Blue Öyster Cult – tilbake med et brak

Blue Öyster Cult er i høst ute med sitt første studioalbum på nesten tjue år og vi fikk en kjapp prat med en kortfattet Eric Bloom, som har vært med på hele reisen til bandet fra New York. Han kunne blant annet fortelle om et lite mysterium som nok ikke alle kjenner rundt bandet hans og at det fins flere veier til Rom.

Tekst: Glenn Knudsen
Foto: Mark Weiss

– Gratulerer med et fantastisk nytt album! («The Symbol Remains», anmeldt her!) Er dere i bandet selv fornøyde med hvordan resultatet ble?
– Takk for det. Ja vi er veldig godt fornøyde med albumet og vi håper bare at alle rundt om i verden liker det også.
– Det er jo noen år siden forrige album nå – nesten tjue år faktisk. Hvorfor så lang tid?
– Vi brukte lang tid på forberedelsene, og vi tok oss god tid til å gjøre ferdig albumet som du er inne på. Jeg vet ikke om du har hørt hvordan vi måtte jobbe på grunn av Covid-19?
– Nei, det har jeg ikke fått med meg?
– Det er en litt lang historie, men den korte versjonen er at vi spilte inn det aller meste hver for oss i våre egne hjem. Vi hadde gjort ferdig mye av det grunnleggende i låtene, men så slo dette viruset til og vi måtte over natten endre måten vi jobbet på. Vokalen, gitarsoloene, rytmegitaren og keyboardene ble lagt på hjemmefra. Vi sendte alt vi hadde spilt inn via internett til vår egen tangent- og gitarmann Richie Castellano som satte alle delene sammen i riktig rekkefølge i studioet sitt.
– Hvordan opplevde dere å måtte spille inn et album på den måten? Jeg regner med at det er første gang dere har gjort det sånn?
– Det var veldig merkelig. Buck Dharma har et hjemmestudio og Richie Castellano har et hjemmestudio, men jeg har ikke det, så jeg måtte kjøpe meg et slags hjemmestudio som jeg kunne bruke for å spille inn mine deler. Jeg måtte ha noen til å hjelpe meg å legge inn de riktige verktøyene på PC-en min og Richie Castellano hjalp til fra sitt eget studio ved at vi linket opp våre to datamaskiner. Så det hele var virkelig merkelig og første gang vi har gjort noe sånt.
– Hvor kom idéen fra om å lage et nytt studioalbum etter så mange år? Vi snakker her nesten tjue år og dere har jo turnert mer eller mindre i ett siden det, så hvor dukket ideen opp fra? – Noen av sangene på albumet ble spilt inn for en tid siden faktisk, og vi ventet egentlig bare på en plateavtale for å få laget et nytt album og gjøre det skikkelig. Vi hadde ikke lyst til å bare gi ut de få sangene vi hadde via nettet, men vi ønsket å gi et fullt album og ha et plateselskap i ryggen – sånn som vi alltid har gjort. Heldigvis kom Frontiers Records på banen og ga oss platekontrakten vi var ute etter. Så mye av tiden som gikk var fordi vi rett og slett ikke fikk tak i et plateselskap som ville gi ut skiva vår. Platesalget av den forrige skiva var ikke det helt store, så vi brukte også noen år på å finne ut at vi ønsket å bruke tid og penger på et nytt album. Det forrige selskapet promoterte oss ikke nok mot slutten følte vi og de gikk etter hvert konkurs. Vi har nå fått tilbake rettighetene til en del av materialet vårt og det vil også bli gitt ut på nytt via Frontiers.

– På coveret ser vi det kjente symbolet til Blue Öyster Cult og tittelen på albumet er altså «The Symbol Remains». Det hele virker som en erklæring om at dere er tilbake og at dere er sterkere enn noen gang.
– Når det gjelder demokrati så kan det være vanskelig nå som det er mange mennesker og de alle har forskjellige meninger og synspunkter. I et band er det spesielt vanskelig – i hvert fall når det gjelder ting som bandnavn, albumnavn og cover, så det eneste du kan gjøre er å prøve å få dine meninger gjennom. Det jeg gjorde i dette tilfelle var at jeg gikk gjennom alle tekstene Sandy Pearlman skrev for oss og prøvde å finne små setninger eller sitater som kunne passe. «The Symbol Remains» fant jeg i teksten til en gammel sang som heter «Shadow of California» og kom ut på albumet «The Revölution by Night» som kom ut i 1983. Det faktum at tittelen kommer fra Sandy Pearlman og at den derfor er en del av vår historie som band gjorde at de andre likte den og fansen vår ser også ut til å være fornøyde med den, så jeg traff godt. Derfor heter platen det den heter.
– Når vi først er inne på gamle skygger som er med på den nye platen, så har dere vel også med originaltrommis Albert Bouchard på sangen «That Was Me»?
– Joda, det stemmer det. Han spiller perkusjon og synger på den og han er også med i videoen til låten. Vi er veldig glade for at han ville være med å bidra på albumet og jeg tipper fansen vår også setter pris på det.
– Albumet er også debuten for både Jules Radino og Richie Castellano, som har spilt med dere i mange år allerede og ikke minst et comeback for tidligere medlem Danny Miranda. Det gjør vel denne utgivelsen til noe ekstra for hele bandet kan jeg tenke meg til?
– Så absolutt og det er også en av grunnene til at vi ønsket å lage et nytt album. Vi har spilt sammen i over ti år nå som band og det var viktig for oss å få gitt ut et album sammen med denne besetningen og ikke bare være et konsertband, hvis du skjønner?

Blue Öyster Cult på Union Scene i Drammen 2.august 2016. Foto: Tommy Østby

– Dere turnerer jo USA stort sett kontinuerlig, men tar ikke turen like ofte over dammen til Europa. Stemmer det at dere kun har vært i Norge en enslig gang på alle de årene dere har holdt på?
– Jeg er veldig dårlig på å huske slike ting, men det er mulig ja. Det er helt sikkert riktig, men jeg vet vi har vært i Sverige en del ganger. Jeg vet at mine venner i Uriah Heep spiller ofte i Norge og jeg har hatt samtaler med Mick Box om det. Vi har faktisk aldri spilt øst for Berlin, så vi har veldig lyst til å spille i Øst-Europa og Russland.
– Men når hele Covid-19 greia er over en gang, vil dere da legge ut på en større turné igjen og kanskje stikke innom Norge igjen?
– Kalenderen min var faktisk full før dette viruset kom, så vi blir holdt tilbake. Vi er tilbake på veien så raskt som overhodet mulig.
– Men vil dere komme tilbake til Europa?
– Det vil jeg tro. Vi skulle egentlig ha spilt med Deep Purple i Storbritannia nå i høst, men den turneen ble utsatt.

– Sanger som «Nightmare Epiphany», «Secret Road» og «Florida Man» på den nye skiva får meg til å tenke på de gamle klassikerne «Don’t Fear the Reaper» og «Burnin’ For You». Er det sånn at når dere skriver nytt materiale at dere ser tilbake på hvordan dere gjorde ting før for å prøve å gjenskape den gamle magien?
– De du nevner der er alle Buck Dharma sine sanger.
– Ja, men ser dere som band tilbake på ting dere har gjort når dere skriver nye sanger?
– Det må du neste spørre Buck om fordi alle de sangene du nevnte er hans sanger. De nye sangene fra den siste skiva vår høres uansett ut som hans sanger gjør og er i hans stil.
– Men hele albumet høres umiskjennelig ut som et klassisk Blue Öyster Cult album med riffene og de fantastiske melodiene, samtidig som det høres moderne og oppdatert ut. Var det målet da dere skrev de nye sangene?
– Vi håper at albumet er så moderne i stil at de som i utgangspunktet ikke er fans av bandet også vil like det.

– En av sangene som jeg la litt ekstra merke til på den nye plata var «The Machine», som handler om å være en slave til telefonen din og sosiale medier.  
– Det er en Richie Castellano-låt.
– Jeg vet det, men hvordan ser du på dette med sosiale medier? Er det et nødvendig onde for dere som band når det gjelder å få spredt det dere holder på med til flest mulig?
– Jeg tror det var det han tenkte på da han skrev sangen. Det er nok et nødvendig onde for noen, men jeg vet også om andre som har slettet profilen sin og har tatt avstand fra hele den verdenen. Hvis du vil promotere et nytt album for eksempel så er det nok et nødvendig onde i dagens verden ja.
– Blue Öyster Cult har alltid hatt en touch av det okkulte ved seg og dere har inspirert en haug av band fra metal-sjangeren som for eksempel Metallica. De gjorde sågar en versjon av «Astronomy». Hvordan ble dere først oppfattet av media da dere først startet?
– Vi hadde litt problemer i begynnelsen med pressen ja og spesielt her borte i USA. Enkelte steder her borte forsto de overhodet ikke hva vi handlet om, og det kunne dukke opp folk for å protestere på konsertene våre. Litt sånn som med Black Sabbath. Vi syntes egentlig at det hele var litt morsomt og vi kom oss gjennom det.
– Kan du fortelle litt om hvorfor dere valgte å ha med tødler over O-en i Blue Öyster Cult? Band som Motörhead, Queensrÿche og Mötley Crüe har jo kopiert dere i ettertid.
– Det går tilbake til vår spede start som band. Jeg tror det var Allen Lanier, som gikk bort for noen år siden, som forslo det fordi han syntes det så kult ut. Det var hele grunnen til at vi valgte å skrive det på den måten.
– Hva med logoen, hvem sitt forslag var det?
– Det var en eksentrisk fyr som het Bill Gawlik som lagde det og han gikk på skole med Sandy Pearlman. Sandy Pearlman ba han om å designe de to første albumcoverne for oss og han puttet da den logoen på begge platene. Vi likte logoen så godt at den har fulgt oss helt siden 1972. Det er faktisk et ganske skummelt mysterium knyttet til den logoen og Bill Gawlik, som ikke alle vet. Vi holdt kontakt med han utover 70-tallet, men så ble han plutselig borte og ingen vet hvor han er. 

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2020