Kategori: Skiver

Jeg har et meget ambivalent forhold til Foo Fighters. På den ene siden har de levert rockelåter av ypperste kvalitet på rekke og rad over flere tiår, men på den andre siden har de også et stort overtall av intetsigende poplåter som overskygger disse – i hvert fall når vi snakker album, så for en selverklært albumfantast som undertegnede har jeg ikke sett noen grunn til å fråtse i FF-skiver siden smått fantastiske «The Colour And The Shape».

Amalie Bruun, bedre kjent som Myrkur, fremholder å spinne effektive og selvstendig stygg/vakre vev av blodstenkt svartmetall og nordisk folkemusikk. ”Mareridt”, sagt å være et terapeutisk konseptalbum med selvbiografisk bunn, intonerer i bramfri kulokkform, grunnet over én dronetone, før ”Måneblôt”, en eiendommelig mikstur av ovennevnte oxymoroner, skjærer ut i rommet. Danskens klassiske skolering er ikke vanskelig å sanse.

Finn frem palestinaskjerfet igjen, for nå er lydsporet til neste gatekamp skapt og klar for opprør. Når man samler folk fra Rage Against The Machine, Public Enemy og Cypress Hill vet man fort hvor i gata skiva ligger både musikalsk og lyrisk. Her sparkes det oppover, og det sparkes hardt. Vi fikk allerede i fjor en smakebit på hva vi kunne vente oss, nemlig EPen «The Party Is Over» som lovet meget godt, og den selvtitulerte albumdebattanten skuffer ikke det minste lille grann.

Man vet som regel hva man får når man setter på en ny plate med Tori Amos. Så også for hennes 15. studioalbum “Native Invader”, hvor hun har hentet inspirasjon i naturen. Tekstene dreier inn på temaer som “Hvordan bruke naturen til å heale seg selv?”, “Hva er vår rolle i ødeleggelsen av jordkloden?”, og “Er det mulig for menneskene å fornye seg selv på samme måte som Moder Jord klarer?”.

Samme dag som brødrene Ron og Russell Mael gjestet Oslo, ble legendenes tjuefemte skive frigitt pressen. Ingen andre lyder som Sparks; Mael-estetikken fordrer konstant utfordring av populærmusikalske regulativer, dog uten å undergrave fengslende melodikk.

Det var tilløp til panikk blant Thresholdfansen da vi tidligere i år fikk beskjeden om at bandet nok en gang hadde skilt lag med sin eminente vokalist og frontmann Damien Wilson, og mange fryktet at dette var begynnelsen til slutten for et av Europas beste progmetalband.

Trolig vil ”Malina” generere delte meninger blant Leprous-fansen, men bandets uvilje mot å repetere fordums skiver fortjener påskjønnelse. Jeg legger ikke skjul på min tiltagende begeistring for nordmennene, som med ”Coal” og særlig ”The Congregation” ble nåtidens ypperste forvaltere av melankolsk, progressiv rock.

Det er nesten 20 år siden QOTSA debuterte med sitt selvtitulerte album i 1998. Jeg kunne brukt de neste 10 minuttene på å ramse opp bandmedlemmer (ca 15!), og sikkert minst like lenge til å snakke om sideprosjekter til den eneste konstanten i QOTSA, Josh Homme. Jeg tror at bandet alltid har vært en dårlig fordekt solokarriere for Josh Homme. Alle de han har samarbeidet med i løpet av årene har formet musikken og uttrykket til QOTSA til noe som er lett definerbart, men også noe som stadig endrer seg og utvikler seg. Og gjennom andre band, artister og sideprosjekter tar han med seg en essens som han bruker i sin «dayjob» Queens Of The Stone Age.

For mange progrock-entusiaster har Steven Wilsons plater etter millenniumskiftet vært viktige holdepunkter. Ikke minst er dette fordi Wilson i motsetning til mange andre band og musikere innenfor den progressive rocketradisjonen, faktisk fra tid til annen har klart å uttrykke noe litt «eget». Leke med de store høvdingene har han også fått lov til; blant annet som studiotekniker hos Ian Anderson og i forbindelse med de restituerte utgavene av for eksempel «Aqualung» og «Thick As A Brick».

Så var det de tyske legenders tur til å returnere med deres 15. utgivelse, og den første med nykomlingene Uwe Lulis og Cristopher Williams – henholdsvis på gitar og trommer. Hvordan låter så de evigunge herrer Wolf Hoffmann og Peter Baltes samt «han nye» vokalisten Mark Tornillo i samsvar med unggutta?

Tommy Victor og hans hjertebarn Prong er tilbake, og det vekker jo nostalgiske minner for oss som fikk utdelt musikksmaken på starten av 90-tallet. Ikke så mye har forandret seg foruten en knall og moderne produksjon da det fortsatt er vanvittig fengende groove/thrash metal det fortsatt går i, og det kan trekkes klare røde tråder tilbake til hans/deres klassiker «Snap Your Fingers, Snap Your Neck» omtrent på hvert eneste spor i løpet av skiva.

Det skal innrømmes at selv om undertegnede har en nærmest pinlig mengde av Mr. Big-skiver i CD-hylla (21…), så har jeg ikke gått i taket over de første to skivene de slapp etter gjenforeningen, «What If…» (2011) og «…The Stories We Could Tell» (2014). Det har virket som om de har vært mer gira på å reposisjonere seg som et klassisk, 70-tallsinspirert bluespreget rockeband à la Cream eller Humble Pie, og låtene har vært mer fokusert på et tungt, sløyt groove enn på de mer melodiske riffene og refrengene som gjorde meg til fan i utgangspunktet.

Er ikke det snodig, hvordan “The Final Countdown” snakkes ned av omtrent samtlige tatoverte mennesker over det ganske land, men sett den på etter at de har fått seg en halv kald, og de synger av sine lungers fulle kraft og trakterer luftgitar, trommer og keyboard som om de aldri hadde gjort annet? Du kan mene hva du vil om låta, men at det er få mennesker igjen i den vestlige verden som ikke har en eller annen form for kjennskap til låta, er det ingen tvil om. En hit på denne størrelsen er et tveegget sverd for et band, Europe har en laaaaang rekke sterke, beintøffe rockelåter, men vil for evig bli ansett som et one-hit wonder av stor overvekt av det rockelyttende publikum.

Hva skal man si. De legendariske boogierockerne, Status Quo, fortsetter med å pøse ut live-materiale på markedet, avbrutt av samleskiver. I hvert fall virker det sånn, for etter hvert har det blitt så mange at enhver person som har fulgt bandet, om ikke så altfor tett, kan miste oversikten.

Det italienske plateselskapet Frontiers fornekter seg ikke – All 4 1 er nok et av prosjektene som er skrudd sammen som en annen Frankenstein av mer eller mindre kjente navn fra diverse band.

Det første som slo meg da jeg satte meg ned med den nye liveplata til Graham Bonnet var; «Finnes det Graham Bonnet-fans der ute som har gleda seg til denne plata?» Mannen har vært vokalist i Alcatrazz, Rainbow, Michael Schenker Group pluss en haug med prosjekter og han har noen gode soloplater, men likevel … Han varte bare ei plate med Rainbow og Michael Schenker, og det er vel ikke akkurat Bonnets stemme som er det folk husker fra Alcatrazz, eller?

For undertegnede er Riverdogs et av tidenes mest undervurderte band, og at de aldri slo igjennom er enda et bevis på at det ikke finnes rettferdighet her i verden. Mulig var det de luftige frisyrene deres på debutskiva fra 1990 som gjorde at de helt uten grunn ble slengt i bås med Warrant og Ugly Kid Joe, selv om komposisjonene var av en helt annen kvalitet, med velskrevne låter og dypsindige tekster som var mer tuftet på Springsteen enn Motley Crue.

Første fullengderen til Stone Sour uten Root byr ikke på så veldig mange overraskelser, noen skuffelser og store mengder solid rock.

Verdens mest utskjelte band er ute med ny skive, og det kan virke som anmelderne triller lave terningkast nærmest kun fordi de heter Nickelback og fordi det er opplest og vedtatt at man ikke skal like dette bandet. Litt ufortjent synes jeg. De har i det minste klart det som mange andre band ikke har fått til, nemlig å skape folkelig musikk med fengende melodier som blir spilt på radio.

Dette er tredje soloskiva fra tidligere Misfits-gitarist Doyle Wolfgang von Frankenstein, kanskje den største og skumleste veganern i verden?

På trappene til 2000-tallet var man viss på at engelske Anathema hadde materialisert sitt samlede potensial; skivene som fulgte etter makeløse «Judgement” styrket antakelsen. Selv om man priset bandet for å bryte med tidligere dødsmetallinfluenser, til fordel for symfonisk-eksperimentelle rockeelementer, skulle nærmere en dekade passere før Cavanagh-brødrene gjenvant synergi og kompositorisk balanse.

Så fort jeg ser Frontiers-logoen på et album, sukker jeg oppgitt for meg selv. Nok et mer eller mindre tilfeldig sammensatt band av musikere litt over middagshøyden, som hopper på muligheten til å gi ut et nytt album. Det har kommet mye ræl fra Frontiers, men også en del godt, som siste fra Glenn Hughes, som var gull.

Endelig er vår egen hard rock sjef ute med nytt materiale under Jorn-flagget. At Jørn Lande nyter stor respekt ute i det enorme musikkuniverset er forståelig – også etter å ha hørt på denne utgivelsen. For mannen har en usedvanlig kraftfull og rå stemme og det høres ut som han er ute etter blod – hver gang. Ingen kommer til å bli overrasket etter å ha hørt ”Life On The Death Road”, men ingen kommer til å bli skuffet heller. Vi vet hva vi får – og godt er det.

Greg Dulli og hans tropper i The Afghan Whigs er tilbake med sitt andre studioalbum siden gjenforeningen i 2012. Til dette albumet er det kun Dulli og bassist John Curley igjen av originalbesetningen, noe som ikke bør overraske fansen all den tid bandet har vært preget av hyppige utskiftninger på besetningsfronten de over 30 årene bandet har eksistert.

Det er flere måter å imøtegå eklektisk musikk på. Sjangertro vattnisser vil aldri erkjenne verdien av å kombinere eksempelvis hardingfele og elektrisk gitar, men det er deres eget problem. Martine Kraft, eller Lund Hoel som hun engang het, skritter upåvirkelig nærmere kunstnerisk forløsning som folkrocker.

Enmannsbandet Lonely Robot er ute med sin andre skive i en planlagt trilogi, etter at debuten «Please Come Home» var en av 2015s mer positive overraskelser. Men der hvor førsteskiva hadde gjester som Peter Cox, Steve Hogarth og Nik Kershaw, gjør John Mitchell denne gangen alt selv, kun med hjelp av Steven Wilsons eminente trommis Craig Blundell.

Det skjer noe rart med meg når en ny Ayreon-plate detter ned i postkassen min. Jeg får en følelse av at jeg snart får hilse på en god gammel venn. Der de fleste band slipper plate nesten hvert år så kommer Arjen Anthony Lucassen med nytt materiale hvert tredje-fjerde år, og man kan forstå hvorfor.

Mark Lanegan er etter egen mening en sær gammel jævel, som gjør hva han vil, uten at han bryr seg nevneverdig om hva andre synes. For allmuen er han mest kjent fra samarbeidet med Queens Of The Stone Age, for de litt mer interesserte er han kjent fra Screaming Trees, for de som går i dybden er han kjent som en mann som gjør hva han vil, samarbeider med de han ønsker å samarbeide med, og i de siste årene har han begynt å nærme seg et mer elektronisk lydbilde.

Enkelte ganger er det meget befriende at et band låter eksakt som det man forventer av bandnavn og image, og Suicide Bombers faller så absolutt inn under den kategorien. Lett, gøy og meget bredbent hard rock’n’roll er det de bedriver for de som ikke skulle ha fått med seg det – og det er ikke noe de har tenkt å gi seg med med det aller første høres det ut som. Takker for det.

I slutten av april de siste fire årene har det italienske plateselskapet Frontiers sin egen festival gått av stabelen i Trezzo utenfor Milano, og i fjor var våre svenske venner i Treat en av hovedattraksjonene.

Samme kvintett, samme produsent… ”Infinite”, Deep Purples 20. studioalbum, leser likevel som en helt annen historie enn hyggelige, dog prosaisk dybdeløse ”Now What?!” fra 2013. Forøves statistisk domfellelse over veteranenes album gjort med Steve Morse som gitarist, bibringes korrekt perspektiv: Flertallet skiver gestalter ett umistelig høvdingespor (”Sometimes I Feel Like Screaming”, ”Any Fule Kno That”, ”Vincent Price”). Unntaksvis står ”Bananas” ribbet for høydepunkter – dette er bandets blekeste utgivelse – mens ”Rapture Of The Deep” fører to heltedåder i tittelkuttet og ”Before Time Began”.

Det er fire år siden sist vi hørte noe fra de melankolske elektropop-pionerene, men nå er Depeche Mode altså ute med sin 14. fullengder – og de er mer politiske enn noensinne. Her er det flere tekster som vitner om frustrasjon over dagens samfunn og en undring over hvor verden er på vei. Musikalsk er dette også det beste de har levert siden «Ultra» i 1997.

Adam Darski, bedre kjent for de fleste som Nergal, frontmann i det polske ekstremmetallbandet Behemoth, har startet et nytt bandprosjekt sammen med 66 år gamle John Porter, også han fra Polen. Det musikalske uttrykket kan best beskrives som en hybrid av Nick Cave, Johnny Cash, Madrugada, gammel Depeche Mode, samt Leonard Cohen – som også albumtittelen antyder der den hinter til Cohens «Songs Of Love And Hate». Musikken er influert av både rock, blues, folk og country. Melankolsk americanarock kan vel derfor være et dekkende begrep, og er følgelig ganske fjernt fra hvordan vi er vant til å høre Nergal.

Altaværingen Petter Carlsen er en musiker som mestrer flere sjangere og mange vil nok forbinde han med den hardtslående og innovative duoen Pil & Bue. Men faktumet er at Petter har en solokarriere gående parallelt med Pil & Bue og nå er han ute med sin fjerde fullengder.

Mastodon entret moderne elitedivisjon med ”Crack The Skye” i 2009. Siden har kvartetten tilvirket album av jevnt høy kvalitet. ”Emperor Of Sand”, gruppas syvende studioarbeid, markerer intet unntak i så måte, men ruger fjellstøtt mellom 2009-skivas progressive jag og ”One More ’Round The Sun”s melodiaksentuering.

Forventningene er høye når hitmaker Erik Mårtensson utgir nytt materiale, men ved første gjennomlytting av “Monumentum” satt jeg igjen med følelsen av at jeg hadde hørt dette før. Låtene er i såpass kjent Eclipse-stil at man kan bli usikker på hvilket album man hører på, men helt på nivå med kanonforgjengeren “Armageddonize” og debuten til sideprosjektet “Nordic Union” er den dessverre ikke.

Forventningene var store da supergruppa Chickenfoot annonserte sin eksistens og debutskive i 2008 – det kunne da umulig slå feil med et band bestående av Van Halen-duoen Sammy Hagar og Michael Anthony i tospann med gitarvirtuosen over alle gitarvirtuoser Joe Satriani og Red Hot Chili Peppers-trommisen Chad Smith?

Uten å være et vandrende oppslagsverk om Dunderbeist sitter jeg med følelsen av at de går mer og mer bort ifra sin opprinnelige form for stonermetall for hver utgivelse og blir mer straight tungrock, men stadig med et slør av kledelige folketoner rundt seg.

17. februar ble den allerede frodige nordnorske rockehistorien enda et hakk fyldigere. Eller drit forresten i nordnorsk rockehistorie, la oss heller bare si norsk rockehistorie. Grunnen til at jeg kommer med en slik påstand er enkelt og greit fordi at da slapp Northquake sin debut-EP.

Den i overkant produktive Ryan Adams er ute med sitt 16. album – på 17 år. «Prisoner» er et album som greit oppsummerer skilsmissen med skuespiller Mandy Moore, etter seks års ekteskap. Det sies at det var en gjensidig avgjørelse, men man kan saktens lure når plata åpner med låta «Do You Still Love Me?».

Greit nok at Black Star Riders’ første skive var en Thin Lizzy-pastisj, men den var da også ment å være en ny Lizzy-skive da den ble innspilt – men de tok seg i det i siste liten. Og den har et knippe kanonlåter som Phil Lynott gladelig hadde applaudert. På oppfølgeren «The Killer Instinct» begynte de å finne sin egen stil, selv om de keltiske melodiene fortsatt var der. Men nå, på sin tredje skive, står Black Star Riders fjellstøtt på egne ben.

Jeg er litt usikker på hvilket format jeg skal klassifisere norske Motorfinger sitt siste slipp i da den er akkurat for lang for en EP, men samtidig litt for kort for å bli regnet som et fullverdig album i mine øyne, når den med sine seks spor ikke når 25 minutters spilletid en gang. Men la oss ikke krangle om petimetre.

De gir ikke et ekstremt seriøst førsteinntrykk med bandnavnet sitt, pønkbandet trygt forankret i Økern, Oslo. Og det er vel ikke hensikten heller all den tid de stort sett har brukt på tøys og tant så vidt meg bekjent. Men nå prøver de i hvert fall å fremstå hakket mer seriøse og får det langt på vei til med bitende politiske tekster av fargen mørkerød.

Når du er vokalist ved etternavn Dickinson og pappaen din heter Bruce så hviler det automatisk en forventning på dine skuldre som vanskelig kan matches. Og gutten kan synge, det er det ingen tvil om – men fy fabian for et glætt band han har funnet seg da.

El Cuero feirer 10 år som band i år, og dette markerer de med å gi ut sitt sjette studioalbum «For All Remaining Days». Skiva består av 10 spor solid americanarock, hvorav mange av dem er veldig sterke låter.

Hvordan står det egentlig til med de tyske thrashkongene? Forrige slipp «Phantom Antichrist» var et virkelig friskt pust fra gjengen som da viste at de fortsatt har noe å fare med etter alle disse årene, og «Gods Of Violence» er intet unntak. Det som skiller denne mest fra forgjengeren er at de har blandet inn en god del mer melodiske riff, faktisk på grensen til powermetall til tider, men det både funker og låter særdeles bra, og kler stilen deres meget godt.

Drukningsdød. Hva kan vel være verre enn dette, at lungene sprenges mens de fylles med vann, dødelig desperasjon når man innser at dette er slutten, det er slik det skal ende – ingen vei tilbake! Bildet er særdeles godt, også i overført betydning. For The Dogs er dette så absolutt ikke slutten.

Derrick Greene må ha verdens mest utakknemlige jobb. Det kan ikke være lett å fronte et av de viktigste metallbandene når det soleklare flertallet av bandets tilhengere ønsker deg dit pepper’n gror og krever forgjengeren Max Cavalera tilbake. Jeg har så absolutt vært en av dem, misforstå meg rett, men når herr Greene nå straks bikker 20 år som frontfigur i Sepultura kan vi vel alle snart holde kjeft og gi stakkaren litt velfortjent kred. Han er tross alt en meget dyktig vokalist hvis stemme spenner over de fleste stiler, så også her.

Den engelske musikeren Sting er endelig ute med et nytt popalbum. Dette er ingen hvem som helst, for Sting, mine damer og herrer, kan nemlig skryte på seg at han er mannen bak vanvittige storheter som «Englishman In New York», «Shape Of My Heart» og «Fields Of Gold».

Tenk om Adolf Hitler aldri hadde eksistert? Tenk om det ikke fantes religion? Tenk om Bernie Sanders var demokratenes presidentkandidat? Og ikke minst; tenk om Metallica hadde én person i nærheten de stolte blindt på som kunne slipt og kutta bort daukjøtt på deres siste utgivelse så den sto igjen som en bauta bestående av gull og diamanter på rundt 45-50 minutter? For en fantastisk verden det ville ha vært.

Nå må jeg finne frem hammeren igjen, for siden dag én har jeg solid spikra fast Avenged Sevenfold, heretter kalt Ax7, i «Neinei»-hylla mi – utelukkende på grunn av bandets skjødesløse behandling og åpenbare plagiering av mine gamle helter – noe forrige veikryss «Hail To The King» beviste til gagns.

Syv måneder etter at Sixx:A.M. slapp sitt fjerde album «Prayers For The Damned Vol. 1» er de nå klare med oppfølgeren «Prayers For The Blessed Vol. 2» – andre og siste del av dette dobbeltalbumet. Hvorfor disse to skivene er navngitt «Vol. 1» og «Vol. 2» er en gåte i seg selv, ettersom dette nyeste tilskuddet plutselig har fått endret tittel fra «…damned» til «…blessed».