Kategorier
Intervjuer

Snowy White – Tilfeldighetenes mester

Gitarhelten Snowy White er kanskje mest kjent for sin innsats for storheter som Thin Lizzy og Pink Floyd, men den beskjedne briten har et godt knippe bluesskiver under eget navn i ermet. Vi tok en prat med ham for å høre litt om historien hans, og den nye skiva «Something On Me» som kom i oktober 2020.

Gitarhelten Snowy White er kanskje mest kjent for sin innsats for storheter som Thin Lizzy og Pink Floyd, men den beskjedne briten har et godt knippe bluesskiver under eget navn i ermet. Vi tok en prat med ham for å høre litt om historien hans, og den nye skiva «Something On Me» som kom i oktober 2020.

Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Per Olav Heimstad

– Du har et nytt album ute nå.
– Ja, nok et album, hehe. Det har blitt noen plater de siste årene.
– Fire plater på de siste 6-7 årene. Det er ikke mange artister som er såpass aktive lengre.
– Nei, kanskje ikke. Jeg skriver mye musikk, og til slutt blir det plater ut av det. Selv om jeg alltid sier til meg selv; ’Dette blir den siste skiva’, så blir det visst aldri det likevel. Jeg går ikke rundt og tenker på at jeg må lage en ny plate, den dukker liksom opp av seg selv, mens jeg skriver. Jeg har ingen baktanke når jeg skriver, de må bare komme seg ut av idémylderet jeg går med inni meg, så har plutselig ei plate tatt form.
– Interessant. Platene dine ligger jo pent inne i bluessegmentet, og det er tydelig at det er der du trives best. Likevel kjenner de fleste deg bedre fra en mer rocka stil, med både Thin Lizzy og Pink Floyd. Hvordan skjedde dette?
– Vel, begge de to bandene ramla jeg tilfeldig inn i, for å si det sånn. Da jeg begynte i Pink Floyd i 1976, som den første ekstra-gitaristen, kjente jeg ikke så godt til bandet. Jeg må ha vært den eneste mannen i England som ikke hadde hørt «The Dark Side Of The Moon». Seriøst, jeg tuller ikke! Noen fortalte meg at Pink Floyds manager hadde forsøkt å få tak i meg for å ha meg med som andregitarist, og at jeg burde ringe ham tilbake. Det gjorde jeg ikke, fordi, vel, det er jo ikke blues, og jeg var ikke interessert i å spille noe annet enn blues. Men etter ei stund, tenkte jeg at ’jeg har jo ikke noe annet fore for tida’, så jeg ringte ham tilbake. Han fortalte at de holdt på å fullføre «Animals»-plata i studio, og lurte på om jeg ville komme ned og ta en prat. Jeg så gjorde, og vi dro fra kontoret hans ned til studio. Der møtte vi først Roger Waters, som ba manageren ta meg med inn på kontoret for å fortelle ham hva de hadde tenkt. De ville ha meg til å spille bass, 12-strenger, litt soloer og noen harmonier sammen med David Gilmour. ’Fikser du det?’ spurte de, noe jeg svarte ja på. ’Vil du ha giggen da?’ var neste spørsmål. Jeg svarte at vi burde kanskje spille litt sammen først, men han mente at jeg ikke hadde vært der i utgangspunktet om jeg ikke kunne spille, haha, så der var vi, jeg var med i Pink Floyd uten å ha spilt en eneste tone. Det neste som skjedde, var at Roger sa at ’siden du nå først er her, burde du spille noe’. De jobba med låta «Pigs On The Wing» akkurat da, så han ba meg spille en solo på den. Jeg sa ok, hvorfor ikke, og plukka opp en av gitarene som sto der, en hvit Stratocaster, og spilte soloen på «Pigs On The Wing» der og da.
– Så du ønsket ikke å gjøre noe annet enn å spille blues, og plutselig jobber du med et av verdens største band. Sånt skjer ikke så ofte.
– Nei, ikke sant, og med meg skjedde det TO ganger! Det var på samme måte med Thin Lizzy, skjønner du. Jeg øvde med noen i et studio, og møtte Scott Gorham i døra, vi støtte på hverandre, rett og slett. Han fortalte at han hadde hørt meg med Pink Floyd i Madison Square Garden, og at de hadde prøvespillinger for en ny gitarist i rommet ved siden av. Han inviterte meg til å komme og prøve. Jeg var jo opptatt med en annen øving, så jeg ga ham kortet mitt, og han ringte meg et par dager senere. De hadde fortsatt ikke funnet en ny gitarist, og lurte på om jeg ville komme ned til studioet og prøve meg, hvilket jeg gjorde. Vi spilte noen låter, hvorpå Phil Lynott sa ’Vel, gutter, skal vi ha med Snowy i bandet?’ De var enige, så han spurte; ’Vel, vil du være med oss?’, og jeg sa ’Ja, okay’ (leses med nonchalant undertone), hehe, det var litt snedig. Så der har du historien.

– Tilfeldighetene rår.
– Ja ikke sant. Men strengt tatt er både Pink Floyd og Thin Lizzy godt forankret i bluesen, oppbyggingsmessig. Det er enkle strukturer som underbygger låtskrivinga. Hvis du analyserer Pink Floyd, spesielt på den tida da jeg var med, er det enkle låter i bånn, og Thin Lizzy har bluesstruktur men med tyngre riff. Brian Downey husker jeg var en skikkelig blues-fanatiker. Han kunne faktisk synge de fleste kjente blues-gitarsoloene. Thin Lizzy har noen skikkelig bra låter. SKIKKELIG bra låter, faktisk!
– Derom hersker ingen tvil! Når du skriver dine låter, hvordan jobber du? Har du en klar idé, eller sitter du og spiller til det kommer et riff eller en melodi du liker?
– Som oftest sitter jeg med gitaren og prøver kord-progresjoner jeg liker, og forsøker å finne måter å spille soli over disse. Noen ganger behøver jeg ikke mer enn et par akkorder, så kommer melodilinja fram allerede, mens andre ganger starter jeg med noe som kanskje blir et refreng, eller faktisk noen tekstlinjer for å få meg i gang. Jeg fremtvinger aldri noen ting, jeg lager låtene som de kommer. Jeg har perioder der jeg ikke får noen ideer, men jeg bekymrer meg ikke om det skjer, da venter jeg bare.
– Når du har disse idéperiodene dine, hvor mye ender opp i søppelkassa?
– Å herregud, jeg tror mesteparten ender opp i søpla, haha. Jeg kan jobbe med ei låt i ei uke, for så å legge den bort ei stund, og ender opp med å forkaste den når jeg henter den fram igjen.

Hva tenker du om turnering, når verden forhåpentligvis kommer tilbake til normalen?
– Jeg turnerer ikke lengre. Jeg gjorde min siste konsert 17. juni 2019, på St. Petersburgs Internasjonale Økonomiske Forum i Russland. Jeg spilte en kort konsert der på ca 20 minutter, og merket at fingrene mine lystrer meg ikke sånn som jeg ønsker lenger, så når en konsert på 20 minutter blir vanskelig, tør jeg ikke tenke på hvordan halvannen time ville fremtone seg. Jeg har ikke spilt spesielt mye uansett, så de få gangene jeg faktisk har spilt, har det gjerne kommet folk langveisfra. Å gjøre en dårlig konsert foran folk som har betalt for å se meg, og også reist langt for det, er vanskelig for meg å forholde meg til. Ikke misforstå, jeg er veldig takknemlig for at folk ønsker å høre meg, men jeg har alltid vært opptatt av å gjøre en god jobb, og det føler jeg ikke at jeg er i stand til lengre. Jeg har reist verden rundt mange ganger, og føler jeg har fått oppleve så mye som jeg kan, så jeg innfinner meg med denne situasjonen uten problemer.
– Det er synd å høre at fingrene ikke lystrer deg mer, godt du har tilpasset deg så bra. La oss snakke litt om bakgrunnen din. Du er en selvlært gitarist, ikke sant?
– Joda, det stemmer. Jeg hørte ei blueslåt på radio, og tok meg sjøl i å tenke ’jeg skal vedde på at det der føles godt å spille.’ Jeg ønsket å finne ut hvordan føles det å spille visse kord-progresjoner eller melodilinjer, om du skjønner. 
– «Something On Me» er ute nå. Hva kan du si om den plata?
– Det er ei plate med flere Snowy White-idéer, kan du si. Den er tuftet på samme lest som jeg har holdt meg til hele veien, egentlig. Jeg har ikke tenkt på om jeg skal lage ei sånn plate eller ei sånn plate, men som jeg sa, så skriver jeg ikke for å gi ut plater, jeg skriver bare fordi det er det jeg driver med. Den har ikke noe spesielt budskap eller noen som helst bestemt retning, jeg har bare laget musikk som jeg liker å spille. (Og her er hva Vår Mann Fruke hadde å si om skiva.)

– Du har tidligere pratet om dine inspirasjonskilder. I hvilken grad trekker du fram disse når du lager musikk?
– Jeg brukte de nok mer tidligere enn jeg gjør nå. Nå gjør jeg bare det som føles naturlig for meg uten å tenke på hvordan de ville spilt. I mine yngre år brukte jeg erfaringene deres for å gjøre en best mulig jobb, og tenkte kanskje hvordan ville Peter Green gjort denne fraseringa, for eksempel. I dag har jeg mange års erfaring selv, og er trygg på at den erfaringa hjelper meg gjennom prosessen.
– Peter Green er en herremann du har jobbet mye med. Hvordan har det vært?
– Peter var min helt da jeg begynte å spille. Jeg likte den rene tonen han hadde i gitaren sin. Jeg har egentlig aldri likt forvrengt gitarlyd. Så hørte jeg Peter, og han traff meg umiddelbart. Jeg tenkte at det han gjør er akkurat sånn jeg ønsker å høres ut. En gang jeg var i London traff jeg noen som hadde telefonnummeret hans, så jeg tok mot til meg og ringte ham, og spurte om vi kunne møtes for en jam, noe han sa ja til. Han kunne lett ha sagt nei, men det gjorde han ikke, så jeg fikk komme hjem til ham, han bodde hos sine foreldre da, og vi spilte litt sammen. Foreldrene hans inviterte meg på middag også, så det ble en ganske lang dag. Derfra ble det et langt vennskap. Peter har alltid vært svært vennlig overfor meg, et svært sjenerøst menneske.
– Et langt vennskap kan du trygt si. Hvordan har det musikalske samarbeidet fortonet seg?
– Vi har egentlig ikke jobbet så mye sammen. Han har til tider hatt gitarene sine og platesamlinga si hjemme hos meg, og derfor vært mye hjemme hos meg. En dag han var der, fortalte han at han skulle spille inn ei plate, og ville bruke bandet mitt og meg. Vi ble med ham i studio og jammet, og den innspillinga ble til plata «In The Skies». Der var det ingen plan før innspillinga, han begynte bare å spille noe, så utvikla vi det derfra.
– Bandet ditt, The White Flames, spiller på den siste plata di også. Hva slags besetning har du i bandet nå?
– The White Flames har egentlig aldri vært et fast band, jeg vil heller kalle det en flytende besetning. Det kommer an på hvem som er tilgjengelige, rett og slett. Noen ganger når jeg skriver, kan jeg ha en tanke om hvem jeg ønsker skal spille trommer, for eksempel. Om jeg bruker Richard Bailey, hører jeg for meg hvordan han ville ha løst oppgaven, og tar det med i betraktning når jeg arrangerer låtene. På denne plata har jeg brukt sønnen min, Thomas White, på trommer, og hans bassist Rowan Bassett på de fleste låtene, samt flere tidligere medlemmer av TWF. Jeg fortalte Thomas at jeg skulle spille inn noen låter, og spurte om han og Rowan ville være med. Planen var at jeg skulle hente inn flere tidligere TWF-medlemmer, men like etter den første innspillingsrunden slo Corona-viruset ned, og de planene måtte skrinlegges. Heldigvis var jeg kommet såpass langt at jeg kunne gjøre overdubs og vokal i mitt eget studio.

– Vi må nesten prate litt om «Bird Of Paradise». Noen låter kommer man ikke utenom.
– Hehe, nei jeg har lagt merke til det. Joda, det er jo ’hiten’ min. Det var jo egentlig overraskende at den slo så godt an. Da jeg slutta i Thin Lizzy ville jeg egentlig bare spille med Richard (Bailey, trommer) og Kuma (Harada, bass). Jeg hadde hatt lyst til å spille med de lenge, og nå var tiden moden. Richard hadde jeg jo kjent siden han var 14 år gammel, så vi har jo en lang historie sammen. Jeg tok de med meg i studio, og sa at jeg hadde noen ideer, deriblant et stykke med noen veldig fine akkorder som jeg tenkte å gjøre en lang, fin solo over, så vi begynte med det, helt til jeg la fram idéen med noen ord jeg hørte i hodet mitt som kunne passe. Etter det gikk det ganske radig, så låta ble ferdig i løpet av veldig kort tid, faktisk. Mot slutten av dagen, like før vi skulle avslutte, ville jeg kjøre en testrunde med gitarsoloen, bare for å føle litt hvordan den skulle bli, og den satt rimelig kjapt. Plateselskapet ville gjerne gi den ut som singel, men jeg var usikker, for på den tiden så jeg ikke på meg selv som noen sanger, men det var jo min vokal på låta. Stemmen min var faktisk ganske dårlig den gang, så jeg var på utkikk etter en vokalist, så jeg sa at låta er ikke ferdig, jeg må få en vokalist inn for å synge den. Det ville de ikke høre snakk om, de ville gi den ut som den var. Sånn ble det, så vi korta låta ned litt, så den ble mer singel-vennlig, og jeg tenkte ikke mer på det, for jeg var overbevist om at låta ville synke og forsvinne uten et spor, noe den ikke gjorde, som du vet. Så plutselig befant jeg meg på et sted der folk ikke visste at jeg var gitarist, de kjente meg som vokalisten som sang denne balladen, hehe. Det føltes faktisk litt ukomfortabelt, må jeg innrømme.
– Gjorde dette noe med deg som sanger? Du har vel sunget alt selv siden den gang.
– Vel, i hvert fall nok til at jeg begynte å jobbe med stemmen. Jeg har en sterk stemme, og syns vel jeg synger greit i dag. I det minste synger jeg forholdsvis reint. Dessuten har stemmen min utviklet seg, så jeg syns den gjør seg bra til musikken min. Jeg har prøvd andre vokalister opp gjennom årene, men siden tekstene mine er såpass personlige, ble det vanskelig å overlate historiene til noen andre.
– Fullt forståelig. Det må føles rart å høre andre mennesker fortelle din personlige historie. Og når vi nå er inne på historie; har du fått med deg filmen om Phil Lynott?
– Nei, det er ukjent for meg. Men jeg blir ofte spurt om å bidra med historier om ham, så det er godt mulig jeg ble spurt. Det er såpass langt tilbake i tid, og jeg føler ikke noe behov for å foreta reiser dit så ofte lengre, verken med Thin Lizzy eller Pink Floyd.
– Jeg forstår. Vel, tusen takk for at du tok deg tid til oss, og lykke til med platelanseringen.
– Takk for at du ringte, og takk for praten.

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2020