Napalm
En skal være varsom med hva man ønsker seg… Et band av Candlemass’ kaliber kan aldri realisere sitt potensial ved å pælme en ordinær, sjangerkarakteristisk vokalist, som Mats Levén, i front. Punktum. Dommedagsmetallens ugjendrivelige konger behøver en Messiah Marcolin, en Robert Lowe eller en Johan Langquist i topp for å spissformulere særdraget og samtidig skilles fra det øvrige derivativfeltet. Jeg har herved fått det som jeg ville – Levén er borte, etter to kurante, men forglemmelige EP-utgivelser, og selveste Langquist – røsten fra mesterverkdebuten ”Epicus Doomicus Metallicus” – gjeninnsettes som sanger; en rokkering jeg definitivt ikke forutså. Man innkasserer dermed et idiom skreddersydd doom-metalliske speilsaler. At Leif Edlings absolutte idol, Tony Iommi, anerkjenner bandet og skjenker dem gitarsoli i ”Astorolus – The Great Octopus” sorterer under sjeldsynte hattefjær, selv om låta er kompositorisk undermåls. ”The Door To Doom” drysser av bombastiske riff, omslag i tempi og dynamikk, og forstemmende melodilinjer, og klinger så destillert Candlemass det er mulig å komme i 2019. Som årelang fan er man kravstor. La det være sagt at ”The Door To Doom” ikke holder kompositorisk tritt med noen av svenskenes fremste opus. Skiva tangerer heller ikke ”Psalms For The Dead”, som er og blir et muskuløst arbeid, men om man er kapabel å kaste vrak på utopiske fordringer gestalter ”The Door To Doom” glimt av sortsmusset magi som gjør det mulig å innmelde moderat entusiasme. Åpningsljomet ”Splendor Demon Majesty” og deler av henholdsvis ”Under The Ocean” og ”Black Trinity” losjerer solid, prototypisk Candlemass, men det øvrige materialet grunner på resirkulerte idéer, noe endog på kanten av selpastisjstupet, samtidig som det melodiske ikke vektes. Man tilgodeses dermed et album som klinger utsøkt demonisk, men som på langt nær måler krefter med legendenes ypperste.
3,5/6 | Geir Venom Larzen
Utgivelsesdato 22.februar 2019