Etter å ha virkelig satt sitt merke i norsk metallmiljø med debutskiva fra 2012 etterfulgt av intens turnering ble det brått stille fra gjengen. I ettertid har det kommet fram at vokalist Agnete Kjølsrud har slitt med angst og måtte trekke seg tilbake fra rampelyset en periode. Nå er imidlertid gjengen endelig tilbake med to splitter nye låter, så vi fikk både nevnte vokalist og kompanjong Erlend Gjerde på tråden for noen ord rundt akkurat dette.
Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Sebastian Ludvigsen
– For å ta det viktigste først – nemlig musikken; To nye låter er akkurat utgitt, kan vi vente oss et album også?
Eivind: – Nei, det er i hvertfall ikke det som er tiltenkt. De to låtene er akkurat så mye musikk vi greide å lage og gi ut nå. Vi jobber dog med mer materiale men det er ikke sikkert at den neste skiva følger i samme gate som disse låtene, det var et lite sidespor – eller en liten annen retning enn den første plata. Selv om vi heller mer mot rock enn debutplata blir den nok ikke så rock som denne sjutommeren. Ikke at vi vet det helt enda, men sånn ble nå disse og det var gøy.
– Jeg bet meg merke i at det var vesentlig mer rocka og mindre metall enn skiva deres ja.
Eivind: – Absolutt. Vi er jo veldig glad i sånn type rock og, så det var en liten oppgave vi ga oss selv ved å gå i den retningen.
– Det virker som det har blitt godt mottatt også med tett opptil 200.000 avspillinger av “Throne” på Spotify?
Eivind: – Absolutt, og det er gøy å se at det er såpass fart på den – noe det også er for “(We Don’t) Hang No More”, men den har ikke vært ute så lenge så den har ikke hatt like lang tid på seg til å bygge opp streams. Begge har vært A-lista på på Radio Rock, så det er tydelig at det appellerer til litt mer rocka ting noe som er gøy å se.
– Har dere fått noen direkte tilbakemeldinger fra gamle fans, og hva sier de i såfall?
Eivind: – Det er bøttevis med kommentarer på YouTube og Facebook hvor 99,99% er utelukkende positive, som “Great to have you back” og liknende – men så er det alltids én og annen som “misses the old sound”. Men sånn vil det nok alltid være. Det er alltid noen som skulle ønske at ting låt litt annerledes.
Agnete: – Vi likte også gammel Scooter, haha! Neida, bare kødder.
– Føltes det bra å være tilbake og jobbe med Djerv igjen etter så lang tid?
Agnete: – Ja, det føltes kjempebra. Og tilbake til det forrige punktet ville det ha vært veldig rart om vi befant oss i samme segmentet som vi var i for ti år siden – at man ikke skulle gjøre noe annerledes. Vi snakket allerede da om å gå i en litt annen retning mens vi fortsatt turnerte og begynte å lage nye låter. Begge låtene vi nå har utgitt ble påbegynt i 2013/2014 som grove skisser, men det er først nå vi har hatt overskudd til å gjøre de. Det har vært en helt naturlig prosess etter vi turnerte den forrige skiva såpass lenge som vi gjorde der vi spilte den om og om igjen. Til slutt var det sånn at vi måtte bestemme oss for å slutte å spille for å lage en ny plate. Men så kom livet.
– Ja, for du fikk et problem med angst som vi har kunne lest om i nasjonale tidsskrifter. Det kan ikke ha vært noe særlig?
Agnete: – Nei, det har vært helt forferdelig og noe jeg ikke unner min verste fiende. Det er en sykdom jeg visste veldig lite om, og ikke engang var klar over at jeg hadde selv før det hadde gått lang tid og begynte å høre på ekspertene jeg hadde rundt meg. Man blir litt i fornektelse og det har vært veldig heftig for familien og folkene rundt. Det var jo en depresjon.
– Det må ha vært grusomt. Var dette noe du merket allerede under tiden med Animal Alpha?
Agnete: – Jeg tror ikke at jeg merket at jeg var psykisk syk, men jeg har jo hatt mine greier. Jeg har aldri tenkt at jeg har hatt angst eller noe sånt, men når jeg ser på livet i et annet perspektiv nå så ser jeg at ting ifra barndommen har vært med på å forme meg igjennom tiden og gitt meg noen humper underveis som jeg ikke har forstått alvorlighetsgraden av. Jeg var veldig opptatt av kontroll, og hvis jeg mistet kontrollen føltes det som om jeg mistet meg selv litt. Men jeg taklet nok de tingene dårligere da jeg var yngre, for jeg har ikke visst hvor problemet har ligget og bare tenkt at jeg har vært sær og vanskelig. Men man blir heldigvis litt klokere med årene, forstår mer av seg selv og andre og ikke tenker at alt er svart/hvitt.
– Hvordan føles det for deg nå da med tanke på kneiken du har måttet jobbe deg over?
Agnete: – Det er litt som Eivind sa innledningsvis, denne sykdommen er ganske lunefull; Jeg er fortsatt 100% sykemeldt, for den kan komme og gå litt så vi må lage den musikken vi kan klare her og nå – istedet for å gå igang med et fullt album. Akkurat derfor gikk vi for å gå for denne syvtommeren, for etter disse fem-seks årene som har gått mens dette pågikk så var det veldig fjernt å drive med egen musikk da man er veldig kritisk til seg selv. Men med hjelp fra systemet og alle rundt meg så har jeg fått litt større selvtillit og fått det bedre og med det fått overskuddet til å drive litt med musikk igjen. Samtidig er det overhodet ikke sånn at vi bare kan gønne på, vi må ta ting i tempoet som kan gå for oss.
– Det var jo bra at dere fikk overskudd til disse to låtene så dere fikk gitt litt livstegn fra dere igjen.
Eivind: – Ja, og når ting en gang er som den er så er det faktisk bra at verden har gått litt dit at enkeltlåter bærer deg like bra som et helt album gjorde før. Vi har jo fått like mye oppmerksomhet på disse to låtene som vi fikk på hele debutalbumet vårt så og si. Vi har fått mye omtale og oppslag i store medier, så det er ikke samme kravet om å levere album som det var tidligere. Selv om miljøet i for eksempel Tyskland i stor grad fortsatt er albumdrevet og vi alltid for spørsmål om når skiva kommer da vi skal presentere en ny låt. Mens i Norge har vi innsett at vi lever i en Spotify-verden der det handler om låter. Jeg jobber i musikkbransjen selv og vi ser helt tydelig, også i rock- og metallgenren, at låtfokuset er sterkere og viktigheten av albumet faller. Spesielt i markedene som digitaliseres, som i Norge og Sverige. Her er man langt mindre avhengige av et fullverdig album for å markere seg.
– Nå følte jeg meg fryktelig gammeldags som åpnet intervjuet med å spørre akkurat om når skiva kom.
Agnete: – Haha! Neimen, det skal du spørre om – for vi er nå i det genren vi er i og selv er jeg også gammeldags når det gjelder akkurat det i tillegg til andre ting; Jeg fikk for eksempel Vipps først for et par måneder siden, og ikke spør meg når det kommer til apper og andre moderne ting. Jeg savner discman og å lese i platecovere mens jeg lytter.
Eivind: – Jeg tror at måten folk oppdager musikk på nå, så er det nå sånn at vi lever i en tilstedelsværelses-symbiose med konsumentene der oppmerksomheten er kortere enn hva det var tidligere så når man slipper for eksempel ti låter på en gang så får du étt blikk på alle ti og man kan se på statistikken at de to-tre første låtene får en del klikk mens det dabber kraftig av på resten. Derfor vil de siste låtene nesten ikke bli hørt på. Men sprer man de låtene utover et år der man for eksempel gir ut tre og tre og kanskje gir ut albumet sammen med de siste tre låtene ser man en klar fordel med antall streams totalt. Først på den måten gir man materialet man har gitt tid, sjel og penger en fair sjans til å bli hørt. Folk har såpass kort attention-span så de klarer ikke å konsumere mer enn to-tre låter om gangen per artist. Det er helt sjukt hvor lite tålmodighet folk har, og mye av dette er på grunn av popup-varsler på mobil der det meste av musikk konsumeres i dag. Det popper opp varsler om ditt og datt som forstyrrer oppmerksomheten. I gamle dager kunne man fint slippe et album på 40-50 minutter og turnere i et par år før neste skive og så videre, men den tiden er over og de artistene som fortsatt lever på den måten synger på absolutt siste vers med mindre du er etablert og helt i toppskiktet – som Slipknot som kan turnere verden over etter skiveslipp ettersom folk fortsatt er interesserte. Men er du en artist som er avhengig av drahjelp fra medier eller Spotify og radio må du spre innholdet ditt ut over tid sånn at du har noe å snakke om over lengre tid. Folk har ikke tålmodighet til noen ting lenger.
Agnete: – Vi har jo blitt sånn at ting skal skje fort. Jeg har vært stengt nede og holdt meg borte ifra sosiale medier og aviser generelt fordi verden har gått for fort for meg. For meg så er dette nye veldig rart for meg. Det er et eksempel med gamlebandet mitt (Animal Alpha) hvor en fant noen gamle videoklipp som ikke har blitt vist før som han klipte sammen til tre episoder på rundt 20 minutter i anledning 15 års-jubileet til debutplata der folk reagerte på at det var alt for langt. Ingen kom til å orke å se på det, for selv om ingen har sett det før finnes ikke tålmodigheten der lengre til noe som strekker seg over noen få minutter.
Erlend: – Nå blir det litt teknisk her, men når vi planlegger å slippe nyheter om artister for plateselskapet lager vi innhold på 15 sekunder som er én type innhold. Neste innhold kan være opp mot fem minutter, det kan være en musikkvideo eller en prat for eksempel. Enkelte ganger kan man lage en kampanje basert på memes. Det går styggfort og det er annerledes enn før. Årets album er jo fjernet som kategori på Spellemannsprisen.
Agnete: – Det er helt forferdelig. Det synes jeg er tragisk.
Erlend: – Jeg synes også det er dumt, for albumet som kunstform bør kunne bli belønnet – men det sier litt om bransjens syn på albumets relevanse.
– Nå skjønner jeg at dette antageligvis er vanskelig å svare på av flere åpenbare årsaker, men vet dere noe som helst om planene fremover for Djerv?
Agnete: – Jeg vet overhodet ingenting om det, folk kan komme til meg å si at “Jeg hører dere skal spille i Tyskland i desember” hvor jeg svarer “Å? Skal vi det?”, for jeg klarer ikke å forholde meg til alle de tingene. Jeg må bare leve i en boble mens Erlend har oversikten. Men nå har jo mye blitt utsatt eller avlyst da.
Erlend: – Vi skulle egentlig ha spilt på Summer Breeze i sommer, og Eindhoven Metal Meeting nå i desember der begge ble utsatt. Inferno ble utsatt og blir nok fortsatt utsatt ettersom det er såpass tidlig. Akkurat nå vet jeg ikke hvor vi spiller, men hvis det blir festivaler til sommeren er jo de allerede fullbooket med de artistene som egentlig skulle ha spilt i år. Vi gjorde de fleste festivalene i 2019 og skulle da egentlig ha gjort flere i 2021, men det blir da vanskelig og er litt dårlig timing for vår del da alle artistene fra 2020 allerede står i kø. Men for vår del satser vi på å få til noen låter til, og klarer vi det kan vi kanskje begynne å snakke album om et års tid tenker jeg.
Agnete: – Som vi snakket om tidligere måtte vi ta en pause da det var tid for nye utgivelser, så hvis man ser sånn på det er jo det egentlig tida nå. 2021 virker realistisk.
Erlend: – Vi håper at både vi og verden kommer i gang igjen snart.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2020