Cadaver – Tredje runde med eder og galle

Med ”Hallucinating Anxiety” ga Cadaver ut den første norske death metal skiva i 1990. Nå, tretti år senere, er Anders Odden plateaktuell med tredje inkarnasjon av bandet. «Edder & Bile» låter som om det skulle vært oppfølgeren til nevnte debut.

Tekst: Ronny Østli
Foto: Hannah Verbeuren

At det ble en ny runde med Cadaver nå, skyldes i stor grad Oddens trommeslagerkollega Dirk Verbeuren (som til daglig spiller i Megadeth, red.anm.).
– Han steppet inn som sessiontrommis for Satyricon på 70 000 Tons Of Metal i 2014. Vi hang en del sammen på turen og kom i prat om andre ting enn kun det vi var der for. Det viste seg at han var fan av Cadaver. Ikke sånn at han visste om bandet, men virkelig superfan. Han kunne låtene og for ham var det et av de viktigste ekstrem metal bandene. På den tiden hadde jeg noen demoer til noe jeg ikke helt visste hva skulle bli. Jeg sendte ham noen filer og fikk kjapt tilbake utrolig mye fett. Så tenkte vi at faen heller, dette kan bli et album. Og det kan bli et Cadaver album, og da ble det det. Det hører med til historien at det er kun en av de låtene fra de demoene som ble med på skiva, og det er «Feed The Pigs». Vi har utrolig mye materiale, men da vi ble enige om at det skulle bli Cadaver måtte jeg gå en runde og tenke hva det er som gjør at ting blir Cadaver? Jeg lærte meg gamle låter og måtte gjøre om masse på disse demoene. Jeg satte veldig høye krav til meg selv, og motivasjonen er jo å prøve å lage noe som står seg i lengden. Pluss at da jeg innså hva slags ting han kan gjøre på trommene, ble jo det også ganske ledende for hva man kunne lage. Målet ble at skiva skulle være det manglende ledd mellom første og andre plata.
– «Edder & Bile» (som anmeldes her) er spilt inn i Northwood Sound Studios i Los Angeles.
– Ja, det er der Dirk jobber, bor og har trommesettet sitt. Det er lettere for meg å dra over dit, samt at det er noe jeg aldri har gjort. Så det var også en motivasjon. Jeg var der i tre-fire uker og låtene var klare da vi gikk i studioet. Det ble en gjennomkjøring og småjusteringer før vi begynte opptakene. Det er kun en låt som ble til mens vi var i studio, og det er siste sporet på plata, «Let Me Burn».
– Selv om skiva er innspilt i L.A., høres det ut som den kunne vært innspilt her i Norge på tidlig nittitallet.
– Det som avgjør om metalskiver blir bra eller dårlige har mest å gjøre med trommene, har jeg funnet ut. Når du har en av verdens topp fem trommiser, med et state of the art trommesett og mic’er opp etter alle kunstens regler, skal det godt la seg gjøre at det blir dårlig. Vi var veldig bevisste på at vi ville ha et klassisk lydbilde. Jeg hadde en halvveis plan om å få Russ Russell i England til å mikse. Han kjenner vi godt og han har samme holdningene til ting. Siste skiva han gjorde med Napalm Death er jo helt fantastisk, men før det gjorde han siste At The Gates, og den liker vi veldig godt. Møkkete analog lyd. Svenskelyden skal jo være polert, så det er mange svenskemetalfans som hater den skiva, haha. Jeg synes det er jævlig kult at de som inspirerte til den melodiske death metalen og det klare lydbildet gikk tilbake til det. Dette fikk vi formidlet til Adair Daufembach som var tekniker i studioet da vi tracket låtene. Han skjønte hva vi ville ha og endte opp med å mikse plata.
– Låtene «Reborn» og «Deathmachine» er jo rearrangerte versjoner av «Primal» og «Killtech» fra Cadaver Inc plata «Discipline».
– Ja, du er faktisk den første som nevner det. Grunnen er at det er helt og holdent mine låter. Men først og fremst er det fordi låtene er veldig bra. Dessverre har dette materialet forsvunnet litt. Det har ikke kommet noen kul reutgivelse, ingen vinyl, så vi føler selskapet ignorerer den gamle katalogen helt. Jeg synes det var litt synd å la de låtene forsvinne i glemselen. Jeg ville ha variasjon på skiva og link til mellomfasen. Det er mange som spiller inn låter på nytt, men det er jo en kul måte å bekjenne sin egen katalog på. De er jo litt annerledes. Det er jeg som synger og riffene er noe omskrevet, spesielt på «Reborn». Trommene er jo også omarrangert. Dirk er mye mer kreativ enn noen annen trommis jeg har jobbet med. Han spiller gjerne nye ting neste gang det samme temaet kommer. Det blir mye mer dynamikk sånn, da låter det ikke helt klipp og lim. Men både på trommer og riff er det nye ting som skjer, så det er ikke bare å klippe ut et vers og lime det inn i neste. Når du hører en låt for femtiende gang skal det fortsatt være mulig å oppdage noe nytt. I gamle dager, tilbake på syttitallet var jo dette veldig vanlig, men det skyldes jo at mye av musikken var jamsessions. Bare se på Black Sabbath, som kanskje det mest opplagte, der skjer det mye på trommene. Derfor ble denne musikkstilen så veldig mye kulere enn for eksempel pop. Det er sånn jeg mener metal må lages. Jeg har ikke noe mot at man spiller inn et riff og klipper og limer det flere ganger når man jobber med ideer, men ikke på skiver folk skal høre på. Da kan man jo spille synth da. Hvis det ikke skjer noe med dynamikken i musikken, er det i hvert fall ikke noe jeg synes er spennende å høre på. 
– Jeg aner en hyllest til Pestilence og låta «Out Of The Body» i «The Pestilence».
– Det er helt riktig. Også er det jo en veldig profetisk tekst nå under Covid-19. Teksten skrev jeg i april 2019, selv om sikkert mange vil tro den er skrevet etter pandemiutbruddet. Det var siste låten jeg skrev til skiva. Åpningsriffet er jo en hyllest til Pestilence, men resten av låten er jo ikke det. Det er mye gammel death metal på plata i form av gjester også, men Pestilence er jo passe obskurt for de fleste i dag.
– Gjester ja. Possesseds Jeff Becerra og Massacres
Kam Lee bidrar med vokal.
– Da jeg begynte å skrive låter i 2012 hadde jeg en slags ide om en soloskive med gjestevokalister. Allerede i tiden med myspace dukket Kam Lee opp. Skulle det dukke opp noen prosjekter eller andre behov for vokal ville han gjerne bidra. «Feed The Pigs» er jo veldig Death og Massacre aktig i versene, så da vi sendte over låta til Kam fikk vi den tilbake med vokal samme kveld. Så han var virkelig på. Han er jo opprinnelsen til growlingen, så det er jo gøy å ha med en slik legende. Selv har jeg altfor lys stemme til å få til det. Et lite sidespor er jo at før jeg kom på ham, sendte jeg låten til Phil Anselmo, med min vokal. Litt usikker på hvorfor jeg gjorde det, hehe, men han er super musikknerd og kan alt mulig rart. Svaret hans var at han syntes min vokal var så fet og lurte på hvorfor jeg ikke gjorde det selv. Så han fikk meg inn på den banen. Det å være vokalist er mye lettere enn jeg trodde. Jeg fikk jo litt erfaring gjennom Karaoke From Hell, så da fikk jeg lært meg det å spille og synge samtidig. Det var noe dritt, men det gikk seg jo til. Første gang jeg gjorde det med Cadaver var på Hellbotn i fjor, og det var veldig artig.

Cadaver består i dag av Anders Odden og Dirk Verbeuren. Allerede 10. desember er det annonsert konsert på Rockefeller.
– Cadaver live er med Eilert Solstad på ståbass. Han spilte på «In Pains» plata. Dette gjør jo også Cadaver til noe unikt, og er moro å gjeninnføre. Per i dag er det Covid-19 som hindrer Dirk i å reise, men i en normal verden kan det fort krasje med Megadeths planer, så vi har en back-up trommis i Bjørn Rønnow fra Trollfest og Borknagar.
Mellomfasen til Cadaver, som startet med Cadaver Inc i 1999 til de ble oppløst som Cadaver i 2004 besto av Aura Noir gutta Apollyon på bass og vokal og Aggressor på trommer.
– Begge de gutta var jo veldig opptatte, samt at jeg følte ting stagnerte. Men hadde det ikke vært for at vi la opp da hadde jeg ikke fått perioden med Celtic Frost eller kanskje jobben som livebassist i Satyricon. Så det er vel en mening med alt.
– Er egentlig «Edder & Bile» et vanlig engelsk utrykk?
– Nei, det er ikke det. Men det lar seg jo forklare. Edder er på engelsk adder, altså giftslange og leder til det ordet. Jeg må jo forklare det, og da synes folk det er morsomt. Jeg synes det er gøy å introdusere ord og utrykk på tvers av språk. Jeg har alltid vært glad i ordspill og ordkløveri. Språk, ord og historien rundt det er spennende synes jeg. Og det passer jo bra nå, som verden er blitt mer middelaldersk igjen. Det er jo utrolig at det ble som det ble det året her. For et år siden fikk jeg kreft. Jeg er kreftfri nå, men jeg tror corona-situasjonen gjorde det lettere å være alvorlig syk enn det vanligvis er. Uansett når man blir alvorlig syk, passer det selvsagt dårlig. Men da stopper ens egen verden opp, mens andre bare fortsetter å kjøre på med sitt. Jeg ble operert i januar og var i ferd med å avslutte en cellegiftkur da coronaen kom. Da merket jeg at alle går glipp av noe sammen, og da gjør det ikke så mye at det tar lang tid og bli frisk. Det har nok vært en fordel med tanke på behandlingen. Immunforsvaret svekkes jo av cellegiften og man må være veldig smittevernsfokusert som kreftpasient uansett. Du lever i en sånn boble hvor det å bli smittet av et eller annet er veldig truende for behandlingen, så da hjelper det jo at hele verden også er fokusert på akkurat det samme. Datteren min var for øvrig med i en reportasje på NRK i høst om ungdoms opplevelser gjennom corona med far med kreft, hvor jeg er med i bakgrunnen. Jeg tror jeg ville opplevd en mye tyngre periode under normale tilstander.

Anders har selvsagt også negative opplevelser rundt covid-19.
– Jeg var på Karmøy på konsert for en tid tilbake, og det med å ha sittende publikum og feststemning er døvt altså. Det er greit for oss som er litt eldre, men vi er ikke så gamle. Vi er ikke nitti. Det blir litt forsmak på oss metalfolk når vi skal bli pleiehjemspasienter. Da krever vi sikkert death metal-konsert en gang i måneden. Havner jeg på pleiehjem skal jeg ha tilgang til metalkonserter. Neste steg er å bli politisk engasjert for eldre metalfolk, hehe.
I går mottok jeg for øvrig Special Edition-vinylen. Veldig lekker. Jeg liker det sånn som det blitt nå. Du kan få en flott LP med ordentlig cover, samtidig som du kan høre på streaming når du er i skauen eller hvor som helst. Jeg liker den kombinasjonen mye bedre enn mellomtingen CD. Jeg skjønner ikke hvorfor folk klager på streaming, det gjør jo musikken mer tilgjengelig. Nå har jeg aldri vært spesielt nostalgisk av meg. På åttitallet hadde jeg kassetter fordi det var det som fantes, ikke fordi det var kult. Tapetradingen var jo datidens mp3. De skivene vi kjøpte var de vi virkelig måtte ha. Tilnærmingen er jo den samme nå, selv om formatet er annerledes. Selv om man har millioner av låter tilgjengelig, er det jo alltids folk som anbefaler ting du bør høre akkurat som da du fikk tilsendt en opptakskassett med låter. Jeg ser ikke streamingen som en trussel. Det jeg mener virkelig er trusselen i situasjonen nå er at konserter er blitt gamlehjemsbaserte. Det sosiale med å ikke kunne få skape en konsertopplevelse, eller å gjøre gøyale ting uten å være hjemme er mer alvorlig enn selve formatet på lydinnspillingen.

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2020