fra Venoms andreplate, som han ble fan av. I tillegg hører vi inspirasjon fra andre av hans favoritter som Motorhead og The Stooges. Dette er nok det første bandet med sataniske tekster på norsk.
TORA er et bluesinspirert poprock-band frontet av gitarheltinnen Tora Dahle Aagård, og tross for sin unge alder har hun allerede stått på scenen i Royal Albert Hall i London, samt spilt med Jennifer Batten (Michael Jacksons gitarist) og Paul Gilbert (Mr Big).
I tretti år har det engelske grindcorebandet Napalm Death feilaktig havnet i sjangeren death metal, noe som ledet til hat fra den norske black metal scenen. «Throes Of Joy In The Jaws Of Defeatism» er bandets sekstende plate, og for vokalist Mark “Barney” Greenway og hans menn er fortsatt lidenskapen til å skape musikk til stede.
I over tretti år har John Petrucci vist andre gitarister hvor skapet skal stå gjennom halsbrekkende instrumentalakrobatikk på fjorten studioskiver med Dream Theater, men den veltrente New York-væringen har i år benyttet coronapausen til å lage sitt andre soloalbum, hvor han fikk hjelp av en gammel kjenning.
Ruhrområdet i Tysklands Nordrhein-Westfalen er Europas svar på San Fransisco Bay Area. Darkness er ett av mange thrash metal-band som oppstod blant nedlagte fabrikker og utarmede gruver på midten av 1980-tallet. Jernverket møtte veteranene da de spilte sin første norgeskonsert på Kraterfestivalen for noen år tilbake.
Årets gledeligste comeback i platerillers støpning svarer Norges unikum nummer én, Terje Rypdal, for. Jeg var neppe den eneste som trodde vi hadde sett siste studioalbum fra komponisten.
Du vet vi har vår historie, Marilyn. Helt siden du tatoverte deg inn i hjernebarken min i 1994 med den fargesprakende videoen «Dope Hat» midt i mellom to svart/hvite metall-videoer med noen ubermaskuline mannemenn på legendariske Headbangers Ball og det ikke var godt å si om bandet ditt besto av menn eller kvinner har du vært der.
Koronapandemien stagger ikke Neal Morses utrettelige kreativitet, selv om “Sola Gratia” publiseres som et soloalbum, og ikke tilfaller The Neal Morse Band-diskografien, nettopp på grunn av Covid-19-utbruddet. Skiva forrettes av samme musikerstab som gjorde “The Great Adventure”, men er komponert av Morse alene, og innspilt per lydfilutveksling.
Da jeg gjorde intervju med Ihsahn i forbindelse med «Telemark» i marsnummeret, fikk jeg inntrykk av at neste EP ville bli akustisk. Javisst er det roligere, men gitaren er både elektrisk og tidvis med vreng. Men vi er definitivt i popriket, om enn av den litt hardere og pompose sorten.
Nå skal ikke jeg påberope meg å være noen ekspert innen elektropop, men Ulver er et band jeg har hatt sans for uansett om de har spilt black metal eller electronica. Når det kommer til referanser i sjangeren er jeg direkte blank.
Don Dokken jobber visstnok for tiden med en ny Dokken-skive, men er du superivrig blodfan kan du i mellomtiden sjekke ut «The Lost Songs – 1978-1981», som selvforklarende nok inneholder gamle låter fra tiden før debuten «Breaking The Chains».
Yes har holdt det gående i en eller annen variant i 51 år, og i de siste årene har de siste årene gjennomført en rekke turnéer der de har spilt seg gjennom flere av de store klassikerne i katalogen deres. I år har turen kommet til klassikeren “Relayer” fra 1974, og i den anledning fikk vi noen ord med bandets trommeslager gjennom 48 år, Alan White.
Jernverket feirer 100 podkastepisoder med et skikkelig dypdykk i arkivet! I 2009 spilte Opeth i Trondheim for første gang. I den anledning møtte Helle Mikael Åkerfeldt & co før konserten på Studentersamfundet. Hva skiller “Watershed” fra de foregående platene? Hvordan jobbet de med “Damnation og “Deliverance”?
Melodisk death/black fra Colombia på norsk selskap er ikke dagligdags. Og som regel er ekstrem metal derfra rimelig brutalt. Denne trioens fjerde plate drar tankene i retning At The Gates, Arch Enemy og Behemoth. Men også gammel Emperor når de kliner til med mer symfoniske svarte saker, som i «The Fall» og «The Oathbreaker».
Hva i all verden er dette for sutring? Den tanken var med meg et par runder av denne skiva. Samtidig var det et eller annet som gjorde at dette måtte høres mer. Og det igjen ledet til et etter hvert så hyggelig album. Men la oss gå mange år tilbake. Før Philip Anselmo ble kjent som vokalist i Pantera.
Selv om du absolutt blir bedre kjent med personen Adrian Smith mens du leser denne boka, så bør du være klar over hva du går til før du bruker penger på dette. Dette er ikke en bok om Iron Maiden, ikke engang en bok om Adrians liv i Iron Maiden.
Zakk Wylde presenterte oss forleden for en dårlig idé, og nå er verket ferdig. Med “Vertigo” byr Wylde på sin egen (for)tolkning av Black Sabbaths udødelige debut, i voldsom, men faktisk ikke helt håpløs utgave. Å være brutalistisk er Wyldes musikalske identitet, men denne gang har han ikke latt det overstyre.
“Becoming Human” er Simon Collins’ fjerde soloalbum, og hans første utgivelse siden “Dimensionaut” med Sound of Contact i 2013. Det kan beskrives som en personlig reise og som en progressiv fusjon av både hans elektroniske og mer rocka inspirasjonskilder, med et litt futuristisk lydbilde. Vi tok en telefon til Phil Collins’ sønn hjemme i Irland om den nye skiva som slippes i september
Sakte, men ikke fullt så sikkert nærmer vi oss en hverdag der vi kan gå på konsert og nyte livemusikk igjen. Denne lørdagen dro vi til Nidelven Bar & Scene i bryggerekka ved Nidelvens bredder for å få med oss en av landets «supergrupper» live in action, TOBB – eller The Original Bullshit Band.
Italienske Krossburst ble dannet i 2010, men de har bare gitt ut én demo, og det er dette Jernverket egentlig handler om: undergrunnen.
«The All Is One» er siste del av den løselige «Gullvåg-trilogien», hvor «The Tower» (2017) og «The Crucible» (2019) var de to første skivene. Begge de var strålende, så forventningene for siste del var store, men Motorpsycho har ikke skuffet oss denne gangen heller.
At Ihsahn liker å eksperimentere er gammelt nytt. Etter Emperor har soloskivene vært varierte og tidvis vanskelige å sette i bås. Det nye året innledes med EP’en «Telemark» som viser et enklere black metal utrykk, og denne gangen på norsk.
Ungarske David Makó har fortid som metallutøver, og det høres, men The Devil’s Trade vil unektelig øve større appell overfor Espers- enn Ektoform-fans, for å uttrykke det litt forkjært. Debutalbumet bæres av vokal, ofte gråtkvalt og patossterkt harmonisert, samt elektrisk gitar.
Dream Theaters gitarist John Petrucci ga i 2006 ut sitt første soloalbum: «Suspended Animation». Det skulle gå 14 år før oppfølgeren kom. Soloplatene til Petrucci er stort sett materiale skrevet for å bli fremført i forbindelse med gitarklinikker eller lignende, så noen av låtene på «Terminal Velocity» har en lang historikk.
Kvintetten Taskaha har eksistert i den nåværende konfigurasjonen siden 2014, og har jobbet med den selvtitulerte debutskiva siden 2016. I et musikalsk landskap som har klare røtter i neo- prog´en, legger bandet seg i den mer svevende delen av stilarten, selv om de sparker tidvis godt fra seg.
Ufattelige tjue år er passert siden Metallica og San Franciscos symfoniorkester sist delte scene. I 1999 gikk man for en relativt spartansk intimløsning, men i fjor opptrådte kvartetten og det åttimannssterke ensemblet for førti tusen eksalterte tilhørere, over to september-soaréer.
En seig sak, debuten til norske Slomosa. Stoner er det det går i, og en genrer de gjør godt. Det fenger fint av åpneren “Horses”, og når de guffer opp tempoet allerede ved andre spor “Kevin” og følger opp dette på etterfølgeren “There Is Nothing Under The Sun” har de oppmerksomheten til undertegnede ihvertfall. Ikke veldig langt unna Queens Of The Stone Age
Pain Of Salvation har akkurat smidd ferdig et nytt konseptuelt album. Denne gangen er det samfunnets hang til kategorisering og diagnotisering som har opptatt primus motor Gildenlöw, og med det som utgangspunkt har et stort og bevegende verk vokst frem.
Fenriz er for tiden aktuell med nytt Isengard-album og podkasten “Radio Fenriz på norsk“. Men når han først stakk innom Jernverket kunne vi ikke bare snakke om hva han følte da han fant de antatt tapte Isengard-opptakene.
Et grungebarn ble født i Seattle året 1990. Mengden band som poppet opp som fleinsopp i skogen var uten like, den gyldne generasjonen med Alice In Chains, Soundgarden, Nirvana, Screaming Trees, Mudhoney og Pearl Jam ble en del av bølgen fra Seattle som tok livet av pretensiøse oppsvulmede stadionrockband som herjet som gamle dinosaurer i porselensbutikkene i Los Angeles.
Jeg finner gjerne fram min beste ørespisser når Blues Pills byr opp til dans, for røff, hardbluesy retrorock med tøff kvinnevokal har et eget balletak på meg. De var såvisst ikke først i sin genre, men jaggu er de blant de aller beste – og jeg bruker dem ofte som referansepunkt for liknende band.
Jeg har aldri vært noe fan av disse amerikanerne. Da de debuterte i 1992 var allerede store klassikere innen death metal sluppet, og dette ble for meg annenrangs. Og de tankene har jeg hatt om senere skiver også. Når denne, deres tolvte album, skal høres for anmeldelse finner jeg bandet tøft.
Det er få – hvis noen, som spiller god gammel thrash i Norge i dag sånn som Töxik Death gjør. De har allerede holdt på en god stund, men det er ikke sikkert at alle der ute har fått det med seg. De har endret litt på besetningen opp gjennom årene, men det har ikke svekket bandet på noen måte.
Her går instrumentaltrioen Navian på med krum nakke, og allerede fra første tone forstår man at disse gutta mener alvor. Gitarist Martin Stenstad Selen sender vibber til Steve Lukather-land, både med frasering og teknikk på åpningssporet «Blank Space», der man nesten kan ane konturene av Totos «Child´s Anthem» i et av partiene.
Dette Throne of Katarsis-intervjuet ble laget for Pyro i sin tid, men det har aldri før blitt spilt i sin usensurerte helhet. Hvor mange forsøk trenger et band før de klarer å presentere seg selv? Hvorfor ser de på seg selv som det tilnærmet eneste bandet som fører den riktige black metal-arven videre? Hva er galt med å spille på Inferno?
Etter at Graham Bonnet hadde gjort kun én skive med både Rainbow og Michael Schenker Group på tidlig 80-tall, startet han sitt eget band, Alcatrazz, som ga ut tre skiver og introduserte oss for både Yngwie Malmsteen og Steve Vai før de splittet i 1987. Nå har Bonnet satt sammen en ny versjon av bandet, og ga i sommer ut ”Born Innocent”, den første nye studioskiva under Alcatrazz-navnet på 34 år. Vi slo på tråden til engelskmannen hjemme i Los Angeles.
Engelske thrashband på 80-tallet hadde en egen identitet, som de fleste andre land. Det hang gjerne igjen litt punk og anarki i musikken. Onslaught i 2020 er dessverre langt unna dette. Lydbildet og riff er såpass sterilt at hører man ti sekunder kan du gjerne tippe Destruction så vel som Testament.
Man skulle kanskje tro at det å rangere fem skiver skulle være en tur i parken, men neida, det kan fremstå som et lite helvete fordelt på fem tallerkener med nytelse. Egentlig har jeg mest lyst til å dele ut to førsteplasser, én andreplass og to tredjeplasser, men redaktøren sier jeg ikke får lov, slemme mannen! Dermed blir det rangering fra 5. – 1.- plass likevel. Pokker! Pop, rock, punk, reggae… Disse gutta var ikke redde for å rive ned gjerder mellom stilarter. Velkommen til fem plater med Sting, Stewart og Andy.
Det første som slår en med denne skiva, er hvor eklektisk den er – her spenner det fra radiovennlige poplåter via progressive takter til rasende pønkevokal. Og alt dette i en salig blanding, gjerne i samme låt! Åpningen på «Tiny Indoor Fireworks» går f.eks i 7/8-takt, ikke dagligdags kost for en singel!
Hele 34 år har gått siden sist gang det ble gitt ut en ny studioskive under navnet Alcatrazz, selv om det har kommet liveskiver både fra arkivene og fra den nye versjonen av bandet som Graham Bonnet (ex-Rainbow, Michael Schenker Group) satte sammen for noen år siden, med tittelen «Parole Denied – Tokyo 2017».
My Dying Bride skulle ha spilt på Midgardsblot i slutten av august. Jernverket har i den anledning plukket frem et arkivintervju med gitarist Andrew Craighan. Hvorfor endte My Dying Bride opp som et doom-band? Hvordan kan du bli glad av å skrive trist musikk?
Det tok sin tid, men omsider ble Biffy Clyros nye skive ”A Celebration Of Endings” tilgjengelig for fansen etter å ha blitt utsatt i flere måneder på grunn av Covid 19-situasjonen. Så da slo vi nok en gang på tråden til Skottland for å få siste nytt fra bandets vokalist, gitarist og låtskriver Simon Neil – en mann som er meget engasjert i verdens tilstand for tiden.
I en tid der mange av oss ikke får dratt på jobb, er det noen som faktisk nyter godt av karantene og portforbud. Progmaster Neal Morse er en av de, og i år får vi gleden av en troika av utgivelser fra den kreative multiinstrumentalisten. Når Covid 19 setter stopper for den femte Transatlantic- skiva, får vi heller nyte godt av noen av de andre prosjektene Neal er involvert i.
For fans av band som Bring Me The Horizon, Nothing But Thieves og Architects dette, norske Fixation, og allerede der viser bandet tydelig hvor landet ligger. Storslått og melodisk, og ikke milevis unna medborgerne Leprous er det en råsterk debut de ønsker seg selv velkomne med.
Etter en aldri så liten ripe i lakken i form av den forrige skiva “Avatar Country” retter umiddelbart våre svenske sirkusvenner opp inntrykket og leverer nok en gang en skive av gull.
Etter å ha blåst undertegnede langt ut av proporsjonene for andre skive på rad ved “Feathers & Flesh” fra 2016, ble det en aldri så liten personlig nedtur da oppfølgeren “Avatar Country” var kun en flau bris i forhold – selv om denne riktignok gjorde at enda flere fikk øynene opp for sirkusbandet fra Gøteborg.
Tittelen på Deep Purples 21. studioalbum fremstår morsom, nær komisk, inntil du stifter bekjentskap med andektig følsomme ”Man Alive”; et stykke i slektskap med to øvrige høydepunkter fra dagens besetning, ”Before Time Began” og ”Time For Bedlam”. At verdens beste band og ditto plateprodusent skulle finne hverandre ved pensjonsalder gir uendelig mening
Stormfestivalen er et skreddersydd korona-opplegg initiert for å gi trøndere livemusikk denne sommeren, og det hele avstedkommer utendørs i spartansk sjarmerende omgivelser på Fosenkaia. Tim Scott ”Ledfoot” McConnell og Ronnie Le Tekrø, tidligere kjent som Skin & Bones, har gitt sporadiske konserter sammen. Nytt av året er imidlertid en kollaborert plateutgivelse.
Jeg blir litt trist inni meg når gamle helter synes kvalitativt å implodere, denne gang den vanligvis så solide vokalisten Dee Snider. Sammensatt av opptak fra festivalopptredener over hele verden presenteres en kompilasjon av låter fra hele hans karriere, men problemet er at det ikke låter spesielt verken inspirert eller bra.
1990-tallsikonet haster ikke med å ekspandere diskografien; dette er første studioplate fra canadieren siden åtte år gamle “Havoc And Bright Lights”, og selv om det lanseres singler og øvrig digitalt skrot fremholder Morissette å fremstå som en seriøs og albumorientert pop/rock-artist, med eiendommelig sonoritet og distinkte fraseringsfigurer.
Til de som fremdeles er emosjonelt skaket over Alain Johannes’ ti år gamle kjærlighetsrekviem “Spark”, er det, i musikkens navn, en glede å melde at chilen-amerikaneren atter har gjennomlevd deprimerende måneder.
Tight og tøft trøkk fra disse svenske jentene, og om så ikke denne skiva er noe direkte fyrverkeri av rett-fram-råkkenråll, er det like fullt så foten går nesten hele veien igjennom. Vokalist Guernica Mancini briljerer stort, og bandet sitter tett som en skotsk lommebok
The Good the Bad and the Zugly eller bare GBZ har gjennom det siste tiåret levert den ene nær perfekte skiva etter den andre og konsertene deres er noe som må oppleves. Vi fikk gitarist Kim Skaug, fra bandet som ikke gjør promo, i tale om god rockemusikk og øl.
Det er ikke bare musikken til engelske My Dying Bride som er dyster. Bandet har også personlig fått smake på mørket. Årets verk «Ghost Of Orion» har måtte tåle store forsinkelser, og viser et styrket band som tør å ta sjanser.
Så skulle likevel ikke ”Infinite” bli Deep Purples fyrstelige svanesang… Endog interne krefter som helst så at 2017-opuset satte diskografisk punktum, med absolutt dignitet, har siden assimilert produsent Bob Ezrins ord: ”Dere er sinnssyke om dere ikke gjør enda en studioplate”.
Noen skiver framstår som fullstendig tidløse, og en skal ikke bla mange ark i mentalarkivet før AC/DC og «Back in Black» formelig lyser i all sin sorthet. I dag markerer vi 40-årsdagen for utgivelsen av hva mange kaller ‘tidenes LP’!
Etter å ha tilbrakt noen år i arienes rike, har rebell-prinsen Wainwright funnet tilbake til populærmusikkens univers. Hans nye verk, «Unfollow the Rules» er kompositoriskt rikt og sammensatt, og er nok hans mest orkestrerte plate (foruten operaene hans). Artistisk opplever man ham i mer fullmoden form, og plata vitner om ustoppelig skapertrang.
Steve Hackett burde være kjent for de fleste leserne av herværende magasin, men for de som er blanke, snakker vi her om gitaristen i Genesis mellom 1970 og 1977, og som i tiden etterpå har gitt ut en rekke soloskiver, samt turnert med sitt Genesis Revisited-show der han spiller seg gjennom Genesis-klassikere for et hengivent publikum verden over.
Da viruset begynte å slippe sitt klamme grep om allmennheten, avla Death By Unga Bunga Jernverket et besøk. Vi snakket om hagebruk, reisetips, Kip Winger, The Shadows og Bellamy Brothers, hyggelige Østfold og katastrofen Viken, dialekt og 30-årskriser.
Etter å ha sakte men sikkert skapt seg et navn mer eller mindre på egen hånd over tid var det på høy tid at vi fikk den svenske madammen på tråden for noen velvalgte ord, og hva kunne vel være en mer passende anledning enn ved utgivelsen av den rykende ferske EPen “Devil”?
Til tross for at filmskapere og talentløse radioprodusenter gjør sitt ytterste for å få deg til å tro at Queen var ’Freddie Mercury Band’, skal en ikke dykke så langt innafor de fem-seks hitsene som tungroteres for å finne ut at dette ikke helt stemmer med faktiske forhold.
På 80-tallet var Dokken på nippet til å bli et av de virkelig store rockebandene – hver skive ble gradvis bedre og solgte mer og mer, og de turnerte verden over med storheter som AC/DC, Metallica, Aerosmith, Judas Priest, Van Halen og Scorpions. Denne biografien tar for seg hele historien fra slutten av 70-tallet og opp til i fjor.
Det har gått hele sju år siden vi fikk stifte bekjentskap med British Lion – sidespranget til ikke ukjente Steve Harris fra selveste Iron Maiden. Siden den gang har mang en vanndråpe rennet under broen og bandet har vokst enormt på konserterfaringer og år på baken. Dette var vi nysgjerrige på å vite mer om, så vi nølte ikke et sekund med å svare da Harris selv ringte for å holde oss oppdaterte.
Det er vel kanskje ikke så veldig mange produsenter som den gjennomsnittlig musikkinteresserte kan nevne ved navn, men Ted Templeman er garantert blant de mest kjente, først og fremst på grunn av det han gjorde med Van Halen mens David Lee Roth frontet bandet. Men han har også jobbet med storheter som Aerosmith, Montrose, Van Morrison, The Doobie Brothers og Sammy Hagar.
Mye har skjedd i Kansas det seneste tiåret. Høvdingene Livgren og Walsh har begge forlatt bandet, og medkommet har gitarist Zak Rizvi og tangentist Tom Brislin. Rizvi og Brislin er også herrene som i dag står bak det meste av materialet
I juli dukket det opp en låt på youtube som fikk vår oppmerksomhet – en lystig Beatles-aktig gladlåt av en sommerhit ved navn ”Save Me From Loving You” med Echobats. Da det viste seg at musikerne her var folk fra TNT, Whitesnake, Night Ranger, Mr Big og White Lion, nølte vi ikke med å slå på tråden til vokalisten, vår gamle kjenning og Norgesvenn Tony Harnell.
Det var en tid ‘alle’ skulle hengi seg til å spille inn låtene sine med symfoniorkestre arrangert inn på sida, men det måtte naturligvis en tysker til for å dra det inn i korpsformatet. Dette er så klart verdens enkleste sak å skulle slå billige vitser om, så det lar vi naturligvis være, etter at det initielle fliret har lagt seg.
Las Vegas-heavy metal-bandet Five Finger Death Punch slapp i februar sitt åttende album, “F8”. Vi fikk før lanseringen og i forbindelse med Oslo-konserten en prat med grunnlegger og rytmegitarist Zoltan Bathory backstage i Oslo Spektrum om bl.a. hvordan utgivelsen markerer bandets “gjenfødelse”, endring av radioformatet, kyllinger som løp over scenen i Ukraina og kunsten å skrive låter.
Det er ikke mange rockekonserter denne sommeren, så da Leprous spilte opp til dans to ganger samme kveld, var vi ikke vonde å be. Et eksklusivt lite publikum ble rammet av en musikalsk tsunami.
I over tjue år har Rufus Wainwright kultivert skarpsindig, kompleks popmusikk, stundom på grensen til det kunstsymfoniske; følgelig var det ikke direkte paralyserende at amerikaneren, etter “Out Of The Game”, ga seg operaformatet i vold.
