NORWAY ROCK MAGAZINE
Lars Ulrich hadde stor innflytelse på sine amerikanske venner da han i ungdommen brakte med seg ny europeisk metal over dammen. Å si jeg stoler like mye på smaken hans nå er å overdrive, men det er utvilsomt kult når han sier hans nye favorittband er norske Bokassa.
Norsk rock lever i beste velgående og Underwing fra det blide Sørlandet, nærmere bestemt Arendal, er et levende eksempel på det. «Spirals» er deres andre EP, og i likhet med deres første «Kaela Upsweep» fra 2017 så befinner de seg fortsatt i 90-tallets alternative lydbilde.
Femti år etter ensemblets innstiftelse er det fortsatt ingen som riktig tåler stilistisk sammenligning med franske Magma. Fra og med det forløsende mesterverket av 1973, ”Mekanïk Destruktïw Kommandöh”, har klassisk skolerte Christian Vander kjørt et fullstendig eget løp.
Tanken bak prosjektet Sweet Oblivion var å få Geoff Tate tilbake i det musikalske landskapet som vi kjenner ham best fra, og det har de utvilsomt klart. Tittellåta «Sweet Oblivion» låter akkurat slik vi har håpet å få høre Geoff Tate igjen – akkurat som klassisk Queensrÿche anno «Operation: Mindcrime».
Noen skiver er litt sånn at du lurer på om det er kult eller bare kleint. Bandet selv anser åpningslåta som en fremtidig klassiker. Den er så lystig og fengende at det blir i overkant for meg. Det samme gjelder «Smoke On The Horizon». Dette her er Manowar og Anvil rørt sammen i en gryte
Bruce Springsteens “Western Stars” har blitt møtt med stående ovasjoner fra et samlet musikalsk pressekorps. Albumet, som byr på tretten låter av den mer lavmælte sorten, har faktisk vært utropt til hans beste siden 70-tallet.
At ”Jesus Christ The Exorcist” ikke kan løpe fra en sammenligning med Andrew Lloyd Webber og Tim Rices uforlignelige ”Jesus Christ Superstar”, hvis 1970-versjon trolig er verdenshistoriens beste LP, synes Morse formodentlig bare er gøy.
Det er alltid stas med et nytt album fra Darkthrone. Du vet aldri hva du får, samtidig vet du det litt likevel. Du får i hvert fall ekte vare uten for mye tull. Både lyd- og låtmessig har Darkthrone lagt seg på 80-tallet denne gangen og leverer et godt håndverk med enkelte overraskelser.
Det er få av de klassiske thrashbanda som har gitt ut så konsekvent bra plater som Death Angel. Det er lite igjen av bandet som gav ut “Ultra Violence” og “Act III”, men de som er igjen er vel de melodibærende elementene; vokalist Mark Osegueda og gitarist og låtskriver Rob Cavestany.
«Men jøssenamn, er det ikke D.A.D. da?! Gamle ørn! Det var lenge siden! Og takk for sist, det ble jo litt av et haraball!» Omtrent sånn er det lett å tenke når man første gang hører «A Prayer For The Loud» – det er som å treffe en god gammel kompis igjen.
Det sitter god smak i veggene på Despotz Records’ kontorer, selskapet som blant annet utgir platene til Martin Rubashov. I en tiltagende jungel av retrofikserte rockeband har nevnte foretak skutt en sølvfugl i Lykantropi, sekstetten som våren 2019 fulgte opp 2017-debuten med “Spirituosa”.
Da Gaahl begynte å spille live med sitt Wyrd har det gått i låter med Trelldom, Gorgoroth og God Seed. Jeg hadde egentlig ingen forventninger til hva som skulle komme av nytt materiale. Og i hvert fall ikke så variert som dette.
Jeff Scott Soto er til tross for sin nå relativt voksne alder fortsatt over gjennomsnittet produktiv. Siden oppstarten med Malmsteen på 80-tallet har han en merittliste utenom det vanlige, og har i tillegg til en rekke band og sideprosjekter klart å holde en solo-karriere gående.
Innlemmelsen av danske Rasmus Andersen har løftet ærverdige Diamond Head til uante høyder. Bandets selvtitulerte skive fra 2016 markerte et kvalitativt comeback for Brian Tatlers mannskap, trass i at bandet har til gode å levere svake plater.
Våre tyske venner er omsider tilbake etter ti års albumpause, og det med et brak. En stadionturné på trappene som solgte ut på minutter – deriblant vår helt eget Ullevaal Stadion et halvt år før skiva det skal turneres for i det hele tatt har nådd butikkhyllene eller strømmetjenestene er sterkt, uansett artist.
Den tredje utgivelsen fra prosjektet First Signal, sentrert rundt Harem Scarem-vokalist Harry Hess, fortsetter der hvor forrige slapp – med mer melodiøs hard rock med massive og fengende refrenger, godt forankret i sen 80- / tidlig 90-tallsrock.
Dersom en symbiose av Machine Head og Justin Bieber egger din interesse vil dette utspjåkete fjaset muligens øve appell, men alle andre bes imøtegå faenskapet med favnen full av varseltrekanter. Kompositorisk er dette komplett infantilt, hjernedødt og grenseløst usjarmerende.
Den etterhvert så rutinerte Big Bang-gjengen har nok en gang servert oss et album av meget god kvalitet som jeg nekter å tro at noen av bandets tilhengere vil bli skuffet av. Akkurat som forventet.
Aeon Zen serverer på sitt femte album et realt progressivt festmåltid, ikke særlig lettfordøyelig men det smaker ganske godt. Aeon Zen er i hovedsak en engelskmann ved navn Rich Hinks, en kar som også spiller bass i et ganske så kjent canadisk band ved navn Annihilator. Men dette låter ganske så annerledes.
Under hele solokarrieren til Airbag-gitaristen har ankepunktet vært at det stadig er mer å hente på å ta ut noe mer tyngde og trøkk. Der han på fjorårets EP gikk lengre inn i det svevende Marillifloyd-landet, utfordrer han denne gang gledelig også noe mer mot det blytunge, nært Sabbathske – og effekten blomstrer!
Herre min hatt, for et comeback. Jeg finner ikke noe å utsette på dette, uansett om det er aldri så gøy å plukke frem mangler hos gamle band. Forrige plate med Possessed var EP’en «The Eyes Of Horror» fra 1987.
Det har gått seks år siden sist vi fikk ny musikk fra den tidligere Montrose- og Van Halen-frontmannen Sammy Hagar, og han varsler at «Space Between» antagelig blir hans siste skive – mannen har tross alt passert 71 år, men stemmen holder fortsatt mål.
Nå har vel ikke Saint Vitus som mål å være nyskapende, men såpass lite oppfinnsomt som å ha enda en selvtitulert skive kan jo skape litt forvirringer.
Det har gått hele åtte år siden sist David Coverdale og hans Whitesnake ga oss ny musikk, og «Flesh & Blood» fortsetter i samme stil som de foregående skivene. Du lærer ikke uten videre nye triks til en gammel hund.
Panzerpappa har tjent den jazzprogressive rocken siden 90-tallet, som et morsomt tilskudd til en norsk, subversiv musikkflora. Smått om senn festet sågar fedrene kompositorisk grep; ”Pestrottedans” fra 2016 markerer et kvalitativt skille i bandets diskografi, og årets oppfølger etterlever nyvunne forventninger til kvintetten.
Kampfar fra Østfold er ute med sin åttende skive, og etter 25 år i bransjen begynner herrene virkelig å få grepet på dette med black metal!
Ikke i mine levedager hadde jeg forutsett å omtale et ferskt studioalbum med omslag prydet av de fineste italienske ord jeg kjenner. I debatten omkring tidenes beste progressive rockeband fra Italia finnes kun ett svar.
Det er ganske godt gjort å krysse av absolutt alle kjente klisjéflagg i stort sett samtlige spor gjennom en hel skive – og samtidig halvveis slippe unna med det. Det meste handler om vikinger, sverd, saltmat & gull i denne avkrok av verden, og det låtmessige i seg sjøl er ikke all verden.
Nå er det endelig tid for Ginger å dra i gang The Wildhearts nok en gang, og det var på høy tid. Gledelig nok har de gått bort i fra det latterlige forsøket på «modernisering» fra siste korsvei og kastet all elektronika-tjafs på båten for å konsentrere seg om det de virkelig kan, nemlig rock.
Keith Buckley fra Every Time I Die på vokal, Scott Ian fra Anthrax og Joe Trohman fra Fall Out Boy på gitarer, Dan Adriano sist sett i Alkaline Trio på bass og trommis Andy Hurley også han fra Fall Out Boy utgjør prosjektet The Damned Things, som nå er ute med sin andre skive.
Svenske Dream Boogie er ute med ny skive – og vår mann var ikke begeistret, for å si det pent – men de skal i det minste få litt cred for årets ærligste tittel.
Vår gode kanadiske venn Danko Jones er tilbake og låter akkurat som du tror han gjør. Har vi gått lei etter 23 år i samme tralten? Les og finn ut!
Det er noe genuint og organisk over hele denne skivas sound – jeg vil tippe det meste av grunnkompet er gjort live i studio. Det krever mye av et bands indre dynamikk og samspill å gjøre det slik, men et band som er bra nok til å gjøre det, har allerede vunnet sitt rette element; scena & gigtime.
Lonerider er en ny «supergruppe» som frontes av en av Englands beste og mest sjelfulle vokalister, Steve Overland, mest kjent fra FM, og bak slagverket finner vi en av de virkelig gamle traverne, selveste Simon Kirke fra legendariske Free og Bad Company.
Tesla fra California er ute med sin åttende studioskive, og har her fått god hjelp av Def Leppard-gitarist Phil Collen som både låtskriver og produsent. Og det høres, klart og tydelig. Fansen er svært splittet i synet på om det er en god ting eller ikke. Teslappard? Tja…
Det er litt pussig at i løpet av siste halvdel av mars så slipper alle de Tre Store innen AOR hver sin konsertfilm hvor de spiller låter man normalt sett aldri ser de fremføre. Både Foreigner og Toto har sine DVD/BluRays ute, og her kommer Journey med sin utgivelse, også tilgjengelig med to CDer.
To år etter at TNT spilte på plateselskapet Frontiers egen festival hjemme i Italia, og halvannet år etter at Tony Harnell og bandet nok en gang hadde skilt lag, er omsider dokumentasjonen av hva som foregikk på scenen denne kvelden tilgjengelig på BluRay og CD/DVD.
AOR-kongene Toto var i fjor ute på veien med sin 40-års jubileumsturné, som også førte de til Oslo Spektrum, og et par uker senere spilte de foran 18000 nederlandske fans på Ziggo Arena i Amsterdam, en konsert som ble filmet til en BluRay-utgivelse som nå er ute på markedet.
Om så Suzi Quatro trolig kan overnatte i bassflighten sin, er hun ennå stor som artist, i en alder av 68 år. Ikke alt har holdt like høy klasse opp igjennom, men på sitt beste klår hun nært hvemsomhelst innen glamrocksegmentet.
Det er litt kjipt å tenke på at det fresheste tilskuddet til norsk rock de siste ti år egentlig er et utskudd fra teatergruppa Lost And Found Productions. Kjipt, fordi dette er en rockeskive som virkelig stikker seg ut blant mengden og man skulle ønske at det var det her gjengen egentlig drev med.
Gjør deg klar for vårens mest kjærkomne bidrag innen melodisk rock. The End Machine består av ingen ringere enn George Lynch, Jeff Pilson, Mick Brown og Robert Mason. De tre førstnevnte med en ikke ukjent historie som kollegaer i Dokken, og sistnevnte med en historie som vokalist i George Lynch sitt band Lynch Mob.
Gode, gamle Robin Trower er i disse dager aktuell med nytt album. «Coming Closer To The Day», som følger opp 2017s «Time And Emotion», byr på tolv låter som alle er godt plassert innenfor bluesrock-segmentet, og tonene vitner om en gitarist som absolutt holder stand, til tross for sine fylte søttitre.
Her snakker vi supergruppe som virkelig leverer. Vltimas ble dannet som et samarbeid mellom Rune «Blasphemer» Eriksen (ex-Mayhem, Aura Noir) og Flo Mounier (Cryptopsy). Puslespillet ble komplett da vokalist David Vincent (ex-Morbid Angel) kom med.
Doug Aldrich er en over gjennomsnittet produktiv kar, men med sitt «sideprosjekt» Burning Rain som han grunnla i 1998 har det gått latterlig lang tid mellom hver utgivelse. Ja, det har faktisk gått hele seks år siden smått formidable «Epic Obsession».
Utenfor Hønefoss en plass befinner det seg noen karer med en enorm kjærlighet for åttitallet og popkultur. Sammen har de laget Mute Mutant og gitt til nå to fullengdere med mer eller mindre instrumentalt materiale.
Enkelte ganger dukker det opp høyst ukjente nye band som overrasker. Både positivt og negativt. Svenske Skeleton Crew består av to skjeggete karer som har lagt sin elsk i 70-tallet og hovedsakelig klassisk rock med sterke sørstatsvibber. De finnes det nok av sier du? Vel, da er det bare å tenke seg om to ganger.
Lorenzo Fornasaris progressive, akronymtitulerte kvartett – som også inkluderer King Crimsons Pat Mastelotto og Porcupine Trees Colin Edwin – har så langt forarbeidet kurante plater, med begrenset holdbarhet. ”Ramagehead”, gruppas tredje, forteller en litt annen historie.
Backyard Babies og Dregen er tilbake med sin andre skive etter comebacket i 2015, og Stockholmarna har en del å bevise for den store delen av fanskaren som ikke var henrykt over forrige skive «Four By Four».
Göteborgmetallerne In Flames er ute med sin trettende skive «I, The Mask» i dag, et kvart århundre etter debuten, og bandet holder seg fortsatt tro til den moderne alternative metallen.
Endelig er et av progmetalens absolutt største og beste band tilbake med nytt materiale. Det tredje med Todd La Torre på vokal. Ingen skal ta fra Tate det han tidligere har gjort med bandet, men La Torre gjør fortsatt sine saker så bra at ingen kan med hånda på hjertet si at de savner Tate
Twin Temple ble initiert som et i høyeste grad satanistisk ensemble, tuftet på Anton LaVeys satankirkelige filosofi, dog med den befriende forskjell at Los Angeles-bandet utelukkende penner musikk influert av amerikansk 50- og 60-tallspop.
Etter over tredve års fartstid var det jaggu på tide med en full liveskive fra de britiske AOR-heltene FM, og konserten fra Italia i fjor inneholder de aller fleste klassikerne som Steve Overland & co har å by på. Fansen har en høytidsstund i vente foran TV-skjerm og høyttalere.
Endelig har Lamb Of God-gitarist Mark Morton fullført sin drøm om et soloalbum, som inkluderer gjester man aldri ville forvente seg på en metalskive. Og for å si som samen; dette gikk no inn og ut samme øret.
De svenske doomkongene Candlemass nye album ”The Door To Doom” drysser av bombastiske riff, omslag i tempi og dynamikk, og forstemmende melodilinjer, og klinger så destillert Candlemass det er mulig å komme i 2019.
Progmetallens ubestridte konger Dream Theater er ute med sin nye skive «Distance Over Time», og mange av fansen har vært litt avventende til denne, siden forrige utgivelse (det doble konseptalbumet «The Astonishing») blant de fleste anses som en skivebom.
Spirits of Fire er en gjeng med rutinerte herremenn med bakgrunn fra band som bl.a. Judas Priest, Savatage, Testament og Fates Warning, satt sammen av det italienske plateselskapet Frontiers for å gi oss nye store musikalske opplevelser. Eller?
Da Manchester-bandet Blood Red Saints debuterte for fire år siden, låt de som et klassisk britisk AOR-band med røttene godt planta i 80-tallet. Når tredjeskiva nå er ute, er det et atskillig mer moderne, hardere og skarpere band vi møter, som har bøllet seg ut av komfortsonen sin og oppdatert lydbildet. Og «Pulse» låter steintøft.
Overkill gir seg ikke. Det er fart, aggresjon og full tenning fra første sekund. DD Vernis velkjente basslyd sammen David Linsks inferno av en gitarlyd, guider oss gjennom det som kjennes som et velrettet slag i rockefoten.
Å kalle West Bound en supergruppe er å overdrive, men besetningen består av semi-kjente karer som Chas West (Lynch Mob, Bonham m.fl) og Roy Z som de fleste kanskje kjenner fra samarbeidet med blant annet Rob Halford og Bruce Dickinson ikke minst som produsent for Judas Priest. Men er det fett?
Har Vivian Campbell & Co klart å videreføre arven etter Ronnie James Dio? Svaret er tja. Bandets første album “Heavy Crown” var en aldri så liten sjokkerende åpenbaring , men oppfølgeren er dessverre ikke like overbevisende…
Quiet Riot skrev seg i 1983 inn i musikkhistorien da de med «Metal Health» ble første tungrockbandet som noensinne toppet Billboard-lista. Men fra toppen kan det kun gå nedover, og det gjorde det ganske kjapt for Quiet Riot. Men har de gitt seg, tross frontmannens død i 2007? Neida.
At Bent Sæther og Hans Magnus Ryan løper et progressivt ærend om dagen, muligens forløst av nykomlingen bak slagverket, synes hevet over tvil. Forrige karsstykke, dobbeltkolossen ”The Tower”, favnet tolv gnistrende låter, på par med kataloghøydepunktet ”Heavy Metal Fruit”, og tilkjennega et revitalisert, inspirert og eksplorasjonshungrig ensemble.
Verden har møtt sin ende og konspirasjonteoretikerne fikk omsider rett. Året er 2068 og vi lever i en radioaktiv dumpingplass uten nevneverdig håp for en fremtid. Heldigvis har vi noen vesener ved navn Chontaraz, Ahkon, Kraakh, Rhimm og Naagh vi kan lite på, så kanskje det er håp lell?
Hr. Horn har et bredt spekter av meritter; fra å være første artist noen gang spilt på MTV (The Buggles, «Video Killed the Radio Star») til samarbeid med bl.a. Frankie goes to Hollywood til vokalist og produsent for Yes.
Det er en kort og konsis 4-spors de bjudar på, ungjentene, der det lengste sporet har tildelt 02.32 minutters spilletid. Epen består av støypønk av god, gammel klasse med en dæsj shoegaze som absolutt ikke er for alle, bare så det er sagt med en gang.
«Get Loud!» er et virkelig ballespark av en skive, en råsterk debut – og hvis de følger opp dette live vil vi komme til å høre mye om siddisbandet fremover.
Med flere ben solid plantet i groove, doom og stoner er det trygt å påstå at musikken på «Monkey Metal Thunder» står godt i stil til både bandnavn og tittel. Riffbasert energirock som også lener seg til en tanke mot AC/DC og poppunk gjør at musikken allikevel skiller seg bra ut fra mylderet av andre band i samme genrebryting.
Astfaltfuglenes andre utgivelse er det vi får presentert, og det er mye av det samme som sist – altså pønka rock det går i. Det første jeg umiddelbart legger merke til er det svakeste leddet i mine øyne fra debuten – altså vokalisten har fått seg et enormt løft.
Noen ganger vet man med utvistelig sikkerhet hvor skiva man putter i den stadig oftere imaginære spilleren kommer til å havne i det soniske landskapet, annet enn hvilken tonal krydderblanding den er smaksatt med. Og bra er det, i dette tilfellet!
Rival Sons fra California er tilbake med sitt sjette album, «Feral Roots». Resepten er stort sett den samme som før: en god dose blues, litt gospel og selvsagt masse Led Zeppelin.
Helt fra starten av skilte Skunk Anansie seg ut fra mengden med å være et forrykende liveband som nærmest grep publikum om halsen, filleristet de og slengte de fra seg. Likevel er dette den første skikkelige liveskiva fra Skunken, om vi da ser bort ifra den akustiske utgivelsen «Live In London» fra 2013.
Godeste Tony Harnell er tilbake med sitt alter ego, Starbreaker. Med gitarist og låtskriver Magnus Karlsson på laget er han nå ute med Starbreaker sitt tredje album, og ingen skal komme og si at dette er et produktivt prosjekt. Det har gått intet mindre enn 11-år siden “Love’s Dying Wish”.
Toby Hitchcock er nok et ukjent navn for de fleste der ute – men han har i over femten år vært vokalisten i Pride Of Lions, bandet til Jim Peterik, et navn dere alle bør kjenne fra Survivor. Han er nå ute med sin andre soloskive.
Det er pokkermeg sjelden jeg setter ei skive igang pånytt umiddelbart etter at siste tone dør hen, men det gjorde jeg jaggu med denne debuten! Verste er at det likevel vokser med gjennomlyttingene, så mye er det som skjer – uten at det på noen måte føles overlesset.
Steve Hackett, som har gått i det samme fine sporet siden 2003s «To Watch The Storms», er i skrivende stund aktuell med «At The Edge Of Light», et album allerede utkåret til hans beste siden debuten («Voyage Of The Acolyte», fra 1975).
Det er mindre enn fire år siden sist Magnum ga oss en liveskive, så man kan kanskje lure litt på nødvendigheten av «Live At Symphony Hall». Men den er en solid dokumentasjon på hvor bra de britiske veteranene er på en scene foran et entusiastisk hjemmepublikum anno 2018.
Fem album på ditto mange år erklærer Per Bortens tilårskomne inspirasjonsflor og låtskriverforløsning. Når liketil samtlige Spidergawd-album holder på interessen, er trøndernes foreløpige katalog en statistisk drøm.
Så var det omsider på tide med ny musikk fra en av våre moderne kulturskatter Raga Rockers, i form av låta «Faneflukt» – en låt som burde gi deres faste tilhengere vann i munnen.
Da var 2018 unnagjort, og i løpet av året har det kommet utallige skiver av høyst varierende kvalitet. Under finner du en Topp 10-liste over årets beste skiver, satt sammen av Norway Rock-skribentenes personlige vurderinger som du finner lenger ned på siden.
Danskenes nasjonalskatt Volbeat ble nylig klare for Tons Of Rock-festivalen i Oslo i sommer, og passende nok slapp de cirka samtidig et livealbum som utrolig nok imponerte vår ikke spesielt Volbeat-vennlige anmelder…
Etter at Graham Bonnets karriere i både Rainbow og Michael Schenker Group hadde endt etter bare ett album i hvert band, satte han i 1983 sammen sitt eget band, Alcatrazz, som ga ut tre studioskiver før også det kollapset. Alcatrazz huskes nok ikke først og fremst for musikken sin, men for at det var her en viss Yngwie Malmsteen tok skrittet ut på de store scenene.
En fin liten smakebit på den kommende skiva er det vi får av Dangerface. Fet rawk i Turboneger-ånd, og akkurat her ligger litt av problemet da det blir litt vel likt i mine ører.
Engelskmannen Andy James er høyst sannsynlig et ukjent navn for de fleste med mindre du er en skikkelig gitar-nerd. Men liker du Joe Satriani, John Petrucci og ikke minst Vinnie Moore er nok denne karen midt i blinken for deg.
Som en redaksjonskollega uttrykte: «- Du skal være ganske brutal drittsekk for å slakte denne!» Dog har jeg sjelden vært sikrere på ei skives kvalitet før første spinn. Historien om Becker er en av gitarhistoriens tristeste, men samtidig en av de aller, aller mest inspirerende.
«Smells Funny» låter umiskjennelig Hedvig Mollestad Trio som ingen andre gjør fra start til slutt, og når de i tillegg har fått lydopplevelsen enda et par hakk opp fra tidligere utgivelser mener jeg på det sterkeste at de akkurat har tilbydd oss deres beste album hittil. Vel spilt!
Det finnes et hav av retroband, og et av disse er norske Orango. “Evergreens” er deres 7.album og utrolig nok har ikke dette bandet fått den oppmerksomheten de fortjener her til lands. Hva det skyldes vites ikke, det har ihvertfall ingen sammenheng med kvaliteten på bandets samtlige utgivelser.
Dette er ikke det første live-albumet med Accept, og ikke er det deres beste heller. Likevel har det en viss verdi, ikke så mye på grunn av symfoniorkesteret som hadde forvillet seg inn på scenen i Wacken 2017, men enkelt og greit det høyst varierende repertoaret.
God progressiv metal skal være innovativ og spennende, og med sitt femte album “Vector” lykkes Haken så til de grader.
The Smashing Pumpkins’ “Shiny And Oh So Bright Vol 1/LP: No Past. No Future. No Sun” er straks i handelen. Plata, som er bandets tiende, byr på åtte låter hvorav seks av dem holder seg under fem minutter. Det er med andre ord et kort og effektivt album vi har med å gjøre.
Det er svært få band innen bluesy hardrock jeg setter høyere enn Whitesnake opp til «Slide it in», men uten Marsden/Moody/Murray/Paice/Lord i ryggen forsvant både bluesen og det meste av banddynamikken for Coverdale (selv om jo «1987» unektelig er ei fortreffelig puddelheavyskive)
Tredje album fra multitalentet Martin ”Rubashov” Boman tilhører kremen av lamenterende, moderne rock, uten eksessiv muskelbruk. Svensken besitter et intuitivt øre for bunnsterk melodikk, og er dessuten en oppvakt arrangør.
Pionerene innen viking metal fortsetter sin tokt med sitt syvende studioalbum (åttende hvis vi tar med nyinnspillingen av «Dragons Of The North» fra to år tilbake), et album som neppe skuffer gamle fans.
Änglagård-bassist Johan Brand har beskjeftiget seg i fem år med 2018s mest bemerkelsesverdige utgivelse, sett med progressive rockebriller.
Neste nummers frontcoverstjerne er i disse dager ute med ny skive, «Spaceman». Sine små svakheter til tross, dette er Frehley med nesa i den retninga vi vil ha ham, og da tar vi skiva som det den er, verken mer eller mindre.
«Atlas» byr på klassisk rock i moderne innpakning ispedd noen småprogressive elementer, og Queen ligger og ulmer i bakgrunnen. Her er Eirik Søfteland i sitt rette element.
“Tiara” er intet mindre enn et lite progressivt mesterverk fylt med melodiøse perler. For de som husker “The Great Escape” fra 2010 så låter det slett ikke veldig ulikt, bare enda bedre og mye skyldes en langt bedre produksjon. Som på den forrige skiva så glitrer Tommy Karevik med sin utsøkte stemme.
Det finnes morsom prog og kjedelig prog i mine ører. Rikard Sjöblom befinner seg i sistnevnte kategori for min del. Joda, det låter pent og pyntelig. Flinke til å spille er også ensemblet hans, men det låter bare så gudsjammerlig kjedelig.
En sjelden gang blir jeg slått i bakken av en plateutgivelse. Og dette er en av de. Dessverre skjer dette forholdsvis sjelden og det skal mye til før undertegnede river av seg klærne og danser nedover gata i ren ekstase. Men dette er nære, farlig nære.
Selveste Jake E. Lee bør ikke trenge noen nærmere presentasjon. Nå er han tilbake med sitt Red Dragon Cartel etter fem år i stillhet. “Patina” er oppfølgeren til kartellets selvtitulerte debut, og bare så det er sagt med en gang; den låter helt annerledes.
Nordic Union gir oss nok en skive med klassisk, fengende, melodiøs hard rock som det er umulig å la være å kauke med på etter noen gjennomhøringer. Var du fan av debuten, av Eclipse, W.E.T. eller Pretty Maids, så er ikke dette noe å lure på – denne skal du ha i samlinga.