DGM – (slett ikke) Italias Dream Theater

Italia er kanskje ikke det første landet man assosierer med rock og metal, men det har grodd godt der de siste tiårene. Stadig flere fans av melodisk progmetal oppdager nå DGM, som i høst slapp sitt tiende album ”Tragic Separation” til stående applaus på disse sider. Vi slo på tråden til Rimini for en passiar med bandets gitarist, produsent og låtskriver Simone Mularoni, og fikk klarhet i hans bånd til Norge og til Geoff Tate.

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Matteo Ermeti

– Italia var det første landet i Europa som ble rammet av Corona-viruset, i februar. Hvordan er tilstanden hos dere nå? Jeg hørte på nyhetene i dag at dere nå er pålagt å bruke munnbind på alle offentlige steder, både innendørs og utendørs?
 – Ja, selv om du kan holde god avstand fra andre! Det føles rart, men tallene stiger kraftig igjen, så vi må bare gjøre det som trengs for å stoppe dette og få livene våre tilbake.

– For å være ærlig hadde jeg nesten ikke hørt DGM før i forrige uke da jeg satte på den nye skiva ”Tragic Separation” for første gang. Men det var nok til at jeg sporenstreks tok kontakt med deg, og pr nå er nok dette mitt Årets Album innen progmetal, i hvert fall. (Anmeldelse her!)
– Åh jøss! Fantastisk! Tusen takk!
– Jeg har jo lagt merke til ditt navn og gitarspill på skiver med band som Sunstorm, Place Vendome, Sweet Oblivion (med Geoff Tate) og vår egen Issa, så det gjorde meg nysgjerrig på DGM.
– Ja, jeg har vært involvert med (det italienske plateselskapet) Frontiers i noen år, og jobber mest som produsent, og har fått noen fine muligheter på den måten.
– I anmeldelsen av Sweet Oblivion hevdet jeg at stjerna på den skiva var gitaristen, og ikke Geoff Tate, som var så heldig å få lov til å synge på den beste skiva han har vært involvert i på et kvart århundre.
– Haha! Takk for det! Jeg skrev jo låtene!

– Hvor i Italia holder DGM til?
– De fleste av oss er i Roma, men Marco, vokalisten vår bor i Napoli, mens jeg er den eneste som bor i nord, i Rimini. Jeg har vært i bandet siden 2006, og rundt en gang i måneden har vi samlet oss i Roma for øvinger. Det var kanskje mer i starten, nå treffes vi når vi har konserter å øve frem mot, eller jobber med en ny skive. I begynnelsen pendlet jeg ofte mellom Rimini og Roma, og det er ca 4,5 timers kjøring. Vi har aldri vært et stort band, men jeg var 25-26 år gammel da jeg ble med i et band som da allerede hadde gitt ut fem skiver og spilt på flere festivaler, så det føltes for meg som om jeg hadde begynt i planetens største band, haha! Noen måneder senere spilte vi på Gods Of Metal-festivalen her i Italia sammen med noen av mine største favorittband som Dream Theater og Symphony X. Så det har vært litt av en reise.
– Det er noe spesielt at DGM er oppkalt etter bandets tre grunnleggere (Diego, Gianfranco, Maurizio) som alle for lengst har slutta, sistemann i 2006, da du kom inn.
– Ja, jeg vet, det er helt sprøtt! Men to av disse slutta nesten md en gang, og de beholdt sikkert bare navnet fordi de var blitt vant til det og syntes det var kult. Også etter at jeg begynte og det i praksis var et helt nytt band, så ble det diskutert om vi burde bytte navn, men det tar sin tid å bygge opp en fanbase og knytte kontakter, så det føltes dumt å måtte begynne helt på nytt igjen, spesielt for de som hadde spilt i bandet i årevis allerede. Men ja, visst er vi et helt annet band enn de som startet DGM i 1994. Samme bandnavn, men andre folk og en annen type musikk. På konserter spiller vi heller ikke noen eldre låter fra tida før jeg begynte i bandet.
– Pr nå er det kun trommisen og bassisten deres som har vært med siden 90-tallet. Er de dermed en slags seniorpartnere i bandet, mens dere ’nye’ ikke har like mye medbestemmelsesrett?
– På en måte. Men fordelen er at før jeg ble med, så byttet de bandmedlemmer hele tiden, til hver skive. Men nå har vi hatt de samme folka siden Marco ble med i 2008. Så dette er klart den stødigste besetningen av DGM noensinne.   

– Hvordan ville du beskrevet DGMs musikk til folk som ikke har hørt dere? Melodisk progmetal?
– Tja, jeg har aldri følt at vi er så veldig ’prog’, i den betydningen at vi har intrikate låter med lange instrumentalpartier. Noen synes kanskje at dette er komplisert musikk, men vi synes ikke det selv. Vi har melodiøse låter, og kanskje har vi flere instrumentale partier hvor gitar og keyboards spiller tostemt enn mange andre rockeband, men vi har da mange låter som er ganske så rett-frem, som andrelåten på skiva, ”Surrender”. Som band er vi alle glade i AOR-bandene fra 80-tallet, som Toto og Journey, selv om vi også liker tyngre saker, som Symphony X. Selv hører jeg ofte på mer ekstreme band som Nevermore, Fear Factory og Meshuggah. Så joda, jeg kan alltids gå for betegnelsen Melodiøs Prog, med en dose hard rock.
– I anmeldelsen kalte jeg ”Surrender” for ’Journey på steroider’…
– Hahaha! Perfekt!
– Og gud bedre hvilken gitarsolo du leverer på den! 
– Takk takk, det er nok den soloen på skiva som jeg er mest fornøyd med selv! For ti år siden var jeg helt besatt av shreddere som Michael Romeo (intervju her!) og John Petrucci (intervju her!), da var jeg innstilt på å spille så fort som mulig. Men jo eldre jeg blir, jo mer går jeg i retning av melodiske gitarister som Neal Schon og Steve Lukather (intervju her!), så nå prøver jeg å kombinere de to stilene, å spille både teknisk og melodisk. Jo mer jeg spiller live, jo mer lei blir jeg av å spille tusen toner i sekundet. Som gitarist er utvilsomt den nye skiva det mest modne jeg har levert. Her hører du mer av meg som gitarist, ikke meg som prøver å kopiere andre gitarister jeg ser opp til.
– Hvis noen omtalte dere som Italias Dream Theater, ville du blitt stolt eller snurt?
– Haha! Dream Theater er jo det største progmetal-bandet noen sinne, så jeg ville aldri tatt det ille opp. Men ærlig talt så sluttet alle i bandet å høre på Dream Theater etter ”Scenes from A Memory”, og det er tyve år siden. Men joda, når jeg snakker med folk som spør hva slags musikk vi spiller, så hender det at jeg sier at det er litt som Dream Theater, for å gi de et referansepunkt de kjenner. Men jeg føler at på noen punkter er vi tyngre enn de, og på andre punkter er vi mer melodiøse. Men å si at vi er Italias Dream Theater føles helt feil.
– Jeg snakka med John Petrucci i forrige uke, så intervjuet med ham blir på neste side av dette!
– Haha! Glem hva jeg sa! Neida, Dream Theater er mesterne, og jeg har vært superfan så lenge jeg kan huske, men jeg har som sagt ikke hørt på de siden de ga ut ”Six Degrees Of Inner Turbulence”, tror jeg, det var siste skiva jeg kjøpte. Og det skyldes nok at de etter hvert ble litt for tekniske, ikke nok melodiøse – for min smak. Men alle endrer seg musikalsk opp gjennom årene!
– Unntatt AC/DC.
– Haha! Korrekt. Og all ære til dem for det!  

– Ganske vågalt å åpne den nye skiva med et såpass intrikat og aggressivt instrumentalt angrep som starten av 8-minutterslåta ”Flesh And Blood”. Og det var første video også. Ikke spesielt kommersielt!
– Nei, men vi vet at det funker. På den forrige skiva åpnet vi med en suite i to deler på totalt 16 minutter (”The Secret Part 1 & 2”), og folk elsker jo den. Så sånn sett er det ikke så dristig å åpne med en 8-minutters låt! Det er alltid ”The Secret” fansen ber oss om å spille live. Og helt ærlig, hver eneste gang jeg setter meg ned for å skrive en ny låt, så er målet å skrive en melodiøs og fengende treminutters låt som kanskje kan gi oss litt spilletid på radio! Og så baller det alltid på seg så det blir 5-6 minutter i stedet! Det var ikke vanskelig å velge ”Flesh And Blood” som første singel, for den føles ikke som åtte minutter. Og joda, den er knallhard i starten, men så blir den supermelodiøs. Vi følte at den var en naturlig åpning på skiva. Og er du modig nok til å høre gjennom hele skiva, så vil du oppdage mye annet også på de andre låtene.
– Som for eksempel åpninga på tittelsporet med bare piano og fiolin.
– Ja, flere har dratt frem den. Men det er vanskelig å velge én låt som skal få folk til å sjekke ut skiva! Tittelsporet var også en av mine favoritter, men de andre mente det var for langt, og Frontiers har jo også sine innspill.
– Hendene på frontcoveret minner meg veldig om Michelangelos ”Skapelsen” (Det berømte takmaleriet i det sixtinske kapell i Vatikanet). Er det bevisst, siden bandet er fra Roma?
– Nei det er nok mer tilfeldig. Den grafiske designeren som har lagd dette er en av mine beste venner, og også min assistent i studioet. Han har lagd to av våre andre cover også. Og i det første utkastet til dette coveret, så var ikke hendene der. Det var i siste øyeblikk at han kom med idéen om å plusse på disse to hendene som skulle symbolisere adskillelsen i platetittelen.
– Jeg ser at det er trommisen deres som har skrevet alle tekstene. Det er jo ganske uvanlig, utenom i Rush…
– Haha, ja, nettopp!
– Er dette et konseptalbum?
– Ja, og det er første gang vi har prøvd oss på noe sånt. På forrige skive skrev jeg et par tekster, bassisten skrev et par tekster…vi har vel aldri vært fantastiske tekstforfattere, for å være ærlig, vi er klar over våre begrensninger. Men denne gang kom vår trommis Fabio opp med en rekke tekster som skulle fortelle historien om en manns reise gjennom livet, og han var så entusiastisk ovenfor idéen at vi ga ham frie tøyler. Det må sies at han skrev tekstene lenge etter at musikken var lagd, så det er ikke et ekte konseptalbum a la ”Operation: Mindcrime”, hvor musikken er tilpasset tekstene og alt henger sammen. Vi har lagd enkeltstående låter hvor tekstene er bundet sammen med en historie. Men jeg synes han gjorde en strålende jobb, dette er første gang vi virkelig har gått i dybden tekstmessig.

– Nå for tida er det umulig for musikere å leve av platesalg eller streaming, så vurderte dere å utsette utgivelsen av skiva inntil dere faktisk kan promotere den med konserter?
– Ja, absolutt. Den skulle egentlig gis ut i august, men vi utsatte til oktober i håp om at situasjonen skulle bedre seg. Jeg skrev ferdig disse låtene i oktober 2019, og etter hvert ble det viktigere for meg at folk faktisk fikk høre de. Det er første gang på femten år at jeg er i et band som gir ut ei skive uten å turnere med den, men vi er ikke alene om det – alle band er i samme båt nå. Jeg har et håp om at neste vår har ting bedret seg nok til at man kan gjøre konserter.
– Dere har ikke booket noe?
– Nei, vi avventer inntil vi vet hva vi har å forholde oss til. Men vi savner å spille – ikke bare spille konserter, men å spille sammen, vi fem, i samme rom. Da vi spilte inn skiva, kom de andre til mitt studio i Rimini og spilte inn sine deler individuelt, så vi har aldri spilt disse låtene sammen. Vi tenkte ta et par helger i Roma i løpet av vinteren bare for å treffes og for å lære oss å spille de nye låtene sammen.
– Blir det ikke konserter på nyåret, kan dere jo like gjerne begynne å jobbe med en ny skive.
– Ja, det blir nok til det i så fall. Jeg har aldri vært typen til å sette meg ned og skrive låter på kommando. Jeg må få inspirasjonen. Da kan det komme tre låter i uka, eller så blir det tre låter i året. Inspirasjon kan ikke tvinges frem.

– Føler du at dere som italienere blir møtt med fordommer i utlandet, spesielt i engelsktalende land? ’Hva pokker vet italienere om rock’n’roll, og hvorfor synger de på engelsk?’
– Hehe. Ikke så mye nå lenger. Men jeg husker da jeg begynte i bandet, så var det tydelig at vi ble nedprioriterte i forhold til band fra f.eks USA, England eller Sverige. Det samme gjaldt i jobben min som produsent – de første årene jobbet jeg bare med italienske band og artister, mens jeg i dag mikser og produserer band fra både Japan og USA. Folk har kanskje dette bildet av at italienere skal være sleipe og late, men jeg regner meg selv som arbeidsnarkoman som står på uten stopp inntil alt er av høyeste kvalitet. Ting har endret seg de siste ti år, mye på grunn av større italienske band som Lacuna Coil og Rhapsody, men jeg leser jo fortsatt kommentarer om tekstene og om uttalen. Men det er hva det er, italiensk er helt annerledes enn engelsk, og selv om vi studerte engelsk i årevis ville vi fortsatt hatt en viss aksent. Tidligere ble jeg litt irritert over slike nedsettende kommentarer, men i dag bryr jeg meg ærlig talt ikke.
– Som nordmann vet jeg alt om det der.
– Haha, ja, ikke sant? Men vi forstår hverandre, det er det som betyr noe.

– Apropos Norge ser jeg at vi har mange norske felles bekjente på Facebook.
– Ja, stemmer, jeg kjenner gutta i Circus Maximus godt (intervju her!), vi har spilt mange konserter og festivaler sammen. Og Jørn-Viggo (Lofstad, gitaristen i Pagan’s Mind) er en veldig god venn av meg. Vi turnerte sammen med Symphony X i 2011, og vi har holdt kontakten siden. Han er også en av mine favorittgitarister. Og så har Norge verdens beste sanger – Jørn Lande! (Intervju her!) Der er jeg spesielt fan av hans eldre saker, med Ark og Millenium og Vagabond… jeg har alt han har gitt ut! Beyond Twilight er en av mine favoritter med ham. Via Frontiers skrev jeg faktisk noen låter for ham til den siste skiva hans (”Life On Death Road”), men det var mer innen hardrocksjangeren.

– I forrige uke døde Eddie Van Halen, som jeg regner med du, som alle andre rockegitarister, var fan av…
– Det var et sjokk. Jeg visste at han var sjuk, men ante ikke at det var livstruende. Som gitarist er jeg kanskje ikke så påvirket av ham, men jeg forguder gitarlyden hans. I studioet her har jeg alle hans forsterkere, samme typer kabinetter og pedaler og effekter som Eddie Van Halen brukte. Likevel, det føltes som å miste en forelder. Det er alltid litt trist når en av dine musikalske helter dør, men denne gang traff det meg skikkelig, jeg var rett og slett lei meg hele forrige uke. Men det var fint å se alle hyllestene til ham på sosiale media, det var tydelig at han betydde veldig mye for utrolig mange mennesker. Jeg har alltid hørt på Van Halen jevnlig, så egentlig ikke mer enn normalt siste uka. Det som ergrer meg er at jeg aldri fikk sett ham live, og nå er det for sent…

– Jeg må nesten spørre litt om Sweet Oblivion-skiva som du lagde i fjor, med Geoff Tate på vokal. Hvordan kom det i stand? Var det din idé, eller Tates, eller (Frontiers-høvding) Serafino?
– Det var Serafino som ringt meg sommeren 2018 og lurte på om jeg ville skrive og produsere en skive for Geoff Tate. Han ville ha Tate tilbake i det musikalske landskapet som vi kjenner ham best fra. Jeg er massiv fan av gammel Queensrÿche, så jeg slo selvsagt til på sjansen til å jobbe med ham. Det var en litt merkelig måte å jobbe på, for jeg er vant til å skrive låter i min egen stil. Å prøve og lage låter i en bestemt stil for en annen person som jeg ikke hadde møtt engang, var en utfordring. Og det var spesielt utfordrende når han var i USA og jeg var i Italia, og vi kommuniserte kun via mail. Det var nesten umulig for ham å komme med kreative innspill uten å være i samme rom, kun ved å beskrive det pr mail. Og min engelsk er ikke perfekt. Men når jeg hører på skiva nå, så er jeg veldig fornøyd med sluttresultatet, og det virker som om folk elsker den.
– Ja, den er lett det beste albumet som Geoff Tate har medvirket på på et kvart århundre, spør du meg.
– Synes du?! Jeg vet at det lages en ny Sweet Oblivion i disse dager (og den er anmeldt her!), men jeg er ikke med på den. Det kommende året vil jeg heller fokusere på egne saker. Jeg har ikke lyst til å være nødt til sitte ned og skrive ti låter i en bestemt sjanger innen en måned. Det er ikke en arbeidsmåte jeg er komfortabel med. Den skiva jeg gjorde var et gøyalt eksperiment, men jeg gjør ikke en til.
– På den skiva, prøvde du bevisst å få låtene til å høres ut som ”Operation: Empire”?
– Det var ikke det jeg var blitt bedt om, men jeg kunne ikke lage DGM-låter og be Geoff Tate synge på de, det ville blitt feil. Så jeg lagde låter som jeg trodde ville falle naturlig for ham, og dermed ble det til at låtene hørtes ut som om de kom fra den epoken. Og det er en hårfin balanse mellom å hente inspirasjon fra den perioden, og å ubevisst rappe riff og melodier derifra. Prøver jeg å lage ti låter til, havner jeg fort på feil side av den streken. Jeg vil ikke ha mitt navn på en skive jeg ikke er fornøyd med selv. En viss kunstnerisk stolthet har jeg.
– Men du klarte jo fint kunststykket å høres ut som Chris DeGarmo og Michael Wilton på en gang.
– Haha, takk for at du sier det, men jeg er ikke verdig å nevnes i samme setning som Chris DeGarmo engang, jeg synes han er et geni.
– Du verken møtte eller snakket med Geoff Tate i løpet av prosessen med å lage skiva?
– Nei, kun via mail. Jeg sendte ham låta og teksten så han kunne legge vokal på, og han sendte det tilbake. Jeg kan nok være ganske bestemt på hvordan mine låter skal være, så vi hadde våre disputter. Han kunne endre en låt såpass at han fjernet gitarspor, la på sære keyboardlyder og leverte en vokal som var mer hiphop enn rock, endret hele strukturen i låta. Jeg ble forbannet og ba Frontiers ta en prat med ham, mens de ba meg om å overtale ham til å gjøre det på min måte. Det var sikkert ikke lett for ham heller, for han er vant til å gjøre ting på sin måte – han er en rockestjerne som har solgt millioner av skiver, mens jeg er en totalt ukjent italiener, så det var nok nytt for ham å måtte jenke seg. Vi måtte begge kompromisse, og det er en av grunnene til at jeg ikke er så lysten på å gjøre en skive til med Geoff Tate.  
– Men hva om det ble muligheter for å gjøre konserter med Sweet Oblivion, hadde du stilt opp på det?
– Ja, det er noe helt annet! Og vi fikk flere tilbud i fjor, fra ProgPower i USA for eksempel, men Tate var alltid opptatt med egne ting eller Avantasia. Så vi måtte takke nei hver gang. Men hvem vet i fremtiden? Jeg stiller gladelig opp for å spille disse låtene, for ellers er det bare et studioprosjekt, og det hater jeg. Hver gang jeg skriver en låt, forestiller jeg meg selv som spiller den låten på en scene, det er jo det som er målet!

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2020