Ulver – Ulvene avmystifiseres

I tjuefem år har Oslobandet Ulver gitt oss alt fra black metal, filmmusikk og klassiske psychedelia-covere til elektronisk pop. Årets verk, «Flowers Of Evil» er et nydelig eksempel på sistnevnte sjanger. Samtidig får vi boka «Wolves Evolve», hvor mye av Ulver avmystifiseres.

Tekst: Ronny Østli
Foto: Tom Henning Bratlie

Dagen vi snakker med vokalist Kristoffer Rygg er preget av to musikalske hendelser. Dødsfallet til Eddie Van Halen og slippet av AC/DC’s nye singel «Shot In The Dark».

– Her må jeg nok svare at AC/DC pakker mest punch. Jeg er ikke så veldig inn i virtuos gitarspilling, der var jeg nok mer på 90-tallet. Selvsagt er det veldig trist av Eddie døde, og vi måtte jo legge ut en tweet om det. Vi rakk for øvrig å høre gjennom AC/DC-singelen en gang her i studio, tidligere i dag.

Kristoffer har lest min anmeldelse av plata hvor jeg er ærlig på at jeg liker «Flowers Of Evil», men ikke har altfor god kjennskap til elektronisk musikk. Uten sammenligning for øvrig, tenker jeg på Paradise Lost som gikk vekk fra metallen for å flørte med et annet publikum. Fellesnevneren her blir at Ulver har publikum i flere sjangere.

– Er det tilhengerne av elektronika eller de gamle black metallerne dere får mest respons fra?
– Det er jo blitt en salig blanding etter hvert. Det er jo ikke sånn at går du på Ulver-konsert så er det eksklusivt med metalfolk lenger, men det er nok overraskende mange rock-  og metalfolk i forhold til at det ikke er så mye hardrock igjen i soundet. Nå har det strengt tatt ikke vært det på mange år, men dette henger selvfølgelig sammen med historien vår og at mange har fulgt bandet i årenes løp. Mulig er det også en slags estetikk som henger igjen som et ekko fra gamle dager, ikke vet jeg, det er ikke godt å si.
– Det er et kvart århundre siden Ulver spilte black metal og mekket riff på øvingslokalet. Hvordan foregår skriveprosessen i dagens Ulver?
– Vi foretrekker fremdeles å være samlet når vi lager ting. Men vi gjør ikke det på en tradisjonell rockemåte med gitar, bass, trommer og mic som i gamle dager. Det kan være computer og plug-ins, eller det kan være med perkusjonsinstrumenter eller et pedalboard med forskjellige bokser, effekter, patcher og modulære synther. Tilnærmelsen og referansene blir jo annerledes med en slik set up. På «Flowers Of Evil» startet vi gjerne med en elektronisk loop og fant for eksempel et bass-spor til det. Vokalen kom ofte tidlig inn i bildet, for å finne et melodiøst festepunkt. Er det noe man reagerer instinktivt på så prøver man gjerne å bygge videre rundt det. Dette er jo en annerledes og ofte mer tidkrevende prosess enn i den klassiske rockeformasjonen, selv om man selvsagt repeterer og terper mye der også. Det er jo heller ikke et format som er fremmed for oss. Vi skal ikke så mange år tilbake til plater som «Wars Of The Roses» eller «Childhood’s End» som på mange måter er rockeplater. Om enn noe mer classic rock enn metal.

Spesielt på «Flowers Of Evil» kom som sagt vokalen tidlig inn og la grunnlaget for den videre prosessen, noe som er naturlig når en går for en poporientering – hvor vokal er i forsetet. Kristoffer forteller man tenker mer melodisk enn i black metal ved å ha en verselinje som skal bygge opp til et refreng via en interessant overgang. Det jeg liker med Ulver er at selv om det er melodisk så må det høres noen runder før det sitter. Når dere tenker pop og melodier, må dere av og til begrense dere så det ikke blir altfor melodisk og lettfengende?

– Det er ikke så lett som man skulle tro. Det er jo faktisk en gammel klisje det at å lage bra popmusikk er noe av det vanskeligste som finnes. Men joda, vi holder jo igjen og det er bevisst. Selv om musikken er annerledes nå er tekstuniverset vårt mye av det samme, så det er jo et slags forstyrrende element i den symbolske ordenen som finnes i popverdenen, der tekstene ofte er veldig enkle og fulle av klisjeer. For å si det på en litt dum måte så er det en mørk materie der man ønsker å knytte denne musikken opp mot, så selv om musikken nok fremstår som ganske tilgjengelig er det allikevel ting som murrer under overflaten.
– Ulver har gjort musikk til filmer som «Svidd Neger», «Uno» og senest «Riverhead». Er det mest utfordrende å lage musikk til en film hvor både tematikk og rammene foreligger mer som en bestilling, eller å skrive åtte enkeltstående låter som «Flowers Of Evil»?
– Uten unntak har vi brukt mer tid på platene våre enn filmprosjektene. I film skal du understøtte noen andres ideer, så der er man mer på klokka, hvis man kan si det litt flåsete. Det er mye prøving og feiling der også, selvfølgelig, men der er ikke nødvendigvis musikken i forsetet. I en film kan det gjerne være nok med en monoton lyd som går i ett minutt, og man traff det man var ute etter med det. Eller det kan være scener som krever en musikalsk dramaturgi som kan være mer utfordrende. Men i det store og hele tar det oss mye lenger tid å lage et album som «The Assassination Of Julius Cæsar» eller «Flowers Of Evil». Ikke minst har man tekster å skrive til egne plater også. Vi bruker ganske mye tid på tekstene.
– I tillegg til ny plate er Ulver også aktuelle med biografien «Wolves Evolve».
– Ja, boka er gjort i samarbeid med bandet, men ført i pennen av Tore Engelsen Espedal, som har vært hovedredaktør for hele prosjektet. En bok er noe vi har snakket om lenge. Og også påbegynt, men lagt på hylla. For et par tre år siden begynte vi å prate med Tore, og skjønte fort at han var rett mann for jobben. Vi hadde vel seks samtaler som ble tatt opp. Vi begynte i 1991 og snakket oss oppover. Tore hadde en kronologisk tilnærmelse som han ledet gjennom disse møtene. Deretter er disse samtalene blitt transkribert, redigert og oversatt til engelsk. Det er også mye bilder og et par enkeltstående essays. Og etter en to års prosess ble det en bok av det som samler opp mange tråder, tror jeg.
– Det er jo først det siste tiåret Ulver har blitt et liveband. Utover dette blir det å overdrive å kalle Ulver overeksponert i media. Hvordan var det å utlevere seg selv i bokformat?
– Man tenker ikke så mye på det når man bare snakker og liksom jobber mot noe. Men rett før boka gikk i trykken må jeg jo innrømme jeg nileste og tenkte, faen, er det noe her som ikke bør være med, hehe. Men man må jo blottlegge seg litt i et sånt prosjekt tenker jeg, ellers blir det kjedelig. Men jeg føler vi har funnet en grei balanse altså. Det er jo ikke slik at alt vi snakket om kom med, men det er blitt et ganske omfattende dokument. At det samtidig er temmelig nedpå bakken og menneskelig synes jeg er fint. Jeg tenker det er greit at noe avmystifiseres litt etter alle disse årene. Om vi sier for mye får nesten bli opp til leserne å avgjøre. Det er blitt en forseggjort sak på flott papir, fine farger og masse bilder.

Du er også intervjuet i NRK-serien Helvete, dokumentaren om norsk black metal.
– Det har jeg ikke turt å se på ennå, hehe. Men jeg hører folk sier det funker.

Nå gjør hverken Kristoffer eller noen andre seg bort i serien. Men jeg tenker litt på det han sier om stemningen i det og trekkes mot black metal miljøet i ung alder. Den mørke stemningen i black metal kan lett kjennes igjen i en del elektronisk Ulver. Er det egentlig veldig stor forskjell på å skape black metal enn elektronisk musikk?
– Altså, lydpaletten er jo noe annet nå. Men det er jo selvfølgelig ting vi har med oss fra den tiden. Ja, selv før vi begynte å høre på metal. Jeg var vel femten da jeg gikk på Helvete første gangen, og dette er jo formative år man tar med seg videre på en eller annen måte, om enn bare i underbevisstheten. Nå ble det hørt på mye annen musikk på Helvete også, det gikk ikke bare i Bathory og Celtic Frost. Og akkurat den andre musikken vi oppdaget der var nok noe som gjorde veldig sterkt inntrykk på Ulver som band. Industriell musikk, for eksempel. På midten av 90-tallet begynte jeg å mastre plater og lære meg lydredigeringsverktøy elektronisk, og ikke minst møtte jeg Tore Ylwisaker, og da åpnet det seg en helt ny verden lydproduksjonsmessig. Man har nok mye av grunnfølelsen med seg, selv om interessen for å høre på metal kanskje ikke står like sterkt i dag. Men svaret på spørsmålet blir ja. Det er to forskjellige verdener å jobbe på nå fremfor da vi sto på øvingslokalet og harvet løs, hehe. Det i seg selv er jo ikke rart objektivt sett, siden det tross alt er tjuefem år siden. Nå heter jo plata «Flowers Of Evil», som også er en slags referanse til ting vi snappet opp i black metal tiden. Så det henger nok igjen noen gamle spøkelser.
– Du har bidratt med vokal på en rekke metalplater, både før og etter Ulver gikk bort fra sjangeren. Savner du å ha et metalband?
– Nei, jeg gjør ikke det altså. Mange av disse bidragene er jo gjort fordi disse bandene er gamle venner eller kollegaer. Og det er alltid hyggelig å stille opp når noen spør. Men jeg har ikke noe personlig dragning mot å lage en ny metal-skive. Det er det såpass mange andre som gjør, og mye bedre enn meg, så da tenker jeg det er greit at jeg ikke gjør det.

På tampen av nittitallet havnet jeg i diskusjon med Kristoffer på Elm Street en sen aften. På den tiden drev jeg radio og diskusjonen ble konkludert med at jeg aldri skulle intervjue Kristoffer, eller anmelde noe han var involvert i. Det siste røyk nok temmelig fort, men dette er faktisk første gang jeg snakker med han etter dette. Dette må ha vært en særdeles spenstig diskusjon når utfallet når denne dimensjonen. Problemet er at jeg ikke husker temaet, og håper på en liten oppfriskning.

– Hehe, nei dette husker jeg ikke må jeg innrømme. Det var mange fuktige kvelder der, og jeg ble for øvrig også kastet ut for en tre måneders periode, hehe, så man viste seg nok neppe alltid fra sin beste side. Det var jo mye meningspolarisering og man var nok litt i overkant skråsikker på den tiden. Når du sier dette var på slutten av nittitallet så var jo det perioden vi kanskje var mest opptatt av å distansere oss fra de verste metalklisjeene, så jeg har ingen problemer med se en sammenheng rundt det.

Dette spørsmålet ble selvsagt trukket frem i munterhet, og jeg forventet ikke noe svar, men bastant metalfan som jeg var, kan jeg godt se for meg det Kristoffer her sier er grunnen. Greit å få skværet opp.

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2020