Unruly Child – Når én dør lukker seg…

Det er gått snart 29 år siden AOR-bandet Unruly Child ga ut sin debut som i ettertid har blitt en kultklassiker, men tidspunktet for utgivelsen kunne knapt vært verre – tidlig 1992 i det grungen for alvor erobret verden. Bandet lå lenge på is, og innen de kom i gang igjen rundt 2010, hadde vokalist Mark Free blitt til Marcie Free og tilbragt mange år i anonymitet i hjemstaten. I anledning Unruly Childs nye skive ”Our Glass House” fikk vi en lang og trivelig prat med en særdeles vennlig Marcie, og kom også inn på hennes fortid i band som King Kobra og Signal – og om hvordan de ga ut tidenes første rap/rock-amalgam-låt.

Tekst og livefoto: Geir Amundsen
Foto: Mason Mullins

– Fast åpningsspørsmål på alle intervjuer i år er hvordan det går med deg og hvordan Covid 19 har påvirket livet ditt?
– Det går helt fint, og det har egentlig ikke endret livet mitt så mye, jeg trives best hjemme uansett. Jeg bor alene med en hund og trives godt med det. Da kan jeg spille trommer eller gitar så høyt jeg vil, når jeg vil, haha!
– Ja, du startet faktisk musikkarrieren på trommer, gjorde du ikke?
– Ja, jeg ble helt hekta på å spille slagverk etter at en av de lokale guttene i gata som spilte i band, lot meg få prøve slagverket hans og lærte meg å spille en helt standard elementær rytme på trommene. Da var jeg kanskje tolv år, men fra da av var jeg fast bestemt på at jeg skulle spille i et rockeband!

– Vi skal komme tilbake til dine tidligere år, men først må vi snakke litt om den nye og syvende skiva til Unruly Child, ”Our Glass House”, som jeg har hørt på den siste uka. (Anmeldelse her!) Og jeg liker den godt, mye bedre enn den forrige, ”Big Blue World” som kom for bare ett år siden.
– Takk, godt, da gjør vi noe riktig!
– Dere har virkelig skrudd på produktiviteten! Etter at bandet gjorde comeback med deg på vokal i 2010 (med ”Worlds Collide”) tok det syv år før neste studioalbum. Og nå har vi plutselig fått tre nye skiver – og et livealbum – i løpet av snaut fire år. Hva har skjedd??
– Jeg vet! Jeg snakket med Bruce (Gowdy, gitar) om det, og han var også litt oppgitt over bandets manglende produktivitet, så vi bestemte oss for å gjøre noe med det. Jeg er uansett pensjonert nå, jeg har ikke noe annet å drive med, så jeg kunne jobbet med Unruly Child hver eneste dag om så var, det er jo hva jeg elsker å gjøre. Planen var å lage ei skive per år etter at vi hadde gjort EP’en ”Down The Rabbit Hole” i 2014, men det var lettere sagt enn gjort, livet slenger deg alltid en overraskelse i ny og ne. Og dette er jo uansett ikke noe vi tjener mye penger på.
– Det er vel kun de aller største artistene som tjener penger på platesalg i disse dager.
– Ja, nettopp. Og Bruce vil derfor gjøre dette effektivt og fokusert – for hvis det tar for lang tid, rekker han ikke å involvere seg i andre prosjekter som han kanskje tjener mye mer på.
– Jeg har inntrykk av at Bruce og Guy (Allison, keyboards) skriver og spiller inn alle låtene som en duo først, og når de er ferdige, legger du på vokal. Er det riktig oppfattet?
– I store trekk, ja, så er det slik vi gjør det. De bor i California, og deler filene med meg her i Michigan hvor jeg gjør vokalen.

Unruly Childs gitarist Bruce Gowdy på Frontiers Festival 2017

– Hva er status i bandet for trommis Jay Schellen (ex-Asia, Yes) og bassist Larry Antonino? De er ikke med på skiva?
– Jay er veldig ettertraktet som studiomusiker, så han har nok å drive med. Hadde vi vært et aktivt liveband, så ville det vært Jay og Larry, men det er vi ikke. Når vi bruker mye tid på å spille inn låter, kan vi ikke forvente at de står stand-by hele tiden. Jay var på turné med Yes da vi begynte å jobbe med denne skiva, og så spiller han fast i et show i Las Vegas (”Raiding The Rock Vault”) og med John Payne. Larry spiller for tiden med Michael Thompson, som vokalist og bassist, og det er jo utrolig bra, jeg er så stolt over ham! Og så spiller han med Pablo Cruz.
– Dere har derimot en celeber gjest på bass denne gang.
– Ja, det var Bruce som foreslo at vi skulle høre med Tony Franklin (ex-Blue Murder, The Firm, Whitesnake m.m.), og det var jeg selvsagt helt med på.
– Fantastisk bassist, en av få med virkelig eget særpreg!
– Ja, jeg elsker spillinga hans! Så han steppa inn på bass, og vi brukte bare programmerte trommer denne gang. Men det er samplinger av ekte trommer, så det høres bra ut, jeg tviler på at mange kan høre at de er programmerte. Og for å være ærlig, så har vi et så lite budsjett at det nesten ville være en fornærmelse mot Jay og Larry og be de bruke sin dyrebare tid på å spille på denne skiva uten å kunne tilby skikkelig betaling.
– Men i disse dager er det jo ikke platesalg man tjener penger på, det er konserter. Og Unruly Child har gjort kun to konserter det siste tiåret. (Firefest i England 2011 og Frontiers Festival i Italia i 2017.) Hvorfor så få? Er det viljen det står på?
– Jeg har absolutt ikke noe imot å spille konserter, og jeg har mange ganger sagt til gutta at vi må komme oss ut på veien. Men det er økonomien og logistikken som er kneika her. Vi gjør stort sett alt selv, og ingen av oss har den rette mentaliteten til å kunne gjøre en god nok jobb som booking manager eller turnémanager for bandet. Vi er først og fremst kreative mennesker, og vi vil helst ikke måtte ha noe med den forretningsmessige delen av bransjen å gjøre. Jeg kan i hvert fall ikke påta meg det, det er altfor stressende. Jeg er for snill og ettergivende, jeg ville ikke fikset å sette hardt mot hardt, stille krav og forhandle frem en bra avtale på vegne av bandet.
– Så ved begge anledningene dere har spilt konserter, så har dere fått et tilbud om å fly inn, spille konserten på en lånt backline, overnattet og flydd hjem igjen?
– Ja, i praksis. Og hadde vi fått et lignende tilbud om en konsert i Europa nå, så hadde vi helt sikkert slått til. Men det har nesten ikke vært andre seriøse tilbud. Og ikke er vi ute og banker på dører for å få lov til å spille, for det er vi ikke økonomisk avhengige av, vi klarer oss alle greit uansett. Vi skulle gjerne gjort flere konserter og møtt fansen, men det er ikke veldig viktig for oss.

– Turnerte du mye med King Kobra på 80-tallet? Trivdes du med det?
– Ja, vi turnerte mye, i to og et halvt år konstant var vi overalt, unntatt Europa. Det var et hardt liv, men jeg skjønner hvorfor mange elsker det livet, både fysisk og psykologisk. Du blir nesten hekta på adrenalinet! Første gang King Kobra gjorde en turné, i 1985, så gjorde vi 146 konserter utenfor Los Angeles, og vi fikk utbetalt rundt 250 dollar i uka. Etter konserten var det oftest bare å komme seg inn i denne slitne bobilen som Carmine (Appice, trommer) hadde fått låne. Og en bobil er egentlig beregnet på en familie på fire – vi hadde alltid 10-11 karer i det samme kjøretøyet, og hver eneste natt måtte vi kjøre typ 800 km for å nå igjen turnétrailerne til Kiss eller hvem enn vi var forband for. Jeg ville jo gjerne drikke og feste med de andre, men jeg kunne ikke, for da ville jeg ikke klart å synge neste kveld! Og det var mye viktigere, det ville jeg gjøre så bra som mulig.  

– Aerosmith og Run DMC får ofte æren for å være de første til å gi ut en låt som blandet rock og rap, med ”Walk This Way” (juli 1986) men det kan hevdes at King Kobra slo de med et par måneder (med ”Home Street Home” fra ”Thrill Of A Lifetime”, utgitt mai 1986).
– Det er sant! Det var faktisk vår gitarist Mick Sweda som kom med den låta. Han satt i vinduet i leiligheta si i Hollywood og tittet ned på uteliggere og tiggere på gata utenfor, og ble inspirert av det. Selv om vi spilte i et hardrockband, så hørte vi på andre typer musikk privat, og vi hadde fingeren på pulsen til det som foregikk for tida. Du kunne ikke unngå å høre rap og hiphop. Skulle jeg gjort dette i dag, ville jeg nok ha gjort vokalen på en helt annen måte enn jeg gjorde den gang. Jeg hadde jo null erfaring med sjangeren.
– Da lurer jeg på hvordan resten av bandet reagerte da Mick slang en raplåt på bordet?
– Haha! Vi ble alle litt sjokka, og jeg var veldig usikker på om vi skulle gjøre den eller ikke. Men Carmine elsket den, Mick kom opp med noen kule gitarriff som passet, og jeg ville støtte Mick i hans kreativitet. Han er en veldig fin fyr.
– Jeg husker min egen reaksjon første gang jeg hørte den låta. ”Hva i hælvete er dette for noe drit?!” Men jeg var femten da.
– Haha! Ja, jeg ser den. Og den passer definitivt ikke inn sammen med resten av låtene på skiva.
– Ja, det var utvilsomt et veldig variert album. Kanskje det var problemet.
– Det kan meget godt være! Vi var ganske forvirret og søkende, og kom rett fra turné og ble sendt rett i studio for å spille inn en oppfølger til ”Ready To Strike” før vi hadde fått tid til å skrive låter. Og de fleste av oss var unge gutter som ikke var vant til å måtte skrive låter under press. Carmine var den erfarne av oss, og han hadde jo skrevet hitlåter, så vi lot ham ta styringa og sette kursen. Og han hadde en kompis ved navn Duane Hitchings, som han hadde spilt med i Cactus på 70-tallet. Duane hadde et lite hjemmestudio som vi kunne bruke, og han var kjapp og effektiv og hadde utstyr som var moderne den gang. Han hadde ambisjoner om å bli produsent, så han var interessert i å jobbe med oss. Låtskrivinga gikk veldig tregt i starten, men etter hvert kom vi i siget, og da kom nye låter på løpende bånd. Det er ofte sånn.

– Hva fikk deg til å forlate King Kobra?
– Johnny (Rod, bass) slutta. Det påvirket oss veldig. Vi var en liten sammenknyttet gjeng som var i ferd med å bli en slags familie. Han fikk et meget godt økonomisk tilbud fra W.A.S.P. som han slo til på, for pengenes skyld. Da ble jeg veldig desillusjonert over hva vi holdt på med. Det var som å miste et familiemedlem. Vi testet ut hundrevis av nye bassister før vi omsider bestemte oss for Lonnie Vencent. Det funka, men det endra hele spillementaliteten, spesielt hos gitaristene. De var yngre enn meg, og prøvde å dra oss musikalsk i retning av Judas Priest eller Mötley Crüe og sleaze rock. Og det var virkelig ikke min greie. Jeg sa til Carmine fra starten av at jeg ikke er noen metalvokalist, jeg kan ikke skrike i falsett. Jeg er mer en melodiøs soulsanger. Og han var enig. Han er åtte år eldre enn meg, men vi har begge samme bakgrunn, vi elsker Motown og vokste opp med 60- og 70-tallets popband. Han sa at vi skulle holde oss til det mer melodiske, men det skjedde ikke. Låtene gitaristene kom med ble bare hardere, og vi mista retninga vår. På dette tidspunktet begynte Mark Torien (King Kobras neste vokalist) å henge rundt bandet og bli god kompis med Mick. Og Mark gjør sine greier på en god måte, men det er ikke hva jeg gjør. Vi gikk i hver vår retning, rett og slett. og det var derfor jeg slutta.
– Jeg har gjort et par intervjuer med Carmine, og har alltid masa på ham om King Kobra. (Les det her!) Og han sa at han har tatt kontakt med deg et par ganger med tanke på en gjenforening av et slag, men at du ikke hadde vært det spor interessert?
– Vel, ja, Carmine og jeg kom litt på kant med hverandre for noen år siden. Først og fremst dreide dette seg kun om penger. Carmine er vant til å leve som en rockestjerne, helt siden Vanilla Fudge-tida. Han hadde egen manager, egen regnskapsfører, egen advokat. Vi andre var bare unggutter fra gata, vi hadde ingenting. Og vi ble utnyttet økonomisk, noe som ble et problem for oss andre fire. Carmine fikk mesteparten av inntektene fra platesalget som låtskriver – bortsett fra at han skrev egentlig ikke så mye! Han håvet inn inntekter på låter som jeg skrev! I likhet med de tre andre måtte jeg signere en kontrakt hvor jeg i praksis ga ifra meg alt dette, og som du kan forstå, ble dette et betent punkt. Rundt 2014 tok Carmine kontakt og ville utgi opptakene fra en stor festival vi gjorde i Acapulco i 1986. Han hadde sittet på både lyd- og bildeopptak i årevis, og han forventet da at jeg skulle godta en like liten prosentandel av inntektene som da jeg hadde hatt da jeg ble med i King Kobra, tretti år tidligere. Da skar det seg, jeg ville ikke prate noe mer med ham, jeg var ferdig med hele Carmine.
– Jeg kan forstå hvorfor.
– Men, for ett års tid siden ringte han meg plutselig og la igjen en beskjed på svareren min. Jeg var veldig usikker på om jeg skulle ringe ham opp igjen, men fant ut at livet er for kort til at jeg skulle gå rundt og være bitter på ham. Så nå har vi fått snakket ut, og alt er greit, men jeg har fortsatt ikke lyst til å gjøre noe mer King Kobra-greier.
– Nei, jeg var også ferdig med King Kobra etter at du slutta, da ble de et høyst middelmådig hardrockband, og de ga ut en av tidenes verste liveskiver for et par år siden. Har du hørt ”Live At Sweden Rock”-skiva deres?
– Nei. Er den så ille altså?  
– Ja, helt grusom. Jeg fatter ikke hvem som ga klarsignal for å utgi det mølet. Men dem om de.
– Lykke til. De har vel fortsatt både Johnny og David med.

– Etter at du slutta i King Kobra gikk det et par år før vi hørte fra deg igjen, da i et band ved navn Signal, som ga ut ”Loud & Clear” i 1989. En AOR-kultklassiker, må jeg si.
– Det var sikkert mange som ble sjokka over at jeg frivillig slutta i et band som King Kobra, men jeg har alltid hatt troen på at når en dør lukkes, så åpnes en annen som kan ta deg til et annet og bedre sted. Det tok sin tid, i mellomtiden jobbet jeg som budbringer for et par steingale iranere i Los Angeles. Jeg kjørte sikkert 400 kilometer daglig, innen LA! Jeg slutta i King Kobra i november 1986, dro hjem til Michigan til jul, og da jeg kom tilbake til LA i januar, fortalte min samboer Andre, som forresten var turnémanager i King Kobra, at det hadde ringt noen fra Denver for å få tak i meg for å få meg med i et nytt band. Så jeg fløy dit og begynte å jobbe med de i helgene, samtidig som jeg hadde fått kontakt med de andre karene i Signal, som hadde spilt i ganske store og kjente band tidligere. (Bassist Erik Scott var ex-Alice Cooper og Kim Carnes, trommis Jan Uvena hadde spilt med Alice Cooper og Alcatrazz, mens gitarist Danny Jacob gikk videre til å spille med George Michael, Elton John og er i dag en respektert filmmusikk-komponist.) Begge bandene begynte å låte meget bra, så jeg måtte velge ett av de. Skulle jeg valgt bandet i Denver, måtte jeg ha flyttet fra LA, og det føltes ikke riktig, så derfor satset jeg alt på Signal.
– Det var ikke et bandnavn du var glad i, har jeg skjønt?
– Nei! Vi hadde i månedsvis prøvd å komme på et godt bandnavn, faktisk var Unruly Child et av forslagene som jeg prøvde å få igjennom. Til slutt var det vår A&R-mann på plateselskapet som foreslo Signal, og vi gikk med på det for å få mest mulig godvilje hos ham. Bandet ble dermed oppkalt etter en flaske munnvann som han hadde sett på badet…
– Men det ble bare én skive (produsert av Kevin Elson) og noen få konserter, og så raknet det?
– Ja… det der er en greie som har gjentatt seg gang på gang i min karriere. Da vi startet med King Kobra, så var vi litt i forkant av trendene. Det fantes ikke glam metal band som f.eks Poison da vi startet. Dermed visste ikke helt radiostasjonene hva de skulle gjøre med oss, og vi fikk svært lite promo. Og det var tilfelle med Signal også, bortsett fra at der var vi litt for sent ute. Vi var i kategorien classic rock, men siden vi ikke var kjente fra før, ble vi ikke betegnet som classic! Problemet var også at han som ga oss platekontrakt med EMI og hadde knalltro på oss, byttet jobb før skiva kom ut, og dermed var det ingen som gadd å ta ansvar for hans lille hjertebarn, Signal. Så der satt vi, som foreldreløse barn dumpa på dørstokken til EMI, som ikke ønska å ta noe ansvar for oss. Da var jeg nygift og i desperat behov for en stødig inntekt. Jeg gjorde en innsats for å få booket konserter for Signal så folk kunne få øynene opp for hvilket bra band vi var, og fikk omsider EMI til å finansiere en miniturné med fire konserter. Og den var spredt over hele landet – en konsert i Michigan, en i Milwaukee, en i Phoenix og en i Nebraska.

– Jeg ser at det ligger Signal live-DVD ute på ebay nå. Er du klar over den?
– Ikke DVDen, men det er en liveskive ute fra konserten i Nebraska. Det var den lokale radiostasjonen der som tok initiativet til å spille inn konserten vår. Og et ungt og ukjent band sier jo ikke nei til å bli spilt på radio! Jeg vet det ble filmet fra lydbordet, men jeg fikk bare en CD som jeg satt på i mange år før jeg gjorde den tilgjengelig for salg via nettsiden min. Det var sikkert ikke mer enn 100-150 stykker tilstede, og vi spilte sist på en lokal festival, hvor folk var slitne etter å ha sittet på gresset i steikende sol hele dagen.
– Er dette likevel en utgivelse du kan gå god for? Bør fansen anskaffe den?
– Tja… lyden kunne vært bedre og jeg var ikke på mitt beste vokalt den dagen, men det er solid. Så er du fan og vil se Danny, Jan og Erik sparke ræv på scenen, så kjøp den. Det ble bare de fire konsertene, men i løpet av den uka ble jeg så imponert over hvor bra det låt. Alle var 100% profesjonelle, vi hadde alt som trengtes for å gjøre det bra! Men det ville tatt lang tid, i konstant oppoverbakke, og spesielt Danny hadde mange andre tilbud som ga godt betalt.
– Så det var det?
– Ja. Men igjen, når en dør lukker seg… Jeg lover, det tok ikke mer enn tre dager etter at vi hadde satt punktum for Signal før jeg fikk en telefon fra Warner som fortalte at en gitarist og låtskriver ved navn Bruce Gowdy var på jakt etter en vokalist, og at mitt navn var blitt nevnt i anbefalingene. Jeg hadde aldri hørt om han, men det viste seg at han jobba med Guy Allison, som tilfeldigvis var en av de første musikerne jeg ble kjent med da jeg flytta til Los Angeles i 1979! Og jeg hadde alltid hatt voldsom respekt for Guy og drømt om å være god nok til å spille i et band med ham!   

– Debutskiva til Unruly Child ble produsert av Beau Hill (Alice Cooper, Winger, Ratt, Europe osv) og regnes pr idag som en klassiker innen AOR. Men timingen kunne knapt vært verre.
– Nei. Grungen tok over verden nærmest over natten, i januar 1992, og skiva vår skulle slippes i april. Det medførte at vi var helt utdaterte allerede før vi hadde startet, og plateselskapet var febrilske etter å signere det neste Nirvana. De gjorde absolutt ingenting for oss, og det musikalske landskapet hadde også endret seg så kraftig at vi fikk nesten ikke spillejobber – jeg tror vi gjorde tre eller fire konserter i løpet av 1992. Interscope droppa oss ved første anledning, og kvitta seg også med Beau Hill, mest fordi han sto i med dama til sjefen, haha! Men Beau anbefalte oss å stå på videre, og fortsette å skrive låter, helst litt hardere skarpere låter for å kunne hevde oss i den nye virkeligheten. Og det var hva Bruce og jeg gjorde, vi kom virkelig i dytten, og den perioden er nok den mest produktive i mitt liv som låtskriver. Men Guy og Bruce fikk et tilbud om å dra til Japan og spille på et godt betalt oppdrag, og da rant Unruly Child ut i sanden.

– Signal-historien på nytt igjen! Du har jo også gitt ut to soloskiver – en som Mark Free i 1993 (”Long Way From Love”) og en etter at du ble Marcie Free, ”Tormented” fra 1995. Men jeg ser at resten av Unruly Child-gutta spiller på den og har skrevet låtene. Det er til og med en låt der som heter ”Unruly Child”. Hvorfor ble det en soloskive?
– Lang historie… men samtidig som Unruly Child falt ifra hverandre, innså jeg min transseksualitet, og verden stoppet litt opp. Det var veldig vanskelig, og den dag i dag er det nok av fordomsfulle mennesker som hater meg for den jeg er. Mange av mine venner vendte meg ryggen, også min ex-kone Laurie – ekteskapet holdt bare i to år. Det er fortsatt mange som ikke vil gi Unruly Child en sjanse engang på grunn av meg. Men det kan jeg ikke gjøre noe med. Uansett, livet gikk videre, og jeg flyttet hjem til Michigan og fikk meg en vanlig jobb i en bank. Et par år senere fikk jeg en mail fra et selskap i Tyskland som var veldig interessert i å gi ut nærmest hva som helst med meg. Vi hadde jo demoene som jeg og Bruce hadde gjort i 1992-93, og jeg spurte Bruce om hva han tenkte om at vi ga ut disse som et slags soloalbum for meg. Han gikk med på det, og han skulle få et visst honorar og krediteres som produsent. Vi var i ferd med å sette opp en juridisk kontrakt på dette da tyskerne tok kontakt og sa at de var konkurs og kunne ikke opprettholde sin del av avtalen vi hadde blitt enige om. Det var et hardt slag.
– Men skiva kom omsider ut likevel?
– Ja, noen måneder senere fikk jeg en mail fra en kar i England som jeg var blitt kjent med mens jeg gjorde en turné der som Mark Free etter den første soloskiva. De ville gjerne gi ut demoene, men kunne på langt nær tilby like mye som det tyskerne hadde gjort. Det var bare en dråpe i havet, men jeg var blakk og ensom der jeg satt i Michigan hvor jeg ikke kjente noen lenger, så jeg takket ja, selv om jeg ikke kunne betale Bruce det vi hadde blitt enige om, og han ble heller ikke kreditert som produsent på skiva. Han ble rasende på meg, og det forstår jeg, det var råttent gjort av meg. Etter det snakket vi ikke sammen på mange år, ikke før 2008.
– Hørte du på de to Unruly Child-skivene de gjorde med Kelly Hansen (nå i Foreigner) og Philip Bardowell på vokal?
– Nei. Aldri. Jeg har enda ikke hørt de.  
– De ga jo også ut ”The Basement Tapes” i 2002, med orginalversjonene av låtene fra debuten, og en DVD. Var det greit for deg?
– Jada, jeg kunne uansett ikke si noe på det. Og demoversjonene var jo bedre enn de glatte versjonene som Beau produserte til skiva. Han homogeniserte låtene og fjerna bandets sjel.
– Hva skjedde så i 2008?
– Jeg kom hjem fra jobb en dag rett før jul og fant Bruce Gowdys stemme på svareren min. Hører dere, gutter og jenter?? En telefonsvarer! Vi hadde sånne i gamle dager, haha! Bruce skulle bare ønske meg god jul, men egentlig var det en del av hans prosess med å slette alt uvennskap med hans bekjente gjennom årene, etter at han ble tørrlagt i januar 2008. Og det førte til at vi gjenopptok kontakten og lagde ”Worlds Collide” som kom ut i høsten 2010.

Marcie Free på Frontiers Festival i 2017

– Konserten på Firefest i 2011 var din første på 18 år. Det må da ha vært utrolig spesielt for deg å stå på den scenen og møte fansen som kvinne, og motta den enorme jubelen fra publikum? Det var så mye positiv energi og kjærlighet i lufta den kvelden!
– Ja, jeg kan ikke sette ord på hvor mye det betydde for meg personlig å motta den aksepten fra et par tusen mennesker. Det var virkelig en spesiell kveld jeg aldri vil glemme.

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2020

, ,